Flamme Forlag

I fjor blei britiske Canongate kåra til årets forlag der borte på fotballøya, og i helgas Guardian snakker Canongate-redaktør Dan Franklin om både dette og hint hva gjelder forleggeri og kjente forfattere. Blant annet får han spørsmål om våte forlagslunsjer på posje kafeer, hva skjedde med dem?

Franklin: I dag går vi heller på Pizzaekspressen over gata her. Forlagslunsjen har egentlig vært død i lang tid. Da Tony Whitmore pensjonerte seg fra Whitmore nylig hadde han vært der i førti år og han gjorde de våte lunsjene sammen med Kingsley Amis. To whisky før de setter seg, to flasker rødvin ved bordet og så rett på Calvadosen, men vi gjør det ikke sånn lenger.

Snakk for deg selv, Dan!

Hvordan sørger man for å bevare et dikts, ei novelles, eller en romans innsikter og særegenheter fra et språk til et annet? Det er, som alltid, spørsmålet. Og man er, som alltid, fristet til å trekke kvalitativt på skuldrene og si «Gud vet», og kommer man samtidig Voltaires andre brev om kvekerne i hu, så trekker man på skuldrene med rette, fordi, skriver Voltaire: «Det er Skaperen av sjelen din som gir deg ideene dine; men da han har gitt hjertet ditt frihet, gir han hånden din de ideer som hjertet ditt fortjener». En god forfatter og en god gjendikter må altså gjøre seg fortjent det gode, fortjent sin kvalitet. Som er fint, om enn noe vassent. Har ikke den franske filosofen noe mer hjelpsomt å komme med? Joda. I et brev om tragedien, og Shakespeare, oversetter Voltaire den av Hamlets mest kjente enetaler, to be or not to be, og kommenterer sin egen oversettelse på følgende vis: «Tro ikke at jeg har gjengitt den engelske teksten ord for ord, ve dem som lager bokstavelige oversettelser. De svekker meningen ved å oversette hver setning nøyaktig.» Så styr med hjertet, folkens, glem ordboka.

De er unge gutter med veldig mye penger, det er derfor de finner på så mye tull, og det burde de ikke, som forbilder for unge mennesker, gjøre. Noe sånt sa nettopp Fabio Capello, treneren for det engelske fotballandslaget, om spillerne i de engelske, tyske, italienske, spanske seriene. Men kom an, da, Fabio. Forbilder? Disse gutta? Hvem er det vel der ute i vinterkalde Norge som i sin eksistensielle krise spør seg: Hva ville John Terry gjort? Hvordan ville Craig Bellamy reagert? Det hender vi heier på dem, sant nok, og de har så absolutt en rolle å spille i de kanskje litt grå ni-til-fem-liva våre, men, tross alt, når fløyta går og lyset slås på, fins det også andre ting, fins det faktiske forbilder, menn og kvinner som har litt mer å vise til enn åtte nuller på kontoen, tattiser og fire feite biler i oppkjørselen. Hvem trenger vel fire feite biler?

Engelske the Guardian kom nylig med en rekke kjente forfatteres skriveregler, Richard Ford en av dem. Den amerikanske forfatteren sa blant annet at forfattere ikke må få unger; ikke lese anmeldelser, ikke skrive anmeldelser, ikke krangle med kona tidlig på mårran eller seint på kvelden, ikke drikke når du skriver, være raus med kolleger og gi faen i alle som vil deg vondt. Så vet vi det. Margaret Atwwod, på sin side, ber oss huske blyant når vi reiser (penner lekker), og kanskje be aftenbønn når vi står fast. Mens Zadie Smith ber oss ikke romantisere arbeidet som må gjøres: det er bare setninger, og den som kan skrive gode, kan skrive gode, det fins ingen særegen livsstil forbeholdt forfattere. Og hold deg unna klikker og grupper. Og si det som det er, fortell sannheten. Og Jonathan Franzen? Interessante verb er egentlig ikke så veldig interessant, sier han. Og husk at leseren er en venn, ingen tilskuer. Så vet vi det også.

Mot slutten av filmen LA Story sier Steve Martin (i rolla som Harris Telemacher) noe sånt som: «There are two things in my life I will never forget: One is that there is someone for everyone. Even if you need a pickaxe, a compass and nightgoggles to find them. And the other is tonight, when I learned that romance does exist deep in the heart of L.A.» Og hvis vi tøyer fantasien litt og innbiller oss at Grünerløkka er L.A.-bydelen i Oslo (og Grønland London, og Torshov New York og så videre), så var det kanskje ikke så rart at følgende syn (i Birkelunden øverst på løkka) fikk mang en, for ikke å si alle, L.A.-er i Oslo til å stoppe opp og smile for seg selv eller til hverandre i går kveld. Noen kysset til og med. Så, kom an, hånda i været han eller hun eller dem som har vært ute og arrangert kubbelys i mørket! Har noen forelska seg, lissom? Fins det dem som tror på kjærligheten også etter ishakka, kompasset og nattkikkerten? Kjærlighet på Løkka — hvem hadde trodd det?

Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble Lukas (eller Lucas) en klar navnevinner blant de nyfødte gutta av 2009. Byrået mener faktisk at noe sånt som 565 små menn fikk det en gang så bibelske navnet i løpet av fjoråret. Hvis alle disse vokser opp og leser diktene til vår Lukas, den eminente Moodysson, skal vi heller ikke se bort fra at vi går en bedre verden i møte. Lov å håpe. Lov å tenke litt langsiktig. Time vil show, som det heter i Flåklypa.

Det amerikanske bandet Eels, med Mark Everett i spissen, er i disse dager aktuell med plata End Times, ei konseptplate såkalt, selv om konseptet er gammalt og tynnslitt og lett gjenkjennelig for så alt for mange av oss: kjærlighetsbruddet, kjærlighetssorgen. Everett har mista dama si og vet ikke hva han skal ta seg til (annet enn spille inn noen låter). Han føler seg, sier han (ja, sier) i låta «Apple Trees», som en som har forsvunnet i mylderet, som en av mange millioner andre på planeten: «And I picked one tree that I could see about eight trees back in this one row in the middle. Just one in a billion. And that’s how I felt.» Den gamle følelsen av å ikke lenger være han eller hun eller den i øynene til en han eller hun eller den andre. Følelsen av å være hvem som helst. Enda et tre. Full av forskjeller som ingen lenger ser. Og vi husker alle Johan Harstads litterære nummer til ære for Buzz Aldrin, den evige toeren, forloveren, skyggen, nissen, hjulet, han hvis navn du husker men person du glemmer, pakket inn i mylderet. Og kanskje husker vi også at den østerrikske hertugen Franz Ferdinand ble drept den gang da av serbiske Gavrilo Princip (et navn som minner mistenkelig om Priklopil, Wolfgang Priklopil, villmannen som kidnappa Natascha Kampusch), men ikke at det lå syv andre mordere klar på forskjellige steder langs Ferdinands reiserute for dagen. Og tenk å være sjettemann som aldri fikk ta livet av Franz! Og tenk å være fetteren hans igjen. Eller naboen. Eller naboens nabo. Tenk at vi alle forsvinner i mylderet vi alle forsvinner i. Like greit at vi har popmusikere som Everett. Og like greit at vi ikke ser forskjell på trær.

For bare noen minutter siden sto den ene halvelen av Flamme på nabolagets Bagel & Juice og hørte/så et par le av dødsannonsene i Aftenposten, noen av de avdødes navn var visst morsomme, og jeg måtte spørre meg om det som jeg spør meg om hva det skulle være ute i verden: Hva var nå det for noe? Hva er så veldig morsomt med døde menneskers navn? Og kommer på det William Shakespeare en gang sa (tenk så morsom han må ha vært, om han fantes!), at humor er noe en får rynker av: «with mirth and laughter let old wrinkles come», eller/og danske Piet Hein: «den der tager spøg kun for spøg, og alvor kun alvorligt, han har forstået begge ting meget dårligt», eller/og tusenvis av andre, men ender opp, oppi hodet, med Woody Allen og Crimes and Misdemeanors, hvor gode, gamle Alan Alda sier følgende cirka tre kvarter uti: «If it bends it’s funny, if it breaks it’s not funny». Som betyr? At man skal gå langt, men ikke for langt? At man godt kan miste ansikt, men ikke stilen? Noe sånt. Eller kanskje mer som Olav H. Hauge skriver i diktet Beint fram:

Tl tronge glipar kjem eg,
til svarte stygge stryk.
Då lyt eg ganga langs med,
og sjå at fuglen fyk.
For bøygjer ein seg ikkje,
so veit ein at ein ryk.

Så får vi heller leve med at navnene våre blir litt morsommere etter døden.

«My brother, for the record, had a distracting habit, most of his adult life, of investigating loaded ashtrays with his index finger, clearing all the cigarette ends to the sides — smiling from ear to ear as he did it — as if he expected to see Christ himself curled up cherubically in the middle, and he never looked disappointed.» Skriver J.D. Salinger i romanen Seymour — An Introduction, som egentlig er den ene halvparten av en Salinger-utgivelse hvis første halvpart heter Raise High the Roof Beam, Carpenters, og vi hilser med denne fingeren i dag (mens sporstreporteren på TV sier at Arne Scheie aldri er bakfull første nyttårsdag), hilser til J.D. Salinger som ble født i 1919 og som fyller 91 år i dag. Han snur tallene sine i dag og vi leter, som alltid, etter ansiktet hans i asken: bøkene han etterlot seg for mer enn fire tiår siden, de få fotografiene, de sjeldne intervju. Og håper, men tror ikke, at han, som tallene, skal gjøre vendereis og gå verden på nytt i møte. Samme hvor fint det hadde vært. Og på sin plass, egentlig. På en dag som i dag. Gratulerer med dagen og godt nytt år alle lesende og skrivende.

Flammes fotballekspert Karl Ove Knausgård er i disse dager aktuell med tredje bind av storverket Min kamp. Flamme henger brukbart på, men har ikke kommet lenger enn åpninga av romanens andre bind, hvor denne svært-så-treffende-på-en-vintergrå-mandag-morgen-setninga dukker opp: «Jeg har aldri forstått poenget med ferie, aldri hatt trang til det, alltid bare hatt lyst til å jobbe mer.» Ta den, John Mogesen! Og ta den alle som måtte sitte og glipe med øynene i åpne landskap i norske bedrifter rundt om. Skjerpings, folkens!