I dag ville den Lewis Carroll fylt helt fantastiske 179 år, og Alice i eventyrland 146. Hadde ikke det vært noe? Men er det noen som har klart å løse den gamle gåten på den tida: Why is a raven like a writing desk? Forslag mottas med nysgjerrighet.
Arkiv for kategorien "Litteraturhistorie"Side 2 av 4
Julaften, 1956: «David, very obliging and tender as he prepares for bed, whereupon this dialogue. ‘What if God never made the world?’ I: ‘Then we wouldn’t be. That would be too bad, wouldn’t it?’ He: ‘Wouldn’t be? Not even Moses?’ I: ‘How could anyone be, if there weren’t a world to be in?’ He: ‘But if there wasn’t a world, where would God be?’ I: ‘God exists before the world. He isn’t a person or a thing.’ He: ‘Then if God isn’t a person, why did he have to rest?’ I: ‘well, the bible speaks of God as a person, because that’s the only way we can imagine God. But he isn’t really a person.’ He: ‘What is he? A cloud?’ I: ‘He is not any thing. He’s the principle behind the whole world, the ground of being, everywhere.’ He: ‘Everywhere? In this room?’ I: ‘well, why not? Sure.’ He: ‘Is God good?’ I: ‘Oh, yes.’ He: ‘Is God the goodest thing there is?’ I: ‘That’s just right. Goodnight.’
Fra dagbøkene til Susan Sontag.
«DEAR MAW, JUST A CARD to let you know I got home safe, hopped Zipper to LA tho I had to sneak off at each stop to hide in bushes from prying cops with flashlites looking for bums who break open trucks in cold, then I hop’t the Yuma Zipper in the dark and jumped off again just in time as I saw the crummy rounding the bend 17 cars away and not one flat to ride on, got off at 20 miles per hour; then hitched east, camped in desert near Riverside & India, and then went on to Calexico with Mexican and met truckdriver & had big night and so it was all the way from sultry Mexican bars to Christmas farmlands of Ohio, one ride, and I came home …»
Jack Kerouac, i et brev til Carolyn Cassady, 30. desember, 1955.
12. desember, 1974: «We are very detached, though, from Christmas and the holiday season. No connection whatsoever. Gifts? — we don’t exchange them. Very few cards sent out. No ceremonies between us — none of a formal nature, anyway. Puzzling, that others should have time for such things, year after repetitive year …»
1. juledag, 1978: «… Blissful day, utter solitude: Ray and me, and the menagerie. (Misty, Miranda, Muffin, Tristram, and the parakeet Ariel. How do people become eccentric? Quite by accident! — we never intended to have four cats.) … Exchanging presents last night: a woolen plaid muffler for Ray (who has a cold at this very moment), a ceramic ashtray for the living room (and very handsome it is), a bottle of cologne for me (a beautiful scent which Ray chose, he said, with care). A veal and eggplant dish for dinner, and a salad with every conceivable ingredient; and tonight steak for Ray and fish for me, and baked potatoes and so forth, and so on. Later this week things will become fairly hectic, but at the moment we are idyllically happy; this part of the world, this house, radiate calm.»
Julaften, 1979: «… Idyllic quiet, here. Nothing to do today but work, and go out grocery shopping. The snow has melted, the day is misty and dripping and not very Christmas-like, but how marvelous, this calm —! This privacy.»
Fra dagbøkene til Joyce Carol Oates.
Julaften, 1923: «I kveld hev den gamle solfesten teke til. Uppe hjå dei unge driv dei på med jolegraut og joletre; og eg, gamlingen, fær mitt, endå eg likar best å halde meg i ro — duger kje til anna heller i dag —; men det er nok hyggjelegt å ikkje vera åleine — og endå vera heime. Småe hyggjelege jolegåvur, ikkje minst frå die minste, hev eg nok óg lært å setja pris på.»
Fra dagøkene til Arne Garborg.
