Flamme Forlag

I en kronikk i dagens Bergens Tidende skriver Charles Armstrong, professor i britisk litteratur ved universitetet i Bergen, om den såkalte blodige søndagen i Derry i Nord Irland i 1972 (30. januar). Det gjør han fordi det nå foreligger en endelig rapport, Savile–rapporten, på 5000 sider som forhåpentligvis skal få fram sannheten rundt massakren hvor 14 mennesker døde og flere ble såra i sammenstøt mellom irske demonstranter og britiske soldater.

NØH: Mr. Armstrong, i dag publiseres altså en omfattende britisk rapport om og omkring hendelsene på den berømte og berykta Bloody Sunday i Derry i Nord-Irland; hva kan man – som ire, som brite – håpe på i kjølvannet av den?
CA: Det enkleste svaret er at man kan håpe at Savile-rapporten – som er over 5000 sider, og har tatt tolv år å lage – endelig skal gi oss sannheten om begivenhetene som fant sted 30. januar, 1972, i Derry i Nord-Irland. De ytre fakta er forsåvit kjent: vi vet at en fredelig demonstrasjon for rettighetene til den katolske minoriteten i nord utviklet seg til et blodbad, der britiske soldater drepte 14 mennesker. Men hvordan kunne dette skje? Og var de britiske soldatene virkelig provosert – slik som Widgery-rapporten, som kom ut to måneder etter blodbadet, hevdet – eller lå skylden hos britene? De fleste briter vil vel egentlig bare se fremover. Men for de protestantiske britene i Nord-Irland er dette en utrolig vanskelig sak, og flere av lederne til unionistpartiene har tatt avstand fra at saken tas opp på nytt på denne måten. For katolske irer er det nok lengselen etter rettferdighet, og oppreisning for ofrene (som ble beskyldt for å ha fremprovosert voldshandlingene) og deres familier som er det viktigste. For min egen del, er jeg en protestantisk ire som har vokst opp i Norge (de sør-irske foreldrene mine emigrerte på 60-tallet): jeg skjønner argumentasjonen til unionistene, men for meg vil en fred uten rettferdighet eller sannhet ikke være noe fullverdig alternativ.

Les mer » 

Edvard Hoem ble spurt av NRK nyhetsanker Knut Olsen i Dagsrevyen mandag: «Var det naivt å seile inn slik?» – med referanse til nødhjelpskonvoien som brutalt ble stoppet på vei til Gaza. Spørsmålet er verdt å dvele ved. For i én forstand har snusfornuften rett: Palestina-aktivister burde vite at Israel ynder å skyte spurv med kanon. Men på den annen side: Er ikke en slik «naivisme» helt nødvendig i møte med Israels bøllestrategi? Stilt overfor en usivilisatorisk motpart som Israel – bør man ikke nettopp, med den største selvfølgelighet, forutsette sivilisasjon?

Israel spekulerer på at omverdenen skal være «realistisk nok» til å respektere blokaden. På samme måte forutsetter den jødiske lobbyen at president Obama skal være «realistisk nok» til å opprettholde USAs økonomiske og militære støtte til Israel. Alt annet er «naivt». Tilsvarende kan man hevde at det er «naivt» å tro at folk skal kunne vandre trygt langs Akerselva etter midnatt. Men blir situasjonen bedre av at alle stiller seg i drosjekø? I så fall overlater vi byrommet til bøllene.

Slavoj Zizek skriver interessant om «realisme» og «naivisme» i sin bok av fjoråret, First As Tragedy, Then As Farce. Poenget er at kyniske realister nesten alltid tar feil – fordi de ikke erkjenner at den sosiale virkeligheten også er tuftet på ideer. Til og med Henry Kissinger, den ultimate Realpolitiker, var overbevist om at østblokken ville overleve perestrojka. Fordi han selv bare behersket «rå makt», klarte han ikke ta inn over seg at idealiteten iblant kan overrumple realiteten. Men ideer gjør en forskjell. Derfor bør all verdens Palestina-venner også finne trøst i Jarvis Cockers gamle kamprop: «We won’t use guns, we won’t use bombs/ We’ll use the one thing we’ve got more of – that’s our minds.»

