Av Bård Torgersen

Døden rammet oss. Hardt, uten hensyn. Det er kvalmende. Jeg har kastet opp. Jeg har ligget våken om natta. Jeg har kjent det riste i hodet. Hva skal jeg gjøre? Jeg har vært rundt i byen. Sett regjeringsbygningen. Vært i domkirken og tent lys. Stått på rådhusplassen. Jeg har vært en del av det forbilledlige, norske kollektivet. Hele verden har sett oss. De synes også vi er forbilledlige. Verdens beste til å takle en terrorhandling. Det er det verden har sagt om oss, er det ikke? At vi er et så lite land. Og vi har det så godt. Det er ingen i verden som har det bedre. Ikke noen av de andre snart sju milliarder menneskene på jorda har det bedre. Vi er rikest og lykkligst. Man kan ikke komme lenger på noen fronter enn vi har. Heller ikke når det gjelder å takle en nasjonal tragedie.

Og nå har de sett de på oss. I hele Europa, Amerika, Asia og Afrika. Til og med den amerikanske presidenten var imponert. Hører dere det. Spesielt du som stotret deg drita full på krykker gjennom nabolaget i går kveld og skrek sieg heil. Og du junkie som jeg så ble banket opp av vektere foran Oslo S for noen dager siden. Og du gjengmedlem som henger på Jordal og selger droger. Og dere tiggere på Grønland fra Romania. Og dere aupairer på Snarøya fra Filippinene. Og dere svart betalte polske vaskehjelper over hele byen. Og dere som bor i den nye slummen oppe ved Sinsen. Og dere som raider søpla mi for mat og flasker. Og du unge gutt som sitter og kutter deg i armen med barberblad. Og du som har fått avslått asyl og er blitt fraktet ut av landet. Vi er best. Og ingen må bli sinte. Ingen må vise følelser som ikke er gode eller oppbyggelige. Ingen må rope. Ingen må banne. Ingen må hyle. Være destruktive. Ingen må forstyrre. Vi setter husfreden høyt. Selv nå. Særlig nå. Verdens beste kongehus. Verdens beste folk. Verdens beste demokrati. Mer åpenhet, større mangfold, klokt, ressurssterkt, dannet, velartikulert, medfølende. Vi gjør ikke feil. Nå går vi videre sammen. Han som vi ikke en gang sier navnet på. Han var bare en tulling. Han var ikke en av oss. Han kommer aldri til og bli det. Det uhyrlige finnes ikke i Norge. Vi har ingen verkebyll. Her finnes kun det gode.

Kristin Vinje, finansbyråd for Høyre i Oslo, hevder i dagens DN at Adecco-avsløringene er et bevis for at «systemet virker». NHO-direktør Petter Furulund har tidligere formulert seg i lignende vendinger: «Dette eksemplet viser hvorfor man skal bruke private aktører.» Ja, er det ikke nesten selvinnlysende? Tenk deg om: Slaveriet i USA ble avskaffet slutt! Koloniene ble frigjort! Og enhver krig – samme hvor brutal den måtte være – munner ut i fred på et eller annet tidspunkt. Fordi krig, tross alt, virker.

For to dager siden ble Maria Amelie arrestert utenfor Nansenskolen i Lillehammer. Tre raske vedtak senere, «trippelraketten» kalte Anne Holt dem på Dagsnytt 18, var hun både utvist og satt i arrest ved Tranum transittmottak. Siden har debattene vært mange på radio, TV og i avisene. Politikere som vil endre vedtak, som ikke vil endre vedtak, som vil endre regelverket, som vil beskytte regelverket – mens en kollega av oss sitter bak lås og slå. Plutselig ufri. En forfatter i fengsel. Og hva tenker andre forfattere om dette, spør vi helt enkelt noen forfattere.

Åsne Seierstad: Jeg tror myndighetene må snu i denne saken. At de hasteendrer regelverket eller noe, det ser ut til å være eneste mulighet, da de ikke «går inn i enkeltsaker». Var på demo idag, og det er jo også en ytringsfrihetssak, dersom hun ikke hadde skrevet boka, ikke hadde engasjert seg og stått fram, men fortsatt holdt seg skjult for myndighetene, hadde ikke dette skjedd. Slik sett sendes hun ut for boka hun skrev. Men om hun blir sendt ut, har jeg lovt nettverket rundt henne alle mulige kontaktpersoner i Moskva som kan hjelpe henne. Så kan hun komme tilbake hit med arbeidstillatelse, så lenge hun har en arbeidsgiver som garanterer for henne og forsikrer at de trenger hennes spesialkompetanse. Brutal arrest, uansett, og så ved Nansenskolen, da!

