Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår fjorårsdebutant Ole-Petter Arneberg nedenstående tekst, som også er å finne i bladet. Dette nummerets tema var «usannhet» (uten anførselstegn?). For ytterligere kontekst og informasjon om utsalgssteder m.m. – klikk her. For en oversikt over inviterte forfattere til årets Undset-dager på Lillehammer – klikk her.
>
Transkribert fra et fremtidig foredrag
Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei.
«The book may be lacking in plot but it is not lacking in plan,» skrev Thomas Wolfe i følgebrevet til det som skulle hans første roman, Look Homeward, Angel (Finn veien, engel heter den norske utgaven). Og høres det fornuftig ut? Kan man skille mellom plot og plan i en roman? Vi spør en som kanskje vet sånt: romanforfatter Henrik H. Langeland:
