Witold Gombrowicz er ikke den eneste forfattercelebriteten som har trukket sitt siste åndedrag i Vence. I motsatt ende av den lokale gravlunden – over et rustent vannrør og noe halvvissent ukrutt – henger en enkel plakett som forteller oss at her hvilte David Herbert Lawrence fra 1930 til 1935.
Lawrence i Vence? Ja, engelskmannen slo seg ned her på anbefaling fra en dr. Morland i Bandol. Ved ankomst var han alvorlig tuberkuløs og veide knappe 40(!) kilo. Lawrence ble innlosjert i et sanatorium med navnet «Ad Astra» («til stjernene»), men var misfornøyd med fasilitetene – i et postkort til familien Huxley kommenterte han at sanatoriet strengt tatt bare var «et hotell hvor en sykesøster tar temperaturen på deg og to leger undersøker deg én gang i uka». Kona fikk ham til slutt (1. mars 1930) flyttet til en villa i nærheten, men Lawrence døde allerede neste kveld, etter å ha mottatt en siste dose morfin og forsikret omgivelsene om at han følte seg «bedre nå».
Lawrences interkontinentale omflakking fortsatte også etter døden. Første stopp var gravlunden i Vence; liket ble imidlertid ekshumert – i.e. gravd opp – i mars 1935 for å flyttes til Taos, New Mexico, hvor enken Frieda hadde slått seg ned med sin elsker Angelo Ravagli. Hva som deretter hendte, er høyst uklart: Ravagli – for øvrig en italiensk offiser og overbevist fascist – fikk i oppdrag å kremere liket og bringe asken til USA, men hevdet mange år seinere å ha dumpet asken i Vence, for så å bringe med seg en urne fylt av brent tre (visstnok for å unngå problemer i tollen). En annen versjon er at Ravagli glemte asken på toget i New Mexico. En tredje versjon er at urnen kom trygt fram, men ble tippet i sementblanderen da man skulle konstruere altersteinen i Lawrence-mausoleet i Taos. Men helt umulig er det altså ikke at D. H. Lawrence ennå hviler i Vence – med fin utsikt til kollegaen Gombrowicz’ gravstein tvers over kirkegården.
«… til slutt bosatte jeg meg i Vence. En trivelig liten leilighet, fem balkonger, fire panoramaer, tre kaminer. Mellom Alpene som syder av lys, havet som blåner i det fjerne og de gamle smugene i en sjarmerende småby med ruinene etter slottet til baronene av Villeneuve og Vence.»
– Witold Gombrowicz, 1966
Vi talte ni balkonger til sammen. Kanskje Gombrowicz ikke regnet med luftebalkongene? Kaminene fikk vi ikke tatt i nærmere øyesyn. Andreetasjen i Villa Alexandrine er ikke åpen for publikum – på det stedlige turistkontor tar man for gitt at alle interesserte er polakker. Noen med god smak og fet lommebok (Fritt Ord, kanskje? evt. et kollektiv av nyrike polske håndverkere?) burde sporenstreks reise ned, kjøpe hele bygningen og åpne museum.
Vence danner et fint triangel med Nice og Antibes, beliggende ca. to mil opp i skråningen mot Alpene. Gombrowicz bodde her de siste fem årene av livet sitt, etter hvileløs omflakking i Argentina (1939–63) og på kontinentet (1963–64). Først her, blant palmer og pastispimpende franske bønder, klarte han å slå seg til ro: «I mitt sekstiførste leveår har jeg oppnådd det en mann normalt erobrer omkring de tredve: familieliv, hjem, hund, katt, komfort … Men dessuten er jeg ubestridelig (alt tyder på det) blitt forfatter.»
Flamme tilbrakte palmehelga i vårt nærmeste ferieland, Sverige. Reisen var riktignok businessrelatert: På Tredje Långgatan i Göteborg gikk Textival av stabelen for fjerde år på rad. Vi stilte med nypussede tenner og et utvalg Flamme-bøker til latterlig rabatterte priser (på bordene rundt oss var det ikke én bok som kostet mer enn 150 svenske kroner).
En av de besøkende var ovenfor avbildete Jack, som fattet særlig interesse for Audun Mortensens videobrev fra New York (forløpende avspilt på den ene forlagssjefens MacBook). Eller stirrer han egentlig dypt ned i skåla med M&Ms? Ikke godt å si. Klikk nedenfor for flere festivaltryner.
Det var Paul McCartney som for lenge siden gjorde et nummer ut av det 64. året i et menneskes liv: Kommer noen til å elske oss da? Passe på? Være der? Og for vår kjære Dan Turèlls del er, nå som året har kommet, og selv om han ikke er her for å leve det ut, svaret ja. Flamme var på den lille markeringen av poetens fødselsdag i kongens by fredag, og blant de kanskje 40 frammøtte, var de fleste det vi liker å kalle unge mennesker. Flere generasjoner etter Dan. Det gror altså ennå godt. Diktene blir lest. Mannen snakket om. Bøkene kjøpt og byttelånt. På bildet over ser du forfatter, Turèllbiograf og forlegger Asger Schnack lese dikt på grava fredag ettermiddag. Charlie Parker i Istedgade, om Flammes utsendte husker rett.
