Ifølge Nick Hornby og boka/filmen High Fidelity er det de eventuelle kulturelle referansene som to mennesker måtte dele, som gjør at de kan like og få lyst på hverandre. «It’s what you like, not what you are like,» heter det. Eller noe sånt. Og jeg måtte tenke i de baner da jeg snubla over David Albaharis petit «Shuttle survivors» i bladet Geist forleden. Albahari forteller om ei japansk jente han traff i Paris. Men ikke på en kafé eller aveny, han treffer henne på flyplassen, på Charles de Gaulle, på vei opp og bort. De hilser på hverandre. Han forteller at han er forfatter og at han liker flere av bøkene til Haruki Murakami. Ikke lest, sier hun. Men hun tror hun vet at en av bøkene hans filmes et sted i Japan akkurat nå. Den har noe med Norge å gjøre, sier hun. Norwegian Wood? sier han. Hun ser på ham: Hvordan visste du det? Er du fra Norge? Nei, men han kjenner bandet: Beatles, sier han. Jeg kjenner til Beatles, sier hun, men de er fra England, hvor er du fra? Og så videre. Det ble ikke ordnings over skylaget, med andre ord. Og fyren er fra Canada. Så er det også sagt.
Arkiv for kategorien "Tidsskrifter"
Vi sakser ennå litt fra siste Interview, dette fra en samtale mellom Aziz Ansari og Jason Schwartzman (sistnevnte godt kjent fra filmer som Rushmore og The Darjeeling Limited) hvor Schwartzman sier følgende på spørsmål om han har noen råd til yngre utøvere:
JS:— Jeg har egentlig ikke så mange råd å komme med annet enn, hvis du kan skrive så må du skrive. Hvis du virkelig har den evnen, så må den brukes. Ikke gi deg på det!
Flamme kan ikke annet enn samtykke. Kast dere som kan kastes over tastaturet, folkens.
Siste nummer av hobbytidsskriftet Ulvedager inneholder en liten journalistisk sensasjon: Frank Landes e-postintervju med David Foster Wallace, opprinnelig gjort for Aftenposten, men – utrolig nok – aldri publisert i avisa, verken før eller etter Wallaces selvmord. Den ytre foranledning for intervjuet er Preben Jordals oversettelse av Oblivion (norsk tittel: Glemsel), som Lande tillater seg å stille et par konkrete spørsmål om. Hva handler boka om, f.eks.? Men da får han seg en på truten, gitt: «In Anglo-American criticism, the idea that an author’s intentions have anything to do with a story’s meaning is called the Intentional Fallacy; I have no idea whether Norwegians are familiar with this Fallacy …»
Selv om Wallace etter hvert modererer seg («I meant no offence re the Intentional Fallacy»), er reaksjonen mildt skuffende. Hvorfor lener «postmodernisten» Wallace seg på et over 60 år gammelt kritikkdogme, uløselig knyttet til den nykritiske lesepedagogikken, og dermed – like uløselig – til modernismen? Pussig. Til gjengjeld leverer han et langt mer sjenerøst svar på Landes spørsmål om den politiske situasjonen i USA. Stikkordet er «cancer» (intet mindre): «If I forget that I am but a small part of something larger, that in many cases the welfare of the larger organism comes before my own (since without that larger organism, I myself cannot survive), then I have become somewhat cancerous in my approach to life.»
Et relevant notabene PS til den norske valgkampen, dette, fra den andre siden av Atlanteren – og livet. Kjøp Ulvedager og les mer.
Det heter seg at man ikke skal svare på anmeldelser. Hvilket lyst hode fant på denne regelen, og hvor mange pensjonspoeng hadde vedkommende opparbeidet seg i VGs Rampelys-redaksjon? Trykksaken GUSTAF ble «anmeldt» her på sida for en knapp uke siden. GUSTAF er et anagram for FAT GUS, og nå har feiten sendt oss følgende informative e-post (vi satte inn store forbokstaver for leselighetens skyld):
Jeg kan forsøke å svare på spørsmålene dine.
1. «… øyensynlig påkostet i både design og trykk (rik onkel? flaskepant? – vi kan i hvert fall ikke se at Kulturrådet er takket noe sted)»
– Print finansieres så langt av Statens lånekasse for utdanning.
– Ingen bidragsytere honoreres.
2. «… stive fakturaer fra fysioterapeuten?»
– (hehe) Nei.
3. «Så hva er poenget med at dette bladet kommer ut i Oslo, og ikke f.eks. Brooklyn?»