Gunnar Wærness: Som sverigeboende og ikke-avislesende nordmann har jeg ikke vært kjent med denne saken. Jeg benyttet derfor en liten time til å bekjentgjøre meg med fakta, og ble forfjamset over å se hvor stivnakket og klossete myndighetene håndterer dette. Jeg kan derfor bare kommentere saken fra en prinsipiell (dvs. passiv, snusfornuftig) side: Maria Amelie har skrevet en bok om å være papirløs, og hennes liv er nå i ferd med å ledsage boken med en sosial skulptur. Skjønt skulptur: Om jeg var Kaukaser skulle jeg minst av alle skitplasser i verden ville sendes til Russland nå. Som du skriver er saken mangslungen og det kan finnes detaljer i den som nyanserer bildet. Det er uansett ingen grunn til å tro at det skulle få arrestasjonen og vedtaket om utvisning til å fremstå i et mer forsonende lys. Hun burde få bli i Norge, punktum. Tankekors: Maria Amelie har et nettverk rundt seg, hun er synlig, artikulert og ressurssterk: med sitt nettverks hjelp, mediadekningen og dynamikken som ligger oppmagasinert i allmen oppmerksomhet tror jeg at denne saken kan snus og til og med føre noe godt med seg — jeg håper jeg slipper å angre min optimisme her: jeg har sett at myndighetene kan være fullstendig uforsonlige om det har gått paragraf i en sak. Mitt videre håp for denne hendelsen er at den kanskje kunne bidra til å sette lys på alle dem som ikke har språket med seg og ikke har lyktes opparbeide seg et nettverk. Og som skyfles ut uten at noen bryr seg. Med ønske om snarlig innføring av amnesti for alle papirløse!

JULKLAPPSTIPS FRÅN PETER LINDFORSS

Ett minskat förtroende
för de som svek de utsatta och hemlösa
En mjuk dyna att landa på
när medelklassen inser sitt hemska misstag
En skamvrå och en dumstrut
till den som tänkte tanken om Kulturutredningen
och bittra karameller
till alla de som satt där och i tysthet spelade med

Många hårda ord
till alla dessa ointresserade så kallade vanliga
som lät sig ryckas upp med rötterna
föneka sitt ursprung och låtsades att allt var OK
Till ett Sverige som krälar i främlingsfientlighet
och en Regering som gått vilse
i sin absurda tro på att ett Nollspel kan gå med vinst

En lykta att bära
för den som ännu orkar och törs
En röst som bär till alla dem
som ingen längre orkar lyssna till

Ett hopp trots allt när ingenting längre finns att hoppas på

— Peter Lindforss

Carl I. Hagen vil gjerne være «alles ordfører», leser vi i Dagbladet. Også innvandrernes og kommunistenes. Det skulle i utgangspunktet inkludere vår venn Bård Torgersen, som her tilkjennegir sitt syn på Hagens kandidatur.

Jeg føler det er på sin plass, med min bakgrunn som tidligere rådgiver i Geelmuyden.Kiese/forfatter, å si noe om hva som kommer til å skje når Carl I. Hagen blir ordfører i Oslo.

1. Byen kommer til å bli rykket opp,

2. sveve to hundre meter over bakken.

3. Det vil henge taustiger ned på alle sider,

4. alle kan klatre opp og ned.

5. Ja til tidsmaskin.

6. Se

7. Alle er glade.

8. Alle er kåte.

9. Alle får.

10. Men.

11. Dette er et problem. Djenghis Khan kommer til å angripe byen fra sør, kanskje øst, helt sikkert ikke nord. Det kommer til å flyte blod. Kvinner vil bli voldtatt, små barn tredd på staur. Kampen vil bli hard. Men vi har våpen.

