«All words destroys [sic]. When you have nothing more to say, your brain works,» står det skriblet på et av Bjarne Melgaards verker fra 2001. Utsagnet er paradoksalt, for Melgaards nyåpnede utstilling på Astrup Fearnley har usedvanlig mye å si oss – ikke bare visuelt, men også tekstlig. Disse maleriene må bokstavelig talt leses; til sammen inneholder de mer tekst enn en gjennomsnittlig utstillingskatalog. Det gjør museumsbesøket til en uvant opplevelse: Bildene må betraktes i flere omganger – først med fokus på farger og former, så med fokus på skriften, så tre-fire skritt tilbake for å analysere «det visuelle» i lys av «det litterære», deretter tre-fire skritt fram for å kontrollere at man faktisk leste riktig, osv. osv.
Modernismens menn og kvinner har ved en voldsom kollektiv anstrengelse forsøkt å utdrive det litterære fra maleriet. Men så tidlig som på tjuetallet gjeninnførte René Magritte «billedteksten» som kunstnerisk virkemiddel (La trahison des images, 1928–29), en motbevegelse som kulminerte med popkunstens appropriasjon av reklame- og posterdesign på sekstitallet. Melgard er altså ingen pionér, i så måte. Når maleriene hans likevel oppleves som «fornyende», skyldes det bl.a. at tekstene tilsynelatende stammer fra et større, sammenhengende manuskript. Mange av tekstene inngår i en føljetong med overskriften «Chemical diary», og at et fotorealistisk maleri av en chihuahua – prominent plassert på utstillingskatalogens bakside – har fått påskriften «Jealous/ A novel by Bjarne Melgaard/ New York 2030».
Hvordan ville så en roman av Bjarne Melgaard sett ut? Vi gjetter på en miks av Dennis Cooper og Kathy Acker. Sistnevnte namedroppes i John Kelseys katalogtekst «Rape and the City», hvor det ellers rapporteres at stuebordet til Melgaard er neddynget av «books by mainly gay women poets». Selv tolker Kelsey det romanmessige ved Melgaards seinere verker på denne måten: «The ‘novel’ … uses big painting to exhibit itself in the most shameless way possible. What it seems to want more than anything is to fail as a novel, and to display this in public, where its parody and ruination become exhibition value … So Melgaard enacts a sort of profanation of literature in the gallery, where language is put down (humiliated) in paint and ultimately sold off.»
Dere husker kanskje at The Embassy valgte å legge ut tre – 3 – eksemplarer av sin siste singel til høystbydende på Ebay, som en kommentar til den «total(e) inflasjon som råder innen dagens popmusikk». Nå har Erik Bakken Olafsen gjort en litterær variant av samme stunt. Til helga lanserer han sin tredje roman, Pappa pupp, under åpningen av kulturhuset House of Foundation i Moss. Men boka foreligger i kun ett eksemplar, og selges til samme sum som Olafsen ville mottatt i minstehonorar ved et norsk forlag. «Kjøperen får eiendomsrett til manuset, enerett til å lese det, og får legge føringer for ferdigstillelsen, men må samtidig si fra seg retten til å mangfoldiggjøre den ferdige romanen», heter det i programteksten.
Fikst! Men hvorfor ikke like godt selge til høystbydende, for nå å stå løpet ut? Og programtekstens binære motsetning mellom litteratur (som visstnok er «masseprodusert») og billedkunst (som tviholder på sin «singulære varestatus») blir kanskje litt upresis. Sekstitallets «dematerialisering av kunsten» – gjennom event scores, performancekunst og generell konseptualisme – var vel nettopp et forsøk på å undergrave verkets varekarakter? Dessuten er boksamling stadig en høyt aktet fritidsgeskjeft blant middelaldrende advokater med eller uten antroposofisk livsanskuelse. Og sistnevnte har stadig mye å samle på, takket være en underskog av mikroforlag som utgir sine titler i små opplag, men med påkostet og visuelt tiltalende bokutstyr.
Når litteraturen i noen grad er avhengig av «massedistribusjon», har det framfor alt å gjøre med mediets beskaffenhet. Et maleri kan eksistere i ett eksemplar, og samtidig (gjen-)kjennes av millioner takket være fotografisk reproduksjon og/eller utstilling i offentlige museer. Ei bok må derimot «eies» – eller i hvert fall «lånes» – for at individet skal få noe forhold til den. Dvs.: Dette behovet svekkes nødvendigvis i takt med skjønnlitteraturens bevegelse fra formalisme til konseptualisme. For eksempel er det ikke nødvendig å dra til Moss for å si noe halvveis vettugt om Erik Bakken Olafsens siste verk. (Hva romanen Pappa pupp «handler om», er selvsagt en annen sak.)