– Hvis bladet hadde kommet ut i f.eks. Brooklyn, ville det ikke vært mulig å få kjøpt
i Norge.
– Få mennesker i Brooklyn behersker de skandinaviske språkene.
Tilleggsnote: Jeg er stor tilhenger av oversettelse og synes det er viktig; Sam Pinks skuespill er allerede oversatt og vil framføres på Sound of Mu i forbindelse med lanseringen av neste nummer (24. april). Intensjonen har vært å skulle «slå an tonen» med de to første numrene, hvor majoriteten av tekstbidragene er skrevet av amerikanske skribenter som har mange litterære berøringspunkter. Deretter vil magasinet i stor grad dedikeres til publisering av uetablerte skribenter fra Norge, Sverige og Danmark. Intervjuer med bidragsyterne vil publiseres på en egen nettside som lanseres i forbindelse med neste nummer.
I det nye tidsskriftet GUSTAF kommer hermetegnene «tett som hagl», hevdet Dagbla’ i dette usedvanlig poengterte og trendfølsomme ideer-oppslaget. Vel. Når sant skal sies, er det bare Brooklyn-forfatter Tao Lins bidrag (særlig teksten «The Gay Stepdad») som har en unormalt høy hermetegn-frekvens. Til gjengjeld har Tao Lin figurert i radioshowet til Hipster Runoff, som vel må sies å være nyironiens kommandosentral, og hvor gåseøyne, doble klammer og omvendte apostrofer surrer rundt ord og formuleringer som knott rundt en bleksvett speiderleder (eller noe).
La det ellers være sagt: GUSTAF #1 er en sjeldent stilig trykksak, øyensynlig påkostet i både design og trykk (rik onkel? flaskepant? – vi kan i hvert fall ikke se at Kulturrådet er takket noe sted). Kvaliteten på tekstene er også gjennomgående høy, enda de angloamerikanske bidragene muligens stikker seg noe ut på bekostning av de skandinaviske. Det skulle ikke forundre oss om redaktør Audun Mortensen luter litt til den ene siden (stive fakturaer fra fysioterapeuten?), for blikket hans er åpenbart strengt vestvendt – her fins bidrag av en pen vifte jevnaldrende amerikanske blogglitterater som tilsynelatende kjenner hverandre og/eller samarbeider: Ikke bare Tao Lin, men også Brandon Scott Gorrell og Sam Pink (som står bak mine to favorittbidrag, de Lynch-skumle tvillingbrødrene «The Menstrual Play» og «The Kindness Play»).
Forrige fredag — 9/1/09 — ble det absolutt siste nummeret av tidsskriftet Kraftsentrum lansert på kafé Knøderen i Bergen. Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen har produsert — with a little help from their friends — i alt syv nummer av bladet, og fått litterater og amatører landet over til å grine og le både om hverandre og samtidig. Men nå er det altså jevnt slutt. Jentene har andre ting å ta seg til. Og vi må spørre, som Joey Tempest (puddelrockens desidert mest shakesperianske navn) en gang spurte: Will things ever be the same again? Skriv gjerne et svar i dugget på kafévinduet.
Nedskjæringene i medie-Norge har de underligste konsekvenser. For eksempel observerer vi at en ny generasjon forsmådde vikarer og evige frilansere er blitt fanzinemakere på fritida: Disse unge menneskene har Aftenposten og Dagbladets spalter som plattform, men higer etter en pause fra den journalistiske disiplineringen som følger av frilans-/vikartilværelsen. Jobben i tabloidmedia oppleves som en evig audition. Den usikre situasjonen gjør at de skriver med ekstra påholden penn, redde for å provosere både politisk og formmessig. Fanzinene blir en ventil, et fristed, en lekegrind utenfor desksjefens kontroll.
Vi kjenner ikke folka bak den nystifta trykksaken Jeg!, så vi vet ikke om diagnosen stemmer i dette tilfellet, men den minner ikke lite om f.eks. Ulvedager og Faraojournalen i tone og format. Skjønt primus motor Arne Borge vil trolig brokke seg over sammenlikningen: «Magasinet/tidsskriftet (men helst ikke fanzinen) kan romme kulturkritikk, politikk, anmeldelser, føljetonger, illustrasjoner, skjønnlitterære tekster og annet … Om tidsskriftet skal ha noen hensikt, må det være at vi kan uttrykke ting som ikke skrives andre steder», proklamerte han i en e-post som sirkulerte for noen måneder siden. Nå foreligger første nummer, med tema «min generasjon».
