I spalten «Litterært soundtrack» spør vi forfattere om hva de lyttet til under arbeidet med sin nyeste bok. Denne gangen spør vi en kunstner om musikken til arbeidet med siste verk. Marthe Ramm Fortun har reist Norge på langs i det siste, fra Høstustillingen i Oslo til galleriet Kurant i Tromsø. Musikken var med på veien. Hun er heller ikke fremmed for historiene bak platene. 

SHH: Hei Marthe, hva lyttet du til under arbeidet med høstens performance Baronessen?
MRF: Jeg jobbet til Vashti Bunyans plate Just Another Diamond Day (1970). Den har en særegen stemning, og er både introvert og oppløftende. Jeg er like opptatt av historien bak plata; Vashti ble oppdaget i 1965 av Rolling Stones’ guru Andrew Loog Oldham. I tidens ånd ble hun beskrevet som en ny Marianne Faithful, og satt til å spille coverlåter av Jagger/Richards. Men Vashti var ingen muse, hun skrev sine egne sanger. Med eksentrisk og tilspisset musikkstil var hun ikke særlig salgbar. Det hjalp heller ikke at hun bosatte seg i buskene utenfor Ravensbourgh College of Art før hun reiste gjennom England med hest og kjerre for å bo i hippiekollektivet til Donavan på Isle of Sky.

Vashti forsvant helt til 2000-tallet, da Just Another Diamond Day ble nyutgitt og beskrevet som en av de viktigste britiske platene noensinne.  Den har en grunntone som er perfekt å jobbe til når man må døgne på atelieret og trenger å være et annet sted enn i den trøtte kroppen sin. Platen er helt klart europeisk. Her er motstand, potetpest, tåke, tristesse, barnerim, vårsol, heksebål, regnbuer og transcendens. Samtidig er den så sær at den fremstår som veldig moderne. Den uavhengigheten hun formidler i musikken sin minner meg om Baronesse Elsa Von Freytag Loringhoven  (1874-1927), som min performance  ved Høstutstillingen var inspirert av. Hun var en høyst original og uredd kunstner som laget fantastiske arbeider, men til forskjell fra Vashti fikk hun aldri oppleve en renessanse av kunstnerskapet sitt.

SHH: Hva er det du har gjort på Kunstnernes Hus hver lørdag i høst?
MRF: Kort fortalt vandret jeg rundt i to timer hver lørdag med et åtte meter langt abstrakt maleri og Høstutstillingens utstillingskatalog. På ulike måter engasjerte jeg tilskuerne i samtale om utstillingen ved å fremføre katalogtekstene høyt. Mange besøkende hverken kjøper eller leser tekstene i katalogen, der institusjonen har store, velmente ambisjoner på vegne av publikum. Selv ser de besøkende ofte ikke hva slags realmakt de har i kunstrommet. Derfor inviterte jeg besøkende til å skrive sine egne innspill i katalogen, og fikk slik et sett nye tekster som kunne fremføres høyt i salene i Kunstnernes Hus. Vekselvis antok jeg statiske former med maleriet som en levende skulptur påvirket av de besøkende, arkitekturen og de andre kunstverkene.

SHH: Det skulle jeg gjerne sett. Fortell litt mer om denne baronessen!
MRF:  Elsa Von Freytag-Loringhoven ble beskrevet i den litterære journalen The Little Review som “the first American dada… the only one living anywhere who dresses dada, loves dada, lives dada.” Hun tilbrakte livet med å gjøre intervensjoner, improvisatoriske kunstverk som kombinerte funne objekter, tegninger og dikt. Hun døde uten å ha blitt tatt opp i kanon, selv om hun spilte en viktig rolle blant annet som et bindeledd mellom Harlemrenessansen og avantgardistene. Det antas også at hun introduserte Marcel Duchamp, som hun var besatt av, for det funne objekt. Underkjente, eksentriske kvinneskikkelser fra avantgarden og populærkulturen inspirerer meg. Disse kvinnene har hatt parallelle tilværelser med mannlige medkunstnere, men har ofte blitt beskrevet som muser uten at dette var deres valgte rolle. Hvem er det som setter presedens? Hvordan kan vi se annerledes på historien, eller rettere sagt, anerkjenne alle virkelighetene som eksisterer pallallelt? 

