Er nypositivismen på vei inn i litteraturvitenskapen? Vi spør fordi siste nummer av n+1 bringer en artikkel med ikke-ironiske fotnoter, matematisk vokabular og nærmere tjue diagrammer basert på prinsipalkomponentanalyse (PCA). Tittelen? «Quantitative Formalism: A Research». De fem artikkelforfatterne sogner til den såkalte Stanford Literary Lab, som ifølge selvpresentasjonen «explores quantitative approaches to textual form». Det høres for så vidt spennende ut – og er det òg, i hvert fall om man skal dømme etter denne smakebiten.

Oppdraget forskerne har gitt seg selv, er å undersøke om en datamaskin kan skjelne mellom litterære sjangrer. Og det kan den. Ved å søke på enkeltord og ord-strenger, og matche disse mot 101 forhåndsprogrammerte lingvistiske kategorier kalt «Language Action Types», evner maskinen å sortere Shakespeares skuespill i fem grupper – tilfeldigvis sammenfallende (på et par unntak nær) med den tradisjonelle litteraturvitenskapelige inndeling i «tragedier», «komedier» og så bortetter. Ikke fullt så overbevisende er resultatet når datamaskinen får bryne seg på 250 britiske 1800-tallsromaner. Forskerne oppdager at programmet er bedre egnet til å distingvere mellom forfatterskap enn mellom sjangrer. Hvorfor? Fordi datamaskinen ikke registrerer plott, men tekstens stilistiske signatur. Og sistnevnte er en mer stabil størrelse: På vei fra arbeiderromanen Hard Times (1854) til dannelsesromanen Great Expectations (1861) har Dickens kanskje byttet sjanger og plott, men han komponerer setningene sine på noenlunde samme vis. Hånden overtrumfer ånden, på en måte.

Foreløpig er prosjektet helt i startfasen. Men la oss tenke oss, for moro skyld, at en framtidig versjon av samme program kan brukes til å identifisere de lingvistiske forskjellene mellom Solstad, Kjærstad og Fløgstad – eller til å sjangerbestemme oppmeldte bøker til innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur. Øyner vi et framtidig sparetiltak i Kulturrådet? Ut med bedømmelseskomiteene, inn med en harddisk på 100+ terrabyte? Littlab-forskerne vil neppe anbefale det siste: Datamaskinens problem er at den potensielt kan skjelne perfekt mellom ulike sjangrer, og likevel fortelle oss null og niks om verkenes gehalt. Spørsmålet er om ikke dén anklagen også kan rettes mot dagens «analoge» litteraturvitenskap …?

La Granada er en ny poesi- og prosapublikasjon driftet av herrene Kristian Wikborg Wiese, Adrian G. Waldenstrøm og Jens Johan Tandberg. Legg merke til de noble, nesten aristokratiske redaktørnavnene – trykksaken er nemlig ikke mindre gjæv: slank, stueblek, mondént designet, inneholdende 24 tekster fra like mange bidragsytere, noen kjente og mange ukjente (for oss). Vi sendte redaksjonen et par spørsmål om profil, planer og penger – dvs. de tre p-ene alt kulturarbeid kretser om.

FF: Hvorfor «la Granada» (navnet)? Har det med frukt å gjøre?
LG: Granada betyr granat på spansk, og vi vil at la Granada skal være med på å utløse en eksplosjon i norsk litteratur, skape et jordskjelv, og utløse en bølge av små og store litterære magasiner og fanziner. Få folk opp av stolen og skrive.

FF: Norge har en del litteraturpublikasjoner allerede (mildt sagt). Trenger vi virkelig en til?
LG: Ja. Gode skjønnlitterære tekster er mangelvare, og de eksisterede litteraturpublikasjonene er stort sett bare teori. Dette er praksis.

Les mer » 

En heldig bieffekt av Flammes deltagelse i McSweeney’s nr. 35 er at vi omsider blir kommentert og vurdert på Amazon.com. Ikke til forkleinelse for Bokkilden og Haugen bok, men norske leseranmeldelser er ikke helt det samme (man ser liksom for seg at omtalene på Amazon skrives av rødvinsbrisne Berkeley-studenter, mens omtalene på Bokkilden skrives av … rødvinsbrisne studenter ved Universitetet i Agder).

Status så langt? Én slakt, én lovtale. «Matt M. Martins» er generelt positiv til nummeret, men irriterer seg over «a couple of duds», deriblant «some tiny flash fictions and some post-millennial, technophilic poems that sound like love letters to the poets’ ADHD.» Ouch! Heldigvis ser «Wiggles» annerledes på saken; framfor alt virker han genuint begeistret for bidragene til Rannveig Revhaug og Ole-Petter Arneberg: «There’s a great poem written from the perspective of a Sim from the game ‘The Sims’, and a poem about combo moves from the NES classic ‘Kid Icarus’.» Når vi klikker på brukernavnene, ser vi at Wiggles har mer enn dobbelt så høy «classic review rank» som Matt, så vi velger å stole på førstnevnte.

