Witold Gombrowicz er ikke den eneste forfattercelebriteten som har trukket sitt siste åndedrag i Vence. I motsatt ende av den lokale gravlunden – over et rustent vannrør og noe halvvissent ukrutt – henger en enkel plakett som forteller oss at her hvilte David Herbert Lawrence fra 1930 til 1935.

Lawrence i Vence? Ja, engelskmannen slo seg ned her på anbefaling fra en dr. Morland i Bandol. Ved ankomst var han alvorlig tuberkuløs og veide knappe 40(!) kilo. Lawrence ble innlosjert i et sanatorium med navnet «Ad Astra» («til stjernene»), men var misfornøyd med fasilitetene – i et postkort til familien Huxley kommenterte han at sanatoriet strengt tatt bare var «et hotell hvor en sykesøster tar temperaturen på deg og to leger undersøker deg én gang i uka». Kona fikk ham til slutt (1. mars 1930) flyttet til en villa i nærheten, men Lawrence døde allerede neste kveld, etter å ha mottatt en siste dose morfin og forsikret omgivelsene om at han følte seg «bedre nå».

Lawrences interkontinentale omflakking fortsatte også etter døden. Første stopp var gravlunden i Vence; liket ble imidlertid ekshumert – i.e. gravd opp – i mars 1935 for å flyttes til Taos, New Mexico, hvor enken Frieda hadde slått seg ned med sin elsker Angelo Ravagli. Hva som deretter hendte, er høyst uklart: Ravagli – for øvrig en italiensk offiser og overbevist fascist – fikk i oppdrag å kremere liket og bringe asken til USA, men hevdet mange år seinere å ha dumpet asken i Vence, for så å bringe med seg en urne fylt av brent tre (visstnok for å unngå problemer i tollen). En annen versjon er at Ravagli glemte asken på toget i New Mexico. En tredje versjon er at urnen kom trygt fram, men ble tippet i sementblanderen da man skulle konstruere altersteinen i Lawrence-mausoleet i Taos. Men helt umulig er det altså ikke at D. H. Lawrence ennå hviler i Vence – med fin utsikt til kollegaen Gombrowicz’ gravstein tvers over kirkegården.