Dette må være de to av de tristeste minuttene som noensinne er festet til film. Enslige gamle damer er ille nok – enslige gamle menn: ikke til å holde ut. Middag ved kjøkkenbenken (tomatsuppe). Shorts som har krympa i vask. Et gammelt fjernsynsapparat ombygd til cd-skap. Når gubben jogger ut i oppkjørselen helt på tampen, liksom oppliva eller noe, håper seeren inderlig at det kommer kjentfolk på besøk, eller i det minste et postbud eller en loddselger. Men nei. Tjukken skal bare gløtte gjennom bakruta på en parkert Fiat.

Videoen er et drøyt år gammel, hvilket påminner oss – på et annet nivå – at også rollen som «fan» kan være gudsjammerlig ensom/kjedsom: ingen besøk. Ingen post. Tomatsuppe til middag. På bandets FB-side heter det at «new stuff to be recorded early 2011. Until then: ‘Who put the ass in Embassy?’ – a tiny collection from the contemplating years 2007–2010». Gamle sanger om igjen, men greit nok. Vi tar én dag av gangen. C’est la vie. C’est Embassy.

Folkens, jeg kommer med nyheter
Jeg må få be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å … falle snø i natt

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

Joachim Nielsen, 1991

Noen som husker ungdomsskolens gymgarderober? Mørke, illeluktende, klaustrofobiske, plassert i dypet av skolebygningens buk, med kalde gulvfliser, skrekkfilmaktig akustikk og hauger av gjenglemte Adidas-shorts i krokene. Ved voksenlivets treningssentre er standarden noe høyere: muzak over høyttalerne, duftlys i dusjen, rikelig med lys og luft. Men andelen irritasjonsmomenter er konstant. Ved vårt lokale senter – Elixia Ringnes (høres ut som et lettøl-merke, btw) – har en del besøkende fått for vane å anrette seg foran speilet og føne kroppen tørr, centimeter for centimeter, fra fot til isse. Det sier seg selv at denne prosessen tar tid. Det er de samme menneskene, mistenker vi, som liker å sprade inn i spa-avdelingen – som ifølge alle skilter og anvisninger er en unisex-avdeling – uten badetøy. Så langt har vi ikke registrert en tilsvarende trafikk av ekshibisjonister fra jentegarderoben.

Dette er likevel detaljer sammenlignet med garderobepraten. Over benkeradene diskuteres dophandel, strafferabatter og besøkstidene ved Ullersmo ubesværet, som om vi befant oss i Gotham City ca. halvveis ut i The Dark Knight. Skyldes dette at vi besøker senteret på formiddagstid? Bør vi begynne å trene om kvelden i stedet, sammen med voksenanorektikere og førtiårige mødre på sitt første pole-fitness-kurs? For øvrig trodde vi at noe av det morsomme ved å være kriminell, var å befinne seg i en «underverden», et parallelt univers med egne kneiper (gjerne situert i havneområdet), egne treningssentre (sånne med store dunker proteinpulver i vinduet) og egen lingo (parkett = god hasj). Kanskje på tide å sende et Bat-signal?

Leve av å skrive: et finurlig uttrykk. Som betyr (som regel): å leve av pengene man tjener for det man skriver. Som er veldig få forunt. Vi er mange som skriver. Mange som gir ut. Mange som snakker om og lever for, om ikke av, litteraturen, men veldig få som faktisk … — danske Pablo Llambias, som er rektor ved Forfatterskolen i København, sa det sånn til MetroXpress for ikke så lenge siden: «Det er et højt antal, at så mange debuterer, men det er vanskeligt at få succes efterfølgende. Det kræver en blanding af held og rigtig opmærksomhed. Og så kræver det, at man kan opretholde sit niveau i bog nummer to og tre også.» Holde nivået. Være heldig. Få rett oppmerksomhet. Tre ting på en gang. Det skal egentlig ganske mye til. Så vær advart.

«Friday afternoon in the universe, in all directions in & out you got your men women dogs children horses pones tics perts parts pans pools palls pails parturiences and petty Thieveries that turn into heavenly Buddha— I know boy what’s I talkin about cause I made the world …», skreiv Jack Kerouac for noen år siden. Så drakk han seg til døde. Over mange fredager. Så sa David Amram noe fint om ham: «Vi drømte om det samme, gifte oss og stifte familie, leve på landet, leve idylliske liv. Vi snakka om det hele tida, selv om vi fløy rundt med alle og overalt, helt ute av stand til å gjennomføre det.» JK skreiv også at «… all human beings are  dream beings, dreaming ties all mankind together …» Tror du på det? Klarer du å gjennomføre ting? Kerouac kunne vært 88 år i år. Hvis du legger den alderen over på sida, får du to evigheter.

Det er bare å erkjenne: Sommeren er på hell. Høsten haler innpå. Regnet er plutselig kaldt. Kveldene plutselig stupmørke. Huden nupper seg, blomstene lukker seg, havet puster dypt og svart. «Can I handle the seasons of my life?» sang Stevie Nicks. Godt spørsmål – bare å takle de meteorologiske årstidene er utfordring nok for oss.

