KVINNE(1): Har du leste noe Tranströmer, da?
KVINNE(2): Nei. Aldri. Jeg har ikke hørt om han en gang, jeg. Det må jeg bare si at … det var nytt for meg.

Var det Shakespeare som en gang spurte seg what’s in a name, for å bedyre at det ikke ligger allverdens i det? Men det holder oss ikke fra dem, gjør det vel? Vi er glade i navn, vi har alltid vært det, vi dropper dem overalt og alle andre steder. Noen av oss gir seg selv nye navn. Noen av oss tar tilbake gamle. Så noe må det være i det, ikke sant? Det var i alle fall sånn jeg tenkte på toget fra Åndalsnes, over Dombås, til Oslo, og bestemte meg for å finne ut hvem av Jon Michelet og Dag Solstads navn som, hvis man stokker om på bokstavene (men ikke nødvendigvis bruker alle hver gang, men heller ikke den samme flere ganger), rommet flest fotball-lag verden over. For å bestemme en gang for alle, bestemte jeg, hvem av de to fotball-forfatterne som har mest peil på sporten. Vi begynner med Michelet.

Jon Michelet: Det første laget som slår en er den franske storheten OM. En forkortelse, riktgnok, men det får gå. Og fra samme liga: Nice, som ble stifta i 1904 og var opprinnelig mynta på friidrett og kroppsøving. En norsk klubb fra samme år: Mo. Som en gang i tida hadde Trond Sollied i førsteelleveren. Mer norsk: Holmen fra Asker, som på 30-tallet hadde skøyte-ess og landslagsspiller Harald Strøm i sine rekker. Og Ihle, dessuten, ikke langt fra Raufoss, som spiller hjemmekampene sine på «Grønlandssletta». Og Teie, fra Nøtterøy i Vestfold. Hollandske NEC. Slovenske Celje. Polske Lech. Skotske Leith. Hvor The Proclaimers er så glad i solskinnet. Meksikanske Léon. Indiske JCT, som ble stifta i fantastiske 1971 og spilte, bare noen få år senere, med legendariske Inder Singh på topp. Jeg snubler også over irske C.I.T. og belgiske Mélen, ikke akkurat storheter noen av dem, men greit. Og brasilianske Leme, som bare er et par år gammel, men alderen skjemmer som kjent ingen, og kunne vi tenke oss Jon M uten en gjeng med brasser rundt seg? Hva blir det i sum? 15.

Kan Solstad toppe det?

Les mer » 

Hørt om Luke Kennard? Ung og lovende, såkalt, britisk poet? Siste boka heter The Migraine Hotel? Skrivelærer ved universitetet i Birmingham? Nei? Åkei, bare kødda, ikke vi heller, men for noen dager siden føk han over Flammeradaren ved å namedroppe vår egen David Shields til nettstedet Suite101. Kennard får spørsmålet om hvilke tre forfattere han kunne tenke seg å invitere på te og tekake?

Luke Kennard: Akkurat nå hadde det blitt tre ganger David. David Shields fordi jeg nettopp har lest Reality Hunger og syns den er utrolig. Om hva skjønnlitteraturen bør holde på med om dagen. David Foster Wallace fordi han alltid visste hva skjønnlitteraturen burde holde på med og jeg kan ennå ikke fatte at han er borte. Og Kong David, som skreiv salmer. Jeg tror det er mye god prat i den gjengen.

Gode gamle Sokrates som en gang spilte på gode gamle Brasil (som ikke vant stort mer enn det gode gamle hjertet til Jon Michelet (som holder lenge for oss, for så vidt)), har en sønn som heter Fidel, oppkalt etter du-vet-hvem, og det ble visst i sin tid ikke tatt alt for godt imot av mora.

Sokrates: Da jeg kalte en av sønnene mine Fidel sa mamma til meg: er ikke det et litt belasta navn å gi til ungen? Mamma, sa jeg, ikke glem hva du gjorde mot meg.

Sagt med en latter, så klart. Og et pannebånd.