12. Heroin, hm, ja si det?

13. Hvis kebab betyr kjøtt, kan de ikke bare skrive kjøtt på kioskene sine, da?

14. Gud er god. Altså vår gud. Jo, han er en feig Gud, mye feigere enn deres gud. Deres gud er en tøff Gud. Men vår gud er tross alt vår Gud.

15. Flagget har kors.

16. Fine tenner.

17. Still crazy after all these years.

18. La oss danse.

19. Brette opp ermene.

20. Det er sant. Ordføreren har varme hender.

I MORGON

I morgon
sitter en nazistparti
i Sveriges rikdsag
och jag skäms
På gatan utanför
skanderar ungdomar:
«Segern är vår» och
«Jimmy, Jimmy, Jimmy!»
Som tur är
har jag en ask sömntabletter
så att jag slipper morgondagen
Sedan får jag väl se hur det blir
Jag är för gammal att ge mig in
i politiken, men nästan för ung att dö

I morgon sitter ett nazistparti i Sveriges riksdag
och jag skäms för det land jag är född i

Jag skäms för att vara en del av ett sådant land

— Peter Lindforss 19/9/2010

I en kronikk i dagens Bergens Tidende skriver Charles Armstrong, professor i britisk litteratur ved universitetet i Bergen, om den såkalte blodige søndagen i Derry i Nord Irland i 1972 (30. januar). Det gjør han fordi det nå foreligger en endelig rapport, Savile–rapporten, på 5000 sider som forhåpentligvis skal få fram sannheten rundt massakren hvor 14 mennesker døde og flere ble såra i sammenstøt mellom irske demonstranter og britiske soldater.

NØH: Mr. Armstrong, i dag publiseres altså en omfattende britisk rapport om og omkring hendelsene på den berømte og berykta Bloody Sunday i Derry i Nord-Irland; hva kan man – som ire, som brite – håpe på i kjølvannet av den?
CA: Det enkleste svaret er at man kan håpe at Savile-rapporten – som er over 5000 sider, og har tatt tolv år å lage – endelig skal gi oss sannheten om begivenhetene som fant sted 30. januar, 1972, i Derry i Nord-Irland. De ytre fakta er forsåvit kjent: vi vet at en fredelig demonstrasjon for rettighetene til den katolske minoriteten i nord utviklet seg til et blodbad, der britiske soldater drepte 14 mennesker. Men hvordan kunne dette skje? Og var de britiske soldatene virkelig provosert – slik som Widgery-rapporten, som kom ut to måneder etter blodbadet, hevdet – eller lå skylden hos britene? De fleste briter vil vel egentlig bare se fremover. Men for de protestantiske britene i Nord-Irland er dette en utrolig vanskelig sak, og flere av lederne til unionistpartiene har tatt avstand fra at saken tas opp på nytt på denne måten. For katolske irer er det nok lengselen etter rettferdighet, og oppreisning for ofrene (som ble beskyldt for å ha fremprovosert voldshandlingene) og deres familier som er det viktigste. For min egen del, er jeg en protestantisk ire som har vokst opp i Norge (de sør-irske foreldrene mine emigrerte på 60-tallet): jeg skjønner argumentasjonen til unionistene, men for meg vil en fred uten rettferdighet eller sannhet ikke være noe fullverdig alternativ.

NØH: Hendelsene er jo, som kjent, blitt gjort til populærkultur gjennom U2s berømte låt «Sunday, bloody Sunday»; hvilken rolle har høy- og populærkulturen spilt (og spiller) i konflikten?
CA: Man skal være forsiktig med å tillegge kulturen noe utslagsgivende, kausal rolle. Men det er helt klart at høy- og populærkulturelle ytringer har klart å holde fokus på denne saken oppe over lang tid, og også formidlet en interesse og lidenskap til både et internasjonalt publikum og senere generasjoner. Jeg vokste selv opp med U2-låta, og den treffer meg selv i ryggmargen hver gang jeg hører den. Innen den utrolig rike nord-irske samtidspoesien har også Bloody Sunday provosert frem mange spennende ting – fra Thomas Kinsellas nærmest rabiate tekst The Butcher’s Dozen (skrevet noen måneder etter selve begivenheten) til Seamus Heaneys langt mer subtile og varsomme dikt Casualty. Ruben Moi, som er postdoktor ved Universitetet i Tromsø, skal forresten publisere en flott lesning av diktningen om Bloody Sunday senere i år – artikkelen kommer med i essaysamlingen Crisis and contemporary poetry (redigert av Anne Kario, Sean Crosson, og undertegnede). Jeg må forresten også få lov til nevne film: det er veldig interessante og sterke filmer lagd om Bloody Sunday. For min egen del, gjorde filmen med tittelen Bloody Sunday (med James Nesbitt, kjent fra TV-serien Kalde føtter; i hovedrollen) et veldig sterkt inntrykk med sin sterke bruk av kvasi-dokumentariske effekter.

