Et lite parti av Toftes gate, like ved trikkestoppet Biermanns gate, er i ferd med å utvikle seg til en oase for det man kanskje kan kalle pratsom graffiti. På den ene siden av veien finner vi klassikeren «Drit i helsekøen – bygg opera!», ifølge onde tunger oppmalt av Bjørn Simensen en gang seint på 90-tallet; på den andre – under to og et halvt bygårdvindu i første etasje – lyser budskapet «Her bor det jeg fortjente men ikke fikk», som det siste halve året har gitt ventende trikkepassasjerer nok å gruble på. Hvorfor «det», ikke «hun» eller «han»? Kan man gjøre seg «fortjent» til noens kjærlighet? Gjelder ikke kommareglene ved skrift på vegg? Og hvorfor har ingen av gårdens beboere ringt taggetelefonen til Oslo kommune – er de redde for å bli eksponert som «det»?

Så viser det seg at liknende budskap har dukket opp andre steder i byen, som dokumentert bl.a. her. «Her bor det jeg fikk men ikke ville ha» står jo fint til den i Toftes gate, mens «Her bor det som er en dame men ser ut som en mann men er en dame likevel» nærmer seg lavkomikken. Har vi altså å gjøre med et kunstprosjekt? En viral-kampanje for Frank Landes Intervjuer? Eller ser vi resultatet av det tilfeldige møtet mellom en postmoderne narsissist og en sprayboks? Et par vegger til, nå, så har vi diagnosen klar.

Mens palestinerne sitter i hver sin ruinhaug og spiser dårlig hermetikk, står disse gamle jødene i sitt beste lørdagsantrekk og forteller vitser. Noen vil sikkert kalle det utidig og arrogant, gitt den lite lystige situasjonen i Midtøsten – men på den annen side: Fins det noen bedre form for konfliktforebyggelse enn fredelig utveksling av morsomheter på tvers av landegrensene? Send flere videokameraer til Gaza! Vårt tips er at palestinerne er ganske gode på, eh, svart humor.

FRA DAGBØKENE TIL JACK KEROUAC

Åkei, nå er jeg alvorlig, jeg vil snakke om det, jeg vil kommunisere med Dostojevskij i himmelen, og spørre gamle Melville om han fortsatt er motløs, og Wolfe om hvorfor han lot seg selv dø bare 38 år gammel; jeg har ikke lyst å gi opp, jeg lover å aldri gi opp, og jeg lover at jeg skal rope og le når jeg dør, og at jeg til den tid kommer skal styrte rundt i en verden jeg insisterer på er hellig og dra i alles skjortekrager og frakkeskjøter og få dem til å tilstå til meg og til alle; så får jeg kanskje funnet ut noe i løpet av tida mi; på tide å skrive nå, tenker jeg.

Onsdag, nittende: jeg vet ingenting bortsett fra at flere deler lager et hele, og at selv om verden er befolka av monster og pappskaller, så fins det fortsatt noen mennesker verdt å leve for, her og der, fordi deler lager et hele, og jeg kan ikke lenger påvirkes ene eller andre veien av noen enkeltdel, det være seg en person, tilstelning, idé eller årstid og alt jeg egentlig vet er hva som ikke fins; hva som fins? — kjærlighet er alt som fins/ kjærlighet! schmærlighet!/ vær snill, er det jeg sier, snill er snilt — neste dag: hvor er sjela lokalisert?, et eller annet sted i kroppen, og viser seg når vi bruker kroppen, glimtet i øyet, rykket i munnviken, balansen i hofta og nakken, sjela gjør alt det der, den bruker det den har, og det den er pluss alt det den har lyst å være er bildet av avgrunnen som jeg forsøker å male, for selv om sjela er død i den forstand at den utelukkende er en mottaker av nåde, så er den veldig i live idet den mottar og skriver det her, men Sjelenes Sjel er på ingen måte død, og på ingen måte disse ordene, ordene, ordene.

DERFOR, to regler: 1) ikke bry deg om alle forbannelsene og forbindelsene som fyller dagene dine med en slags trøstesløs forundring, og 2) ikke stress med alle de indre strukturene og de store indre planene du har for arbeidet ditt — fryd deg i stedet. Med andre ord: til helvete med alt, ingen bekymringer, bare handling.

(Lest ved båren i Nesodden kirke, 28. november 2008.)

Jorda skalv. En bank raste sammen. Da folk strømmet til for å grave fram familie og venner, ble de nektet adgang. Politiet fryktet at de var ute etter pengene.

Mannen hennes er fanget der inne. Og nå er det hun som skjelver. «Hva skal jeg med penger? Jeg trenger et menneske.»