Flammes bidrag består – som dere skjønner – av noen knøttsmå flashfictions og teknofile dikt fra Audun Mortensen, Victoria Durnak og nevnte Revhaug + Arneberg, samla under overskriften «Computer Love». I et sedvanlig eplekjekt forord elaborerer forlagssjefene Haagensen/Wold rundt fenomenet «dataprosa». Her hjemme har ingen snappa opp begrepet ennå, kanskje bortsett fra en førsteamanuensis i Trondheim. Men hei – Dave Eggers og en førsteamanuensis i Trondheim; det holder i massevis for oss.

Ifølge Nick Hornby og boka/filmen High Fidelity er det de eventuelle kulturelle referansene som to mennesker måtte dele, som gjør at de kan like og få lyst på hverandre. «It’s what you like, not what you are like,» heter det. Eller noe sånt. Og jeg måtte tenke i de baner da jeg snubla over David Albaharis petit «Shuttle survivors» i bladet Geist forleden. Albahari forteller om ei japansk jente han traff i Paris. Men ikke på en kafé eller aveny, han treffer henne på flyplassen, på Charles de Gaulle, på vei opp og bort. De hilser på hverandre. Han forteller at han er forfatter og at han liker flere av bøkene til Haruki Murakami. Ikke lest, sier hun. Men hun tror hun vet at en av bøkene hans filmes et sted i Japan akkurat nå. Den har noe med Norge å gjøre, sier hun. Norwegian Wood? sier han. Hun ser på ham: Hvordan visste du det? Er du fra Norge? Nei, men han kjenner bandet: Beatles, sier han. Jeg kjenner til Beatles, sier hun, men de er fra England, hvor er du fra? Og så videre. Det ble ikke ordnings over skylaget, med andre ord. Og fyren er fra Canada. Så er det også sagt.

Vi sakser ennå litt fra siste Interview, dette fra en samtale mellom Aziz Ansari og Jason Schwartzman (sistnevnte godt kjent fra filmer som Rushmore og The Darjeeling Limited) hvor Schwartzman sier følgende på spørsmål om han har noen råd til yngre utøvere:

JS:— Jeg har egentlig ikke så mange råd å komme med annet enn, hvis du kan skrive så må du skrive. Hvis du virkelig har den evnen, så må den brukes. Ikke gi deg på det!

Flamme kan ikke annet enn samtykke. Kast dere som kan kastes over tastaturet, folkens.

Siste nummer av hobbytidsskriftet Ulvedager inneholder en liten journalistisk sensasjon: Frank Landes e-postintervju med David Foster Wallace, opprinnelig gjort for Aftenposten, men – utrolig nok – aldri publisert i avisa, verken før eller etter Wallaces selvmord. Den ytre foranledning for intervjuet er Preben Jordals oversettelse av Oblivion (norsk tittel: Glemsel), som Lande tillater seg å stille et par konkrete spørsmål om. Hva handler boka om, f.eks.? Men da får han seg en på truten, gitt: «In Anglo-American criticism, the idea that an author’s intentions have anything to do with a story’s meaning is called the Intentional Fallacy; I have no idea whether Norwegians are familiar with this Fallacy …»

Selv om Wallace etter hvert modererer seg («I meant no offence re the Intentional Fallacy»), er reaksjonen mildt skuffende. Hvorfor lener «postmodernisten» Wallace seg på et over 60 år gammelt kritikkdogme, uløselig knyttet til den nykritiske lesepedagogikken, og dermed – like uløselig – til modernismen? Pussig. Til gjengjeld leverer han et langt mer sjenerøst svar på Landes spørsmål om den politiske situasjonen i USA. Stikkordet er «cancer» (intet mindre): «If I forget that I am but a small part of something larger, that in many cases the welfare of the larger organism comes before my own (since without that larger organism, I myself cannot survive), then I have become somewhat cancerous in my approach to life.»

Et relevant notabene PS til den norske valgkampen, dette, fra den andre siden av Atlanteren – og livet. Kjøp Ulvedager og les mer.

Det heter seg at man ikke skal svare på anmeldelser. Hvilket lyst hode fant på denne regelen, og hvor mange pensjonspoeng hadde vedkommende opparbeidet seg i VGs Rampelys-redaksjon? Trykksaken GUSTAF ble «anmeldt» her på sida for en knapp uke siden. GUSTAF er et anagram for FAT GUS, og nå har feiten sendt oss følgende informative e-post (vi satte inn store forbokstaver for leselighetens skyld):

Jeg kan forsøke å svare på spørsmålene dine.
1. «… øyensynlig påkostet i både design og trykk (rik onkel? flaskepant? – vi kan i hvert fall ikke se at Kulturrådet er takket noe sted)»
– Print finansieres så langt av Statens lånekasse for utdanning.
– Ingen bidragsytere honoreres.