SHH: Hvilken rolle spiller musikk i kunsten din?
MRF: Når jeg går på konsert opplever jeg ofte å komme på ideer til nye kunstverk, eller løsninger på ting jeg jobber med. Det er forløsende å stå i en bevegelig masse av mennesker og se hvordan musikerne omformer sangene i forhold til situasjonen – eller ignorerer publikum fullstendig. Grunnleggende sett har jeg alltid hatt musikksmaken til en 60 år gammel mann. Først nå begynner alderen å innhente meg. Som fjortenåring tilbrakte jeg tre dager på Pere la Chaise på jakt etter Jim Morrison sammen med resten av dødsturistene. Den opplevelsen gjenskapte jeg i en video i 2008, og ble under filmingen kastet ut av vaktene på kirkegården grunnet mistenkelig oppførsel. Det er abjekt med jenter som er blodfans, men det har jeg aldri brydd meg om. Jeg synes det er fint. Patti Smith la merke til Jim Morrison da hun var ung og bestemte seg for at det vesenet der, det skulle hun gestalte. Det var jo ganske fruktbart.

SHH: Og hva med litteraturen?
MRF: Litterære referanser er alltid tilstede i det jeg gjør, direkte eller indirekte. Alt fra Thomas Manns novelle Døden i Venedig til Michele Bernsteins roman All the Kings Horses har inspirert arbeider. Jeg har tidligere samarbeidet med de to New York-baserte kunstnerne Kari Adelaide og Juliet Jacobson rundt tekster av lost generation-poeten og kunstneren Mina Loy i prosjektet Celestial Bodies, der de sendte meg instrukser jeg tolket i en performanceserie ved Vestlandsutstillingen 2011. De oppsøke blant annet et medium i New York for å få føringer fra Loy, sendte meg et ti meter langt automat-maleri etter surrealismens prinsipper og en video der de leser Loys dikt ved graven til Hilda Doolittle.

Et av mine favorittsamarbeid begynte med at faren min lånte meg sin kopi av Julia Kristevas Sort Sol mens jeg tok Master. Den var full av hans egne notater, og ga meg innblikk i en tid da vi mistet kontakten. Blyantskriften i boken gjorde den til et transformert objekt. Han visste ikke at jeg allerede hadde boken, eller at den er en av mine favoritter. Da jeg vokste opp delte vi alltid de samme yndlingsbøkene, som Reisen til nattens ende av Celine. Hans forhandling med teksten ble fundamentet for en video. I det siste har jeg forberedt en gruppeutstilling på Kurant i Tromsø der jeg samarbeider med Jennie Hagevik Bringaker, Anne Guro Larsmon og Kristine Øksendal. Jeg kom meg gjennom ferdigstillelsen med Serena Maneesh, som er perfekt installeringsmusikk og et av mine yndlingsband live. Utstillingen åpnet på fredag, og jeg presenterte en performance der en tekst stjeler sitater i Kurants bokhandel, fra publikum og i narrativet som finnes i de andre arbeidene. Det interesserer meg når litterær tekst smitter over i private referanser. Jeg prøver alltid å finne frem til det punktet i arbeidene mine.

Det sies at november er trist, men seinsommeren – slutten av juli, brorparten av august – er sannelig ikke mye bedre. Og nå tenker vi ikke på de formørkende hendelser sist fredag (for et øyeblikks skyld). Nei, seinsommeren generelt: Se bare hvor beksvarte julikveldene er. Rent faktisk er de neppe mørkere enn i slutten av mai, men likevel – følelsen av at sommeren er på hell, at regnet er våtere, at skyggene er lengre, gress og blader ikke fullt så irrgrønne som i juni – en skrekkelig erkjennelse. Legg til alle drømmene, forventningene, bygget opp gjennom et helt år: Sommeren er så kort, her i nord; det er nesten så den ikke eksisterer i det hele tatt. Juni vanligvis kjølig og våt, men da kan vi i det minste trøste oss med juli. Så opprinner juli, og vi lengter vi bare tilbake til de lyse, uskyldige junikveldene. I neste øyeblikk skriver vi oktober – og de første gløggflaskene settes ut i butikkhyllene. God jul og grått nytt hår!