Det er lov å puste ut, folkens. Kultursektoren er fredet i fire nye år. Fire år – tenk bare hvor mange elitistiske, selvheklede lampeskjermer vi kan rekke å tre ned over hvermansens hode på den tida! Tanken er nesten til å få gåsehud av. En passende markering av valgseieren kunne f.eks. være en lør- eller søndagslig ekskursjon til Munch-museet på Tøyen; ikke for å studere maleriene (folkelighetsalarm!), men de temporært oppstilte pengeskap på plenen utenfor, hele 22 i tallet og ganske identiske (bortsett fra fargen på dørene). Kunstneren heter Lars Ø. Ramberg, verket heter La Distinction – du vet, etter boka til Bourdieu. Og dermed er en (kultur-)politisk fortolkning allerede antydet: Høyresida liker ikke «smaksdommere». Høyresida liker «verdier» (og bevaringen av dem). Men liker høyresida verdibevaring utstilt som «kunst»? We guess not.
Det er også mulig å lese verket som en kommentar til finanskrisa (oppstilt på lang, lang rekke får pengeskapene en viss likhet med gravstøtter, særlig sett bakfra, dvs. fra Finnmarksgata, dvs. fra gata hvor Rune G. vokste opp, og landsfader Einar G. regjerte landet), eller – kanskje enda morsommere – som en replikk til debatten om lokaliseringen av Munch-museet, hvor høyresida iherdig har argumentert for at kunstskatten «ikke er sikker nok på Tøyen» (grunn god nok til å etterforske angjeldende høyresiderepresentanter for medvirkning til tyveriet av «Skrik» og «Madonna», spør du oss).
Men framfor alt – politikk til side – stimulerer La Distinction lekedriften til barn i alle aldre. Tenk onkel Skrue, tenk Benny Bankboks, tenk David Toska. Klikk nedenfor for flere bilder.
Ytterst få kunstnere er i stand til å snakke intelligibelt om sine egne verker. Matias Faldbakken er et unntak. I ovenstående video samtaler han – nypomadert og relativt velformulert – med kurator Øystein Ustvedt om utstillingen Shocked into Abstraction, som stadig er å se på Museet for samtidskunst. Foruten å tilkjennegi sin reaksjon på denne avstemningen på VG-nett («Er Matias Faldbakkens verker verdt flere titalls tusen kroner?» – hvorpå 65,97% pr. i dag har svart: «Nei, dette er ikke noe å samle på!»), røper Faldbakken bl.a. at han begynte sin kunstneriske karriere som tegner, og at den nye utstillingen er komponert etter et prinsipp om anti-design: «Hovedsaken når det gjaldt installeringen av denne utstillingen var … at tingene kom innenfor dørene. Derfor den litt flyttelassaktige installeringen. Jeg pekte – den skal hit, den skal dit – og så er ting blitt stående der de ble plassert av montørene.»
Om vi forstår Faldbakken rett: Den generiske kunsten er likevel ganske mediumspesifikk, når det kommer til stykket – fordi «white-cuben er mediet», som han selv uttrykker det. Formalismen sniker seg inn bakveien, under dekke av «utstillingsdesign». Derfor betoningen av vilkårlighet, skjødesløshet. Skjønt «det tilfeldige» er som regel planlagt, på et eller annet nivå: Mitt favorittverk fra utstillingen er nettopp de grønne flisene bak Faldbakkens jakkeskuldre, hvor en stor, lyserød flekk nede ved gulvet bringer assosiasjoner til både gjengvold (blodspor?), Stopp Tagging-kampanjen og Rauschenbergs Erased de Kooning Drawing (1953). Verket kunne vært en ready-made, i den forstand at slike flekker er å se overalt i bybildet – som en slags halvt utvisket, halvt tilstedeværende «kunst» leserne av VG-nett garantert ikke ville samlet på.
Dagbladet kunne nylig rapportere at en russisk turist har kastet en tekopp på Mona Lisa. Den kvinnelige ikonoklasten ble umiddelbart anholdt og sendt til psykiatrisk vurdering. (I Norge ville hun kanskje endt på glattcelle, men franskmennene ynder å gjøre ting komplisert. Det er vel også derfor de tillater besøkende å vandre rundt med tekopper på Louvre.) De fagkyndige diagnostiserte kvinnen med Stendhals syndrom, oppkalt etter den franske forfatteren ved samme navn, som selv opplevde at «livet rant ut av ham» i møte med Firenzes kunstskatter i 1817.
Diagnosen er for så vidt tankevekkende nok i seg selv, liksom Jerusalem-syndromet og Paris-syndromet. Men mer interessant: Det er slett ikke første gang denne psykosomatiske lidelsen får følger for nettopp Mona Lisa. Hør bare:
Ved utgangen av 1956, på årets nest siste dag, kastet Ugo Ungaza Villegas en stein på Mona Lisa. Han hadde studert bildet lenge, på avstand, etter å ha befunnet seg i museet i timevis. Hvorfor? En slags desperasjon, noe primitivt, selvutslettende, en vrangforestilling om at kvinnen på maleriet var skyld i alle hans lidelser, lidelser som, må det antas, kunne minne mye om de lidelsene og den ensomheten, den smerten, ikke så rent få emigranter har kjent på kroppen i kalde europeiske byer, et sinne tuftet på hat og mindreverdighetsfølelse. (…) Han måtte ha planlagt det, siden han hadde med seg steinen inn. Men hvorfor gikk han ikke helt bort? Hva var han redd for? Han hatet bildet, han hatet smilet, og derfor var han redd henne? Trodde han at hun på noen måte skulle kunne skade ham?