2. «… stive fakturaer fra fysioterapeuten?»
– (hehe) Nei.

3. «Så hva er poenget med at dette bladet kommer ut i Oslo, og ikke f.eks. Brooklyn?»
– Hvis bladet hadde kommet ut i f.eks. Brooklyn, ville det ikke vært mulig å få kjøpt
i Norge.
– Få mennesker i Brooklyn behersker de skandinaviske språkene.

Tilleggsnote: Jeg er stor tilhenger av oversettelse og synes det er viktig; Sam Pinks skuespill er allerede oversatt og vil framføres på Sound of Mu i forbindelse med lanseringen av neste nummer (24. april). Intensjonen har vært å skulle «slå an tonen» med de to første numrene, hvor majoriteten av tekstbidragene er skrevet av amerikanske skribenter som har mange litterære berøringspunkter. Deretter vil magasinet i stor grad dedikeres til publisering av uetablerte skribenter fra Norge, Sverige og Danmark. Intervjuer med bidragsyterne vil publiseres på en egen nettside som lanseres i forbindelse med neste nummer.

I det nye tidsskriftet GUSTAF kommer hermetegnene «tett som hagl», hevdet Dagbla’ i dette usedvanlig poengterte og trendfølsomme ideer-oppslaget. Vel. Når sant skal sies, er det bare Brooklyn-forfatter Tao Lins bidrag (særlig teksten «The Gay Stepdad») som har en unormalt høy hermetegn-frekvens. Til gjengjeld har Tao Lin figurert i radioshowet til Hipster Runoff, som vel må sies å være nyironiens kommandosentral, og hvor gåseøyne, doble klammer og omvendte apostrofer surrer rundt ord og formuleringer som knott rundt en bleksvett speiderleder (eller noe).

La det ellers være sagt: GUSTAF #1 er en sjeldent stilig trykksak, øyensynlig påkostet i både design og trykk (rik onkel? flaskepant? – vi kan i hvert fall ikke se at Kulturrådet er takket noe sted). Kvaliteten på tekstene er også gjennomgående høy, enda de angloamerikanske bidragene muligens stikker seg noe ut på bekostning av de skandinaviske. Det skulle ikke forundre oss om redaktør Audun Mortensen luter litt til den ene siden (stive fakturaer fra fysioterapeuten?), for blikket hans er åpenbart strengt vestvendt – her fins bidrag av en pen vifte jevnaldrende amerikanske blogglitterater som tilsynelatende kjenner hverandre og/eller samarbeider: Ikke bare Tao Lin, men også Brandon Scott Gorrell og Sam Pink (som står bak mine to favorittbidrag, de Lynch-skumle tvillingbrødrene «The Menstrual Play» og «The Kindness Play»).

Les mer » 

Forrige fredag — 9/1/09 — ble det absolutt siste nummeret av tidsskriftet Kraftsentrum lansert på kafé Knøderen i Bergen. Gunnhild Øyehaug og Olaug Nilssen har produsert — with a little help from their friends — i alt syv nummer av bladet, og fått litterater og amatører landet over til å grine og le både om hverandre og samtidig. Men nå er det altså jevnt slutt. Jentene har andre ting å ta seg til. Og vi må spørre, som Joey Tempest (puddelrockens desidert mest shakesperianske navn) en gang spurte: Will things ever be the same again? Skriv gjerne et svar i dugget på kafévinduet.

Nedskjæringene i medie-Norge har de underligste konsekvenser. For eksempel observerer vi at en ny generasjon forsmådde vikarer og evige frilansere er blitt fanzinemakere på fritida: Disse unge menneskene har Aftenposten og Dagbladets spalter som plattform, men higer etter en pause fra den journalistiske disiplineringen som følger av frilans-/vikartilværelsen. Jobben i tabloidmedia oppleves som en evig audition. Den usikre situasjonen gjør at de skriver med ekstra påholden penn, redde for å provosere både politisk og formmessig. Fanzinene blir en ventil, et fristed, en lekegrind utenfor desksjefens kontroll.

Vi kjenner ikke folka bak den nystifta trykksaken Jeg!, så vi vet ikke om diagnosen stemmer i dette tilfellet, men den minner ikke lite om f.eks. Ulvedager og Faraojournalen i tone og format. Skjønt primus motor Arne Borge vil trolig brokke seg over sammenlikningen: «Magasinet/tidsskriftet (men helst ikke fanzinen) kan romme kulturkritikk, politikk, anmeldelser, føljetonger, illustrasjoner, skjønnlitterære tekster og annet … Om tidsskriftet skal ha noen hensikt, må det være at vi kan uttrykke ting som ikke skrives andre steder», proklamerte han i en e-post som sirkulerte for noen måneder siden. Nå foreligger første nummer, med tema «min generasjon».

Les mer »