Jeg hadde et forslag til ham, lyger Tim Robbins om manuset til manusforfatteren han tar livet av i filmen The Player. Hva da?, spør kjæresten til den avdøde. Opp, svarer Robbins. Opp? Opp, ja, fortsetter han, opp i motsetning til ned. Oppløftende, ikke nedbrytende. Håpefullt, ikke håpløst.

I Raymond Carvers poesi er den tidlige morgenen, det første lyset – kaffen, fuglene, dagen som kommer, livet som går – en stadig tilbakevendende fryd. En evig retning opp. Han tar heldigvis ikke livet av oss først, men han har gode forslag til de mange fiktive og faktiske manusene vi alle bærer på. Opp, folkens, opp. Stå opp. Finn opp. Riv opp. Løs opp. Si opp. Skvær opp. Spis opp. Se opp. Rett opp. Men ikke gi opp. Aldri gi opp.

I want to get up early one more morning,/ before sunrise. Before the birds, even./ I want to throw cold water on my face/ and be at my work table/ when the sky lightens and smoke/ begins to rise from the chimneys/ of the other houses. — Raymond Carver, «At Least».

For post 0402 er ID et obligatorisk felt. ID feltet kommer i tillegg til beskrivelse av type næring. Feltet ID benyttes for å knytte fordelt næringsinntekt mot korrekt personinntektsberegning ved at man angir en tilsvarende ID i personinntektsskjema. Dersom skattyter ikke foretar fordeling på flere næringstyper skal næringen i sin helhet føres i første rad i post 0402. Denne gis da ID = 1. Tilsvarende skal det føres opp samme ID = 1 i innlevert personinntektsskjema. Det er viktig at skattyter benytter den samme Iden i begge skjemaene. Dette gjelder også ved fordeling mellom ektefeller. Deltakerliknede selskaper som beregner personinntekt på flere deltakere benytter samme ID i personinntektsskjema for alle deltakere. Dersom skattyter fordeler 0401 til flere næringstyper i post 0402 skal det være ulike Ider for den enkelte rad av post 0402 så fremt de fordelte beløpene skal inn i ulike personinntektsberegninger. Skattyter skal da levere et personinntektsskjema pr. rad i post 0402 og Idene i personinntektsskjema skal være like de Ider som er benyttet i post 0402. Dersom skattyter fordeler 0401 til flere næringstyper i post 0402 og beløpene skal inngå i samme personinntektsberegning skal disse radene ha samme ID. Det skal da leveres et personinntektsskjema hvor samme ID benyttes som for de fordelte postene i 0402. Post 9 i personinnteksskjema skal være summen av alle postene av 0402 kolonne E hvor den samme ID er benyttet.

Vil Skatteetatens tekstforfatter vennligst melde seg med navn og kontaktadresse? Her fins kunstneriske kvaliteter en desinteressert betrakter vanskelig kan overse. Høstutstillingen here we go. Men først må du hjelpe oss med selvangivelsen for personlig næringsdrivende. Akkurat nå er vi litt for oppskjørta til å ta inn over oss denne åpenbaringen av det Absolutte.

I boka The Meaning of Life bruker alltid fornøyelige Terry Eagleton jazz-bandet som bilde på det gode liv. Eller for å være helt presis: a jazz-group which is improvising. Fordi det i et jazz-band som improviserer ikke fins motsetninger mellom den enkeltes frihet og gruppa som gruppe. Og, legger han til, det ville ikke være det dummeste av forslag om man foreslo det samme bilde som et svar på spørsmålet om meninga med livet. Ei jazz-gruppe. Han skriver: What we need is a form of life which is completely pointless, just as the jazz performance is pointless. Rather than serve some utilitarian purpose or earnest metaphysical end, it is a delight in itself. It needs no justification beyond it’s own existence. In this sense, the meaning of life is interestingly close to meaninglessness.

Som både er fint og farlig, ikke sant? Meningsfylt og meningsløst? Mennesket er tilsynelatende lykkelig, men forlatt.

Men ikke nødvendigvis så, fortsetter Eagleton. Det er plass til en eventuell guddom i dette bildet. Om vi også tenker oss Gud som et improviserende jazz-band, Gud som en delight in itself, og våre eventuelle liv i Gud som versjoner av det samme. Jeg eposter like så godt Terry Eagleton (vi jazzer nå) men får eposten i retur. Jeg prøver på nytt, men ny retur. Så om ikke Gud er død, er i alle fall Terry Eagleton utilgjengelig denne lyse onsdagen midt i april, Flammes femtende dag.