Fredrik Wandrup påpeker i dagens Dagbla’ at det i det siste «er kommet ut påfallende mange oversettelser til norsk av forfattere med tilknytning til det franske forfatterbevegelsen Oulipo», og lister i den forbindelse opp to Flamme-utgivelser: Édouard Levés Selvportrett og Harry Mathews’ Landlig kokekunst fra det sentrale Frankrike. Faktisk kunne han også ha nevnt en tredje, nemlig Malerkunst i Dora, forfattet av Oulipo-gründer François Le Lionnais.

Wandrup er ellers innom Jacques Roubauds diktsamling Noe svart (Oktober),  Jean Echenoz’ Løpe (Aschehoug) og Georges Perecs Kunsten og måten å nærme seg avdelingssjefen på for å be om lønnspålegg (Gyldendal). Det er altså ikke helt borti natta å snakke om en «boom». Og oppsvinget er sannelig på tide: Av Oulipo-kretsens sentrale skikkelser er det kun Perec som i noen grad er «bredt presentert» på norsk, riktignok på tre forskjellige forlag – Samlaget var først ute med Ragnar Hovlands oversettelse av W, eller barndomsminnet (1984), før Gyldendal kastet seg over Livet bruksanvisning (1996) og Tingene (1999). Seinere har lille Minuskel forlag oversatt de løse prosastykkene Vinterreisen og En privatsamling (2007).

Av Raymond Queneau – som grunnla Oulipo sammen med nevnte Le Lionnais – fins derimot bare Stiløvingar (1996) og Zazie på metroen (2004) i norsk språkdrakt, hvorimot svenskene kan meske seg med mer sentrale verk som Blå blomster og Pierrot, min venn i sprudlende oversettelser fra Bakhåll förlag. Harry Mathews var inntil nylig bare funnet én oversettelse verdig: Masturbasjonsleksikonet Enkle gleder utkom samme år som Stiløvingar i Mari Lending og Kristin Gjesdals sjarmerende bokrekke «Litterær palimpsest» (1996–2000), og kan for tida leses gratis – sågar av oss med inndratt lånekort – på Nasjonalbibliotekets nettsider.

«Konseptualismen bryr seg ikke om rent modernistiske øvelser i vellyd, metaforikk og plottkomposisjon,» skriver Lev Rubinstein, forfatter av boksingelen Snart, kanskje, i sitt etterord til dette Ugly Duckling-utvalget. «Den anser alle mer eller mindre substansielle oppfinnelser (eller pseudo-oppfinnelser) i samtidskunsten for å være objekter for refleksjonen, akkurat som de klassiske formene og sjangrene. Alt er like nytt, og alt er like gammelt.»

Paradokset er at Rubinstein allerede figurerer i atskillige litteratur- og kunsthistoriske oversiktsverk, og da nettopp i rollen som litterær «innovatør» – mer presist som mannen som tidlig på 1970-tallet oppfant «kartotekkort-diktet» (en ære han riktignok må dele med den amerikanske language-poeten Robert Grenier: sistnevntes Sentences består av 500 dikt på «index cards», inntastet – visstnok helt uavhengig av Rubinstein – mellom 1972 og -77). Men vi forstår forfatterens poeng: Konseptualismen flytter fokus fra tekst til kontekst. Kunstnerintensjonen – som nykritikken forbyr oss å undersøke – blir plutselig relevant igjen. Konseptualisten leverer ikke utkast til nye stilprinsipper; han distribuerer kunstpåstander. «Det er en misforståelse at teksten i seg selv kan være avantgardistisk eller ikke-avantgardistisk,» utdyper Rubinstein (og setter for anledningen likhetstegn mellom konseptualisme og avantgardisme): F.eks. er det fullt mulig å se for seg konseptuelle sonetter, aleksandrinere og haikudikt.

Rubinstein har holdt seg til kartotekkort-formatet siden ca. 1975, men han fyller det med vidt forskjellig innhold. De tre diktene i Flammes utvalg er relativt streite – to av dem tidsvis episke, nesten muntlig-realistiske. Andre ganger er tekstene rene opphopninger av verb, liksom instrukser eller referat av hendelser (eller performanceprosjekter?) som ikke blir nærmere spesifisert: «blir bygget/ blir bundet/ analyserer/ betyr/ blir forklart/ stammer fra/ relaterer til/ blir mer involvert …» (fra «Alt det der», 1979). Her runger et ekko fra Richard Serras Verb List (1971, drøyt hundre håndskrevne infinitiver) og Lawrence Weiners Traces (1970, femti verb i perfektum partisippp). Men Rubinsteins mest radikale utskeielse er nok disse tekstene, som kun består av interpunksjon: en skarpsindig iscenesettelse av bibliotekarens frykteligste mareritt?

Vi kjenner alle sagastilen: kort, knapp, fyndig – nøkternt refererende også i rekapitulasjonen av drap og kvestelser. Det gamle testamentet er ikke mindre hardkokt. I gjengivelsen av Moses’ krig mot midjanittene, hvor hærføreren ikke akkurat respekterer Genève-konvensjonene (Moses: «Nå skal dere slå i hjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn»), er selve slaget unnagjort på et par setninger. Deretter beskrives fordelingen av krigsbyttet i sju samfulle avsnitt.

