Arkiv for kategorien "Livet"

Grace

Erich Fromm er ikke akkurat filosofisk hot shit for tida, enda han har lagt det idémessiget grunnlaget for så vesentlige norske kunstverker som Arild Asnes 1970 (jf. Flukten fra friheten) og Frida med hjertet i hånden (jf. Om kjærlighet). Tror ikke Deleuze kan skilte med noe tilsvarende, gitt. Men fins det fortsatt visdom å hente f.eks. i Fromms 1956-bestselger? Boka har følgende observasjon som premiss: «Folk flest oppfatter kjærlighet først og fremst som et spørsmål om å bli elsket og ikke å elske, om ens evne til å elske.» Det moderne mennesket tar sin egen kjærlighetsevne for gitt, og legger all energi i å finne – evt. bli funnet av – «den rette». Men kjærlighet er en kunst, framholder Fromm, og den må følgelig tillæres på samme vis som andre kunstarter: «Denne innstilling – at ingenting er lettere enn å elske – er fremdeles den vanlige oppfatning, til tross for overveldende bevis på at det motsatte er tilfellet.»

Kom til å tenke på disse fromme (heh) formaninger da vi skumleste The Sartorialist her forleden. Vanligvis handler det der i gården om slipsknuter, skjørtelengder og de beste skomakerne på Lower East Side. Men like oppunder valentindagen postet Scott Schuman en bildeløs post som for en gangs skyld ikke handlet om klær, men om det som på engelsk heter «grace», og som vi knapt har på norsk (verken språklig eller sosialt). Kommentartråden er rekordlang – 550 innlegg, and counting – og dessuten ganske interessant. Samlet kan den leses som kartlegging av slike små, hverdagslige gester som aldri blir synlige for flere enn to personer, men som får verden til å henge sammen. Det handler om alt fra å sette ut kjærestens vitaminglass om morgenen til å gå på «trafikksida» når man er ute og promenerer. Tråden har allerede reddet et ekteskap, ser det ut til (søk på «Madame H»). Mon tro hva den da kan gjøre for all verdens single?

Dager

Da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden, var jorddøgnet bare 16–18 timer langt. I dag er vi vant til å betrakte døgnets 24 timer som et slags hylster for eksistensen; et futteral å gjemme seg i mens kloden tumler videre gjennom det tomme rom. Men faktum er at framtidas mennesker kommer til å oppleve dager som er 26, 30 og kanskje 35 timer lange – ettersom jordrotasjonen bremser opp med noen millisekund pr. hundreår.

Hva vil dermed skje med 7-Eleven? For ikke å snakke om Brustad-bua? Dén debatten slipper vi heldigvis å overvære. Men konsekvensene er svimlende, også eksistensielt. «Where can we live but in days?» spurte en gang Philip Larkin – og svarte slik:

Ah, solving that question
Brings the priest and the doctor
In their long coats
Running over the fields.

Les mer » 

Lunsj med Ruth Lillegraven

Ikke Toby ZieglerDet begynner å bli noen år siden nå, at kraftpoeten Ruth Lillegraven ga opp arbeidslivet i den norske forlagsbransjen (Samlaget) og ble seniorrådgiver i Samferdselsdepartementet. En brå tanke for noen, mer naturlig for andre. Litteratur og politikk er gjerne noe som nevnes i samme alkoholiserte åndedrett på brune puber langs lange byelver lander over. Men hva tenker Ruth selv om overgangen, nå som den for alvor har sunket inn?

RL: Det har sunket en god stund den (latter). Det har vært en fin overgang og de to feltene er ikke helt ulike. Det handler om å pakke inn, kanskje sminke, eller formidle et budskap. Det har også vært fint å kunne betrakte kulturen litt utenfra, som en konsument heller enn et bransjemenneske.
NØH: Du har fått uskylden tilbake?
RL: Ja!
NØH: Har uttrykket «all litteratur er politisk» fått en annen betydning?
RL: Det er et utrykk jeg aldri har hatt noe forhold til. Sant er det heller ikke.

En felles referanse for Ruth og meg er tv-serien West Wing og kanskje særlig presidentens taleskriver Toby Ziegler, spilt av Richard Schiff (som later til å være en fin fyr), og nå som hun har fått prøve seg på taleskriving selv, føler hun seg litt som Toby?

RL: Nei. Jeg er nok på en litt annen plass i systemet.
NØH: Hva er planene for jula?
RL: Jeg skal i all hovedsak hjem til vestlandet og Granvin. Lese, gå på ski, være med kjæresten.

