Spillelister er litt magi, ikke sant? Våre helt egne hitlister på Spotify eller iTunes (eller hva har du?). Samleplater til én. De vanligste heter kanskje noe sånt som «ny skit» eller «gammel skit»? «Jul» eller «bryllup» eller «40årsdag»? Men på en mandag i mai som nettopp har bydd oss Oslofaste på hagl der oppe fra — Vinter i mai ville kanskje Georg Johannesen titulert det — oppfordrer Flamme venner og kjente og ukjente å lage seg ei spilleliste fra andre steder i verden. Finne sanger som tar deg med hit eller dit. For et øyeblikk. En halvtime. En halvtime holder lenge. New York, for eksempel. Hva med 17 sanger fra det store eplet? Kanskje begynne med In the mood again og Elvis Costello, eller New York state of mind og Billy Joel? Så ta turen til Harlem sammen med Bill Withers. Eller Bleecker Street med Simon & Garfunkel. Eller gatene i Brooklyn (Brooklyn Roads) med Neil Diamond (jada, Neil Diamond). Eller hvor vil du? Opp til deg, byen er din. Når det er på tide å stikke, kan du hoppe på flyet sammen med Jennie Abrahamson (Leaving Ny), eller REM (Leaving New York). God tur. Snakkes i refrenget.

Det er visst bare tull at eskimoene har hundre ord for snø. Og at samene har seksti. Det som derimot er sikkert, er at all verdens forfattere har vilt idiosynkratiske måter å beskrive snø på. Ettersom vinteren 2010 er den hviteste på lenge, og mer er i vente: Her er de ti beste snø- og vinterskildringene vi kommer på i farta – til avnytelse i sofa, fonn eller hyttevegg.

1. Philip Larkin: A Girl in Winter (1947)
Et vinterdikt i romanform – utstyrt med tidenes vakreste boktittel? Katherine blir befridd for sine plikter ved biblioteket for å følge en releativt usympatisk kollega til tannlegen. Teksten snirkler seg langsomt, langsomt gjennom et nedsnødd engelsk bylandskap: «People were unwilling to get up. To look at the snow too long had a hypnotic effect, drawing away all power of concentration, and the cold seemed to cramp the bones, making work harder and unpleasant. Nevertheless, the candles had to be lit, and the ice in the jugs smashed, and the milk unfrozen; the men had to be given their breakfasts and got off to work in the yards.»

2. James Joyce: The Dead (1914)
Etter at Gretta har fortalt den tragiske historien sin for lengst avdøde – men i minnet høyst tidstedeværende – ungdomskjæreste Michael Furey, står ektemannen Gabriel i vinduskarmen og finner husvalelse i den fallende snøen. Sistesetningens speilvendende kiasme (falling faintly … faintly falling) er en av de mest kjente i verdenslitteraturen: «His soul swooned slowly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling, like the descent of their last end, upon all the living and the dead.»

3. Robert Frost: Stopping by Woods on a Snowy Evening (1922)
Robert Frost er kongen av vinterdikt. Han kunne nomineres på forfatternavnet alene, men det hjelper at han også har skrevet dikt som «Dust of Snow» and «Stopping by Woods». Det første er kortest, men det siste er best. Repetisjonen av sistelinja – «And miles to go before I sleep/ And miles to go before I sleep» – har gitt litteraturviterne mye hodebry, men i et intervju skal Frost ha sagt at linja gjentas simplethen fordi han «ikke kunne komme på noe bedre». Kreativ latskap med upåklagelig resultat.

4. Walter Benjamin: Guttebøker (1938)
Barndom i Berlin – rundt 1900 er spekket med pregnante vinterbilder. To av tekstene heter «Vinteraften» og «Vintermorgen»; en annen skildrer en storslått julefeiring i et borgelig Berlin-hjem, avrundet med en nattlig sledetur gjennom en by «så hensunket i seg selv som i en sekk, tung av meg og min lykke». Favoritten er likevel «Guttebøker», hvor Benjamin sammenfører snø og litteratur: «Boken lå på det altfor høye bordet. Mens jeg leste, holdt jeg meg for ørene. Så lydløst hadde jeg da også tidligere hørt noen fortellle? Rett nok ikke faren min. Men det hendte enkelte ganger om vinteren, når jeg stod i vinduet i den varme stuen, at snødrevet utenfor fortalte like lydløst.»

