Eivind Buene er strengt tatt overkvalifisert for denne spalta. Han er utdannet komponist – og debuterer i disse dager med en roman betitlet Enmannsorkester. Burde han dermed utfordres til å liste opp sine litterære inspirasjonskilder i stedet? Eller topp 5 indreløpere i Adecco-ligaen? Vel, en spalte er en spalte. Her er musikken som hjalp Eivind å bytte kunstart:
Alban Berg: Violinkonzert (1935)
– Alban Bergs Violinkonsert fra 1935 spiller en viktig rolle i Enmannsorkester. Jeg hadde den på øret litt mer enn strengt tatt nødvendig – det gikk så langt at jeg satt og analyserte notene takt for takt, for å komme helt på innsiden av hva som skjer i musikken. I boken forbereder fiolinisten Johannes seg til en konsert med dette verket, og det er fet musikk vi snakker om, i de aller fleste betydninger av ordet. Svulmende og full av motsetninger. Konstruert og intuitiv, forvirrende og forførende, vakker og grusom, alt på én gang. Både den siste romantiske og den første moderne fiolinkonserten. I tillegg har verket en dramatisk tilblivelseshistorie med død, kjærlighet og lidenskap. (For mye å skrive om her, men jeg skriver om det i boken – he he.) Uansett: Alban Berg døde før han fikk høre musikken fremført, og jeg har alltid tenkt på Fiolinkonserten som et requiem.
Les mer »
Hva slags musikk bør man lytte til mens verden går under? Arbeidet med endetidsromanen Jern (Cappelen Damm) har ansporet Torgrim Eggen til å reflektere over dette og hint. Han foreslår følgende akkompagnement til apokalypsen:
David Bowie: Oh You Pretty Things
(fra Hunky Dory, 1971)
– Mitt forhold til David Bowie er nesten like gammelt som denne låta, som kommer fra et av hans musikalsk beste og tematisk mest besnærende album. Da jeg skrudde sammen Jern, en fortelling om en religiøs/politisk dommedagssekt, var jeg på jakt etter et sett populærkulturelle referanser de kunne grokke i fellesskap. «Oh You Pretty Things» var en nesten 40 år gammel lissepasning fra Bowie, som her er midt inne i sin periode av Nietzsche-fascinasjon. Det fins en inspirasjon fra Arthur C. Clarkes sci-fi-roman Childhood’s End her også, noe som bringer oss naturlig over til …
Les mer »
Om Mattis Øybø fikk bestemme, ville nok denne spalta handlet om film- heller enn musikkinspirasjon. Men Øybø er sporty. Her er fire låter som med fordel kan nynnes mens man konsumerer hans tredje roman, Karin og Kareem (Oktober):
Thomas Dybdahl: A love story (fra One day you’ll dance for me, New York City, 2004)
– Jeg hører egentlig ikke på musikk når jeg skriver. Det er ikke det at jeg må ha det stille for enhver pris, som på en hytte langt fra folk, med Galdhøpiggen i det fjerne, eller Færder fyr, eller hva hytteeierne nå en gang ser når de kikker ut av vinduet. Nei, det holder med litt biltrafikk og sus i trærne utenfor kjøkkenvinduet og kjøleskapet som surkler, men ikke musikk. Men skal jeg først lytte til noe i løpet av skrivingen, i en pause for eksempel, må jeg ned og inn i det melankolske, inn i singer-songwriter-landet av høst og tomme gater og tapt kjærlighet. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg er jo ellers en blid fyr, men kanskje det handler om at jeg for en liten stund må slippe løs det sentimentale i meg, som fingrene over tastaturet ellers forsøker å holde under kontroll.
