Nora Nerdrum – kurator og kunstkritiker i Klassekampen – gjorde oss forleden oppmerksom på «Work of Art», et slags billedkunstens motsvar til «Master Chef», «Top Model», «Designerspirene» og skogen av andre profesjons-realityshow: 14 kunstnere konkurrerer om 100.000 dollar og en separatutstilling ved Brooklyn Museum. Virker engasjerende! Men Nerdrums kommentar har en pussig twist: Hun mener kunstshowet skiller seg fra de øvrige ved at jurymedlemmene ikke har noen «objektive parametre» å navigere etter: «Å vurdere et kunstverk er ikke det samme som å vurdere en søm på en kjole, en dårlig fotoshoot eller en kake som aldri hever.»

Nerdrums poeng er vel at billedkunsten for lengst har transcendert det håndverksmessige. Men har ikke moteverdenen også det? Kvaliteten på en søm betyr kanskje 5%. Man forutsetter liksom at folk kan sy. De resterende 95% er overlatt til en symbolsk alkymi som autoritativt kleber «chic» til den ene kreasjonen, «unchic» til den andre – som regel uten argumenter som appellerer til forstanden. I Nedrums eksempelrekke er det egentlig bare kokkekunsten som skiller seg ut: Å vurdere et kunstverk er i all hovedsak nøyaktig det samme som å vurdere en moteserie eller et stykke haute couture. Nerdrum burde – apropos – sette av en kveld til dokumentaren The September Issue, hvor Vogue-redaktør Anna Wintour piler rundt og serverer fullstendig ubegrunnede smaksdommer over fotoshoots, forsideoppsett, kjolestoffer og whatnot på løpende bånd. Filmens tagline er talende nok: «Fashion is a religion. This is the Bible.» Spesielt morsom er scenen hvor Vogue-redaktøren på eget initiativ døper – som en annen Adam i paradis – en ny Dior-veske. Wintours navnevalg: «Babe». Designer John Galliano holder på å falle av stolen, men jatter med: Gudmoren har talt.

Hva har Steven Soderbergh, Current 93 og American Apparel til felles? Alle tre lanserer nye produkter i disse dager – henholdsvis en spillefilm (The Girlfriend Experience), ei plate (Aleph at Hallucinatory Mountain) og et klesplagg (disse rumpeløse, øh, strømpebuksene). Og samtlige prosjekter involverer Sasha Grey, en 21-årig hardpornostjerne som digger Squarepusher og leser Nietzsche, Brecht og Baudrillard.

Denne frk. Grey høres litt ut som en Abo Rasul-karakter, gjør hun ikke? Vi begynte å lure selv, særlig da vi oppdaget at hun også angir Situasjonistisk Internasjonale som inspirasjon på Myspace-sida si. Men detta ække kødd. Se bare hvor samvittighetsfullt folka på IMDb har oppdatert filmografien hennes (Sasha Grey’s Anatomy er allerede spilt inn, så der røyk den vitsen). Grey gikk inn i pornobransjen som 18-åring for å «utforske» sin egen seksualitet «i et trygt og kontrollert miljø», og har deretter skapt seg en karriere som ifølge The New York Times «has been distinguished both by the extremity of what she is willing to do and an unusual degree of intellectual seriousness about doing it» (researcherne i NYTimes har åpenbart hatt det kjekt på jobb de siste ukene).

Dels handler dette om halvgamle menns kåtskap, som vanlig. Men vi vet: Hipsterismen rapporteres dau. Pornobransjen erklærer seg halvdau. Ikke så underlig da, kanskje, at disse to gebrekkelige industriene forsøker å lene seg mot hverandre i blesten. Porno kan selge hipsterprodukter – hipsterisme kan selge pornoprodukter. Good thinking, Batman! Den politiske legitimeringen ligger allerede innbakt i Greys karakter, til middelklassepublikummets husvalelse: Hun er smart. Hun er «kunstner». Hun vet hva hun gjør. Å joda, her er opplyst falsk bevissthet i bøtter og spann – jf. gamle Sloterdijk: «To be intelligent and still perform one’s work, that is unhappy consciousness in its modernized form.»

Nevnte vi at Sasha setter pris på 30 år gammel skotsk maltwhisky? Coming up: et romanprosjekt med Ole Robert Sunde.

Vi har fått den nye boka til Gunnhild Øyehaug i hus, og fryder oss stort. Vente, blinke heter den – og vi verken venter eller blinker. Men ett sted har vi kulepennkludret et lite spørsmålstegn i margen: På side 23 formulerer litteraturstudenten Sigrid en teori om at «kvar gong kvinner skal framstillast som skjøre eller sårbare, i film eller i litteratur, har dei på seg for store herreskjorter, med nakne bein under». Eksemplene henter hun blant annet fra Geir Gulliksen og Lost in Translation.

Gulliksens herreskjortescene står der svart på hvitt, og er dermed udiskutabel. Men hva med LiT? Faktum er at Charlotte/Scarlett Johanssons skjorter i denne filmen verken er spesielt store eller spesielt maskuline. Den blå skjorta Charlotte har på seg når hun betrakter Tokyos skyline, her, er beviselig hennes egen skjorte, som hun også bruker (under en veldig fin vest!) når hun og ektemannen møter Kelly for første gang, her. Eller tenker Sigrid på den hvite skjorta med stor krave, som Charlotte har på seg når hun ringer hjem? Jo, kanskje – men hun bruker den nøyaktig samme skjorta i de forutgående scenene, når hun vandrer rundt i Tokyo under en gjennomsiktig paraply. De fleste av Charlotte/Scarletts plagg er dessuten designet av en homo, så teorien om patriarkalsk estetikk rakner i begge ender. (Merk: Nå er vi bare kommet til side 27, så vi tar høyde for at Sigrids hypotese etter hvert blir dementert av boka selv.)

Men apropos, apropos: Trendsensitive venner hvisker oss i øret at det snart er tomt for stripete herreskjorter i str. XL og XXL på Dressmann – jf. ovenstående stemningsbilde fra gata i Berlin. Skjørt og sårbart? Vi vet ikke helt. Vår første tanke er ikke nusselighet eller barnlig uskyld, men at angjeldende jente nettopp våkna opp i en fremmed seng og ikke hadde med seg skift. Og det er jo søtt, det også, men ikke på den måten.