I slutten av måneden slippes debutromanen (Busy Monsters) til AGNI-redaktør William Giraldi og i en tekst jeg ikke husker hvor jeg kom over gir den unge forfattere råd til andre unge forfattere – eller bare forfattere generelt, hvor han blant annet advarer de/dere/deg/oss mot å kaste bort tida: Giraldi skriver i sitt råd nummer 2: «Hver time du tilbringer på jobb eller foran TV-en eller på nettet er enda en time du enten ikke leser eller ikke forsøker å skrive sannferdige setninger. Hvorfor sannferdige? Fordi setninger er som bilmotorer: de fungerer bare hvis de settes sammen på riktig måte, gjennomtenkt, varsomt. Vi trenger jobben og familie er viktig, men hobbyer, sport, sprit og venner kan være forfatterens verste fiende fordi de stjeler all tid.» Tenk litt på det nesten gang Kari/Kjartan/Kristin/Kristian ringer og vil ha deg med kino/kafé/konsert/kalas.

Ifølge denne kanadiske avisa var 2009 et år i køens navn, et år mange av oss — om ikke alle — før eller senere og på et eller flere vis tilbrakte i køer; enten det gjaldt svineinfluensavaksinen, forsinkede togavganger, renovasjonsarbeidere i streik eller whatever; et år i Vladimir Sorokins ånd med andre ord (han blir namedroppa i artikkelen, nemlig), og så fort som det går i dette vestlige samfunnet vårt, eller så fort som vi gjerne vil det skal gå, så er det kanskje ikke så rart at vi stadig vekk ender opp i stampe? Og så har vi alle de andre køene, de i overført betydning uendelige køene, alle de fenomener og fenomenale vi flokker oss til og rundt, alt det vi følger etter hverandre i, går i flokk, danser på linje, synger i kor. Flamme foreslår at du plukker med deg Køen til neste vaksine– og togtur, debattkveld eller korøving, så får du lest litt om venting mens du venter.

Sa ikke Henry David Thoreau noe sånt som at tida bare er en bekk han fra tid til annen fisker i? Men så var det dét diktet av Raymond Carver, The fishing pole of the drowned man, hvor alt går ettertrykkelig i dass. Og Paul Valery noe sånt som at framtida ikke er det den en gang var? Men så har du den sangen av Death Cab For Cutie, The new year, hvor dem synger «this is the new year/ and I don’t feel any different». Det nye, det gamle, det andre, det samme. Og legger vi dem sammen er vi faretruende nær den drikkeglades variant av høna og egget: er det halvfullt eller halvtomt det jeg løfter til munnen? Legg til Dean Martins glade refreng fra hin tid: «Hey brother, pour the wine», CS Lewis litt mer pragmatiske, tørrvittige observasjon at framtida er noe vi alle nærmer oss i ei fart av seksti minutter i timen, og den noen ganger velkomne, alltid litt snodige meldinga fra det gode gamle Monopolspillet: Rykk tilbake til start. Og hva har vi? Kanskje en idé om hva vi skal i dag. Ut til bekken. Inn i det nye. Tilbake til det gamle. For å begynne alt. Fortsette ingenting. Og kanskje — eller: forhåpentligvis — begynner det fortsatte med dette skiltet på vei opp fra bana: gode tider i vente

«I wrote my first piece of fiction at seven,» sier Evelyn Waugh til the Paris Review for 46½ år siden (presens fordi tredje bind av the Paris Review-intervjuene ble gitt ut nylig), og man må jo bare tenke herregud, eller skitt, eller for min del: jeg satt i ei fotballgarderobe på Kråmyra og kjente ingen andre på laget da jeg var syv; jeg fikk ikke spille, ikke engang på andrelaget, og skjønnlitterære tekster var ikke et alternativ til benken. Og man må kanskje også tenke, ikke fordi Evelyn Waugh er verdens sterkste forfatter men, burde man ha begynt så tidlig, eller i det minste: tidligere? Må det liksom ligge i en fra fødselen om det skal gå veien? Var ikke Don DeLillo 36 da han debuterte?

Og så må man tenke litt på Scarlett Johansson. Men ikke fordi hun er Scarlett Johansson. Og ikke fordi hun visstnok er på vei til Oslo. Men fordi hun sier Evelyn Waugh et sted i Lost in Translation. Hun ler og sier: Evelyn Waugh was a man. Ja, han var det.

Hva skal du gjøre annerledes, evt bedre neste gang? Ble forfatteren Steve Toltz spurt av engelske The Guardian i helga. Med neste gang mener avisa neste bok. Toltz svarer: Neste gang skal jeg prøve å ikke bruke fem år. Og den som leser, som er oss, kommer til å tenke litt på skriving og tid. På litteratur og kalenderår. Hvor lang tid skal det ta? Tåler vi hver vinter og vår nye bøker fra forfatterne våre? Gjør vi? Eller har en, eller flere av oss, for vane å foreslå et opphold i forfatterskapet om titlene blir for tette? En pust i bakken. Eller skrivebordet. Men så kan vi tenke på den lille desperasjonen i det uskyldige, kanskje fleipete svaret til Steve Toltz. Neste gang skal det gå fortere. Ikke bruke fem år. Og kanskje oppfordre oss selv til å komme i gang med hva det skulle være. Hive oss rundt. Kaste oss i det. Det er ikke noe å vente med, er det?