To Flamme-forfattere (Audun Mortensen, Bård Torgersen) og et Flamme-band (Rød Stær) besøkte Samfundet forrige tirsdag, ideologisk furnert med de antipoetiske skriftene til Nicanor Parra og Witold Gombrowicz. Kveldens heading: «Antipoetisk poesi» (nettopp). Det ble en ganske dynamisk seanse, om vi selv skal si det, med hyppige kostyme- og sceneskifter: Litt opplesning, litt panelprat, noen spørsmål fra salen, litt opplesning igjen, en kort pause, deretter audiovisuelt show ved Rød Stær. (Lydsjekken varte i to en halv time; på den fronten har vi fortsatt noe å lære av pønken.)
Det sies forresten om Parra – som visstnok lever fremdeles, 95 år gammel – at han pleide/pleier å avslutte opplesningene sine med utropet «jeg trekker tilbake alt!». Vi stemmer i, Trondheim, og håper det ikke blir altfor lenge til neste gang.
Russiske Dmitrij Gluchovskij har gjort litt furore med debutboka Metro 2033, en spenningsroman fra Moskvas t-bane-tunneler som visstnok skal bli både film og dataspill etter hvert — sånn spinner litteraturen fra tid til annen. Men han gjorde ifølge svenske Dagens Nyheter fin liten sosial furore da han for noen år siden var russer i eksil: – Det var vanskelig å leve i eksil. Hver gang jeg traff ei jente måtte jeg redegjøre for mitt på syn på krigen i Tsjetsjenia. Og kom det fram at jeg har studert i Israel, måtte jeg stå til rette for konflikten i Midtøsten også. Jeg ville jo bare prate om kjærlighet.
Sånn kan det gå, Dmitrij! Han var når sant skal sies ikke på noen måte i Bergen i sine eksilerte år — men også jentene i Bergen er mer opptatt av krigen i Tsjetsjenia og konflikten i Midtøsten enn de er av sex. Hal-lo? Uansett heldig for DG at den russiske litteraturen er på opptur og at favorittforfatteren hans, Flammes egen Vladimir Sorokin (— Favoritten er Vladimir Sorokin, og Victor Pelevin, Zahar Prilepin er også bra, selv om han er nasjonalbolsjeviker), ikke viser noen tegn på å trøtne. Kom ut på norsk tidligere og høst og gode greier. Over får du noen bilder fra besøket hans i Bergen.
Et par fotnoter fra Flammes utflukt til Bergen denne uka, gjort i selskap med forlagets nyoversatte russiske mester Vladimir Sorokin. Etter frokost torsdag morgen velger VS å gå seg en lang tur på egen hånd i bryggebyen mellom de syv fjell. Jeg gikk, forteller han til oss senere på dagen, gjennom den nydelige parken (Nygårdsparken) og tenkte at her har kanskje Henrik Ibsen og Edvard Munch gått før meg, da en gjeng med ungdommer kommer mot meg fra mellom trærne, fæle ansikter har de og spør meg om jeg har noen piller å avse. Piller! Min drømmeverden kolliderte veldig med den virkelige verden, sier VS og ler.
På kvelden er det bokmøte og VS blir intervjuet av et godt panel om bøkene sine og livet som en gang sovjetrussisk — nå russisk — forfatter. Etter pausen er det salens tur. Ei jente spør: Hvordan var det å være forfatter bak jerneteppet? Sorokin svarer med et smil i stemmen (om ikke munnen): Uforglemmelig.
Mer snart. Inntil videre kan du lese om Sorokin i Bergen også her. Og se noen bilder her.
Et «grusomt talent» og «ledende monster» er på vei til Norge – i skikkelse av Vladimir Sorokin, den nye russiske litteraturens «enfant terrible» (alt dette ifølge litteraturkritikken). Sorokin er konseptualist, kvas-entusiast og såkalt kultforfatter, i hjemlandet anmeldt for spredning av pornografi og forfulgt av den Putin-servile ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen», men også akademisk hyllet og populærkulturelt omfavnet som c-kjendis og deltaker på russisk reality-tv.
Lenge så det ut til at Sorokin skulle få en gjesteopptreden i Skal vi danse, men i stedet kulminerer norgesbesøket i tradisjonelle «bokbad» ved h.h.vis Logen i Bergen og Litteraturhuset i Oslo. Fett nok. I vestlandshovedstaden intervjues han av Ingunn Lunde og Martin Knudsen onsdag 4/11 kl. 19.15; her øst for fjellan skal Knut Hoem friske opp sin gamle skolerussisk torsdag 5/11 kl. 20.00. Fri éntre begge kvelder.
Den ytre foranledning for besøket er vår oversettelse av Køen, Sorokins debutroman fra 1985. Dessuten er det i høst 20 år siden Muren falt. Sorokin var i DDR da det skjedde, og har sitt å si om dette og mangt. Vi gleder oss.
Så var fellesferien veldig godt i gang og ingen later til å være hjemme. Men høsten kommer, folkens, som vi vet, og den blir antageligvis en mellomting av deLillos’ «varme farger gjør meg øm og rar/ får meg til å forstå at døden er bra» og Dagbladets svineinfluensalammede Norge. Flamme tenker å ta det med ro i helga, finne oss en plett vi kan like og bla i gamle bilder. Bli med.
Et par fotnoter fra Flammes utflukt til Bergen denne uka, gjort i selskap med forlagets nyoversatte russiske mester 
Et «grusomt talent» og «ledende monster» er på vei til Norge – i skikkelse av Vladimir Sorokin, den nye russiske litteraturens «enfant terrible» (alt dette ifølge litteraturkritikken). Sorokin er konseptualist, 