Les mer »
Stig Sæterbakkens siste roman, Ikke forlat meg (Cappelen Damm), handler om en opprivende ungdomsforelskelse. Tør vi gjette at den ble skrevet under påvirkning av radiosvisker fra forfatterens egen slyngelalder? Å nei, du. I Sæterbakkens univers er kjærligheten verken sviskete eller nostalgisk. Her er låtene som akkompagnerte romanens tilblivelse:
Backworld: The Devil’s Plaything
(fra Anthems from the Pleasure Park, 1999)
– Neofolk, som det gjerne, eller ugjerne, kalles, er nok den musikkarten jeg har tilbragt flest timer, dager, uker, måneder til sammen, de siste tyve årene av mitt liv, med å lytte til, og av alle bandene som etter hvert er assosiert med sjangeren, Current 93, Death In June og Backworld aller mest. Nebraskafødte Joseph Budenholzer, en religiøs grubler som lærte å spille gitar som guttunge av nonnene i det lokale menighetsrådet, har med Backworld bragt neofolken til sin fullkomne modenhets form. Det er utrolig vakkert, og fryktelig trist, selvfølgelig, med noe køntriaktig langt der bak, en slags lavhastighets psykedelisk kristenkøntri som skrangler avgårde ad sataniske veier, hvis det går an å forestille seg noe sånt, «The Devil’s Plaything» fra album nummer tre fremdeles en av de fineste låtene, Budenholzer med assistanse fra vokalist Connie Petruk og cellist Julia Kent, hun fra Antony and the Johnsons.
Les mer »
Mirjam Kristensen har nettopp sluppet fra seg sin fjerde roman, Et rikt liv (Forlaget Oktober). Vi ba henne liste opp låtene som beriker hennes eget skriveliv.
Sigur Rós: Hoppipolla (fra Takk, 2005)
– Det fungerer godt å sette på Sigur Rós-plater når man skal begynne å skrive. I skriveprosessen setter jeg meg ned med en kopp kaffe, åpner dokumentet, leser litt på det jeg skrev dagen før og så setter jeg på musikk til den videre skrivinga. Sigur Rós gir en slags filmmusikk-følelse, en kvalitet jeg forsøker å finne i mesteparten av musikken jeg spiller mens jeg skriver.
Les mer »
Hva hører forfattere på når de skriver? Nærværende spalte er en kontinuerlig dokumentasjon av nettopp dét. Nå er turen kommet til Monica Isakstuen Stavlund, som nyss har romandebutert med Avstand² (Tiden), og passende nok – vi tenker da på boktittelen – innleder sine svar med en smule meta-prat:
– For det første: Jeg har gruet meg litt til disse spørsmålene, som jeg tenkte ville komme en eller annen gang. Jeg har lest om hva andre forfattere hører på mens de skriver og tenkt at jeg blir nødt til å juge når min tur kommer. For jeg er jo en sånn som aller helst vil ha det helt, helt, helt … stille. Ikke en lyd skal det være i rommet når jeg skriver, og musikk på øret er utenkelig. Men så er det tiden mellom en skriveøkt og en annen. Den har vært fylt av musikk som skulle få meg opp eller ned – alt ettersom. Ok, her kommer det:
EPA: Blomster/Flowers (fra Blomster/Flowers, 2006)
– Da jeg flytta til Fredrikstad for 3 år siden, med det mål for øyet at jeg skulle skrive, var jeg samtidig nødt til å finne meg en sånn vanlig jobb. Jeg endte hos Griff Design, og der traff jeg Rune Østhagen som er vokalist i EPA. Gladbandet sitt, i alle fall gladskiva si, i alle fall gladlåta over alle gladlåter, nemlig «Blomster». Og siden jeg er av typen som hører samme sang om og om igjen, har jeg sikkert hørt på denne over 500 ganger. Rask hoderegning tilsier at den dermed har fulgt meg gjennom hele skriveprosessen og fått meg til å smile minst tre ganger i uka.