Ikke glem at Tor Ulven har en navnebror i Øystein Wingaard Wolf, skriver Linda til oss, og det skal vi selvsagt ikke glemme. Ulv i både bestemt og ubestemt form entall kan gi mang en føring på to lyriske forfatterskap. Individet i forhold til gruppen ligger allerede i bøyningen. Dessuten kommuniserer som kjent ulver med ville ul som kan høres på nesten en mils avstand (ikke ukjent i poesien). Og de har en svært streng rangordning innad i flokken (heller ikke ukjent). Rollen som sauegjeteren som roper ulv når ingen ulv truer, kan kanskje tilskrives kritikerstanden?

Fabrikkmedlem Stina mener Gunstein Bakke og Laila Stien hører sammen i navneskap. Og det er riktig. De gjør det. Åpenbart på tide å lese I det fri og Kontoret om igjen og opp mot hverandre. Kanskje bøkene snakker sammen?

For ikke å snakke om Vigdis Hjorth og Arild Rein. Den påslengte h’en lurer ingen. Det må være et slektskap mellom Hjorths tettdrikkende kvinner og Reins tettdrikkende menn? Ikke sant? Joda. Vi har knekt koden nå. Yesss. Hvem er neste?

Hvordan henger forfatterskap sammen? Eller: henger de sammen? Jada, det er klart. Man kunne ikke bare hatt ett forfatterskap opp gjennom, det ville sett veldig merkelig ut. Så hvordan henger de? Verden har prøvd seg med mangt slag som sjangre, nasjonalitet, politisk tilhørighet, estetiske ismer, alder — her er Jan Erik Vold et godt eksempel, da han liker, når han snakker om utvalgte forfatterskap, å ramse opp andre forfattere født samme år eller der omrking, og det er ofte veldig nyttig — språk, kjønn og så videre. Men hva med navnet? What’s in a name, spurte som kjent Shaklespeare i — hvilket stykke var det igjen? — Hamlet? Og, ja, hva ligger i navnet? Litterære forbindelser, kan hende? Flamme Forlag lurer litt på det. Lurer på om ikke det så og si er nødt til å være et slektskap mellom bøkene til Gaute Bie og Geir Pollen. Må det ikke det? Det må jo det. Ikke sant?

For et par dager siden spurte en kompis av hva jeg syntes om et navn hun lurer på å gi til sin nyfødte. Det er ikke viktig hva for et navn. Et fint navn. Jeg sa også så. Det er et fint navn, sa jeg. Og tenkte som jeg ofte gjør at de fleste navn er fine. Eller jeg tenkte at navn ikke er fine, de er greie, tenkte jeg, men så fort de blir gitt til et menneske, entrer det, selv om mange andre heter det samme, dette menneskes personlighet/identitet eller hva har du, og blir fint. Blir et navn mer enn bare et navn.

Og jeg tenkte litt det samme da jeg for noen øyeblikk siden leste disse linjene i Lars Noréns En dramatikers dagbok: «Jag är trött. Läste en artikel imorse om Celan. Heidegger kom och lyssnade på Celan två gånger när han var i Tyskland och läste sine dikter. Sista gången sa han till en vän: Celan är mycket sjuk. Obotligt. — Celan, Pinter och Beckett är de viktigaste förfatattarne under 1900-talet för mig… Ja, och Kafka. Kafka, naturligtvis, Kafka var den förste. Jag vet inte om Rilke är en nittonhundratalsförfattare. Jo, det är han.» Jeg tenkte på navn og navn. På hvordan Celan, Heidegger, Pinter og så videre kanskje er mer en et navn. Og våre egne kanskje ikke. Og om det gjør noe. Gjør det noe? Det gjør vel ikke noe?

Og så ser jeg en film om uhelbredelig sykdom — Jack Nicholson og Morgan Freeman i The Bucket List — to menn med kanskje et år igjen å leve som lager seg ei liste sammen over hittil ugjorte ting, og så gjør de noen av disse tingene. Ei liste med navn, på sett og vis, men når det er gjort, mer enn navn.

Og så ser jeg, etter filmen, en teaser på NRK (tror det var NRK) om en fyr der ute som blogger navnene på alle mennesker — nei, menn — han møter. En fyr som altså på sett og vis samler på navn. Kan man tenke seg hvor mange det blir? Livet føltes med ett fryktelig tungt. Og navnene mindre enn navn.