Flamme Forlag

Den amerikanske forfatteren J.D. Salinger døde onsdag i forrige uke, verdensberømt og verdensberykta for bøkene og et par av livsvalgene sine, her husker Anders Bortne en av sine favorittforfattere:

«Holder wouldn’t approve,» svarte J.D. Salinger når noe ikke føltes riktig. Datteren Margaret skrev at faren ofte omtalte karakterene sine som om de var virkelige.

Slik har jeg også hatt det med Salingers skikkelser, og særlig Holden Caulfield. Jeg lurer på hva han ville ment om situasjoner jeg befinner meg i: «Ville Holden ha smilt til fyren ved enden av bordet som ikke vil slutte å snakke om Apple-produkter?» «Holden ville aldri ha kjøpt denne dongeribuksa med broderi i baken.» «Hva mener han om at jeg søker på jobb i Aller-konsernet?» «Er det ok at jeg liker Hellstrøm Rydder Opp?»

Den trassige syttenåringen sitter på venstre skulder og dømmer det falske voksenlivet. Og spør: Var det slik vi hadde planlagt at du skulle bli?

Det er slitsomt. For noen ganger må en svikte syttenåringen. Noen ganger må en være voksen. En må spille med. Diskutere seiling med sjefen. Komme med gode innspill på avdelingsmøtet. Le høyt på dugnaden i bakgården. Si ting som: «Jeg liker spesielt godt billedserien med de svarte, nakne trærne.»

Var det derfor Salinger meldte seg ut av verden? Holden godkjente ikke?

Det er ikke mye vi vet om Salingers hverdagsliv de siste femti årene, men her følger en liten liste over småtinga Holden åpenbart godkjente:
— Favorittfilmen til Salinger var Hitchcocks 39 Steps – han var visstnok besatt av den.
— Favorittmaten var lam stekt på 70 grader og kalkunsmørbrød. Utover over det foretrakk han vegetarkost og organiske supper.
— Favorittperson var New Yorker-redaktør William Shawn. Salinger hatet stort sett alle mennesker.
— Favortittklærne var hovedsaklig friluftstøy og pressede jeans. Noen ganger gikk han i en skreddersydd engelsk ulljakke.
— Favorittkjøretøyet var en jeep med gardiner i sidevinduene. Han var en råkjører. Ifølge mennesker som satt på, kjørte han som om bilen ble beskutt.
— Favorittprogrammet var The Andy Griffith Show. Salinger så visstnok vanvittig mye TV, ofte med middagen på et brett foran seg.

God tur, JD. Holden godkjenner!

For en uke siden gikk den amerikanske forfatteren og musikeren Jim Carroll bort. Vi ba forfatter og musiker Per Ivar Martinsen, som også er Carrolls oversetter i Norge, skrive en nekrolog.

JIM CARROLL 1949 – 2009

Ved lesning av arbeidene til Jim Carroll er det fåfengt å sondere mellom mannen, myten og den streetwise dopmisbrukeren: gjorde han strøjobber for Warhol, var han løpergutt for Velvet Underground, kompisen til Ginsberg, elskeren til Patti Smith, og ikke minst, tror vi på hans selvbiografiske skildringer fra tidlige tenår i The Basketball Diaries?

Født med irske aner på Manhattan, fikk han status som tenåringslegende på bakgrunn av publiserte utdrag (bl.a. i The Paris Review) fra dagbøkene han skrev fra han var 12 til 16 år – den utbrente Jack Kerouac ga sitt bifall: «At 13 years of age, Jim Carroll writes better prose than 89 percent of the novelists working today …»

Carroll drømte om å etablere seg som poet, og debuterte med en tydelig Frank O’Hara-inspirert diktsamling, Organic Trains, utgitt av den 17 år gamle poeten selv i 1967. De snaut 500 eksemplarene inneholder 16 bråmodne dikt skrevet på lange, rastløse t-bane-turer på kryss & tvers gjennom New York City. I 1973 fikk 23 år gamle Carroll et litterært ry med den Pultizer-nominerte diktsamlingen Living At The Movies.

Les mer » 

INGER CHRISTENSEN — in memoarium
av Terje Dragseth, 12. januar 2009.

Meldinga om Inger Christensens (IC) død 2. januar, setter i gang en refleksjon om det å gå ut av tiden, som det heter, og man inntas av minner, gode og uforglemmelige minner om Inger og hele hennes vesens enkelhet og sårbare kompleksitet og menneskelighet, og som vi kan overleve i ved hennes geniale poesi, hennes romaner og skuespill, barnebøker, og ikke mins essays, som jeg gjerne vil framheve nedenunder. Hele ICs forfatterskap tydeliggjør en poetisk tenkning, at poesi er en måte å tenke og ikke minst — handle på, og som har gitt oss en poetisk praksis som er helt enestående i verdenslitteraturen, og det er ikke uten grunn hun i utenlandsk presse blir sammenlignet med både Blake, Dante og Novalis.

Les mer »