GAZA 2010

Jag har före detta vänner
som förespråkar våld
som en lösning på konflikter

Antagligen har dom rätt
Och jag är bara gammal och dum

Jag har före detta åsikter
som jag slängt i papperskorgen
sedan länge sen
Jag vill inte sitta och se på
hur en hel kontinent begår självmord

Jag vill inte vara en av dom
som satt tyst och lät vansinnet pågå

Peter Lindforss/31/5/2010

Som bl.a. Terry Eagleton har påpekt, bør det ikke settes likhetstegn mellom «ideologi» og «løgn». En påstand kan være ideologisk selv om den er sannferdig. For en ideologikritiker er spørsmålet om sannhetsgehalt strengt tatt en avsporing: Det karakteriserende ved en ideologisk påstand er at den setter et emosjonelt innhold på en referensiell form; at individuelt synseri/føleri gis status som «upersonlig personlig», dvs. som en falsk universalisme.

Dette apropos NRK Dagsrevyens reportasjerekke om jødehets i den norske skolen. Selv om det er prisverdig at emnet blir belyst, og ingenting tyder på at journalisten farer med løgn, har reportasjene likevel en ideologisk slagside:

* Budskapet i reportasjerekka er at jødehatet er «på frammarsj», men her fins ingen åpne kilder (lærere og foreldre uttaler seg anonymt). Vanligvis skal dette bety at journalisten har mislyktes, og at saken bør skrotes. I stedet bidrar anonymiseringen til å styrke den underliggende påstanden om at «det virkelig står dårlig til»: Foruten å sprite opp reportasjene rent dramaturgisk, påkaller de fordreide stemmene og skyggelagte ansiktene en globalpolitisk kontekst hvor kritikere av islam er «truet på livet», «tvunget til taushet», etc. etc. Satt på spissen: Plutselig handler ikke saken om mobbing, men om terrorisme og «the clash of civilizations».

Les mer » 

Det var vanskelig ikke å legge seg med knyttede never i natt, rød-grønt flertall til tross. Så mye å irritere seg over! Ai ai. Og da tenker vi ikke primært på Frps bitre utfall mot valgtaper Venstre – som visstnok ble «straffet» fordi «Lars» har markert avstand til «Siv» (selv er vi overbevist om at «Lars» først og fremst ble «straffet» for ikke å ha vært en trygg nok garantist mot Frp-regjering, jf. «Olas» gjentatte svik i Oslo-politikken). At Venstre går nedenom og hjem, er ellers ikke noe som burde frata radikale folk nattesøvnen: Forhåpentlig innvarsler Venstres undergang den endelige desintegrasjonen av det kronisk vinglete, Morgenblad-lesende småborgerskapet i byene, som tror at det å gå rundt og kalle seg «liberal»/«dannet»/«kosmopolitisk» i seg selv er et samfunnsomstyrtende forehavende.

Nei, valgnattas primære kilde til frustrasjon var Synovates valgdagsmåling (betalt av NRK og Dagbladet), som ga SV en knalloppslutning på 9,8 prosent, og Rødt ett mandat. For det gikk ikke lang tid før raddiser landet over satte juksesjampisen i halsen. En feilmargin på nesten fire prosent – hvordan er det M-U-L-I-G? Var alle Synovates utspørrere samla utenfor Sandaker videregående, eller hva? Spleisa dere på en maxitaxi? Hadde dere et statistikerparty å rekke inne i sentrum? Vi skal ikke kreve noens avgang, men en unnskyldning – og et forsøk på oppklaring – hadde vært på sin plass. Til gjengjeld skal vi pliktskyldigst sope opp restene av de knuste plasma-skjermene våre.

Du våkner etter ei lang natt og tenker på valget. Du tenker på det Kristin Halvorsen sa om at SVs tilbakegang skyldes den mest polariserende valgkamp og valgkampdekning noensinne i Norge og lurer på om hun ikke har et poeng. Har ikke dette valget vært tilnærma lik amerikanske politiske tilstander med en nesten utelukkende hvem-journalistikk i riksdekkende medier, heller enn en hva og hvorfor? At alle partier uten en opplagt statsministerkandidat går tilbake (sett bort fra Senterpartiets 0,1 prosentpoeng) later til å være svar nok.

Du tenker med forbløffelse på hvordan Siv Jensen, som har seriøse ambisjoner om å styre Norge en eller gang i overskuelig framtid, ikke nøler med å fornærme alle som ikke har stemt på henne. Fremskrittspartiet har 22,9% oppslutning, et historisk godt valg for partiet, og søker makt, samtidig som Jensen utroper FrPs velgere til de «tøffeste i landet» og de eneste som klarer å tenke selv. Hun sier altså at 73,1% av oss, inkludert Frp’s samarbeidspartner Høyre, ikke kan tenke selv. En ikke veldig samlende framtoning fra wanna-be-statsminister Jensen.

