I neste uke slipper vi Det fryktinngydende, tredje og ugjenkallelig siste installasjon i Stig Sæterbakkens singeltrilogi på Flamme. Nedenfor avgir forfatteren vitnesbyrd om et fryktinngydende syn i en bokhandel på Stureplan.
Etter å ha fått med oss Stoltenbergs tale i domkirken (og holdt rundt hverandre litt), forlater vi hotellrommet, spiser lunsj på nærmeste sushibar og legger veien i en bue gjennom Norrmalm frem til Hedergrens bokhandel på Stureplan, der jeg til min store overraskelse finner Lars Jakobsons Effekter i nyhetshyllen, en samling essays og småstykker, ser det ut til, som jeg ikke har hørt det knyst om skulle komme, URVAL OCH INLEDNING AV JOAN BRAVAIS, og idet Elizabeth stryker forbi bak ryggen på meg, blar jeg frem til forordet og begynner å lese og kjenner kulden bre seg i brystet: «Lars Jakobson var roman- och novellförfattare», en kulde som slår over i svimmelhet når jeg leser overskriften: LARS JAKOBSON (1959–2010), nei, ikke han også! – det er tre dager siden dødsbudskapet nådde meg om Sissel Solbjørg Bjugn, to dager siden 22/7 – men hvorfor har jeg ikke hørt noe, tenker jeg, jeg hadde kontakt med ham sist i desember, altså må han ha dødd like etter, siden det står 2010, herregud, Elizabeth kommer bort til meg, hun skjønner at det er noe, og jeg viser henne de grufulle årstallene i parentesen og sier noe sånt som at jeg ikke kan fatte og begripe at det er sant, og da jeg skal betale for boken, spør jeg ekspeditrisen om hun vet at forfatteren er død, men hun bare trekker på skuldrene etter å ha kikket på boken, har aldri hørt om ham, sier hun, og jeg tenker: og nå er det uansett for sent, og da jeg møter Elizabeth igjen, hun sitter på en benk utenfor bokhandelen og røyker, begynner hun å spørre, og jeg forteller at det siste jeg hørte fra ham var i forbindelse med at jeg sendte ham et eksemplar av Umuligheten av å leve, han fortalte da at han var ca. 2/3 ferdig med en ny roman, bare ventet på the other shoe to drop, som han formulerte det, og mens vi snakker, jeg sitter med boken i hånden, lik en annen gravgave, som på innbrettene av smussomslaget har en opplisting av titler under overskriften BÖCKER AV BESTÅENDE VÄRDE FRÅN ALLA TIDER, faller blikket mitt på en av titlene på innbrett nummer to: Stig Sæterbakken/Umuligheten av å leve, men her står den jo, detter det ut av meg, og jeg viser det til Elizabeth, og ingen av oss skjønner noen ting, den er jo ikke oversatt til svensk, sier Elizabeth, så hvordan kan den figurere i en svensk bokserie ingen av oss heller har hørt om, og så leser jeg det som står nederst på innbrettet, etter titteloversikten: Denna förteckning är avslutad våren 2010, og blir enda mer forvirret, oversikten er altså sluttført våren 2010, et halvt år før Umuligheten av å leve ble utgitt, og like lang tid, må det i så fall være, før Lars døde. Og først da – først da – går det opp for den tregosten av en dødsfiksert at det er fiksjon alt sammen, omslaget, bokserien, forordet – og forordskriveren, høyst sannsynlig – det er Lars som står bak, selvfølgelig er det det, han som har iscenesatt det hele i en helsikes troverdig etterlatte papirer-estetikk, helt ned til det lilla klassikerserieaktige boksnittet. Den kontrafaktiske jævelen. Faen ta ham. Når den tid kommer, vel å merke.
- Dette foregår riktignok utenfor byen, i området som kalles Trakten, men denne romanen fanger også en forstad og en utkant som er preget av både Helsingfors og av globale krefter og USA. Det er tid for forandring , og det arkitektoniske landskapet endrer seg i løpet av romanen. Fra å være et sump-landskap med skog blir dette et fint og rikt forstadsmiljø. Vi møter jentene Doris og Sandra. Du har et klasseskille her, mellom de som kommer fra de dårligere stedene i sump-landskapet, som Doris gjør, og Sandra, som er plantet i et tyrolerhus som virker nokså malplassert. Dette er ellers en mangefasettert og fabelaktig roman, men i denne sammenhengen er det interessant at den forteller om et samfunn i store endringer, i tillegg til å berøre mytiske historier.
