And everybody knows these are rock hard times
I gotta make it through
These are rock hard times

I mange såkalte herrens år har VI KJEDER OSS fått pryde denne fasaden i skyggen av Oslo sentrum. Vi er mange som har gått forbi og nikket så vidt for oss selv. Jo, vi kjeder oss. Det går i det samme. Har vi tenkt. Men så har noen visst bedre. Takk og lov. Noen vet alltid bedre. Og noen har gitt kjedsomheten svar på tiltale. Faen heller, har noen sagt: VI HAR DET GØY. Det er sommer (for svingende), det er fotball (for noen av oss), det er litteratur (for alle), det er alltid litteratur (for alle), det er et glass hvitvin (hvis du vil) og det er spillelister som heter «sol, sommer, øl» og det er blå himmel og åpne dører og mindre klær. Vi har det gøy, altså. Visste du det?

For en knapp måned siden ble det tredje bindet av Haruki Murakamis nye storverk 1Q84 lagt ut for salg i Japan og ifølge rapporter opplevde den populære forfatteren kundekøer på J.K. Rowling-nivå. I Tokyo før soloppgang den 19. april, foran Maruzen bokhandel, befant for eksempel Kiyoshi Takahashi seg, en 52 år gammel økonom og selverklært Murakamijunkie: «Jeg har lest alle romanene hans. Jeg er avhengig.» I samme køa står Natsuko Nomur, 33 år gammel, hun er glad for at det tredje bindet endelig er ute og sier at bøkene til Murakami har hjulpet henne nulle ut det gamle livet og se på verden med nye øyne. Litt som Neo i The Matrix.

I et intervju på ABC-sidene fikk Flammedebutant Victoria Durnak det alltid morsomme spørsmålet om hvilken bok hun ville tatt med seg — bare én, så klart — dersom bokhylla brant.

VD: En liten håndlaget bok fra bestevenninna mi, Jeg samler. Alt annet finnes på Amazon.

Og er ikke det en fin og beroligende tanke, folkens? At alt vi har, som ikke bestevenninene våre har laget, fins også andre steder? Det blir tatt vare på av verden. Slik at om noe skulle skje, så lar det seg erstatte. Slapp bare av!

«And I act like I have faith⁄ and like that faith never ends⁄ But I really just have friends,» synger Dar Williams i låta My Friends, og i den ånda: dette bildet av gamle venner som hjalp hverandre å flytte i helga (ikke så mye meg, som de andre, skal sies, jeg kom til maten og ølen), gamle venner på Årvoll like utafor Oslo, gamle venner i god regi. Og ser du grillen der i bildekanten? Den har Morten og Tommy nettopp skrudd sammen. Og vi har spist litt usunn mat. Og vi drikker litt usunn drikke. Og her tar tre av oss seg en sigg i den litt kalde kveldslufta. Usunt det også. Vi gjør ikke alt etter boka her på jorda. Kanskje like greit. Og flere steder og mange ganger har jeg påstått at litterær kvalitet er synonymt med vennskap, med det velkjente og fortrolige som ligger i vennskapet, og at vi bare har plass til et visst antall viktige forfattere, et visst antall uerstattelige bøker i de individuelle kanonene våre, på samme måte som vi bare har plass til så mange gamle venner i de like individuelle livene våre.

I.B. Singer: I must tell you, like many another writer I approach a book of fiction always with some kind of doubts; since the majority of writers are not really good writers, I assume when I am sent a book that it’s going to be not too good a book.

Hvis Flamme skulle finne på å øke antall redaktører i nærmeste framtid, så ville neppe denne elskelige musikeren toppet lista vår. I et intervju med Time Magazine svarer nemlig Van the Man følgende på spørsmålet om det fins noen nye artister der ute som han liker: nei, nei, nei … overhodet ikke, hehehe,nei … ingen, ingen, ingen … fordi alt er blitt gjort allerde, alt er blitt gjort allerede.

Flamme liker kollektivtrafikk. To redaktører og ingen førerkort sier vel sitt? Så flere trikker, flere baner, flere busser, flere steder, er utelukkende til det beste og av det gode. Men altså: «fra ca kl. 04:00!». En spøk, sant? Vi kan faktisk tenke oss bedre steder å henge langt på natt enn kollektive holdeplasser og ikke vite når. Så kom an, Oslo Sporveier, vi kan bedre enn det her.