I essayet «To a young writer» gir amerikanske Joyce Caroll Oates råd til yngre forfattere – som aldri er lett og fort kan høres både overdrevent og anstrengt ut – men på en nasjonal dagen derpå som andre mai, veldig velkomment: «What advice can an older writer presume to offer to a younger? Only what he or she might wish to have been told years ago. Don’t be discouraged! Don’t cast sidelong glances, and compare yourself to others among your peers! (Writing is not a race. No one really “wins.” The satisfaction is in the effort, and rarely in the consequent rewards, if there are any.) And again, write your heart out.» Ikke mist motet og vreng sjela. Yes.
Arkiv for kategorien "Poetikk"
Amerikanske Sharon Olds som har skrevet gode diktsamlinger som The Father og The Gold Cell, er også skrivelærer og gir her, i samtale med Michael Laskey på nettsida Poets.org, et par gode råd til unge poeter.
Michael Laskey: Råd til unge poeter? Har du lyst til å komme med noen?
Sharon Olds: Det har jeg.
Laskey: Bra.
Olds: Spis sunt. Tren. Og prøv å være litt glad i deg selv – ikke mer enn det menneskene rundt deg er, men ikke så mye mindre heller.
Sharon Olds er å lese på norsk i diktantologien Verden finnes ikke på kartet som Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness satte sammen og ga ut i fjor.
Will Butler fra kanadiske Arcade Fire sa noe interessant forleden, om det presumptivt dominerende uttrykket i samtidsfilm og litteratur – i et intervju på hjemmesidene til Pitchfork: «… I think that the general mode of almost all art these days is pretty small-focused. In literature and in film, the culture is all about these Miranda July-esque small moments observed in a lovely manner. Nothing against Miranda July, but I think that’s the prevailing aesthetic.» Og, ja, spørsmålet stiller seg selv: Er han inne på noe? Er det et blikk tilsvarende Miranda Julys som er estetisk herskende innenfor film og litteratur i disse dager?
Nikolaj Frobenius: Jupp. Sånn er det. Kunne knapt sagt det bedre selv. Tendensen har i grunnen vart gjennom hele 00-tallet, men «small-focus» perspektivet vil temmelig sikkert avføde en reaksjon – en kustnerisk risiko i forhold til å ta inn en større verden, en større kompleksitet, som for eksempel i Roberto Bolanos utrolige roman 2666. Den kan trygt leses med motsatte briller.
Det var ikke mange gangene jeg snakka mer eller mindre utelukkende om bokomslag da jeg som KK-journalist intervjua norske forfattere (KK for Klassekampen, folkens, ikke Kvinner og Klær!) , men Tomas Espedal var et unntak, kanskje det eneste, husker ikke, men et unntak i alle fall, da han i — når var det igjen? — i 2004 ga ut Dagbok og lot skriverommet sitt pryde omslaget. Et sirlig ordnet og veldig, i mangel av et bedre ord, litterært rom. Alt du kan tenke deg at hører hjemme på et sånt sted, hører hjemme her. Og med hensikt. Alltid velplassert, aldri malplassert. Like langt mellom fotografiene. Siggen i glass. Én kaffekopp. Én lesestol. Og så videre. Et levende museum, nesten. Espedal sa den gang: «Jeg er avhengig av hele rommet når jeg skriver … Fotografiene er hengt opp som setninger på veggen. Jeg leser bildene. Det er historier om venner og familie, kjærester og barn, om reiser og steder. Jeg ser på fotografiene når jeg ikke skriver. Eller jeg ser ut vinduet.»
Så går det noe sånt som seks år og jeg sitter på Kaffebrenneriet nedi gata her, halv ti lørdag morgen, jeg får en kopp uten hank (meningsløst!) og leser i Sam Shepards nye bok Day out of days, ei lita historie om forfatteren på skriverommet. Han bare sitter der. Ser seg rundt. På alle mulige slags småting tatt med inn og slengt fra seg. Bilder, brev, postkort, nips, gips, plast, bøker, steiner, gresstrå, flasker, lys, post-its og så videre. Og det går opp for ham: «Who scrambled all this stuff in here with no seeming regard for associative order, shape or color? Without the slightest care for where it might all wind up … What’s all this shit for? Some display for who? For me? What for? Some guest or other? I have no guests. You know that. I’m no host. Never have been … I’m in this bunker all my own, surrounded by mysterious stuff. It may be time to take a break and walk back out into the dripping black woods where I know the hollowed-out Grandaddy Sycamore sits and waits for you to climb inside and breathe up into its bone-white aching arms.»
Takk for det, Sam. Så kan de av oss som ikke helt forstår seg på rommene sine, også skrive i dem. Og stikke til skogs etter noe sider. Og krype inn i et sykamortre. Og puste.
Vi leser på nettet et sted at Sam Shepard fortsatt bruker skrivemaskin når han setter seg ned for å hamre ut et dikt, en korttekst, et skuespill. Og er ikke det litt vel poserende, spør vi oss selv. Litt trassig? Litt bakbeinsk? Hvor gammel må man egentlig bli som gammel? Journalisten sier: Gjør du virkelig det? Men du finner jo alt du leter etter på nettet.
SS: Å, nei, nei, nei. Det jeg leter etter finns ikke på nettet. Det kan jeg garantere.
Ryktene vil også ha det til at Shepard verken har strøm eller innlagt vann i leiligheten sin i New York — men smia er på plass, og kjona, og stabburet, grua til matlaging og en pult full av fjærpenner og blekkhus; telegramapparatet finner du i vinduet, haner og høner plukker rundt på badet og entreen, og til hverdags går det i flintsteiner, rokk, armbrøst, slodd, ljå, øks, grisebust og tagl. Google? Plis, a.
I Flamme Forlags folkekjære spalte Er det virkelig sånn? siterer vi i dag fra Annie Dillards lærebok om skriving, The Writing Life: «To find a honey tree, first catch a bee. Catch a bee when it’s legs are heavy with pollen; then it is ready for home. It is simple enough to catch a bee on a flower: hold a cup or a glass above the bee, and when it flies up, cap the cup with a piece of cardboard. Carry the bee to a nearby open spot – best an elevated one – release it, and watch where it goes. Keep your eyes on it as long as you can see it, and hie you to the last known place. Wait there until you see another bee; catch it, release it, and watch. Bee after bee will lead toward the honey tree. Thoreau describes this process in his journals. So a book leads his writer.» Og spør: er det virkelig sånn?
Se svar fra Monica Isakstuen Stavlund og Anna Bache-Wiig.
Flamme Forlag kommer over den svenske utgaven av den danske poeten Pie Tafdrups skisse til en poetikk: Över vattnet går jag, og blir — som det heter — revet med alt fra første side (vi beklager ovenfor Tafdrup at sitatet er fra svensk og ikke dansk): «Mellan två poler blir min poesi til, mellan livshunger och dödsångest, affekt och tanke, språk och tystnad. Processen är aldrig densamma, men — spänd i en vibration mellan ytterpunkter — rymmer den en tvingande nödvändighet som sällan låter sig förklaras på annat sätt än: Jag kan inte annat, därför måste jag. Innan dikten tar form, en oro: spontana, oreflekterade och helt irrationella faser, där okända energier åar verksamma. Sömnlöse nätter och indre konvulsioner, plötslig irritation, melankoli, aggresion och andra konfliktfyllda tillstånd.»
Er det virkelig sånn? Vi spør et par folk vi stoler på. Hun svarer kort, han litt lengre.