Les mer » 

TV-Journalist: Sov dårlig i går.
TV-Fotograf: Sov som en stein.
TVJ: Ja?
TVF: Ja, klart det.
TVJ: Lå oppe og leste Bruno K. Öijer.
TVF: Brutalt.
TVJ: Hm?
TVF: Brutalt. Høres brutalt ut.
TVJ: Neida. Bare noe han skrev. Om å ligge tett inntil hverandre. Om å kjenne…
TVF: Kjenne hva da?
TVJ: Ingenting. Glem det.
TVF: Åkei.
TVJ: Om at noen holder rundt deg i senga. Om å kjenne armene til noen som holder rundt deg.
TVF: Og?
TVJ: Ingenting. Jeg bare. Han bare skrev at fordi noen holder rundt deg på natta, når du ikke får sove og er redd, og dét gjør deg mindre redd, altså hvis det gjør deg mindre redd, at noen er der og holder rundt deg, og du skjønner at det er derfor du blir mindre redd, så har du forstått hva det vil si å…
TVF: Hva det vil si å?
TVJ: Ingenting. Hva det vil si å dø. Hva det vil si å leve med vissheten om at vi skal dø. Han skrev at å kjenne det, samtidig som du blir holdt, var som å ha plukket en fjær fra dødens drakt og…
TVF: Mhmmm.
TVJ: Og sveve over byen på den. Eller med den. Sveve over markene. Vektløse fordi vi endelig skjønner hva alt går ut på. Glem det. Hvem er det vi venter på her? Siv?
TVF: Nei, Kristin. Siv er senere.
TVJ: Åkei. Hvordan er hun i dag?
TVF: Siv?
TVJ: Kristin.
TVF: Som vanlig. Jovial. Sikkert sovet godt i natt.
TVJ: Kjeften.
TVF: Men svevde ikke. Hun var ikke vektløs. Definitivt ikke vektløs. Så absolutt beina på bakken. Dykkerbelte kanskje? Eller har hun ikke skjønt hva alt sammen går ut på ennå?
TVJ: Kjeften.

Vi leser i bransjebladet at Flamme har fått en ny konkurrent: Silke Forlag – «forlaget med kvinnelig smak». (Navnet først, siden du allerede sitter og måper: «Vi valgte å kalle forlaget Silke Forlag fordi silken er som oss kvinner: Den kommer i mange farger, kvaliteter og fasonger. Silke er eksotisk, spennende, frekt, eksklusivt, mykt, naturlig, feminint, sensuelt, fargerikt, vakkert og slitesterkt.»)

I en pressemelding henviser daglig leder Christine Leborg til det statistiske faktum at «kvinner leser dobbelt så mange bøker som menn», og at bransjen dessuten er «mannsdominert». Begge deler er selvfølgelig sant. Men Silke Forlag skulle ikke betraktes som noen feministisk fortropp av den grunn. Mannsdominansen i bokbransjen er iøynefallende først og fremst på ledernivå – det fins altfor få kvinnelige forlagssjefer her til lands (en ubalanse vi selv – skamfullt – bidrar til). Like fullt styres nordmenns lesevaner først og fremst av kvinner, ikke minst gjennom den overveldende kvinnedominansen i bokhandelkjedenes bokråd, som beslutter hvilke titler som skal inngå i sentrale salgskampanjer, dvs. (i praksis): hvilke bøker som skal bli bestselgere.

«Det kan hende vi blir beskyldt for å være kjønnsdiskriminerende, men vi bedriver ikke annet enn ren målgruppetenkning,» utdyper Leborg i pressemeldingen, liksom for å renvaske seg for enhver mistanke om «idealisme». For Silke-gründeren handler ikke dette om kvinnefrigjøring, men om «målgruppetenkning» – akkurat som det gjør for (de mannlige) sjefene i bokhandelkjedene, kunne man tilføye, når de setter sammen sine «bokråd». Så hva er Silkes eksistensberettigelse? Forlaget skal henvende seg til landets ivrigste bokkjøpere, dvs. kvinner – bare i enda sterkere grad enn konkurrentene: «Den første høsten setter de erotikk i høysetet.»

Coming up next: Verdens første ølbryggeri med en rendyrket maskulin profil. Den første høsten setter de bayer i høysetet! Følg med, følg med.

Er kulturarbeiderne venstresidas svar på Stein Erik Hagen? Dvs.: Tilhører de en privilegert elite som helst bør utstyres med munnkurv, fordi de ellers kan komme til å skade den sosialistiske sak? Det virker nesten sånn, når man leser reaksjonene på oppropet «Kulturkampen» (fjollete navn) i gårsdagens DN og dagens KK. Ifølge valgforskerne er initiativet et durabelig selvskudd. «Blir det en kamp mobilisert av dem som tilhører den såkalte finkulturen, er dette ikke gunstig for de rødgrønne,» advarer Bernt Aardal. «Da vil bildet av at Frp er partiet for den vanlige kvinne og mann befeste seg ytterligere.»

