Dette må være de to av de tristeste minuttene som noensinne er festet til film. Enslige gamle damer er ille nok – enslige gamle menn: ikke til å holde ut. Middag ved kjøkkenbenken (tomatsuppe). Shorts som har krympa i vask. Et gammelt fjernsynsapparat ombygd til cd-skap. Når gubben jogger ut i oppkjørselen helt på tampen, liksom oppliva eller noe, håper seeren inderlig at det kommer kjentfolk på besøk, eller i det minste et postbud eller en loddselger. Men nei. Tjukken skal bare gløtte gjennom bakruta på en parkert Fiat.

Videoen er et drøyt år gammel, hvilket påminner oss – på et annet nivå – at også rollen som «fan» kan være gudsjammerlig ensom/kjedsom: ingen besøk. Ingen post. Tomatsuppe til middag. På bandets FB-side heter det at «new stuff to be recorded early 2011. Until then: ‘Who put the ass in Embassy?’ – a tiny collection from the contemplating years 2007–2010». Gamle sanger om igjen, men greit nok. Vi tar én dag av gangen. C’est la vie. C’est Embassy.

Folkens, jeg kommer med nyheter
Jeg må få be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å … falle snø i natt

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

Joachim Nielsen, 1991

Dette er likevel detaljer sammenlignet med garderobepraten. Over benkeradene diskuteres dophandel, strafferabatter og besøkstidene ved Ullersmo ubesværet, som om vi befant oss i Gotham City ca. halvveis ut i The Dark Knight. Skyldes dette at vi besøker senteret på formiddagstid? Bør vi begynne å trene om kvelden i stedet, sammen med voksenanorektikere og førtiårige mødre på sitt første pole-fitness-kurs? For øvrig trodde vi at noe av det morsomme ved å være kriminell, var å befinne seg i en «underverden», et parallelt univers med egne kneiper (gjerne situert i havneområdet), egne treningssentre (sånne med store dunker proteinpulver i vinduet) og egen lingo (parkett = god hasj). Kanskje på tide å sende et Bat-signal?

Leve av å skrive: et finurlig uttrykk. Som betyr (som regel): å leve av pengene man tjener for det man skriver. Som er veldig få forunt. Vi er mange som skriver. Mange som gir ut. Mange som snakker om og lever for, om ikke av, litteraturen, men veldig få som faktisk … — danske Pablo Llambias, som er rektor ved Forfatterskolen i København, sa det sånn til MetroXpress for ikke så lenge siden: «Det er et højt antal, at så mange debuterer, men det er vanskeligt at få succes efterfølgende. Det kræver en blanding af held og rigtig opmærksomhed. Og så kræver det, at man kan opretholde sit niveau i bog nummer to og tre også.» Holde nivået. Være heldig. Få rett oppmerksomhet. Tre ting på en gang. Det skal egentlig ganske mye til. Så vær advart.

«Friday afternoon in the universe, in all directions in & out you got your men women dogs children horses pones tics perts parts pans pools palls pails parturiences and petty Thieveries that turn into heavenly Buddha— I know boy what’s I talkin about cause I made the world …», skreiv Jack Kerouac for noen år siden. Så drakk han seg til døde. Over mange fredager. Så sa David Amram noe fint om ham: «Vi drømte om det samme, gifte oss og stifte familie, leve på landet, leve idylliske liv. Vi snakka om det hele tida, selv om vi fløy rundt med alle og overalt, helt ute av stand til å gjennomføre det.» JK skreiv også at «… all human beings are  dream beings, dreaming ties all mankind together …» Tror du på det? Klarer du å gjennomføre ting? Kerouac kunne vært 88 år i år. Hvis du legger den alderen over på sida, får du to evigheter.

Det er bare å erkjenne: Sommeren er på hell. Høsten haler innpå. Regnet er plutselig kaldt. Kveldene plutselig stupmørke. Huden nupper seg, blomstene lukker seg, havet puster dypt og svart. «Can I handle the seasons of my life?» sang Stevie Nicks. Godt spørsmål – bare å takle de meteorologiske årstidene er utfordring nok for oss.