Høres nydelig ut, Ruthen. God tur! God jul! Godt føre! Godt liv! Sees siden.

Et PS! fra Tour de France

Et år av gangen, venner!Men ikke for å si noe om fargen på draktene eller hvilke lag som opptråde som lag og hvilke som ikke gjorde det. Flamme så nok for få nok etapper til å mene noe fornuftig om sånt, men vi så den siste, vi så Paris, sjampisturen, hvor det skulle spurtes og oppsummeres. Og i løpet av disse to delene får TV2s kommentatorpar Paasche og Kaggestad en melding fra to 80 år gamle jenter som har sett hvert minutt, heter det, og hva skal de finne på nå som det er slutt? Paasche: «Dere får leve et år til!» Vi kunne ikke sagt det bedre. Lev et år til, folkens, så tar vi det derfra.

Slow graffiti

Graffiti i Toftes gate

Et lite parti av Toftes gate, like ved trikkestoppet Biermanns gate, er i ferd med å utvikle seg til en oase for det man kanskje kan kalle pratsom graffiti. På den ene siden av veien finner vi klassikeren «Drit i helsekøen – bygg opera!», ifølge onde tunger oppmalt av Bjørn Simensen en gang seint på 90-tallet; på den andre – under to og et halvt bygårdvindu i første etasje – lyser budskapet «Her bor det jeg fortjente men ikke fikk», som det siste halve året har gitt ventende trikkepassasjerer nok å gruble på. Hvorfor «det», ikke «hun» eller «han»? Kan man gjøre seg «fortjent» til noens kjærlighet? Gjelder ikke kommareglene ved skrift på vegg? Og hvorfor har ingen av gårdens beboere ringt taggetelefonen til Oslo kommune – er de redde for å bli eksponert som «det»?

Så viser det seg at liknende budskap har dukket opp andre steder i byen, som dokumentert bl.a. her. «Her bor det jeg fikk men ikke ville ha» står jo fint til den i Toftes gate, mens «Her bor det som er en dame men ser ut som en mann men er en dame likevel» nærmer seg lavkomikken. Har vi altså å gjøre med et kunstprosjekt? En viral-kampanje for Frank Landes Intervjuer? Eller ser vi resultatet av det tilfeldige møtet mellom en postmoderne narsissist og en sprayboks? Et par vegger til, nå, så har vi diagnosen klar.

Gamle jøder forteller vitser

Mens palestinerne sitter i hver sin ruinhaug og spiser dårlig hermetikk, står disse gamle jødene i sitt beste lørdagsantrekk og forteller vitser. Noen vil sikkert kalle det utidig og arrogant, gitt den lite lystige situasjonen i Midtøsten – men på den annen side: Fins det noen bedre form for konfliktforebyggelse enn fredelig utveksling av morsomheter på tvers av landegrensene? Send flere videokameraer til Gaza! Vårt tips er at palestinerne er ganske gode på, eh, svart humor.

Jón Sveinbjørn Jónsson (1955–2008)



FRA DAGBØKENE TIL JACK KEROUAC

Åkei, nå er jeg alvorlig, jeg vil snakke om det, jeg vil kommunisere med Dostojevskij i himmelen, og spørre gamle Melville om han fortsatt er motløs, og Wolfe om hvorfor han lot seg selv dø bare 38 år gammel; jeg har ikke lyst å gi opp, jeg lover å aldri gi opp, og jeg lover at jeg skal rope og le når jeg dør, og at jeg til den tid kommer skal styrte rundt i en verden jeg insisterer på er hellig og dra i alles skjortekrager og frakkeskjøter og få dem til å tilstå til meg og til alle; så får jeg kanskje funnet ut noe i løpet av tida mi; på tide å skrive nå, tenker jeg.

Onsdag, nittende: jeg vet ingenting bortsett fra at flere deler lager et hele, og at selv om verden er befolka av monster og pappskaller, så fins det fortsatt noen mennesker verdt å leve for, her og der, fordi deler lager et hele, og jeg kan ikke lenger påvirkes ene eller andre veien av noen enkeltdel, det være seg en person, tilstelning, idé eller årstid og alt jeg egentlig vet er hva som ikke fins; hva som fins? — kjærlighet er alt som fins/ kjærlighet! schmærlighet!/ vær snill, er det jeg sier, snill er snilt — neste dag: hvor er sjela lokalisert?, et eller annet sted i kroppen, og viser seg når vi bruker kroppen, glimtet i øyet, rykket i munnviken, balansen i hofta og nakken, sjela gjør alt det der, den bruker det den har, og det den er pluss alt det den har lyst å være er bildet av avgrunnen som jeg forsøker å male, for selv om sjela er død i den forstand at den utelukkende er en mottaker av nåde, så er den veldig i live idet den mottar og skriver det her, men Sjelenes Sjel er på ingen måte død, og på ingen måte disse ordene, ordene, ordene.

