I spalta «Litterært soundtrack» spør vi skjønnlitterære forfattarar kva for låtar som snurrar i bakgrunnen medan dei skriv. Turen er komen til Olav R. Øyehaug, aktuell med prosasamlinga Essensen (Kolon forlag).

– Av ein eller annan grunn somnar eg som ein stein viss der er trall eller alkohol i rommet der eg arbeidar, så dei følgande songane vert lytta til på fritida.

Tcha Limberger: Me Sunowa (YouTube)
– Ein dag skal mykje meir vitast enn det som vitast no om denne Tcha Limberger og den sjeldne songen «Ma Sunowa». Det er vanskeleg å finne nokon innspelingar med han, anna enn som gitarist i gruppa til faren, som visstnok var ein legendarisk jazzmusikar ein stad. Dersom nokon veit meir enn meg om Tcha Limberger, eller dersom nokon eventuellt er Gabriel Fliflet, kan eg kontaktast på dei6chman (at) gmail (dot) com.

Les mer » 

I føljetongen «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Gunstein Bakke, dobbeltaktuell med romanen Maud og Aud og diktsamlingen Murskueteknikkane (Forlaget Oktober).

Biruta Ozolina: Bolta Eimu (1999)
– Jeg begynte på Murskueteknikkane mens jeg satt på et hotellrom i en nokså sjarmfattig del av Riga. En dag gikk jeg på museet for den sovjetiske okkupasjonen av Latvia og så en film om latviske forfattere i eksil i USA. En av dem satte på en kassett, og en stemme åpenbarte seg som det var noe helt spesielt med. Jeg klarte å oppdrive en cd med Biruta Ozolina i en av Latvias to musikkforretninger, og siden ble dette soundtracket mens jeg satt og skrev intenst i fem dager. Biruta har reist rundt på landsbygda og samlet inn sangene som ingen fikk lov til å synge i sovjettida, men som de gamle ennå husket. Det er bare henne og kantelen hennes, og det er den varmeste stemmen jeg har hørt, klar og inderlig – det finnes noe i den som er helt åpent, og som var veldig nær det jeg befant meg i og søkte inn mot under arbeidet med diktene. At jeg ikke forstår ordene, gjorde det desto mer mulig å skrive til musikken. Siden kom hun som gjest til slippfesten for boka i februar og opptrådte der.

Les mer » 

I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Forfatter og illustratør Inga Sætre, aktuell med den tegnede romanen Fallteknikk, som har tatt henne med tilbake til fortiden.

– Ja, jeg har brukt musikk ganske bevisst, og det er noen sanger som er beskrivende for stemninger eller personer i boka.  Disse tre sangene er med, helt konkret: Billie Holidays versjon av «Gloomy Sunday», «Bridge over troubled water» og «Driving home for Christmas». Jeg hørte mye på disse da jeg laget de respektive scenene. Jeg synes det er morsomt med sanger som representerer et eller annet, som denne julesangen: Liker du den eller hater du den? Jeg tror Rakel (hovedpersonen i boka) hater den av prinsipp, men at den råker henne veldig akkurat der, og det synes jeg er veldig morsomt. Eller rørende. Og det er noen sanger eller artister som gjør det med en; overrasker og sniker seg inn. Nå som jeg er blitt relativt voksen har jeg ikke så store problemer med slikt, men som18-åring var det problematisk – klissete sanger av klissete artister skulle man ikke grine av. 

Les mer » 

Noen skriver bedt om dagen. Noen på natta. Og noen igjen – de fleste? – på morgenen. Rett fra senga, via kaffetrakteren, til skrivebordet. Vi spurte derfor Aishath Afeef, fra Popsalongen i P3, om en spilleliste for forfattere og andre skrivende som nettopp har stått opp i gryotta for å skrive.  Hun skriver først: «Jeg har valgt ut noen låter jeg selv har hørt mye på om morgenen opp gjennom årene. Noen av låtene synes jeg bare har en en spesiell morgenstemning ved seg, mens andre åpenbart har ‘morgen’ som tema.  De fleste låtene er ganske rolige og nedpå, noe som er behagelig når man nettopp har våknet. I tillegg synes jeg det er inspirerende musikk, og dét er jo en bra start på dagen – og en fordel hvis man skal sette seg ned for å skrive!»

