Et bunnløst svelg åpnet seg foran føttene våre i går formiddag, da nyheten om Stig Sæterbakkens bortgang tilfløt oss. Vi kjente det kalde gufset og rykket bakover. Straks etter var gapet lukket – men en god venn er ikke blant oss mer. Så hva gjør vi? Er det liksom meningen at vi skal gå videre og late som ingenting?

Fra sin kulturelle og geografiske outsiderposisjon har Stig Sæterbakken vært en paradoksalt toneangivende stemme i norsk litteratur. Han er en av få hjemlige forfattere som nyter respekt i alle litterære leirer. Han var en intellektuell av klassisk merke: lynende intelligent, men ikke cerebral; belest, men ikke forlest. Likegyldig om han formidlet eksistensfilosofi eller popsvisker, behandlet han sitt emne med alvor og innlevelse. Og samtidig med en påtakelig letthet – med vidd, med sang, med luft mellom linjene: den lettheten som kjennetegner alle store forfatterskap. Derfor stråler det en paradoksal livskraft fra Stigs tekster, selv når han skildrer sin egen skam og angst.

Stig har vært en av Flammes viktigste støttespillere gjennom fire år. Bare uker etter at forlaget ble stiftet, troppet han opp på kontoret vårt – uklanderlig antrukket, som alltid, og håret kjemmet bakover – med en potensiell debutant og flere ideer til oversettelser. Besøkene ble etter hvert så hyppige at Stig fikk sitt eget stykke kontorinventar: et askebeger til forbrenningsrestene fra hans velduftende cigarillos. Ikke sjelden hadde han med seg små presanger; en bok, en tekst til forlagets nettside, en hjemmebrent cd med låter av bandet Coil.

I vår beundring for Stigs litterære og intellektuelle prestasjoner er det lett å utelate det mest åpenbare: at han var en genuint snill fyr, med sterk, varm utstråling og en grunnleggende skikkelighet i alt han foretok seg. Han forlater dette livet med positiv saldo på alle kontoer. Duften av Stigs cigarillos henger fortsatt igjen i rommet hvor disse linjene blir nedtegnet.

Mia Berner hadde ikke et dødsleie. Hun hadde et skriveleie, et arbeidsleie. Da vi besøkte henne for noen uker siden, satt hun i sykesengen og slurpet i seg en frisk miks av morfin og champagne. Utover dynefanget lå manuskriptet til hennes siste bok, en samling barndomsfortellinger – printet i fontstørrelse 23, den klassiske «Mia-skriften». Så mange rettelser som skulle føres inn. Så mange nye detaljer som skulle på plass.

Hvis Mia var en romankarakter, ville hun vært utroverdig. Til nød kunne hun ha passet inn i en bok av Vian eller Queneau. Å kjenne henne innebar å ha tilgang til førstehåndsberetninger fra alt vesentlig intellektuelt liv i det tjuende århundret. «Jeg har jo ikke hatt det kjedelig,» oppsummerte hun fra sykesengen. Det var den eneste gangen hun kommenterte sin egen tilstand. Hun var mer opptatt av å polemisere mot KRL-faget, statskirkeordningen og det hyklerske ved omvendelser på dødsleiet. Da vi gikk derfra, følte vi oss halvdaue.

Mia levde som en kvinne fra framtida, men var ingen hippie. Hun kombinerte frisinnet med en voldsom selvdisiplin. Store deler av året sov hun utendørs, på sin egen veranda. En gang hjalp vi til å rydde i biblioteket hennes – bøkene skulle sorteres etter sjanger, nasjonalitet, etternavn og utgivelsesår. Det tok en hel søndag å ordne tre hyllerader. Hun satt på en stol og overvåket det hele, og la oppbrakt ut om den forrige medhjelperen – en stakkar som hadde trodd at Edith Södergran var svensk. Vedkommende ble sendt på dør umiddelbart.

Et liv er et eksempel. Ikke alle eksempler er til etterfølgelse, men Mia Berners er. Vi kommer til å fortelle om henne til barnebarna våre. De kommer ikke til å tro et ord av det vi sier.

Det var litt tidligere i uka at vi var innom Litteraturhuset og la merke til denne lille kassa bak skranken i husets administrasjon: «Bøker vi ikke trenger». Og vi tenkte: her også — eller tenkte vi: til og med her? — en av delene — og skjønte, med plutselig sorg, at selv ikke på Litteraturhuset er alle bøker trygge. Også her, eller til og med her, vil noen av dem falle utenfor nyttesona. Hvilke, tror du? Det er like før vi spør om å få en titt oppi, men slår det fra oss. Litt for skummelt.