Av Bård Torgersen

Døden rammet oss. Hardt, uten hensyn. Det er kvalmende. Jeg har kastet opp. Jeg har ligget våken om natta. Jeg har kjent det riste i hodet. Hva skal jeg gjøre? Jeg har vært rundt i byen. Sett regjeringsbygningen. Vært i domkirken og tent lys. Stått på rådhusplassen. Jeg har vært en del av det forbilledlige, norske kollektivet. Hele verden har sett oss. De synes også vi er forbilledlige. Verdens beste til å takle en terrorhandling. Det er det verden har sagt om oss, er det ikke? At vi er et så lite land. Og vi har det så godt. Det er ingen i verden som har det bedre. Ikke noen av de andre snart sju milliarder menneskene på jorda har det bedre. Vi er rikest og lykkligst. Man kan ikke komme lenger på noen fronter enn vi har. Heller ikke når det gjelder å takle en nasjonal tragedie.

Les mer » 

Kristin Vinje, finansbyråd for Høyre i Oslo, hevder i dagens DN at Adecco-avsløringene er et bevis for at «systemet virker». NHO-direktør Petter Furulund har tidligere formulert seg i lignende vendinger: «Dette eksemplet viser hvorfor man skal bruke private aktører.» Ja, er det ikke nesten selvinnlysende? Tenk deg om: Slaveriet i USA ble avskaffet slutt! Koloniene ble frigjort! Og enhver krig – samme hvor brutal den måtte være – munner ut i fred på et eller annet tidspunkt. Fordi krig, tross alt, virker.

For to dager siden ble Maria Amelie arrestert utenfor Nansenskolen i Lillehammer. Tre raske vedtak senere, «trippelraketten» kalte Anne Holt dem på Dagsnytt 18, var hun både utvist og satt i arrest ved Tranum transittmottak. Siden har debattene vært mange på radio, TV og i avisene. Politikere som vil endre vedtak, som ikke vil endre vedtak, som vil endre regelverket, som vil beskytte regelverket – mens en kollega av oss sitter bak lås og slå. Plutselig ufri. En forfatter i fengsel. Og hva tenker andre forfattere om dette, spør vi helt enkelt noen forfattere.

Åsne Seierstad: Jeg tror myndighetene må snu i denne saken. At de hasteendrer regelverket eller noe, det ser ut til å være eneste mulighet, da de ikke «går inn i enkeltsaker». Var på demo idag, og det er jo også en ytringsfrihetssak, dersom hun ikke hadde skrevet boka, ikke hadde engasjert seg og stått fram, men fortsatt holdt seg skjult for myndighetene, hadde ikke dette skjedd. Slik sett sendes hun ut for boka hun skrev. Men om hun blir sendt ut, har jeg lovt nettverket rundt henne alle mulige kontaktpersoner i Moskva som kan hjelpe henne. Så kan hun komme tilbake hit med arbeidstillatelse, så lenge hun har en arbeidsgiver som garanterer for henne og forsikrer at de trenger hennes spesialkompetanse. Brutal arrest, uansett, og så ved Nansenskolen, da!

Gunnar Wærness: Som sverigeboende og ikke-avislesende nordmann har jeg ikke vært kjent med denne saken. Jeg benyttet derfor en liten time til å bekjentgjøre meg med fakta, og ble forfjamset over å se hvor stivnakket og klossete myndighetene håndterer dette. Jeg kan derfor bare kommentere saken fra en prinsipiell (dvs. passiv, snusfornuftig) side: Maria Amelie har skrevet en bok om å være papirløs, og hennes liv er nå i ferd med å ledsage boken med en sosial skulptur. Skjønt skulptur: Om jeg var Kaukaser skulle jeg minst av alle skitplasser i verden ville sendes til Russland nå. Som du skriver er saken mangslungen og det kan finnes detaljer i den som nyanserer bildet. Det er uansett ingen grunn til å tro at det skulle få arrestasjonen og vedtaket om utvisning til å fremstå i et mer forsonende lys. Hun burde få bli i Norge, punktum. Tankekors: Maria Amelie har et nettverk rundt seg, hun er synlig, artikulert og ressurssterk: med sitt nettverks hjelp, mediadekningen og dynamikken som ligger oppmagasinert i allmen oppmerksomhet tror jeg at denne saken kan snus og til og med føre noe godt med seg — jeg håper jeg slipper å angre min optimisme her: jeg har sett at myndighetene kan være fullstendig uforsonlige om det har gått paragraf i en sak. Mitt videre håp for denne hendelsen er at den kanskje kunne bidra til å sette lys på alle dem som ikke har språket med seg og ikke har lyktes opparbeide seg et nettverk. Og som skyfles ut uten at noen bryr seg. Med ønske om snarlig innføring av amnesti for alle papirløse!