5. Bjarte Breiteig: Den første snøen (1998)
Et samboerpar våkner søndag morgen, post-festum. Han har gått hjem tidlig. Hun har noe skriblet i håndflaten. Og hun «har noe å si ham». Resten kan du tenke deg sjæl, men for sikkerhets skyld lesser Breiteig på med kondomer i jakkelomma, forgylte barnesko på veggen, morgenkvalme/fyllesjuke over toalettskåla … Vinterstemningen er dog upåklagelig: «Jeg prøvde å gjenkalle andaktstemningen jeg alltid hadde som barn da jeg åpnet gardinet og så at alt var blitt hvit; veien, trærne, ja til og med himmelen var hvit før i tiden. Men stemningen kom ikke, den satt fast i en annen tid, en annen verden.»

6. Dag Solstad: Arild Asnes 1970 (1971)
Vinterskildringene er kanskje ikke det første man legger merke til i denne romanen, men de spiller en viktig rolle i første del, hvor Asnes’ intellektuelle lammelse effektivt speiles i det frosne vinterlandskapet. Protagonisten, kledd i en tykk vinterfrakk, foretar hvileløse byvandringer mens «det sinnssyke hvite dirrer i lufta». Av andre meteorologiske observasjoner kan nevnes at temperaturen ligger rundt «minus femten grader». Og ellers: «Snøen som lå i fonner. Kald, hvit, krampaktig som gips. Det var her han hørte hjemme. Det skulle nok gå bra.» (Det går ikke bra.)

7. Chris Kraus: I Love Dick (1997)
Når Kraus ikke skildrer sin besettelse – og stalking – av kulturteoretikeren Dick Hebdige (som er en reell person! Rydd forsida, Dagbla’!), leverer hun noen ganske fine vinterkort fra «upstate New York». På et tidspunkt går hun seg vill i skogen: «I kept walking, thinking how I like winter best, along a deer trail, over ice, across a beaver fort ’til I was lost. The ground’s all frozen but there’s hardly any snow so it was impossible to follow tracks. I came up against an old chainlink fence, then left it walking what felt like south, over a stram then into a clearing, thinking High Street would be very close. But it wasn’t – there were just more woods everywhere, scraggly trees grown up over land that’s been logged and raped a dozen times in the past 150 years, deer tracks disappearing into bramble, and I realized I was walking erratically in jagged circles.»

8. Mattis Øybø: Alle ting skinner (2002)
Tidenes norske snø-plott: Det snør i halvannen måned, deretter går strømmen i hele hovedstaden. Et frampek til årets snøvinter? Nå stuper jo også krafttilgangen. Og da venter følgende scenario, ifølge Øybø: «Bybildet endret seg. Førsteetasjene forsvant. Store kanter med snø la seg oppover butikkvinduene, gårdene ble seende ut som begynnende stammer til enorme trær, byen en mytisk skog uten ende.»

9. Jan Erik Vold: spor, snø (1970)
Denne haiku-samlingen er trolig mest kjent for «dråpen», men ellers i boka forekommer vann helst i fast form. Noen høydepunkter: «nyfalt snø/ som drysser/ fra bjørkenes kvister», «stivfrossen/ på rompa, du/ liksom», «lyden/ av sne, lyden/ av snemåking» – og ikke minst: «men vakrest av alt/ var snøen/ som smeltet på pannen din». Merk at Vold pendler hvileløst mellom «snø» og «sne». Men mannen har absolutt poetisk gehør, så vi klager ikke.

10. Wallace Stevens: The Snow Man (1921)
Fra Vold er ikke veien lang til Wallace Stevens, som nettopp er gjendiktet av JEV i Keiseren av iskrem (Gyldendal, 2009). Stevens’ snømann-dikt kretser om «ingenting», langs spor Vold seinere har forfulgt i sitt eget forfatterskap: «… selv ingenting, som/ lytter i snøen og ser/ ingenting som ikke er der og det ingenting som er».

HTMLGIANT, som selvbeskriver seg som internettets litteraturtidsskriftsblogg for framtida, la nylig ut ei liste over alle de bøker som David Foster Wallace skal ha nevnt i intervjuer, i klasserommet, på blogger, bokomslag og lignende. Ei sikkert ikke komplett liste, innrømmer nettstedet, mer et work in progress, før de ramser opp: Paula Fox. Jonathan Franzen. Don DeLillo. Irvine Welsch. William T. Vollmann. James Joyce. Cormac McCarthy. Djuna Barnes. Joan Didion. Denis Johnson. Julie Orringer. Og i denne omgang sist, men på ingen måte minst: snart Flammeaktuelle Michael Ondaatje. Men mer om sistemann siden, nå runder vi heller av med en link til listen (og giganten) og spør litt sånn ut i det blå, om det er sant at vi blir det vi leser, blir vi i så fall David Foster Wallace av å lese disse?