Utflagging er i vinden. Men sorry, Bjørn – du er en latecomer i dette gamet! Allerede andre påskedag flagget vi ut verdenspremieren på Roger von Reybekiels Seven Pears in a Line, fjerde bok i FABRIKK-serien, og dét uten at arbeidsministeren leet på et øyelokk. Vi gir ordet til vår svenske pressekontakt:
I samband med finissaget för Roger von Reybekiels utställning Att måla förlänger livet på Fullersta Gård i Stockholm var det releasefest för hans bok Seven Pears in a Line. Boken består utav ett par hundra instruktioner för konst, som exempelvis «Make a copy of an Elaine Sturtevant work», «Balance two apples in your hand» och «Go vegan». Vissa av instruktionerna i boken var utförda och återfanns på utställningen. Att måla förlänger livet var en soloutställning av Roger von Reybekiel med skulptur, målning, teckning och ljud som även innefattade en installation med teckningar och målningar i blandade tekniker av hans morföräldrar Maj och Wacek von Reybekiel. Morföräldrarna var under större delen av sina liv bosatta i Huddinge, där konsthallen Fullersta Gård ligger.
Det hørtes jo gøy ut? Men fortvil ikke: Vi arrangerer en lokal pendant på selveste 1. mai – denne gang med hjemlige lønns- og arbeidsvilkår for alle involverte. Stedet er galleri Percival, Københavngata 4 a, og dørene åpner kl. 19.00. Les mer om boka her, og se fotodokumentasjon fra stockholmsslippet nedenfor. Pics or it didn’t happen!
Du er her på grunn av lyrikkfestivalen, som begynte i går og avsluttes i morgen, men det er Hans Christian Andersen du plutselig støter på, på parkeringsplassen foran Fyn Bazar (hvor du får kebab fra hele verden, om du så ønsker), hvem andre i Odense?, han ser kanskje litt rådvill ut, eventuelt det motsatt, som om han enten har gått seg bort eller er i ferd med å fortelle sitt beste eventyr for første gang. Og du husker noe du har blitt fortalt om denne eventyrlystne, men nervøse, forfatteren fra den gang da, at han den 17. august, 1859, befant seg Brøndums i Skagen, på spissen av Danmark, han er irritabel og berømt og lager så mye ballade gjennom middagsserveringen av vertinnen, Ane Hedevig Brøndum, går rett på rommet i etterkant og føder sin datter Anna for tidlig. Så ble det ikke nødvendig med tips. Og du husker at Bjørnstjerne Bjørnson i deres tid, framholdt Andersen som en Nordens messias, i diktet «Til H. C. Andersen»: … og den er først, som hører Herren kaller./ Vi tror på dig, du barne-længselns tolk,/ at du er bud fra stort i Nordens folk. Kanskje litt over the top, BB? Men her står i alle fall den av Herren utvalgte eventyrer, på en P-plass i Odense. med en innbunden bok i høyre hånd, antagelig sin egen, venstre på hoften, blikket langt og lengtende, og ikke en publikummer i mils omkrets. Bare du. Bare deg. I en håpløs kald sidevind (vintage Danmark), under en grå himmel (som skal åpne seg siden), og du tenker om å være på reise, det samme som HC en gang tenkte om å være på reise, at man legger ut bare for å kunne vende tilbake:
Du står på en stor åpen plass foran Nasjonalteatret i Helsinki. Togstasjonen like ved. Og like foran deg: Aleksis Kivi. Mannen som liksom fant opp moderns finsk prosa. Du tror ikke helt på det, hvem finner opp sånt?, men han skrev nå det første finske teaterstykke som ble satt på en finske scene. Lea, het det. (Du kjenner en som heter Lea. Skal du ringe henne fra denne store åpne plassen i Helsinki? Høres fint ut. Men si hva da? Hei, det er onkel, hva holder du på med?) Du legger tilbake mobilen. Og titter heller på statuen av Kivi. Prøver å huske vuggesangen fra Syv brødre: «Tuonis lunder, fredens lunder!