JULKLAPPSTIPS FRÅN PETER LINDFORSS

Ett minskat förtroende
för de som svek de utsatta och hemlösa
En mjuk dyna att landa på
när medelklassen inser sitt hemska misstag
En skamvrå och en dumstrut
till den som tänkte tanken om Kulturutredningen
och bittra karameller
till alla de som satt där och i tysthet spelade med

Många hårda ord
till alla dessa ointresserade så kallade vanliga
som lät sig ryckas upp med rötterna
föneka sitt ursprung och låtsades att allt var OK
Till ett Sverige som krälar i främlingsfientlighet
och en Regering som gått vilse
i sin absurda tro på att ett Nollspel kan gå med vinst

En lykta att bära
för den som ännu orkar och törs
En röst som bär till alla dem
som ingen längre orkar lyssna till

Ett hopp trots allt när ingenting längre finns att hoppas på

— Peter Lindforss

Carl I. Hagen vil gjerne være «alles ordfører», leser vi i Dagbladet. Også innvandrernes og kommunistenes. Det skulle i utgangspunktet inkludere vår venn Bård Torgersen, som her tilkjennegir sitt syn på Hagens kandidatur.

Jeg føler det er på sin plass, med min bakgrunn som tidligere rådgiver i Geelmuyden.Kiese/forfatter, å si noe om hva som kommer til å skje når Carl I. Hagen blir ordfører i Oslo.

1. Byen kommer til å bli rykket opp,

2. sveve to hundre meter over bakken.

3. Det vil henge taustiger ned på alle sider,

4. alle kan klatre opp og ned.

5. Ja til tidsmaskin.

Les mer » 

I MORGON

I morgon
sitter en nazistparti
i Sveriges rikdsag
och jag skäms
På gatan utanför
skanderar ungdomar:
«Segern är vår» och
«Jimmy, Jimmy, Jimmy!»
Som tur är
har jag en ask sömntabletter
så att jag slipper morgondagen
Sedan får jag väl se hur det blir
Jag är för gammal att ge mig in
i politiken, men nästan för ung att dö

I morgon sitter ett nazistparti i Sveriges riksdag
och jag skäms för det land jag är född i

Jag skäms för att vara en del av ett sådant land

— Peter Lindforss 19/9/2010

I en kronikk i dagens Bergens Tidende skriver Charles Armstrong, professor i britisk litteratur ved universitetet i Bergen, om den såkalte blodige søndagen i Derry i Nord Irland i 1972 (30. januar). Det gjør han fordi det nå foreligger en endelig rapport, Savile–rapporten, på 5000 sider som forhåpentligvis skal få fram sannheten rundt massakren hvor 14 mennesker døde og flere ble såra i sammenstøt mellom irske demonstranter og britiske soldater.

NØH: Mr. Armstrong, i dag publiseres altså en omfattende britisk rapport om og omkring hendelsene på den berømte og berykta Bloody Sunday i Derry i Nord-Irland; hva kan man – som ire, som brite – håpe på i kjølvannet av den?
CA: Det enkleste svaret er at man kan håpe at Savile-rapporten – som er over 5000 sider, og har tatt tolv år å lage – endelig skal gi oss sannheten om begivenhetene som fant sted 30. januar, 1972, i Derry i Nord-Irland. De ytre fakta er forsåvit kjent: vi vet at en fredelig demonstrasjon for rettighetene til den katolske minoriteten i nord utviklet seg til et blodbad, der britiske soldater drepte 14 mennesker. Men hvordan kunne dette skje? Og var de britiske soldatene virkelig provosert – slik som Widgery-rapporten, som kom ut to måneder etter blodbadet, hevdet – eller lå skylden hos britene? De fleste briter vil vel egentlig bare se fremover. Men for de protestantiske britene i Nord-Irland er dette en utrolig vanskelig sak, og flere av lederne til unionistpartiene har tatt avstand fra at saken tas opp på nytt på denne måten. For katolske irer er det nok lengselen etter rettferdighet, og oppreisning for ofrene (som ble beskyldt for å ha fremprovosert voldshandlingene) og deres familier som er det viktigste. For min egen del, er jeg en protestantisk ire som har vokst opp i Norge (de sør-irske foreldrene mine emigrerte på 60-tallet): jeg skjønner argumentasjonen til unionistene, men for meg vil en fred uten rettferdighet eller sannhet ikke være noe fullverdig alternativ.