Humanitært utenomsnakk er det heller ikke mye av i Vladimir Sorokins Roman fra 1994. Boka legger i vei som en klassisk russisk pageturner, men stilkonvensjoner står for fall når hovedpersonen – kalt Roman – tar til å myrde sine bryllupsgjester én etter én, pr. øks. Da kan et avsnitt for eksempel se slik ut (oversettelse ved Hege Susanne Bergan):

Roman gikk bort til peisen. Ytterst på peisen lå Pjotr Gorokhov. Roman tok ham i armen og trakk i ham. Pjotr Gorokhov falt ned fra peisen. Roman slo ham i hodet med øksen. Pjotr Gorokhov beveget seg ikke. Roman dro Ivan Gorokhov i armen. Ivan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen. Ivan Gorokhov sluttet å gråte. Roman dro Stepan Gorokhov i armen. Stepan Gorokhov falt ned fra peisen og begynte å gråte. Roman slo ham i hodet med øksen.

En lignende flathet gjenfinnes i prosaen til en del unge amerikanske forfattere, den mest framtredende kanskje Tao Lin, som nylig ble oversatt av Audun Mortensen. Mindre profilert er Zachard German, som i debuten Eat When You Feel Sad (2009) følger SVO-språkenes grunnformel med absurd konsekvens. Her fins knapt en setning som ikke innledes med et subjekt, etterfølges av et verbal og avsluttes med et objekt (til nød et adverbial eller et predikativ). En eksistensielt ladet situasjon i hovedpersonen Roberts liv kan f.eks. gjengis slik:

Robert is walking. He looks at a building. He thinks «Would I be happier if I lived in that building?» Robert walks into the building where he works. He checks his email. Robert walks outside. He looks at a young woman. She is carrying a tote bag. The young woman’s tote bag says «Suicide Squeeze Records». The young woman has black hair. Robert says «Hi». Robert looks at the young woman. The young woman looks at Robert. The young woman walks away. Robert walks into building where he works.

Hos Lin og German fins det heller ikke mye «ytre handling» å snakke om. Altså: formen er flat, innholdet flatt. «Dybden» ligger, paradoksalt, i flettverket av kulturelle referanser – den minutiøse opplistingen av konsumerte plater, filmer og bøker. Mens Mosebøkene teller opp israelske stammer, fører Zachary German regnskap over de hyppigst spilte låtene i hovedpersonens iTunes-bibliotek. New shit, kan vi kanskje si, i utgammel wrapping?

I dag er det 115 år siden André Breton ble født. Breton forfattet, blant mange andre ting, både det første (1924) og det andre (1930) surrealistiske manifestet. Ei litterær retning som mente at de beste forutsetninger for å skape sann kunst lå i underbevisste og instinktive opplevelser: «de vitale og skapende impulser». Drømmeverden, om du vil. Og det transcendente. Og det kanskje rusa. Breton skriver: «Samfunnet bør rette seg etter menneskene. Moralen bør rette seg etter driftene. Kunsten bør innrette seg etter den uhemmede inspirasjon.» Det er notert, André, spis litt kake nå.

The Great Gatsby i Nintendo-versjon? Nerdene bak denne nettsida hevder å ha funnet det hittil ukjente 8-bitspillet på et «bakgårdssalg». Ja, særlig. Men det ser unektelig gøy ut. Nevekamper med Tom Buchanan? Råkjøring i sennepsgul rolls royce? Atten hull mot Jordan Baker? Vi skal prøve det i neste lunsjpause, men har foreløpig overlatt testkjøringen til Flammes spillekspert Ole-Petter Arneberg. Her er hans vurdering:

Jeg kan se hvordan utviklerne av spillet må ha tenkt. La oss lage et retrospill av The Great Gatsby à la Super Mario Bros. kryssa med Castlevania – en morsom idé som vil få masse twittercomments og bloggposter av folk som er interessert i litteratur, men som egentlig gir fullstendig faen i spill, bortsett fra at de fortsatt sjarmeres av den gamle retroestetikken i 8-bit-æraen. At spillet faktisk har eksistert på NES er jo fake, men en viktig ingrediens i illusjonen. Når dét er sagt, synes jeg det er litt gøy at det dukker opp en bossfight i slutten av andre bane, «the eyes of Doctor T. J. Eckleburg», som flyr over Nick og skyter laserstråler.

M.a.o: Ole-Petter Arneberg does not approve of this game. Vi innser at vi selv faller i kategorien «litteraturinteresserte som egentlig gir fullstendig faen i spill». Like fullt ser vi fram til en Nintendo-versjon av duellscenen i Tender is the Night.

For det tredje: Hvis vi henter hjem JEV, henter vi også hjem «Busters arkiver» – poetens formidable samling av bøker, tidsskrifter og avisklipp fra skandinavisk litterær offentlighet de siste 50 årene. Strengt tatt burde JEV tildeles ikke bare Grotten, men også to–tre offentlig lønnede sekretærer/assistenter med arkiv- og bibliotekfaglig bakgrunn. Spørsmålet er om arkivmaterialet får plass på Grottens 300 kvadratmeter? Hvis ikke har vi en løsning på rede hånd: Kongen flytter inn i Grotten – Jan Erik flytter inn på Slottet. Dronning Sonja kan, om hun ikke har annet å ta seg til, få lov til å lede litterære sightseeings i sydfløyen hver lørdag rundt lunsjtider.

THE BEAUTIFUL POEM

I go to bed in Los Angeles thinking
about you.

Pissing a few moments ago
I looked down at my penis
affectionately.

Knowing it has been inside
you twice today makes me
feel beautiful.

3 A.M.
January 15, 1967

I dag er det 76 år siden Richard Brautigan ble født. Han døde i 1984. Han rakk mye på kort tid, blant annet skrev han diktet over. Et vakkert dikt.