The Honeydrips var alltid et sommerband. Vi skriver «var», for Mikael Carlsson har nettopp oppløst bandet, og sier farvel med en raust orkestrert coverversjon av Tove Jansson og Erna Tauros «Höstvisa». Skynda dej älskade, skynda att älska! Snart kommer naboen hjem fra ferie, og dagliglivets inferno er i gang igjen.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Erich Fromm er ikke akkurat filosofisk hot shit for tida, enda han har lagt det idémessiget grunnlaget for så vesentlige norske kunstverker som Arild Asnes 1970 (jf. Flukten fra friheten) og Frida med hjertet i hånden (jf. Om kjærlighet). Tror ikke Deleuze kan skilte med noe tilsvarende, gitt. Men fins det fortsatt visdom å hente f.eks. i Fromms 1956-bestselger? Boka har følgende observasjon som premiss: «Folk flest oppfatter kjærlighet først og fremst som et spørsmål om å bli elsket og ikke å elske, om ens evne til å elske.» Det moderne mennesket tar sin egen kjærlighetsevne for gitt, og legger all energi i å finne – evt. bli funnet av – «den rette». Men kjærlighet er en kunst, framholder Fromm, og den må følgelig tillæres på samme vis som andre kunstarter: «Denne innstilling – at ingenting er lettere enn å elske – er fremdeles den vanlige oppfatning, til tross for overveldende bevis på at det motsatte er tilfellet.»

Kom til å tenke på disse fromme (heh) formaninger da vi skumleste The Sartorialist her forleden. Vanligvis handler det der i gården om slipsknuter, skjørtelengder og de beste skomakerne på Lower East Side. Men like oppunder valentindagen postet Scott Schuman en bildeløs post som for en gangs skyld ikke handlet om klær, men om det som på engelsk heter «grace», og som vi knapt har på norsk (verken språklig eller sosialt). Kommentartråden er rekordlang – 550 innlegg, and counting – og dessuten ganske interessant. Samlet kan den leses som kartlegging av slike små, hverdagslige gester som aldri blir synlige for flere enn to personer, men som får verden til å henge sammen. Det handler om alt fra å sette ut kjærestens vitaminglass om morgenen til å gå på «trafikksida» når man er ute og promenerer. Tråden har allerede reddet et ekteskap, ser det ut til (søk på «Madame H»). Mon tro hva den da kan gjøre for all verdens single?

Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.

Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:

Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.

Les mer » 

Det begynner å bli noen år siden nå, at kraftpoeten Ruth Lillegraven ga opp arbeidslivet i den norske forlagsbransjen (Samlaget) og ble seniorrådgiver i Samferdselsdepartementet. En brå tanke for noen, mer naturlig for andre. Litteratur og politikk er gjerne noe som nevnes i samme alkoholiserte åndedrett på brune puber langs lange byelver lander over. Men hva tenker Ruth selv om overgangen, nå som den for alvor har sunket inn?

RL: Det har sunket en god stund den (latter). Det har vært en fin overgang og de to feltene er ikke helt ulike. Det handler om å pakke inn, kanskje sminke, eller formidle et budskap. Det har også vært fint å kunne betrakte kulturen litt utenfra, som en konsument heller enn et bransjemenneske.
NØH: Du har fått uskylden tilbake?
RL: Ja!
NØH: Har uttrykket «all litteratur er politisk» fått en annen betydning?
RL: Det er et utrykk jeg aldri har hatt noe forhold til. Sant er det heller ikke.

En felles referanse for Ruth og meg er tv-serien West Wing og kanskje særlig presidentens taleskriver Toby Ziegler, spilt av Richard Schiff (som later til å være en fin fyr), og nå som hun har fått prøve seg på taleskriving selv, føler hun seg litt som Toby?

RL: Nei. Jeg er nok på en litt annen plass i systemet.
NØH: Hva er planene for jula?
RL: Jeg skal i all hovedsak hjem til vestlandet og Granvin. Lese, gå på ski, være med kjæresten.

Høres nydelig ut, Ruthen. God tur! God jul! Godt føre! Godt liv! Sees siden.

Men ikke for å si noe om fargen på draktene eller hvilke lag som opptråde som lag og hvilke som ikke gjorde det. Flamme så nok for få nok etapper til å mene noe fornuftig om sånt, men vi så den siste, vi så Paris, sjampisturen, hvor det skulle spurtes og oppsummeres. Og i løpet av disse to delene får TV2s kommentatorpar Paasche og Kaggestad en melding fra to 80 år gamle jenter som har sett hvert minutt, heter det, og hva skal de finne på nå som det er slutt? Paasche: «Dere får leve et år til!» Vi kunne ikke sagt det bedre. Lev et år til, folkens, så tar vi det derfra.