Les mer » 

Edvard Hoem ble spurt av NRK nyhetsanker Knut Olsen i Dagsrevyen mandag: «Var det naivt å seile inn slik?» – med referanse til nødhjelpskonvoien som brutalt ble stoppet på vei til Gaza. Spørsmålet er verdt å dvele ved. For i én forstand har snusfornuften rett: Palestina-aktivister burde vite at Israel ynder å skyte spurv med kanon. Men på den annen side: Er ikke en slik «naivisme» helt nødvendig i møte med Israels bøllestrategi? Stilt overfor en usivilisatorisk motpart som Israel – bør man ikke nettopp, med den største selvfølgelighet, forutsette sivilisasjon?

Israel spekulerer på at omverdenen skal være «realistisk nok» til å respektere blokaden. På samme måte forutsetter den jødiske lobbyen at president Obama skal være «realistisk nok» til å opprettholde USAs økonomiske og militære støtte til Israel. Alt annet er «naivt». Tilsvarende kan man hevde at det er «naivt» å tro at folk skal kunne vandre trygt langs Akerselva etter midnatt. Men blir situasjonen bedre av at alle stiller seg i drosjekø? I så fall overlater vi byrommet til bøllene.

Slavoj Zizek skriver interessant om «realisme» og «naivisme» i sin bok av fjoråret, First As Tragedy, Then As Farce. Poenget er at kyniske realister nesten alltid tar feil – fordi de ikke erkjenner at den sosiale virkeligheten også er tuftet på ideer. Til og med Henry Kissinger, den ultimate Realpolitiker, var overbevist om at østblokken ville overleve perestrojka. Fordi han selv bare behersket «rå makt», klarte han ikke ta inn over seg at idealiteten iblant kan overrumple realiteten. Men ideer gjør en forskjell. Derfor bør all verdens Palestina-venner også finne trøst i Jarvis Cockers gamle kamprop: «We won’t use guns, we won’t use bombs/ We’ll use the one thing we’ve got more of – that’s our minds.»

GAZA 2010

Jag har före detta vänner
som förespråkar våld
som en lösning på konflikter

Antagligen har dom rätt
Och jag är bara gammal och dum

Jag har före detta åsikter
som jag slängt i papperskorgen
sedan länge sen
Jag vill inte sitta och se på
hur en hel kontinent begår självmord

Jag vill inte vara en av dom
som satt tyst och lät vansinnet pågå

Peter Lindforss/31/5/2010

Som bl.a. Terry Eagleton har påpekt, bør det ikke settes likhetstegn mellom «ideologi» og «løgn». En påstand kan være ideologisk selv om den er sannferdig. For en ideologikritiker er spørsmålet om sannhetsgehalt strengt tatt en avsporing: Det karakteriserende ved en ideologisk påstand er at den setter et emosjonelt innhold på en referensiell form; at individuelt synseri/føleri gis status som «upersonlig personlig», dvs. som en falsk universalisme.

Dette apropos NRK Dagsrevyens reportasjerekke om jødehets i den norske skolen. Selv om det er prisverdig at emnet blir belyst, og ingenting tyder på at journalisten farer med løgn, har reportasjene likevel en ideologisk slagside:

* Budskapet i reportasjerekka er at jødehatet er «på frammarsj», men her fins ingen åpne kilder (lærere og foreldre uttaler seg anonymt). Vanligvis skal dette bety at journalisten har mislyktes, og at saken bør skrotes. I stedet bidrar anonymiseringen til å styrke den underliggende påstanden om at «det virkelig står dårlig til»: Foruten å sprite opp reportasjene rent dramaturgisk, påkaller de fordreide stemmene og skyggelagte ansiktene en globalpolitisk kontekst hvor kritikere av islam er «truet på livet», «tvunget til taushet», etc. etc. Satt på spissen: Plutselig handler ikke saken om mobbing, men om terrorisme og «the clash of civilizations».

Les mer »