The Fiery Furnaces har en sang, «Here Comes the Summer», som oppsummerer denne sørgelige runddansen på forbilledlig vis (enda bandet bor i Brooklyn, ikke Norge). Perspektivet er lagt til årets første sommerkveld: Et «jeg» og et «du» rekapitulerer året som gikk, og innser at de har lengtet etter dette øyeblikket i samfulle tolv måneder. Svart regn mot snuta (mars). Bekmørke klokka seks om ettermiddagen (desember). Gjennombløtt løv under skosålene (oktober). Og så den gnagende følelsen av at sommeren var over, før den egentlig hadde begynt: July the third we stayed up late – remember? And thought how long we’d have to wait – remember? It’ll be so long until it’s soon. It’ll be so long until it’s June.

«Kids don’t know shit», sang Islands for noen år tilbake. Og kanskje har bandet rett. Men at kroppen er til for å brukes – at den skal rulle, hoppe, deise, springe, stupe, kaste, krabbe, falle og reise seg opp igjen – det «vet» unger lenge før de strengt tatt er i stand til å «vite» noe som helst. De har, som Bård Torgersen skriver i et dikt, «… denne/ fantastiske energien/ som ellers bare er å finne i de/ aller minste supersprettballene» – i frisk kontrast til voksengenerasjonens medisinballer. Verdt å betenke før man steriliserer seg.

Forfattere liker å flotte seg med musikk og musikere i bøkene sine. Det visste vi. Det er ingen hemmelighet. Men hvordan er det andre veien? Vi hører med Lucy Swann – som en gang sang i Fountainheads, men gikk solo i fjor med plata La Petit Mort – om slektskapet bok og plate, og i hvor stor grad litteraturen er til hjelp når hun komponerer.

FF: Hva liker du å lese?
LS: Jeg gjorde et tappert forsøk på å bli akademiker før jeg slapp plate. Jeg gikk på bachelor i filosofi, så mye av bokhylleplassen er fylt med filosofibøker; Simone De Beauvoir, Thomas Nagel, Merleau-Ponty. Ellers går det mest i engelske forfattere.
FF: Og når?
LS: Roen må være inne for å sette seg ned og lese. Jeg var mye flinkere på det før. Den beste tida å lese på er når jeg virkelig føler jeg har tatt meg fri, det regner/snør ute og jeg har ingenting annet jeg burde gjøre. Det er det perfekte tidspunktet.

FF: Har du en topp tre bøker eller forfattere?
LS: Nick Hornby! Han har jeg lest stortsett alt av og kan lese bøkene hans om og om igjen. The long way down er en favoritt. Handlingen starter med fire ulykkelige og desperate fremmede som møter hverandre på taket av en bygning på nyttårsaften, alle med intensjonen om å hoppe. Stephen Fry slapp en selvbiografi for en liten stund tilbake, The Fry Chronicles. Den er nydelig lesning, selvironisk, filosofisk og morsom. Og siste må være Richard Dawkins sin The God Delusion. Jeg leste den for noen år tilbake og likte godt hans kompromissløse innfallsvinkel rundt temaet religion. Først og fremst inspirerer den til objektivitet rundt personlig tro og spiritualitet. Ironisk nok mangler forfatteren noe av denne objektiviteten rundt sitt eget livssyn, så boken blir noe provoserende i tillegg.