Les resten av historien i Hans Petter Blads essay «Stendhal-syndromet. Det vakre – en studie i skjønnhet», som snart blir å finne i bind 40 av P2-akademiets bokserie. Det ovenstående må gjerne betraktes som en «teaser».
Three makes a trend, heter det. Og her har du fire. Fire hva? Fire aktuelle platecovere hvor et kitschy landskapsbilde er utstyrt med et forstyrrende grafisk element i neonfarger. Med klokka fra venstre: Fuck Buttons – Street Horrrsing, Björk – Voltaic, High Places – High Places, Woods – Songs of Shame.
Rart hvordan alles jag etter «originalitet» kan frambringe så kliss like ideer. Her har formgiverne gjort sitt beste for å kombinere to tilsynelatende uforenlige «tegn i tida»: på den ene side åttitallsrevival, neofuturisme og new-new-age (snåsamenn, engleskoler, spåkonetelefonering på Stortingets regning). Og på den annen side: ny økologisk bevissthet, naturromantikk, gjenvunnet tiltro til den helende effekten av «søndagsturer i skog og mark».
Hvis vi ønsker å tillegge designerne mer høyverdige estetiske motiver, kan vi si at de henspiller på Asger Jorns «modifikasjoner» (peinture détournée) fra hans situasjonistiske fase rundt 1960. Jorn trålet antikvariater på jakt etter gamle kitschmalerier, som han siden tilførte nye elementer etter eget forgodbefinnende: Se for eksempel Le canard inquiétant(1959), hvor svanene i den vesle dammen har fått selskap av en gigantisk, mangefarget and, med høyst foruroligende effekt.
Halve forlaget tilbrakte påska i et sommervarmt Berlin. Når han ikke spradet opp og ned Feurigstrasse eller åt kopiøse mengder Flammkuchen, snublet han f.eks. over en ganske snedig utstilling ved Kunst-Werke i Mitte, «Vorspannkino» kalt. Utstillingens tematikk er som skapt for pseudointellektuelle kafésamtaler utenfor Filmens Hus (elendig kafé, forresten): Hvilke åpningssekvenser er «best gjennom tidene», «mest nyskapende» og «sterkest medvirkende til sjangerens utvidelse»?
Vi snakker nemlig om en sjanger – ikke så mye innen filmmediet som innen feltet for billedkunst/grafisk design. Åpningssekvensen har ikke bare til oppgave å introdusere seerne for filmens univers; i løpet av to-tre minutter skal den også presentere navnene på et knippe mer eller mindre sentrale bidragsytere, fortrinnsvis v.h.a. tekst. Dermed blir regissøren ofte pent nødt til å tre et skritt til side, og vips er en ny profesjon født. Utstillingen ved Kunst-Werke gir mye plass til pioneren Saul Bass, som har designet fortekstene til bl.a. Grand Prix, Vertigo og Psycho (samt i nyere tid: Casino). En mulig (post-)moderne arvtaker er Kyle Cooper, som har spesialisert seg på thrillere (Mimic, Se7en, Dawn of the Dead).
Vår favoritt er likevel Jean-Luc Godards intro til Le Mépris, hvor åpningstitlene frekt nok blir opplest. Regissørens hevn over de grafiske designerne? Muligens. Og så savnet man en croissantsmulende Audrey Hepburn fra den morgenrøde åpningssekvensen til Breakfast at Tiffany’s. Ellers ingen anmerkninger. Bring denne utstillingen til Norge, snälla nån. (Eller legg ut flere av åpningssekvensene på YouTube.)
Når orkanen Gustav feier over sørkysten av Louisiana rundt klokka 13 i formiddag, er denne jenta overlatt til seg selv. Hvis du ikke er i stand til å «get your butt out of New Orleans» innen den tid, har du ifølge ordfører Roy Nagin (som åpenbart er litt for glad i katastrofefilmer) bare deg selv å takke.
Våre tanker går til kjolejenta og 10.000 som henne. Kast fra dere paraplyene først som sist; de er sjelden til å stole på uansett.
Se flere eksempler på Banksys New Orleans-graffiti her.
Dagbladet kunne nylig rapportere at en russisk turist har 
Halve forlaget tilbrakte påska i et sommervarmt Berlin. Når han ikke spradet opp og ned Feurigstrasse eller åt kopiøse mengder 