Les mer »
I spalta «Litterært soundtrack» bekjenner skjønnlitterære forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Jon Øystein Flink, aktuell med romanen Sex, død og ekteskap (Cappelen Damm), revolterer mot konseptet ved å nominere plater, ikke låter – en gest vi velger å repressivt tolerere. Ordet er ditt, barrikadestormer:
Leif Juster: Den få’kke du! (2005)
– Tuliattn-tei, sann. Ja da, alle nordmenn kjenner n’Leif, men flere burde se og sette seg inn i sangeren Juster. Kun han og han alene kan gaule «gitaristen la i vei med humpetittn-takt. Trompetittn gaula som en harahund på jakt. Tromma sa bompa og saksofon’ sa væææ, siddlidi siddlidi siddli våttn tattn tæææ» og ikke bare komme unna med det, men få det til å svinge noe inn i helvetes bra. Den få’kke du er en utsøkt og svær samling av Justers 78-plateinnspillinger, og lyden er knallgod. Når det gjelder Sex, død og ekteskap, så hørte jeg mye på denne cd-en før, under og etter skriveprosessen, men i likhet med Gammeldanskompisarna er denne musikken ikke nevnt direkte i boka. En oppmerksom leser vil likevel kunne finne et par vridde sitater her og der. Favorittlåt: «Hurraguttcharmøren».
Les mer »
Vidar Kvalshaug, ukas gjest i soundtrack-spalta, skriver: «I tillegg til at disse låtene har vært små hjelpere under arbeidet med min siste novellesamling Den første av dine aller siste sjanser (Gyldendal), er fellesnevneren at de kommer fra plater med relativt hårete omslag.» Småbildene nedenfor yter dem kanskje ikke rettferd, men skitt au. Her er Vidars spilleliste:
Bruce Robison: When It Rains
(fra EP-en It Came From San Antonio, 2007)
– Sommeren sjuognitti satt jeg på kjøkkenet i et ubebodd hus på Averøya og skrev roman. Broren min kom innom, vi kokte morgenens krabbefangst innendørs. Vinduene dogget ned og vi spilte denne historien. Bruce er broren til Charlie Robison som er gift med halve Dixie Chicks, men en langt bedre skriver og sanger. Han har en kul Austin-attitude med et hint av Texas flavour og en åpenhet for visens kompleksitet og måter å skrive på. Teksten er av den typen som angår minst halvparten av personene jeg har med i boka.
Les mer »
I spalta «Litterært soundtrack» røper skjønnlitterære forfattere hvilke låter som snurret i bakgrunnen mens de arbeidet med sin siste bok. Denne gang er turen kommet til Anna Bache-Wiig, aktuell med romanen Lasses hus (Tiden).
Eminem: Stan (fra The Marshall Mathers LP, 2000)
– Jeg elsker Eminem, fordi han er forbanna, fordi han er deilig og motbydelig på samme tid. Han er fucked up og cool på en gang. Det er Arne i boka også, særlig når han koker sammen ideen om Lasses hus, om å gjøre business av 70-tallet. Det er lite som smaker av 70-tall med Eminem, men rytmen er Arnes, og derfor lyttet jeg til Eminem omtrent hver gang jeg skulle inn i hodet hans. Marshall dukker rett som det er opp i teksten også. Han insisterte.
Les mer »
Markus Midré er aktuell med Tunnel (Forlaget Oktober), et slags litterært motsvar til David Lynchs siste filmer. Her er med andre ord handlingssprang, retningsløse dialoger og fremmedgjøring en masse. Men hva hører man på under arbeidet med ei slik bok: Frijazz? Atonal musikk? Kjenningsmelodien til Twin Peaks? Les Midrés spilleliste nedenfor.
Ane Brun: The Treehouse Song (fra Changing of the Seasons, 2008)
– Jeg hører egentlig aldri på musikk når jeg jobber, da bør det helst være stille, men det kan være fint mellom slagene. Disse sangene spilte jeg masse mot slutten av skriveprosessen. Har aldri fattet noen spesiell interesse for Ane Brun tidligere, men fikk denne plata som en brent kopi, og den smøg seg umiddelbart inn. Vakre tekster, smektende melodier og finurlige arrangementer. Hun har dessuten en stemme av gull. Litt sånn jeg kan tenke meg å skrive selv.
Les mer »
