Det sies at november er trist, men seinsommeren – slutten av juli, brorparten av august – er sannelig ikke mye bedre. Og nå tenker vi ikke på de formørkende hendelser sist fredag (for et øyeblikks skyld). Nei, seinsommeren generelt: Se bare hvor beksvarte julikveldene er. Rent faktisk er de neppe mørkere enn i slutten av mai, men likevel – følelsen av at sommeren er på hell, at regnet er våtere, at skyggene er lengre, gress og blader ikke fullt så irrgrønne som i juni – en skrekkelig erkjennelse. Legg til alle drømmene, forventningene, bygget opp gjennom et helt år: Sommeren er så kort, her i nord; det er nesten så den ikke eksisterer i det hele tatt. Juni vanligvis kjølig og våt, men da kan vi i det minste trøste oss med juli. Så opprinner juli, og vi lengter vi bare tilbake til de lyse, uskyldige junikveldene. I neste øyeblikk skriver vi oktober – og de første gløggflaskene settes ut i butikkhyllene. God jul og grått nytt hår!
The Fiery Furnaces har en sang, «Here Comes the Summer», som oppsummerer denne sørgelige runddansen på forbilledlig vis (enda bandet bor i Brooklyn, ikke Norge). Perspektivet er lagt til årets første sommerkveld: Et «jeg» og et «du» rekapitulerer året som gikk, og innser at de har lengtet etter dette øyeblikket i samfulle tolv måneder. Svart regn mot snuta (mars). Bekmørke klokka seks om ettermiddagen (desember). Gjennombløtt løv under skosålene (oktober). Og så den gnagende følelsen av at sommeren var over, før den egentlig hadde begynt: July the third we stayed up late – remember? And thought how long we’d have to wait – remember? It’ll be so long until it’s soon. It’ll be so long until it’s June.