Bonita Applebum – A Tribe Called Quest
All to All – Broken Social Scene
God Morgen – DeLillos
Trois Gymnopédies – Erik Satie
Alley Cats – Hot Chip
It Was a Good Day – Ice Cube
Carey – Joni Mitchell
Rumpus – Karen O And The Kids
Millionaire – Kelis ft Andre 3000
David Vs. Goliath – Looptroop
Runnin’ – The Pharcyde
Sleeping Lessons – The Shins
On Production – Supersci
Ved Rondane – Edvard Grieg
Out Of Habit – Ani DiFranco
Dreams – Fleetwood Mac
Soulmwa Pas – Saïan Supa Crew
Siberian Breaks – MGMT
Be – Common
Got ‘Til It’s Gone – Janet Jackson ft. Q-Tip & Joni Mitchel

Så gjenstår bare å stille vekkerklokka på 05:30 og ikke bruke slumreknappen.

Hvordan leve når språket ikke kommer? Hvordan motkjempe skrivesperra? Det er kanskje umulig. Kanskje ikke umulig. Vi ga forfatter og musiker Anders Bortne jobben å lage ei spilleliste for skrivesperreofre, tjue låter å skru opp når ingenting annet funker – lista ble levert med resept:

Led Zeppelin: «Good Times, Bad Times»
John Lennon and the Plastic Ono Band: «Hold on»
Kraftwerk: «Neon Lights»
Kate Bush: «L’Amour Looks Something Like You»
Harry Nilsson: «Early In The Morning»
Lloyd Cole & The Commotions: «Are You Ready To Be Heartbroken?»
Iggy Pop & James Williamson: «No Sense Of Crime»
Magik Markers: «Bad Dream/Hartford’s Beat Suite»
Marianne Faithful: «Broken English»
Luna: «Bonnie & Clyde»
Mozart: Piano Concerto no 17
Bruce Springsteen: «Racing In The Street»
Talk Talk: «Have You Heard The News?»
kd lang: «Constant Craving»
Simple Minds: «Speed Your Love To Me»
Thalia Zedek: «1926»
Bob Dylan: «Red River Shore»
Preston School of Industry: «Caught In The Rain»
Rolling Stones: «Monkey Man»
the Cars: «Drive»

To doser, fire ganger om dagen, til det løsner. Reduser dosering etter behov.

Snart er det fellesferie og alle er på vei et sted. Hvor blir det, hvor skal dere? Det er kanskje ikke så farlig, bare det er bort herfra? Men hva vi hører på – på veien – kan være farlig, dét spiller en rolle. Ikke sant? Så vi ba derfor Maria Horvei i Lydverket om en sommerspillesliste for «boklesende turister», det var mandatet, og her er Marias utvalgte:

Peter and The Wolf: «Safe Travels»
Cat Stevens: «Wild World»
Jürgen Paape: «So weit wie noch nie»
Fleetwood Mac: «Everywhere»
Moddi: «Togsang»
Yeasayer: «2080»
Elton John: «Tiny Dancer»
Lupe Fiasco ft. Jill Scott: «Daydreamin’»
Fleet Foxes: «Mykonos»
All Saints: «Pure Shores»
Paul Kalkbrenner: «Sky and Sand»
Patrick Swayze ft. Wendy Fraser: «She’s like the wind»
Wild Beasts: «Albatross»
Bon Iver: «Perth»
Beach House: «Norway»
Air France: «No excuses»
Warren Zevon: «Studebaker»
Edward Sharpe and The Magnetic Zeros: «Home»

Spill shuffle eller spill streit – og vær ellers snill og grei.

Heimdal, California er en liten tykksak på 880 sider. Det sier seg selv at forfatteren må ha spilt i hjel en del plater underveis. John Erik Rileys soundtrack består derfor ikke av tre–fire låter, men av tretten album. Big is beautiful!

– Litterært soundtrack? Hm. Det er litt morsomt å bli spurt om det akkurat nå, ikke så lenge etter at Heimdal, California ble fullført. Ikke nødvendigvis fordi jeg nettopp er ferdig med en bok, between books så å si, men fordi akkurat denne romanen inneholder så mange henvisninger til og sitater fra moderne musikk. Det er noe jeg har gjort før, å henvise til/sitere fra sangtekster. Jeg gjorde det i Mølleland og Vandrehistorier, som var ikke lite inspirert av musikken til Aphex Twin, Autechre, Public Enemy og Company Flow. Og jeg gjorde det i Hemmelige tjenester, den vesle singelen jeg ga ut hos dere. Denne gangen, under arbeidet med Heimdal, California, var noe likevel annerledes. Til en viss grad tematiserer romanen overflod, både av goder og av avfall, og etter hvert begynte det å påvirke formen på romanen og dermed bruken av musikk. Mens jeg skrev, begynte derfor låtene jeg lyttet til, i likhet med så mye annet, å sive inn i teksten. Sangtekstene ble en del av prosjektet, de dukket opp stadig oftere, som løsrevne sitater, som speilbilder på det som skjedde i boka, som støyen som omgir oss mens vi holder på med vårt. Men selvsagt ikke uten visse begrensninger; den kulturelle tilhørigheten, klassetilhørigheten og interessene til hovedpersonene styrte hva som kunne siteres og hva som måtte velges bort. Derfor ble det mye indierock i romanen, mindre hiphop, electronica og metall. Jeg har ikke lenger tall på platene som nevnes eller siteres fra, men det passer kanskje å begynne med artistene som var viktige for akkurat denne teksten? Og bevege seg videre derfra? Her er 13 album, et for hver avdeling i romanen.