«Ledda mine svell/ og huda mi blir fylt av mørke flekkar/ men neglene sit att// og innimellom syng og trallar eg.» Jo visst: Sonja Åkesson synger og traller fortsatt, drøye år tretti år etter sin bortgang, denne gang kanalisert (om ikke i spiritistisk forstand) av en håndfull kvinnelige svenske musikere. På plata Sonja Åkesson tolkad av … bidrar bl.a. Anna Järvinen, Britta Persson, Annika Norlin og Frida Hyvönen med nyskrevet musikk til gamle Åkesson-vers. Fem låter kan streames her – tekster og fotografier beskues best her. Bare ett av diktene i vårt eget (norske!) Åkesson-utvalg fra 2009 er representert («Öron»), men dette er ikke tid og sted for nasjonalsjåvinisme. La oss heller fryde oss over Hyvönens medrivende versjon av den konkretistiske klassikeren «Neeijjj», hvor hun nesten overgår opphavskvinnen i vitalistisk åkking (en originalinnlesning ligger ute på Spotify, om du vil sammenligne). Anbefales varmt til kvinner i barsel. En mulig hit ved skandinaviske fødestuer i vinter?
«Min beste opplesning noensinne,» sa Arild Nyquist etter sin opptreden på Café Mono 8. desember 2004. Dessverre skulle det også bli hans siste. Nyquist falt om av slag bare to uker seinere, hjemme i hagen i Asker. For oss som var på Mono den kvelden – blant litterære celebriteter som Tomas Tranströmer, Kjell Heggelund og Mia Berner – kom nyheten som et sjokk. «Nyquist var veldig vital, og gjorde en makeløs opplesning,» sa Tranströmer til Morgenbladet i etterkant. Den svenske nobelpriskandidaten hadde ledd så tårene trillet av kollegaens sceneframføring.
Nå er Nyquists legendariske opplesning endelig gjort tilgjengelig for allmennheten. Jan Erik Vold har inkludert store deler av Mono-seansen på sin bok/cd Fem stemmer, hvor sjeldne live-opptak av Kristofer Uppdal, Gunvor Hofmo, Tor Ulven og nevnte Heggelund også inngår. Her fins evergreens som «Og tele-foooo-ooon!», «Flukt» og «Nå er det jul igjen», inkl. spontan allsang og en smule ekteskapelig småprat mellom dikteren og hans viv Anne-Kari («Du må bare ha på deg briller, Arild!»/ «Å ja.»). Et unikt forfatterskap i lydlig konsentrat – samvittighetsfullt lagret i Busters arkiver, nå altså forelagt offentligheten av den eksilerte skygge-nasjonalbibliotekar JEV. Løp og kjøp!
Det ble i liten grad påaktet der og da, men lanseringsfesten for Audun Mortensens Roman var faktisk lagt til 52-årsjubileet for den amerikanske utgivelsen av Vladimir Nabokovs Lolita. Historien om bokas tornefulle vei ut i offentligheten er alle (refuserte) forfatteres favoritteventyr: Fem ledende amerikanske forlag – Doubleday, New Directions, Simon & Schuster, Viking og Farrar, Straus – betakket seg i tur og orden; et av dem skal sågar ha anbefalt Nabokov å grave ned manuskriptet under en stein og «la det ligge der i tusen år».
Heller ikke da Lolita utkom på vesle Olympia Press i Paris, ble den noen umiddelbar suksess; førsteopplaget på 5000 eks fikk ikke bein å gå på før Graham Greene snakket fordelaktig om boka i et intervju med The London Times. Han møtte straks motbør fra konservative The Sunday Express, hvor redaktør John Gordon (mannen som oppfant avishoroskopet, btw) avfeide romanen som «sheer unrestrained pornography». Oppstusset ga Nabokov en ny sjanse i USA, og 18. august 1958 utkom endelig den amerikanske førsteutgaven på Putnam’s. Samme dag mottok forfatteren følgende telegram fra forlagssjef Walter Minton:
«EVERYBODY TALKING OF LOLITA ON PUBLICATION DAY YESTERDAYS REVIEWS MAGNIFICENT AND NEW YORK TIMES BLAST THIS MORNING PROVIDED NECESSARY FUEL TO FLAME 300 REORDERS THIS MORNING AND BOOK STORES REPORT EXCELLENT DEMAND CONGRATULATIONS ON PUBLICATION DAY.»