NØH: Jeg husker godt en live-versjon av SBS hvor Bono skriker «fuck the revolution», hvor stor resonans fins det i den irske befolkningen for sånne utbrudd, eller med andre ord: hvordan står det til med revolusjonen om dagen?
CA: I republikken Irland – dvs. sør-Irland – har nok de revolusjonære vært i mindretall veldig lenge, selv om man ikke skal glemme at nasjonen faktisk ble grunnlagt av «væpna revolusjon» under påske-opprøret i 1916. Sinn Fein og IRA har alltid hatt støttespillere sør for grensen, men de har aldri vært toneangivende politisk. I Nord-Irland har nok også revolusjonsiveren dempet seg i takt med fremgangen i fredsforhandlingene. Dette ble konkretisert av det berømte «Chuckle Brothers»–bildet, der sjefene for det ledende unionistpartiet (Ian Paisley) og Sinn Fein (Martin McGuinness) poserte sammen smilende, etter at de ble enige om å regjere Nord-Irland sammen. Med mer selvstyre, mer rettigheter for det katolske mindretallet, og masse økonomisk støtte fra både England og Irland, har befolkningen i Nord-Irland fått en langt mer velstående og harmonisk hverdag enn det de opplevde i de harde 70- og 80-årene. Men hvis den økonomiske krisen varer lenge nok, kan det selvfølgelig bli vanskelig å forutse fremtiden!

NØH: … og hvor lenge tror du U2 og Bono må synge sangen sin?
CA: U2 synger nok så lenge de klarer å stå oppreist, og får betalt – spesielt etter at de flyttet til Nederland for å slippe å betale skatt til den irske staten! Men det er en flott sang: jeg drar neppe på konsert for å høre Bono & co. synge den i dag, men de gamle versjonene er fortsatt verdt å høre på. Og det sinnet, engasjementet og budskapet man finner der vil nok finne resonans i lang tid. Skandalen angående båten med forsyninger utenfor Gaza demonstrerer jo at man fortsatt må være på vakt, og ikke tillate stater å utøve ekstrem maktbruk på måfå.

I can’t believe the news today
Oh, I can’t close my eyes and make it go away
How long, how long must we sing this song?
How long? How long?
…

Edvard Hoem ble spurt av NRK nyhetsanker Knut Olsen i Dagsrevyen mandag: «Var det naivt å seile inn slik?» – med referanse til nødhjelpskonvoien som brutalt ble stoppet på vei til Gaza. Spørsmålet er verdt å dvele ved. For i én forstand har snusfornuften rett: Palestina-aktivister burde vite at Israel ynder å skyte spurv med kanon. Men på den annen side: Er ikke en slik «naivisme» helt nødvendig i møte med Israels bøllestrategi? Stilt overfor en usivilisatorisk motpart som Israel – bør man ikke nettopp, med den største selvfølgelighet, forutsette sivilisasjon?

Israel spekulerer på at omverdenen skal være «realistisk nok» til å respektere blokaden. På samme måte forutsetter den jødiske lobbyen at president Obama skal være «realistisk nok» til å opprettholde USAs økonomiske og militære støtte til Israel. Alt annet er «naivt». Tilsvarende kan man hevde at det er «naivt» å tro at folk skal kunne vandre trygt langs Akerselva etter midnatt. Men blir situasjonen bedre av at alle stiller seg i drosjekø? I så fall overlater vi byrommet til bøllene.