Les mer » 

I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Beate Grimsrud, aktuell med den dobbelt Nordisk Råd-nominerte romanen En dåre fri (Cappelen Damm).

– Under arbeidet med En dåre fri kjørte jeg på reklameradiokanaler. Vekslet hver gang det kom reklame mellom kanalen Vinyl med 1960-, 70- og 80- tallshits – Bowie, Pink Floyd, Beatles, Smokie, Michael Jackson osv. – og så over på det aller hotteste: Lady Gaga, Yolanda Be Cools «We no speak americano», Robyns «Dancing on my own». Jeg hørte på hits fordi jeg ville skrive en hit. Men mest bare for å ha litt bakgrunnslyd. Jeg tror ikke musikken jeg lyttet til påvirket romanen noe videre.

Les mer » 

I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Carl Frode Tiller, aktuell med romanen Innsirkling 2 (Aschehoug).

– Jeg hører aldri musikk mens jeg skriver, da vil jeg at det skal være så stille som mulig. Men jeg hører mye musikk ellers, og selv om ikke musikken påvirker skrivingen min i nevneverdig grad, for det tror jeg ikke at den gjør, så finnes det en sammenheng mellom musikken jeg hører på og litteraturen jeg skriver. For begge deler er naturligvis avtrykk av personligheten min på en eller annen måte, begge deler er knyttet til hvem jeg er, og til hvordan jeg har det til enhver tid, hva jeg er opptatt av og tenker på i ulike faser, osv, osv. Og i forlengelse av dette kan man kanskje si at det er en forbindelse mellom de litterære karakterene jeg skrev frem i Innsirkling 2 og den musikken jeg hørte på i samme periode.

Robert Wyatt: Alifib/Alife (fra Rock Bottom, 1974)
– Paula en gammel dame som sitter på Otterøya Bo- og servicesenter. Hun bærer på en stor sorg og kjenner en sterk trang til å lette på samvittigheten for en unnlatelsessynd hun begikk da hun var ung. I fjor hadde jeg en periode da jeg hørte mye på soloplatene til den gamle Soft Machine-trommisen Robert Wyatt, og på mange måter synes jeg «Alifib/Alifib», fra den fantastiske førsteplaten Rock Bottom, uttrykker mye av de samme følelsene som det Paula bærer på. Skjørheten i den nære og alltid like uttrykksfulle stemmen til Wyatt, denne stemmen som nesten alltid er på bristepunktet, stemmen som hele tiden truer med å bryte sammen, men som likevel ikke gjør det, og så flyten i musikken, det uforutsigbare i den, alle de små detaljene, og ikke minst det vakre, rene og svært så karakteristiske gitarspillet til Mike Oldfield, alt dette løfter frem mye av de samme følelsene og stemningene som jeg har forsøkt å løfte frem i Paula.

Les mer » 

I føljetongen «Litterært soundtrack» avslører skjønnlitterære forfattere hvilke låter som snurret i bakgrunnen mens de arbeidet med sin siste bok. Denne gang er turen kommet til Maria Børja, aktuell med novellesamlingen Voksenting (Forlaget Oktober).

Steve Reich: Pulses (fra Music for 18 Musicians, 1978)
– Når jeg skriver, bør det best skje til musikk uten vokal, eventuelt til musikk med tekster jeg ikke skjønner. Hvis ikke sporer jeg av, og suges inn i låta. Veldig mange har fått med seg at jeg er en fæl høytsynger – jeg synger nesten alltid, til låter på anlegget eller til låter som bare snurrer i hodet, og noen ganger uten at jeg vet det selv. Men med en gang ordene er inni munnen min, er de selvsagt også oppi hodet og forstyrrer de ordene som er på vei ned i fingrene og tastaturet. Dermed skriver jeg best til instrumentalmusikk, og helst må den heller ikke være for fengende, for da blir det fristende å danse. Det er tilfeldigvis også dans som førte meg til Steve Reich: Nasjonalballetten danser mye av sitt moderne repertoar til musikk av Philip Glass, og noe til Reich. I tillegg til å være superspennende dansemusikk, er det også fantastisk skrivemusikk! Faren med verket Music for 18 Musicians er at det kan gi meg tårer i øynene, noe som heller ikke er helt heldig for skriving.

Les mer »