Fyndig prosa! Det slår oss, malapropos, at medieutviklingen har gått «full circle» siden slutten av 50-tallet. Twitter = postmoderne telegram? Bjarne Buset = Walter Minton? Vel, sett bort fra at Buset aldri har solgt 100.000 eksemplarer av en bok på tre uker.
«On the shore of the French Riviera, about half-way between Marseilles and the Italian border, stood a large, proud, rose-coloured hotel. Deferential palms cooled its flushed façade, and before it stretched a short dazzling beach …»
– F. Scott Fitzgerald, Tender is the Night (1934)
Litterær turisme er ikke alltid like utbytterikt. De fleste blekkhus ligner blekkhus. De fleste skrivebord ligner skrivebord. Slike pilegrimsferder blir straks mer interessante når reisemålet rent faktisk figurerer i fiksjonen. Det siste er tilfelle med Hotel du Cap Eden Roc, som i Fitzgeralds Tender is the Night er maskert – trolig for å holde bermen unna – som «Hôtel des Éntrangers». La oss med en gang skyte inn at Flammes utsendte ikke var innlosjert på hotellet: overnattingen måtte i så fall ha funnet sted i en solstol (à 70 euro døgnet; sant å si var også dét over budsjett). For øvrig bor vi av prinsipp ingen steder hvor Pierce Brosnan også har bodd. Men vi sneik oss inn og knipsa noen bilder, det gjorde vi.
Witold Gombrowicz er ikke den eneste forfattercelebriteten som har trukket sitt siste åndedrag i Vence. I motsatt ende av den lokale gravlunden – over et rustent vannrør og noe halvvissent ukrutt – henger en enkel plakett som forteller oss at her hvilte David Herbert Lawrence fra 1930 til 1935.
Lawrence i Vence? Ja, engelskmannen slo seg ned her på anbefaling fra en dr. Morland i Bandol. Ved ankomst var han alvorlig tuberkuløs og veide knappe 40(!) kilo. Lawrence ble innlosjert i et sanatorium med navnet «Ad Astra» («til stjernene»), men var misfornøyd med fasilitetene – i et postkort til familien Huxley kommenterte han at sanatoriet strengt tatt bare var «et hotell hvor en sykesøster tar temperaturen på deg og to leger undersøker deg én gang i uka». Kona fikk ham til slutt (1. mars 1930) flyttet til en villa i nærheten, men Lawrence døde allerede neste kveld, etter å ha mottatt en siste dose morfin og forsikret omgivelsene om at han følte seg «bedre nå».
Lawrences interkontinentale omflakking fortsatte også etter døden. Første stopp var gravlunden i Vence; liket ble imidlertid ekshumert – i.e. gravd opp – i mars 1935 for å flyttes til Taos, New Mexico, hvor enken Frieda hadde slått seg ned med sin elsker Angelo Ravagli. Hva som deretter hendte, er høyst uklart: Ravagli – for øvrig en italiensk offiser og overbevist fascist – fikk i oppdrag å kremere liket og bringe asken til USA, men hevdet mange år seinere å ha dumpet asken i Vence, for så å bringe med seg en urne fylt av brent tre (visstnok for å unngå problemer i tollen). En annen versjon er at Ravagli glemte asken på toget i New Mexico. En tredje versjon er at urnen kom trygt fram, men ble tippet i sementblanderen da man skulle konstruere altersteinen i Lawrence-mausoleet i Taos. Men helt umulig er det altså ikke at D. H. Lawrence ennå hviler i Vence – med fin utsikt til kollegaen Gombrowicz’ gravstein tvers over kirkegården.
