Flammes hospiterende filmanmelder Margreth Olin har sett Det hvite båndet av Michael Haneke og latt seg imponere. I de største rollen møter du blant andre Christian Friedel, Ulrich Tukur og Josef Bierbichler. Dem, ja.
FF: Likte du filmen?
MO: Ved siden av Jacques Audiards Un Prophète, er Hanekes film fjorårets beste.
FF: Lo du?
MO: Nei.
FF: Gråt du?
MO: Ja. Denne filmen inneholder en av de sterkeste fimscenene jeg har sett. Ser du den, vet du med en gang hvilken jeg mener.
FF: Ble du engstelig?
MO: Urolig på vegne av barn. Når vi utsetter barn for krenkelse.
FF: Likte du håndverket?
MO: Masterpiece.
Så skynder vi oss å gjøre oppmerksom på en skrivefeil i neste spørsmål, eller en unnlatelse er mer presist, spørreren glemmer nemlig ordet «ikke» og slår fast at verden er i to farger, hvilket overrasker, med rette, anmelderen:
FF: Er det noen vits å lage filmer i sort hvitt fortsatt? Verden er jo i sort hvitt.
MO: Verden i sort hvitt? Handler om øynene som ser. Sort hvitt på film? Absolutt.
FF: Er det sant at absolutt alle må dø?
MO: I en forstand, ja. Men vi lever videre, gjennom det vi skaper (og da mener jeg ikke bare kunst, men alt det mennesket har skapt som former historien og blir bestemmende for livene etter oss) og gjennom arv, barna våre som gjentar våre mønster og som bærer vårt arvemateriale.
FF: Fins det fortsatt uskyld i verden?
MO: Å, ja. Og det er noe vi må beskytte i hver enkelt. Tas all uskyld bort, så forsvinner både drømmene og livshåpet.
FF: Fins det tilgivelse?
MO: Ja.
FF: Og går det an å virkelig gjøre opp for seg?
MO: Det er klart.
FF: … i vår tid blir uskyld og renhet symboliserer med det dumme, skriver Karl Ove Knausgård i Min Kamp, i vår tid og kultur er det de med flest erfaringer som vinner og det er sykt, heter det videre. Er det en tanke du kan gå med på? Eller tenker du annerledes?
MO: Ute av verden, hans første bok, var fantastisk å lese. Den fortalte om uskyld på en måte jeg kunne gjenkjenne. Min første kjærlighetserfaring var nådeløs og jeg husker jeg tenkte at uskylden min ble tatt fra meg. Den gode, sunne naiviteten, som vi trenger. Som er håpet, troen på det beste i andre mennesker. Som Knausgård mener jeg den er undervurdert, ja. Men jeg mener også at visdom som ofte kommer med alder er undervurdert. De som eventuelt vinner er de som er midt i livet, når vi er som minst rene og minst klare.