Ikke overraskende vinner Aardals analyse gehør langt ut på venstrefløyen. Mange radikalere har jo selv et uavklart forhold til «finkulturen» (et tragisk etterslep fra ml-epoken). Dessuten forestiller man seg åpenbart en «Goebbels-effekt» i de lavere sosiale strata, altså at deler av arbeiderklassen «avsikrer sin pistol» så snart en kunstner tar ordet. Det siste er nok delvis sant (dessverre). Men dét betyr ikke at nasjonens kunstnere bør sperres inne i kjeller- og loftsboder til stortingsvalget er unnagjort. Stein Erik Hagen er og blir en uspiselig fisk, en selvfet multimilliardær med en dårlig sak. Kulturarbeiderne er nettopp arbeidere – med en velbegrunnet frykt for konsekvensene av et sterkt Frp. Skal de ikke få lov til å kjempe for sine egne arbeidsplasser akkurat som folk i andre sektorer? Når ble det god venstrepolitikk å ofre åndens arbeidere til fordel for, ja, håndens? Det høres nesten ut som kulturrevolusjonen all over again.

Nøkkelen til Frps suksess er kombinasjonen av kulturpopulisme og nyliberalisme. «Egalitarismen» i kulturpolitikken skal dekke over en nådeløs forskjellsdyrkelse i den økonomiske politikken. Men nettopp fordi det ene elementet betinger det andre, holder det ikke å prøve å «skifte tema» hver gang kulturpolitikk står på agendaen. Utfordringen er å formidle at Frps politikk ikke tjener arbeidere i noen sektor.

Asle Toje må ha hatt en travel sommer. Stakkars mann. Nytenkning forplikter, særlig i en tid hvor alle politiske debatter utkjempes som flerfrontskriger: Facebook, Twitter, VG-debatt, kommentarfeltet på Dagbladet.no, Wikipedia (oppdatering av egen artikkel), Wikipedia Commons (opplasting av nytt portrettbilde), Twitter, VG-debatt, Facebook, Universitetsforlagets sommerfest, Twitter, Politisk kvarter, møte i Frps internasjonale utvalg, Litteraturhuset, Twitter, gjenforeningsfest for gamle Fulbright-stipendiater, VG-debatt, søndagsfylla på Herr Nilsen, Facebook, asletoje.blogspot.com, Twitter, etc. etc. Derfor satte vi ekstra pris på at Toje tok seg tid til å skrive en sindig, lavmælt, vi holdt på å si: statsmannsaktig! kronikk til Klassekampens lørdagsutgave, hvor han i enkle termer oppsummerer hva den mye omtalte «kulturkampen» består i. Her er Tojes programerklæring:

Slik jeg ser det, kjempes kulturkampen på fire valplasser: utenriks, utdanning, justis og kultur. Det er her kulturradikalismen har dominert. Debatten om figurativt maleri hører hjemme i kultursegmentet, nypositivisme og feministkritikk i utdanning, tiggerturister innenfor justis og så videre. Naturligvis kan ikke alt forklares ut fra denne firedelingen, men det er forbløffende hvor mye som faller på plass.

Forbløffende er ordet. Når Toje lister det opp på denne måten, forstår vi plutselig hvorfor figurativt maleri og tiggerturister inngår i den samme, prinsipielt overordnede kampen (mot kulturradikalerne). Sammenhengen var litt uklar for oss et øyeblikk – vi benekter det ikke. Men med Tojes firedeling! Ja til figurativt maleri: Det er kultur. Ja til nypositivisme: Det er utdanning. Nei til feminister: Utdanning igjen. Nei til tiggerturister: justis. (Eller er Toje tilhenger av tiggerturister? Tigging = frihandel? Mulig vi var på sommerferie da akkurat den kronikken sto på trykk.) Uansett. (Hvor ble det forresten av utenriks?) (Og hvorfor sier han ingenting om innvandring?) Men ja. Nå er det kulturkamp, folkens! Endelig, endelig. KULTURKAMP. Fy flate som vi har gleda oss. Danskene har hatt det siden 2001. KULTURKAMP KULTURKAMP KULTURKAMP. Om ikke lenge blir det tepper i gatene og penger til alle. Å HERRE MIN SKAPER SÅ DIGG HAGEFESTEN KOMMER TIL Å BLI I ÅR. (via Twitter)