Arkiv for kategorien "Tegneserier"

Litterært soundtrack: Inga Sætre

 

I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Forfatter og illustratør Inga Sætre, aktuell med den tegnede romanen Fallteknikk, som har tatt henne med tilbake til fortiden.

– Ja, jeg har brukt musikk ganske bevisst, og det er noen sanger som er beskrivende for stemninger eller personer i boka.  Disse tre sangene er med, helt konkret: Billie Holidays versjon av «Gloomy Sunday», «Bridge over troubled water» og «Driving home for Christmas». Jeg hørte mye på disse da jeg laget de respektive scenene. Jeg synes det er morsomt med sanger som representerer et eller annet, som denne julesangen: Liker du den eller hater du den? Jeg tror Rakel (hovedpersonen i boka) hater den av prinsipp, men at den råker henne veldig akkurat der, og det synes jeg er veldig morsomt. Eller rørende. Og det er noen sanger eller artister som gjør det med en; overrasker og sniker seg inn. Nå som jeg er blitt relativt voksen har jeg ikke så store problemer med slikt, men som18-åring var det problematisk – klissete sanger av klissete artister skulle man ikke grine av. 

Les mer » 

No more mr. Nice Guy

Om vi ikke husker mye feil, har Haruki Murakami uttalt at han modellerer hovedpersonene sine etter Nick Carraway – den litt anonyme, men tillitvekkende fortelleren i Fitzgeralds The Great Gatsby, hvis eksistensielle crux kan oppsummeres i formelen «jeg er normal, men alle rundt meg er gale – eller var det omvendt?». Carraway er en god lytter, og dét er aldri en dårlig egenskap for en fortellerskikkelse: Det gjør at de andre karakterene betror seg til ham på løpende bånd. Men er han ikke også litt irriterende fyr? En smule skinnhellig, kanskje? Det synes åpenbart Kate Beaton, som i sin tegneserieversjon av romanen gir Nick det glatte lag. Vi kan tilføye at Daisy, Jay, Tom og Jordan heller ikke kommer særlig heldig fra det.

Kate har også laget fine striper om bl.a. Austen, Joyce og Kierkegaard. Verdt et klikk (evt. tre).

Kultureliten har skylda

Poesimafiaen slår til

De hadde kulturkamp på 50-tallet også. Se bare hvor lumpent den kontaktsøkende studinen Geri (ovenfor) blir behandlet av datidas eksperter og smaksdommere. Er det rart hun et par tegneserieruter seinere befinner seg på en dekadent swingersklubb med fri flyt av sigaretter, drinker og, eh, tungekyss?

Geris dramatiske dannelsesberetning har tittelen «I Joined a Teen-age Sex Club», og ble i fullt alvor utgitt av Harvey Comics i 50-åra en gang. Les hele greia her. Fremskrittspartiet burde vurdere et opptrykk.