The Honeydrips var alltid et sommerband. Vi skriver «var», for Mikael Carlsson har nettopp oppløst bandet, og sier farvel med en raust orkestrert coverversjon av Tove Jansson og Erna Tauros «Höstvisa». Skynda dej älskade, skynda att älska! Snart kommer naboen hjem fra ferie, og dagliglivets inferno er i gang igjen.

The Honeydrips – Höstvisa

Erich Fromm er ikke akkurat filosofisk hot shit for tida, enda han har lagt det idémessiget grunnlaget for så vesentlige norske kunstverker som Arild Asnes 1970 (jf. Flukten fra friheten) og Frida med hjertet i hånden (jf. Om kjærlighet). Tror ikke Deleuze kan skilte med noe tilsvarende, gitt. Men fins det fortsatt visdom å hente f.eks. i Fromms 1956-bestselger? Boka har følgende observasjon som premiss: «Folk flest oppfatter kjærlighet først og fremst som et spørsmål om å bli elsket og ikke å elske, om ens evne til å elske.» Det moderne mennesket tar sin egen kjærlighetsevne for gitt, og legger all energi i å finne – evt. bli funnet av – «den rette». Men kjærlighet er en kunst, framholder Fromm, og den må følgelig tillæres på samme vis som andre kunstarter: «Denne innstilling – at ingenting er lettere enn å elske – er fremdeles den vanlige oppfatning, til tross for overveldende bevis på at det motsatte er tilfellet.»

Kom til å tenke på disse fromme (heh) formaninger da vi skumleste The Sartorialist her forleden. Vanligvis handler det der i gården om slipsknuter, skjørtelengder og de beste skomakerne på Lower East Side. Men like oppunder valentindagen postet Scott Schuman en bildeløs post som for en gangs skyld ikke handlet om klær, men om det som på engelsk heter «grace», og som vi knapt har på norsk (verken språklig eller sosialt). Kommentartråden er rekordlang – 550 innlegg, and counting – og dessuten ganske interessant. Samlet kan den leses som kartlegging av slike små, hverdagslige gester som aldri blir synlige for flere enn to personer, men som får verden til å henge sammen. Det handler om alt fra å sette ut kjærestens vitaminglass om morgenen til å gå på «trafikksida» når man er ute og promenerer. Tråden har allerede reddet et ekteskap, ser det ut til (søk på «Madame H»). Mon tro hva den da kan gjøre for all verdens single?

Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.

Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:

Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.

Diktet heter «Days». I 2002 slapp Jaga Jazzist en fin tolvtommer med låtene «Day» og «Another Day», fellestittel nettopp: Days. Og dette nevnes ikke av pur assosiasjonsglede, men for å understreke at døgnets 24 timer gir en naturlig rytme – og ramme – ikke bare for jordelivet, men også for mye jordisk kunst og litteratur. Tenk på Joyces døgnlange odyssé gjennom Dublin (Ulysses); tenk på Warhols ditto gjennom Midtown Manhattan (a: a novel). Eller (riktignok ikke fullt så konsekvent): Perecs Tentative d’épuisement d’un lieu parisien (1975), hvor forfatteren sitter en hel dag på en fortauskafé og noterer ned stort og smått som skjer på place Saint-Sulpice i Paris. Ytterligere eksempler fins samlet på Wikipedia – som forresten ikke har fått med seg Vladimir Sorokins En opritsjniks dag.

Og apropos Flamme-forfattere. Lukas Moodyssons 14 dikt om lykke er en hitmaskin uten sidestykke, men mange vil nok trekke fram nettopp «dag» fra 1996 (sitert nedenfor), som skildrer et ungt pars tosomme døgn i ei hytte på den svenske landsbygda. Fikst nok har Moodysson også skrevet et langt mer dystert dikt med tittelen «dagen efter», bl.a. inneholdende linjene «jag tänker att sängen är ett gravfält/ igår en lekplats/ idag en kyrkogård» – men dette diktet ble publisert fem år tidligere (!) enn «dag», i samlingen Kött (1991).

