
I en kronikk i dagens Bergens Tidende skriver Charles Armstrong, professor i britisk litteratur ved universitetet i Bergen, om den såkalte blodige søndagen i Derry i Nord Irland i 1972 (30. januar). Det gjør han fordi det nå foreligger en endelig rapport, Savile–rapporten, på 5000 sider som forhåpentligvis skal få fram sannheten rundt massakren hvor 14 mennesker døde og flere ble såra i sammenstøt mellom irske demonstranter og britiske soldater.
NØH: Mr. Armstrong, i dag publiseres altså en omfattende britisk rapport om og omkring hendelsene på den berømte og berykta Bloody Sunday i Derry i Nord-Irland; hva kan man – som ire, som brite – håpe på i kjølvannet av den?
CA: Det enkleste svaret er at man kan håpe at Savile-rapporten – som er over 5000 sider, og har tatt tolv år å lage – endelig skal gi oss sannheten om begivenhetene som fant sted 30. januar, 1972, i Derry i Nord-Irland. De ytre fakta er forsåvit kjent: vi vet at en fredelig demonstrasjon for rettighetene til den katolske minoriteten i nord utviklet seg til et blodbad, der britiske soldater drepte 14 mennesker. Men hvordan kunne dette skje? Og var de britiske soldatene virkelig provosert – slik som Widgery-rapporten, som kom ut to måneder etter blodbadet, hevdet – eller lå skylden hos britene? De fleste briter vil vel egentlig bare se fremover. Men for de protestantiske britene i Nord-Irland er dette en utrolig vanskelig sak, og flere av lederne til unionistpartiene har tatt avstand fra at saken tas opp på nytt på denne måten. For katolske irer er det nok lengselen etter rettferdighet, og oppreisning for ofrene (som ble beskyldt for å ha fremprovosert voldshandlingene) og deres familier som er det viktigste. For min egen del, er jeg en protestantisk ire som har vokst opp i Norge (de sør-irske foreldrene mine emigrerte på 60-tallet): jeg skjønner argumentasjonen til unionistene, men for meg vil en fred uten rettferdighet eller sannhet ikke være noe fullverdig alternativ.



Det var vanskelig ikke å legge seg med knyttede never i natt, rød-grønt flertall til tross. Så mye å irritere seg over! Ai ai. Og da tenker vi ikke primært på Frps bitre utfall mot valgtaper Venstre – som visstnok ble «straffet» fordi «Lars» har markert avstand til «Siv» (selv er vi overbevist om at «Lars» først og fremst ble «straffet» for ikke å ha vært en trygg nok garantist mot Frp-regjering, jf. «Olas» 


Er kulturarbeiderne venstresidas svar på Stein Erik Hagen? Dvs.: Tilhører de en privilegert elite som helst bør utstyres med munnkurv, fordi de ellers kan komme til å skade den sosialistiske sak? Det virker nesten sånn, når man leser reaksjonene på oppropet 