Slavoj Zizek skriver interessant om «realisme» og «naivisme» i sin bok av fjoråret, First As Tragedy, Then As Farce. Poenget er at kyniske realister nesten alltid tar feil – fordi de ikke erkjenner at den sosiale virkeligheten også er tuftet på ideer. Til og med Henry Kissinger, den ultimate Realpolitiker, var overbevist om at østblokken ville overleve perestrojka. Fordi han selv bare behersket «rå makt», klarte han ikke ta inn over seg at idealiteten iblant kan overrumple realiteten. Men ideer gjør en forskjell. Derfor bør all verdens Palestina-venner også finne trøst i Jarvis Cockers gamle kamprop: «We won’t use guns, we won’t use bombs/ We’ll use the one thing we’ve got more of – that’s our minds.»

GAZA 2010

Jag har före detta vänner
som förespråkar våld
som en lösning på konflikter

Antagligen har dom rätt
Och jag är bara gammal och dum

Jag har före detta åsikter
som jag slängt i papperskorgen
sedan länge sen
Jag vill inte sitta och se på
hur en hel kontinent begår självmord

Jag vill inte vara en av dom
som satt tyst och lät vansinnet pågå

Peter Lindforss/31/5/2010

Som bl.a. Terry Eagleton har påpekt, bør det ikke settes likhetstegn mellom «ideologi» og «løgn». En påstand kan være ideologisk selv om den er sannferdig. For en ideologikritiker er spørsmålet om sannhetsgehalt strengt tatt en avsporing: Det karakteriserende ved en ideologisk påstand er at den setter et emosjonelt innhold på en referensiell form; at individuelt synseri/føleri gis status som «upersonlig personlig», dvs. som en falsk universalisme.

Dette apropos NRK Dagsrevyens reportasjerekke om jødehets i den norske skolen. Selv om det er prisverdig at emnet blir belyst, og ingenting tyder på at journalisten farer med løgn, har reportasjene likevel en ideologisk slagside:

* Budskapet i reportasjerekka er at jødehatet er «på frammarsj», men her fins ingen åpne kilder (lærere og foreldre uttaler seg anonymt). Vanligvis skal dette bety at journalisten har mislyktes, og at saken bør skrotes. I stedet bidrar anonymiseringen til å styrke den underliggende påstanden om at «det virkelig står dårlig til»: Foruten å sprite opp reportasjene rent dramaturgisk, påkaller de fordreide stemmene og skyggelagte ansiktene en globalpolitisk kontekst hvor kritikere av islam er «truet på livet», «tvunget til taushet», etc. etc. Satt på spissen: Plutselig handler ikke saken om mobbing, men om terrorisme og «the clash of civilizations».

* En av de anonymiserte lærne siteres på at «jødehat er blitt helt legitimt i store elevgrupper med muslimsk bakgrunn». En foruroligende uttalelse, så klart – men hvor er empirien? Hvis det er sant som reporter Tormod Strand sier – at han startet arbeidet med denne saken «for ett år siden» – burde han ikke da ha klart å oppdrive noen bakgrunnstall? Eller mener Strand at medias oppgave er å formidle «sterke historier», og at faktainnhenting er noe offentlige statistikere får ta seg av? (I så fall bør noen snarest ta fra ham Skup-prisen.)

* I Søndagsrevyen 14/3 meldes det at hvert fjerde norske innvandrerbarn lever under fattigdomsgrensa. Fem nyhetsoppslag seinere blir jødehat-saken fulgt opp. Når ble «kontekstualisering» et fyord i Dagsrevy-redaksjonen?

* I samme søndagsrevy blir kunnskapsminister Kristin Halvorsen konfrontert med sin egen kritikk av staten Israel, som «ifølge jødiske foreldre vi (dvs. Dagsrevyen) har snakket med» kan «legitimere trakassering av jøder». Men denne påstanden står for dagsrevyanker Jarle Roheim Håkonsens regning – i Strands reportasjer finnes det ingen slike sitater. Så hvorfor piske opp stemningen unødig?

Igjen: Vitnesbyrd om tiltagende jødetrakassering er utvilsomt urovekkende. Men like urovekkende er den ideologiserte formen for «journalistikk» NRK bedriver i et allerede opphetet norsk debattklima. Det duger ikke at en journalistisk vinkling isolert sett er «sann»; den kan likevel være politisk ladet i en grad som ikke høver seg for en rikskringkaster.