——

dag

sånn ser en dag ut
vi ligger i senga vi våkner langsomt
så forteller jeg hva jeg har drømt
jeg drømte en krigsfilm i en jungel
så forteller du hva du drømte
du drømte at du slikka Jannike Björling på et aldershjem
så studerer vi numerologi i tre minutter
så går vi lei
så hører vi på radio
så er vi eventyrlige
så går vi ikke ut
så vil jeg bli poet
så har du store øredobber på deg
så spiser vi frokost
jeg spiser kulturmelk med sirup på
så er du så fantastisk at jeg får lyst å kløyve hodet ditt med en øks
og se hva som fins inni den der vakre skallen
så ser du ut gjennom kjøkkenvinduet og konstaterer at
i går var åkeren hvit men i dag er den brun
ettersom all snøen har smelta
så hater vi hun som prater i radioen
så går du ut av kjøkkenet og legger deg på den røde sofaen
sterk vintersol på raggsokkene dine
så sitter jeg ved siden av deg
så ser jeg en hvit kakkelovn og to vinduer
så ser jeg tingene på bordet
så klatrer du opp på meg
så syns jeg at du skal bli politi
så går vi oss en tur og kjøper tyttebærsyltetøy
så kommer vi tilbake
så stikker ingen innom
så begynner det å snø igjen
jeg ser snøen fra vinduet
så ser jeg ei bjørk
så ser jeg to små fugler som stuper
og jeg lurer på om de fryser
så går du ut og henger opp nye meiseboller til fuglene
og jeg hører at du kler på deg bak meg
så ser jeg deg der ute
så får du øye på meg og du ler
så er du et bombefly og jeg er en by
så snør det over åkrer og hus og trær og katter
så handler nyhetene om krigen i Tsjetsjenia
så leser jeg i avisa at Dolly Parton er født på samme dag som deg
og Muhammad Ali er født på samme dag som meg
så er vi Dolly og Muhammad i Glanshammar
så står Muhammad på kjøkkenet og lager mat
så dukker plutselig Dolly opp i døråpninga
så er det en kniv
så er det en gaffel
så er det en hånd
så er vi forelska i hverandre
så bor vi i denne røde hytta
hvis forrige leietager var en ukysset gammel lærerinne
hvis to søstre bodde i huset ved siden av
alle søstrene ugifte ettersom den strenge faren ikke tillot noe annet
så er det Colgate Total tannkrem
så er det Barnängen såpe
så er det en trapp
så er det et mørke
så er det en seng som er et eget land omtrent som Vatikanstaten
så legger jeg mitt liv i ditt
så legger du ditt liv i mitt
så holder jeg rundt to av fingrene dine
eller du holder rundt to av mine
og så sovner vi som to små paver

(Lukas Moodysson, 1996)

RL: Det har sunket en god stund den (latter). Det har vært en fin overgang og de to feltene er ikke helt ulike. Det handler om å pakke inn, kanskje sminke, eller formidle et budskap. Det har også vært fint å kunne betrakte kulturen litt utenfra, som en konsument heller enn et bransjemenneske.
NØH: Du har fått uskylden tilbake?
RL: Ja!
NØH: Har uttrykket «all litteratur er politisk» fått en annen betydning?
RL: Det er et utrykk jeg aldri har hatt noe forhold til. Sant er det heller ikke.

En felles referanse for Ruth og meg er tv-serien West Wing og kanskje særlig presidentens taleskriver Toby Ziegler, spilt av Richard Schiff (som later til å være en fin fyr), og nå som hun har fått prøve seg på taleskriving selv, føler hun seg litt som Toby?

RL: Nei. Jeg er nok på en litt annen plass i systemet.
NØH: Hva er planene for jula?
RL: Jeg skal i all hovedsak hjem til vestlandet og Granvin. Lese, gå på ski, være med kjæresten.

Høres nydelig ut, Ruthen. God tur! God jul! Godt føre! Godt liv! Sees siden.