Under fredagens lansering av Jeg! #5 framførte vår fjorårsdebutant Ole-Petter Arneberg nedenstående tekst, som også er å finne i bladet. Dette nummerets tema var «usannhet» (uten anførselstegn?). For ytterligere kontekst og informasjon om utsalgssteder m.m. – klikk her. For en oversikt over inviterte forfattere til årets Undset-dager på Lillehammer – klikk her.

>
Transkribert fra et fremtidig foredrag

Jeg later som jeg står på en slags scene med en mikrofon og foran meg et slags publikum, kanskje på Lillehammer, kanskje jeg rett og slett er invitert til litteraturfestivalen seinere i år under temaet «sannhet». Og det jeg står og sier er disse ordene jeg skriver, og med ett oppstår en slags ubalanse i denne teksten, jeg snakker det jeg skriver eller skriver det jeg snakker, uansett: Det hele er en løgn! Jeg skal ikke til Lillehammer seinere i år, jeg er i alle fall ikke invitert sjøl om de visstnok skal ha fått en ny, ung og hipp kunstnerisk rådgiver som etter hva jeg har lest sier at han synes de unge skriver mye bra, vi må ikke undervurdere de unge, det skjer mye spennende, de må nesten få litt plass, ja, for de driver med så mye spennende, de skriver for eksempel merkelige kortprosasamlinger med tekster om dataspill (og mye annet) som er utrolig spennende, og de bør nesten få litt mer plass, disse unge, disse spennende, ja, jeg bør rett og slett få plass, bli invitert, den yngste debutanten i fjor som skrev en kortprosasamling om dataspill (og mye annet), ja, jeg! Hva med meg? Er jeg invitert? Nei.

Les mer » 

«The book may be lacking in plot but it is not lacking in plan,» skrev Thomas Wolfe i følgebrevet til det som skulle hans første roman, Look Homeward, Angel (Finn veien, engel heter den norske utgaven). Og høres det fornuftig ut? Kan man skille mellom plot og plan i en roman? Vi spør en som kanskje vet sånt: romanforfatter Henrik H. Langeland:

— Ja. Definitivt. Det er to helt forskjellige ting, etter min oppfatning. Plottet finnes et sted mellom planen og teksten. Etter Jagland skal man alltid være forsiktig med bygningsmessige metaforer, men hvis teksten er huset, er planen arkitekttegningen og plottet det innbygde, skjulte reisverket, altså bærebjelker og søyler og pilarer og hva det nå heter altsammen. Og videre blir ordene/språket verktøyet og enkeltscenene bygningsmaterialene. Men uten plottet raser hele dritten sammen ved første tunge snøfall.

I boka The Genesis of a Novel skriver Thomas Mann om en annen bok av Thomas Mann, Dr. Faustus. Det er boka om boka, rett og slett, og litt uti den et sted kommer vi over en kanskje litt unnselig passasje hvor Mann streifer innom enda en av bøkene sine, Josef og hans brødre, og ei bok forfatter Käte Hamburger har skrevet om denne, enda ei bok om boka altså. Mann skriver (i engelsk oversettelse):

«Reading this penetrating commentary by a philologist, I felt a kind of envy for that period of my life when I had played gaily with mythology. The macabre work I was presently engaged on (Dr. Faustus) left so little room, none at all in fact, for such games.»

En passasje som antyder at leken, den uhøytidelige omgangen med høytidelig materiale, er noe som forsvinner fra prosaforfatteren med åra. Og det vi lurer på: Er det virkelig sånn? Blir det mindre lek jo lenger opp i åra og ut i forfatterskapet man kommer?

Se hva Ragnar Hovland, Espen Haavardsholm, Ebba Haslund, Ingri Lønnebotn og Jon Michelet tror om det under.

Les mer »