DERFOR, to regler: 1) ikke bry deg om alle forbannelsene og forbindelsene som fyller dagene dine med en slags trøstesløs forundring, og 2) ikke stress med alle de indre strukturene og de store indre planene du har for arbeidet ditt — fryd deg i stedet. Med andre ord: til helvete med alt, ingen bekymringer, bare handling.

(Lest ved båren i Nesodden kirke, 28. november 2008.)

En scene fra Kina

Jorda skalv. En bank raste sammen. Da folk strømmet til for å grave fram familie og venner, ble de nektet adgang. Politiet fryktet at de var ute etter pengene.

Mannen hennes er fanget der inne. Og nå er det hun som skjelver. «Hva skal jeg med penger? Jeg trenger et menneske.»

Opp

Jeg hadde et forslag til ham, lyger Tim Robbins om manuset til manusforfatteren han tar livet av i filmen The Player. Hva da?, spør kjæresten til den avdøde. Opp, svarer Robbins. Opp? Opp, ja, fortsetter han, opp i motsetning til ned. Oppløftende, ikke nedbrytende. Håpefullt, ikke håpløst.

I Raymond Carvers poesi er den tidlige morgenen, det første lyset – kaffen, fuglene, dagen som kommer, livet som går – en stadig tilbakevendende fryd. En evig retning opp. Han tar heldigvis ikke livet av oss først, men han har gode forslag til de mange fiktive og faktiske manusene vi alle bærer på. Opp, folkens, opp. Stå opp. Finn opp. Riv opp. Løs opp. Si opp. Skvær opp. Spis opp. Se opp. Rett opp. Men ikke gi opp. Aldri gi opp.

I want to get up early one more morning,/ before sunrise. Before the birds, even./ I want to throw cold water on my face/ and be at my work table/ when the sky lightens and smoke/ begins to rise from the chimneys/ of the other houses. — Raymond Carver, «At Least».

Næringsoppgave 1, post 0402

For post 0402 er ID et obligatorisk felt. ID feltet kommer i tillegg til beskrivelse av type næring. Feltet ID benyttes for å knytte fordelt næringsinntekt mot korrekt personinntektsberegning ved at man angir en tilsvarende ID i personinntektsskjema. Dersom skattyter ikke foretar fordeling på flere næringstyper skal næringen i sin helhet føres i første rad i post 0402. Denne gis da ID = 1. Tilsvarende skal det føres opp samme ID = 1 i innlevert personinntektsskjema. Det er viktig at skattyter benytter den samme Iden i begge skjemaene. Dette gjelder også ved fordeling mellom ektefeller. Deltakerliknede selskaper som beregner personinntekt på flere deltakere benytter samme ID i personinntektsskjema for alle deltakere. Dersom skattyter fordeler 0401 til flere næringstyper i post 0402 skal det være ulike Ider for den enkelte rad av post 0402 så fremt de fordelte beløpene skal inn i ulike personinntektsberegninger. Skattyter skal da levere et personinntektsskjema pr. rad i post 0402 og Idene i personinntektsskjema skal være like de Ider som er benyttet i post 0402. Dersom skattyter fordeler 0401 til flere næringstyper i post 0402 og beløpene skal inngå i samme personinntektsberegning skal disse radene ha samme ID. Det skal da leveres et personinntektsskjema hvor samme ID benyttes som for de fordelte postene i 0402. Post 9 i personinnteksskjema skal være summen av alle postene av 0402 kolonne E hvor den samme ID er benyttet.

Vil Skatteetatens tekstforfatter vennligst melde seg med navn og kontaktadresse? Her fins kunstneriske kvaliteter en desinteressert betrakter vanskelig kan overse. Høstutstillingen here we go. Men først må du hjelpe oss med selvangivelsen for personlig næringsdrivende. Akkurat nå er vi litt for oppskjørta til å ta inn over oss denne åpenbaringen av det Absolutte.