FF: Går det an å sammenligne en bok/tekst med en låt/plate?
LS: Så absolutt! Dramaturgien går igjen som et viktig element i begge. Driv, oppbygning og høydepunkt er alle aspekter ved låtskriving jeg tar hensyn til. Og akkurat som det er viktig å presentere karakterer eller steder i en bok, er det viktig å presentere melodier/lyder og lydkvaliteter i en låt. Enten de hopper ned i halsen din plutselig eller smyger seg inn forsiktig, handler alle valg om presentasjon.
FF: Er litteraturen til hjelp for deg som musiker?
LS: Jeg bruker nok ikke litteraturen bevisst som inspirasjonskilde, men det er klart at tankene lar seg påvirke av gode tekster og nye idéer. Komponeringsprosessen min baserer seg på en fri flyt av innfall og musikalske valg, så det er mer tilfeldighetene som får rå. I tilfeldighetene ligger det så klart mange referanser til litteratur man har lest tidligere.

FF: Leser du backstage? På turnébussen?
LS: Ah, jeg burde ha gjort det mer! Det er så fryktelig mye dødtid når man er ute på tur og likevel en slags overbærende rastløshet. Lesing gjør det lettere å koble ut. Så dette vil jeg gjerne bli flinkere på.
FF: Og til slutt, har du lånekort på biblioteket?
LS: Har ikke hatt lånekort på en stund, nei.

Dette må være de to av de tristeste minuttene som noensinne er festet til film. Enslige gamle damer er ille nok – enslige gamle menn: ikke til å holde ut. Middag ved kjøkkenbenken (tomatsuppe). Shorts som har krympa i vask. Et gammelt fjernsynsapparat ombygd til cd-skap. Når gubben jogger ut i oppkjørselen helt på tampen, liksom oppliva eller noe, håper seeren inderlig at det kommer kjentfolk på besøk, eller i det minste et postbud eller en loddselger. Men nei. Tjukken skal bare gløtte gjennom bakruta på en parkert Fiat.

Videoen er et drøyt år gammel, hvilket påminner oss – på et annet nivå – at også rollen som «fan» kan være gudsjammerlig ensom/kjedsom: ingen besøk. Ingen post. Tomatsuppe til middag. På bandets FB-side heter det at «new stuff to be recorded early 2011. Until then: ‘Who put the ass in Embassy?’ – a tiny collection from the contemplating years 2007–2010». Gamle sanger om igjen, men greit nok. Vi tar én dag av gangen. C’est la vie. C’est Embassy.

Fjerde og siste spor på Audun Mortensens promo-EP skulle strengt tatt publiseres fredag, men noe distraherte oss fra vårt forehavende. Husker ikke hva. Kanskje en litt drøy samtale vi overhørte på 13-trikken. Kanskje en vaklende manusbunke. Kanskje naboens vinterbleke legger, ute på adstadig vårpromenade for første gang i år. Samme det – viktigere er at «Lommesymfonier for selvstendig næringsdrivende» omsider kan nytes som et organisk hele, med hode, hale og alle ekstremiteter på plass, fullkomment fullbrakt og trygt hvilende i seg selv. Kronen på verket heter «søndag om 40 år».

audun mortensen – søndag om 40 år

audun mortensen – the shape of grunge to come

audun mortensen – attending ariel pink

_

I anledning Aaliyah, Audun Mortensens kommende diktsamling, har forfatteren satt sammen en firespors EP i mp3-format, betitlet «Lommesymfonier for selvstendig næringsdrivende». Vi har til hensikt å «lekke» én låt hver fredag framover. Første spor heter «Farewell to faraway friends» og kan streames nedenfor. Party hard!

Audun Mortensen – Farewell to faraway friends

Christopher Nielsen har altså gitt NRK forbud mot å bruke sin brors eminente låt «Her kommer vinteren» i innslag om og fra vinterlige sportsarenaer. Som for eksempel det pågående VM i Holmenkollen. Låta skal ikke lenger få akkompagnere «alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater og forakter akkurat slik min bror gjorde,» sier Nielsen til Dagbladet.

Forfatter Kjetil Brottveit er på bølgelengde: – «Her kommer vinteren» kombinerer ekstase med undergangsdrift. Eg liker hyllinga av vinteren som redning. Ingen ser deg lenger. Redninga er øl og sport på tv, og redninga er så etterlengta at Jokke stoppar opp og vert andektig. Meisterstykket er å heve den potensielt nitriste kombinasjonen av øl og sport på tv til noko ekstatisk.