/ Fjernt fra farer, fjernt fra funder,/ fjernt fra den villfarne verden.» Du husker særlig den siste linja. Den er fin. Du husker Kerouacs windblown world. Du husker sjela som eksploderer i Baudelaire. Du husker dumdumguttas ikke farlig/ bare stort og svart. Du husker Lewis Carroll som slet med søvnen. Som skreiv Pillow Problems fordi han ikke fikk sove. Og hadde sine små papirruter han skrev på, mens han lå der i landet mellom soven og våken. Det var (kanskje) der han fant Wonderland? Du husker også at Carroll var en splittet mann. En halv mumlende, stammende, sjenert matematikkprofessor (Charles), og en halv fabulerende, frittalende, fantasifull forteller (Lewis). Og at Aleksis Kivi også var det, splittet, schizofren, og at han drakk på seg dårlig helse og elendig psyklisk helse og døde bare 38 år gammel, fattig og forkommen. Men han brøt med romantikken, om ikke annet. Og han var den første til å skrive prosaen sin på finsk, heller enn svensk, det er vesentlig. Og da fortjener han helt klart å få sitte der – eller her – mens han kanskje savner et glass – og kanskje sliter litt – og kanskje, hvem vet, er like ved å eksplodere. Du står ennå noen minutter og venter.
Det er meningen at man skal tenke på Pentti når man er i Finland, ikke sant? Det må det jo være. Særlig når sola faktisk er oppe (som er synonymt med «godt vær» fikk jeg vite i går) og man kan si, som han en gang skrev: Her i Norden/ henger man om vinteren/ sola opp i et tre. Eller var det sola på en gren? Det går kanskje for det samme. Men det jeg ikke blir helt ferdig med over frokostbordet (fakta om hotellfrokost i Finland: akkurat som i Norge, bare at her får man også urtestekt sjampinjong til eggerøren, og visste du at sjampinjong kommer av franske champignon, som betyr sopp?, pluss at melka ikke smaker helt det samme, pluss at brødet er ugjenkjennelig (så klart), og at de har lagt fram noe som ligner rundstykker av ostepop, som jeg styrer unna) mens jeg, som alle andre, ser på fremmede ansikter, er: En god dikter/lager ikke dikt/han leter etter dem. Som høres sant ut, på et vis. Høres varmt og liksom inkluderende ut. Tenke seg til at diktene fins der ute i verden et sted, bare å lete. Men sånn er det jo ikke. Det finst mennesker, det fins natur og det fins ting, hvorfra man kan få ideer – men diktene får man ikke, de fins ikke der ute. I alle fall ikke bare der ute. For i så fall var det ikke rare saken å skrive dem. Det er det kanskje ikke, heller, men det fins dårlige dikt, det vet vi, og man kan vel ikke bare si at dikteren ikke har lett godt nok? Pluss: diktet til Saarikoski er bra, selv om jeg ikke opplever det som sant. Selv om jeg ikke er enig i det dikteren har funnet. Som om han har plukket opp en stein og sagt: «Jeg fant et dikt», og jeg rister på hodet og sier: «Nei, du fant en stein, men det er en fin stein.» Etter frokost finner jeg tibake til rommet. Heisa opp er den tregeste jeg har stått i noen gang. Jeg må le. Men det er ingen dikt i den.
- Dette foregår riktignok utenfor byen, i området som kalles Trakten, men denne romanen fanger også en forstad og en utkant som er preget av både Helsingfors og av globale krefter og USA. Det er tid for forandring , og det arkitektoniske landskapet endrer seg i løpet av romanen. Fra å være et sump-landskap med skog blir dette et fint og rikt forstadsmiljø. Vi møter jentene Doris og Sandra. Du har et klasseskille her, mellom de som kommer fra de dårligere stedene i sump-landskapet, som Doris gjør, og Sandra, som er plantet i et tyrolerhus som virker nokså malplassert. Dette er ellers en mangefasettert og fabelaktig roman, men i denne sammenhengen er det interessant at den forteller om et samfunn i store endringer, i tillegg til å berøre mytiske historier.