Verden er ikke stor, som bestemor sa. Som mora di sa. Som tante Trude sa. Som et søskenbarn på Gjøvik sa. Men hør, folkens: I nyeste utgave av The Believer – årets musikktemanummer – er vår gamle kollega Svein Egil Hatlevik (bildet til venstre) sitert i hovedartikkelen. Brandon Stosuy (hvordan uttaler man det etternavnet?) har vært i Norge for å forske på røttene til amerikansk black metal, øyensynlig med Hatlevik som veiviser. Til gjengjeld belønnes nordmannen med artikkelens epigraf, et langt og fint sitat hvor 90-tallets satanismebølge blir fortolket som et uttrykk for politisk avstumpethet:
I think it is interesting that black metal exploded in Norway immediately after the fall of the Soviet Union, and the final demise of the idea that fighting against the bourgeoisie and capitalist conservatives, including Christianity, could be defeated by revolutionary socialism. Now there is only one strategy: Burn the churches to inflict harm. (Les resten her.)
Vi gratulerer! Selve artikkelen er litt retningsløs, synes vi, og den klarer ikke helt å riste seg løs fra det mytologiske spindelvevet rundt Varg Vikernes og drapet i Tøyengata 40. Men Stosuy er morsom når han rapporterer fra et møte med Vikernes’ medsammensvorne Snorre Ruch, som forlengst er rehabilitert og trakterer sine amerikanske gjester med «peanuts, pretzels, crackers».
Nei, norske satanister er ikke hva de en gang var! These pretzels are making me … thirsty.
Zadie Smith øser av sine skriveerfaringer i siste nummer av The Believer, under tittelen «The Crafty Feeling». Blant annet lanserer hun følgende hypotese, som vi umiddelbart falt for: All verdens romanforfattere kan inndeles i Macro Planners og Micro Managers. Førstnevnte lar seg identifisere ved sitt enorme forbruk av Post-it-lapper og Moleskine-bøker; hun tar notater, lager disposisjoner, tegner plottkart og konstruerer intrige lenge før hun skriver en eneste side på selve romanen. Og når så skjer, kan hun godt finne på å begynne midt i kapittel 17. For Zadie Smith og andre Micro Managers er bare tanken på en slik metode uutholdelig: Selv skriver de sine romaner forfra, uten å ane hvor ferden skal ende. Det medfører mye svetting over de første 20 sidene, men deretter går arbeidet lynkjapt — og når siste setning er skrevet, er boka også gryteklar (altså ikke noe tøys med første-, andre- og førtifjerdeutkast).
Mon tro hvilken av metodene vår egne romanforfattere sverger til? Ren gjetning på fredagsettermiddagen: Jan Kjærstad, Torgrim Eggen, Johan Harstad, Matias Faldbakken, Kjartan Fløgstad, Gert Nygårdshaug, Lars Saabye Christensen, Jostein Gaarder — makro. Hanne Ørstavik, Dag Solstad, Hans Petter Blad, Trude Marstein, Jon Fosse, Stig Sæterbakken, Karl Ove Knausgård, Lars Ramslie — mikro.
Uplasserbare: Carl Frode Tiller, Olaug Nilssen, Mads Larsen.
The Believer eller n+1. Må vi virkelig velge? I Flammes bokhylle står de to tidsskriftene skulder ved skulder. Men basert på hva som tilflyter en av gatepratet i New York, skulle man tro det foregikk en slags litterær presidentvalgkamp der borte: Dave Eggers eller Keith Gessen? Begeistring eller kritikk? Komikk eller politikk? Blå pille eller rød pille? Sånn omtrent.
Skismaet kan spores tilbake til første nummer av n+1, utgitt høsten 2004: Her ble miljøet rundt McSweeney’s omtalt som en «regressiv avantgarde», og stormuftien selv — Dave Eggers — beskyldt for å være obsessed with childhood (blant annet med henvisning til sistnevntes idealistiske skriveworkshop for barn og unge, «826 Valencia»: akkurat den var kanskje i tynneste laget). I tillegg inneholdt premierenummeret en artikkel av redaktør Gessen kalt «Eggers, Teen Idol», som riktignok tar utgangspunkt i en forvirret sekstenårig Eggers-stalker og hans skandaleombruste blogg, men som også etterlater «The Dave» i et nokså grelt lys. Blant annet framgår det at «folk som sto Eggers nær» holdt den unge bloggeren ansvarlig for selvmordet til forfatterens søster, Beth Eggers.
