
Er nypositivismen på vei inn i litteraturvitenskapen? Vi spør fordi siste nummer av n+1 bringer en artikkel med ikke-ironiske fotnoter, matematisk vokabular og nærmere tjue diagrammer basert på prinsipalkomponentanalyse (PCA). Tittelen? «Quantitative Formalism: A Research». De fem artikkelforfatterne sogner til den såkalte Stanford Literary Lab, som ifølge selvpresentasjonen «explores quantitative approaches to textual form». Det høres for så vidt spennende ut – og er det òg, i hvert fall om man skal dømme etter denne smakebiten.
Oppdraget forskerne har gitt seg selv, er å undersøke om en datamaskin kan skjelne mellom litterære sjangrer. Og det kan den. Ved å søke på enkeltord og ord-strenger, og matche disse mot 101 forhåndsprogrammerte lingvistiske kategorier kalt «Language Action Types», evner maskinen å sortere Shakespeares skuespill i fem grupper – tilfeldigvis sammenfallende (på et par unntak nær) med den tradisjonelle litteraturvitenskapelige inndeling i «tragedier», «komedier» og så bortetter. Ikke fullt så overbevisende er resultatet når datamaskinen får bryne seg på 250 britiske 1800-tallsromaner. Forskerne oppdager at programmet er bedre egnet til å distingvere mellom forfatterskap enn mellom sjangrer. Hvorfor? Fordi datamaskinen ikke registrerer plott, men tekstens stilistiske signatur. Og sistnevnte er en mer stabil størrelse: På vei fra arbeiderromanen Hard Times (1854) til dannelsesromanen Great Expectations (1861) har Dickens kanskje byttet sjanger og plott, men han komponerer setningene sine på noenlunde samme vis. Hånden overtrumfer ånden, på en måte.
Foreløpig er prosjektet helt i startfasen. Men la oss tenke oss, for moro skyld, at en framtidig versjon av samme program kan brukes til å identifisere de lingvistiske forskjellene mellom Solstad, Kjærstad og Fløgstad – eller til å sjangerbestemme oppmeldte bøker til innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur. Øyner vi et framtidig sparetiltak i Kulturrådet? Ut med bedømmelseskomiteene, inn med en harddisk på 100+ terrabyte? Littlab-forskerne vil neppe anbefale det siste: Datamaskinens problem er at den potensielt kan skjelne perfekt mellom ulike sjangrer, og likevel fortelle oss null og niks om verkenes gehalt. Spørsmålet er om ikke dén anklagen også kan rettes mot dagens «analoge» litteraturvitenskap …?


Ifølge Nick Hornby og boka/filmen High Fidelity er det de eventuelle kulturelle referansene som to mennesker måtte dele, som gjør at de kan like og få lyst på hverandre. «It’s what you like, not what you are like,» heter det. Eller noe sånt. Og jeg måtte tenke i de baner da jeg snubla over David Albaharis petit «Shuttle survivors» i bladet Geist forleden. Albahari forteller om ei japansk jente han traff i Paris. Men ikke på en kafé eller aveny, han treffer henne på flyplassen, på Charles de Gaulle, på vei opp og bort. De hilser på hverandre. Han forteller at han er forfatter og at han liker flere av bøkene til Haruki Murakami. Ikke lest, sier hun. Men hun tror hun vet at en av bøkene hans filmes et sted i Japan akkurat nå. Den har noe med Norge å gjøre, sier hun. Norwegian Wood? sier han. Hun ser på ham: Hvordan visste du det? Er du fra Norge? Nei, men han kjenner bandet: Beatles, sier han. Jeg kjenner til Beatles, sier hun, men de er fra England, hvor er du fra? Og så videre. Det ble ikke ordnings over skylaget, med andre ord. Og fyren er fra Canada. Så er det også sagt.
Vi sakser ennå litt fra siste Interview, dette fra en samtale mellom Aziz Ansari og Jason Schwartzman (sistnevnte godt kjent fra filmer som Rushmore og The Darjeeling Limited) hvor Schwartzman sier følgende på spørsmål om han har noen råd til yngre utøvere:
Det heter seg at man ikke skal svare på anmeldelser. Hvilket lyst hode fant på denne regelen, og hvor mange pensjonspoeng hadde vedkommende opparbeidet seg i VGs Rampelys-redaksjon? Trykksaken GUSTAF ble
I det nye tidsskriftet 







