VGs sportkommentator Truls Dæhli har mye å henge fingrene i for tida: Tour de Ski, Tom Nordlie, størrelsen på østerrikske hoppdresser. Så mye å kommentere! Så mye å elaborere!
Heldigvis har Dæhli gjennom årene utviklet en stilistisk sjablong han kan kjøre sportsanalysene sine gjennom. En slags setningsmal; praktisk talt en egen Dæhli-syntaks. Utrolig at ingen lingvister kjenner sin besøkelsestid.
Og første stikkord er: konjunksjoner.
Både underordnende og sideordnende. Men særlig sistnevnte. For Dæhli liker å innlede setningene sine med én av dem. Og på norsk fins det bare fem sideordnende konjunksjoner – «eller», «og», «så», «men» og «for». Så da sier det seg selv at mange av Dæhlis setninger ligner hverandre, og likeså at mange av kommentarene ligner hverandre, stilistisk. Og rytmisk.
Andre stikkord: linjeskift. Hyppige sådanne.
For dramatisk effekt.
Eller for å signalisere at leseren burde stoppe opp og «tenke selv».
Og ikke minst:
For å gjøre artiklene lengre.
Og arbeidsdagen kortere.
Så Dæhli kan gå hjem tidlig og se mer sport på tv.
Eller ligge med kona.
Men kanskje helst det første.
Ved en tilfeldighet kom vi over denne artikkeloverskriften på nettet: «Flytende ord. Digitalisering i norsk litteratur fra Jan Kjærstad til Ole-Petter Arneberg». Det viser seg at John Brumo, førsteamanuensis i nordisk litteratur ved NTNU, har skrevet en såkalt «paper» om digitaliseringstematikk hos en del norske forfattere. Forskningsfunnene ble nylig lagt fram under årets NorLit sessions i Stockholm.
Men altså: Ole-Petter Arneberg? Vår egen Ole-Petter? OP, blant venner? Den samme OP som forsøkte å stange seg inn på Revolver her forleden, som en vilter småokse (uten synderlig hell)? Ja, han ja. Arneberg og Kjærstad – to mastetopper innen norsk dataprosa, ifølge akademia. Vi kunne ikke unngå å sende Brumo en begeistret e-post, og be ham utdype.
FF: Hva kvalifiserer denne unge slyngelen til en sammenligning med Jan Kjærstad?
JB: De er grunnleggende ulike som forfattere, men deler viljen til å la den digitale virkeligheten bli skildret i sine tekster. Kjærstads Homo Falsus er trolig den første norske roman hvor digitale prosesser er en integrert del, både tematisk og formelt. Mens Kjærstads roman (fra 1984) er skrevet i en tid hvor denne teknologien var ny, spennende og truende, er Arneberg en «digital native», dvs. han har vokst opp med digitale teknologier. Selv om de ganske forskjelligartede tekstene i MEPÅNO indirekte forteller om velkjente tema som ensomhet, usikkerhet og identitetsproblemer, er formen preget av en fortrolighet med digital kultur som altså har muliggjort noen andre tekstuttrykk.
FF: Interessant. Kommer du til å jobbe mer med dette perspektivet?
JB: Ja, jeg planlegger en bok om medier og modernisme, med lesninger av Obstfelder, Brekke, Fløgstad og noen til som belyser forholdet mellom litteratur og medieutvikling. Tesen er altså at det ligger en mediehistorie skjult i litteraturhistorien.
