Et jubileum har gått oss hus forbi. Onsdag denne uka var det et halvt år siden vi sto litt tvilrådige i et nymalt butikklokale øverst på Grünerløkka – uten internettforbindelse, uten kontorinteriør, uten forfattere, bare med hundre ferskpressa flammepostere under armen. Seks måneder seinere sitter vi bak hver vår pult og flikker på tekstene til forlagets første vinterkatalog. Egentlig hadde vi planlagt en liten markering (blaudis? sigar? gimlet på bakrommet?), men initiativet forsvant i deadlinetåka.

Hva vi har gjort siden 1. april? Resultatene lar seg ikke avlese riktig ennå. Men for å forsikre venner og familie – og oss selv – om at vi ikke har sittet fullstendig virkeløse, feirer vi ½-årsjubileet med ovenstående bildekavalkade. From all of us to all of you, som det heter. Mens flammebussen ufortrødent skramler videre. Den stopper for alle som vil med: Det er bare å stikke ut en tommel eller tå.

«I can pinpoint the exact moment when I first thought I could write a novel,» skriver Haruki Murakami i den her på Flamme tidligere nevnte boka «What I talk about when I talk about running». Det var, fortsetter han, klokka halv to på ettermiddagen den 1. april, 1978. Han satt på Jingu Stadion i Shinjuku, Tokoyo, og så en baseballkamp mellom Yakult Swallows og Hiroshima Carp. I første omgang slår Yakult Swallows amerikanske spiller Dave Hilton ballen ned langs linja og løper til andre base. Slaget runger i en halvtom stadion, Hilton løper det han kan og en tanke lander i Murkami klar som vann: Vet du? Du kan prøve å skrive en roman — den 1. april, 1978.

Kanskje ikke så tilfeldig da at Flamme Forlakami skulle få mer eller mindre den samme tanken samme dag bare 30 år senere? Vet du? Du kan prøve å gi ut bøker. Det skal ikke mer til enn at noen slår og noen løper. Så har du et øyeblikk. Så har du ei bok. Så har du et forlag — den 1. april, 2008.

«Poesien er poetens selvbiografi.» Sånn åpner Jevgenij Jevtusjenkos veslevoksne selvbiografi — «En veslevoksen selvbiografi» — som utkom tidlig på sekstitallet da den russiske poeten bare var 30 år gammel. Og den fortsetter: «Alt annet er bare fotnoter». Og siden de aller fleste gratulasjoner inngår i dette «alt annet», blir vi av Jevtusjenkos egen logikk tvunget til å kalle også dette en fotnote: da det er en gratulasjon, til Jevgenij Jevtusjenko, på hans 75års-dag, som er i dag. Vi gratulerer poeten med et av hans egne dikt: «Colours»: i engelsk språkdrakt herunder, siden alt for få av oss kan russisk og diktet ennå ikke finns på norsk:

COLOURS

When your face
appeared over my crumpled life
at first I understood
only the poverty of what I have.
Then its particular light
on woods, on rivers, on the sea,
became my beginning in the coloured world
in which I had not yet had my beginning.
I am so frightened, I am so frightened,
of the unexpected sunrise finishing,
of revelations
and tears and the excitement finishing.
I don’t fight it, my love is this fear,
I nourish it who can nourish nothing,
love’s slipshod watchman.
Fear hems me in.
I am conscious that these mintues are short
And that the colours in mye eyes will vanish
when your face sets.

Gratulerer med 75, JJ!

«Oh, sure! I like somebody to stick to the point and all. But I don’t like them to stick too much to the point. I don’t know. I guess I don’t like when somebody sticks to the point all the time. The boys that got the best marks in Oral Expression were the ones that stuck to the point all the time—I admit it. But there was this one boy, Richard Kinsella. He didn’t stick to the point too much, and they were always yelling ‘Digression’ at him…»

Det er 16 år gamle Holden Caulfield som snakker over oss. Og da vet de fleste at det er J. D. Salinger som skriver. Og da drar noen få også kjensel på datoen, kanskje? The Catcher in the Rye ble nemlig publisert for første gang den 16 juli, 1951. Som er i dag. Eller ville vært i dag om i dag var — hva blir det? — for 57 år siden. Og vi bare nevner det, her på Flamme, slik vi bare nevner alt vi bare nevner, sånn i forbifarten, sånn på retur, litt innimellom alt annet som utgjør det samme store ingenting, som en digresjon, at det i dag er 57 år siden J. D. Salinger ga ut sin store roman, og at den er salig strøm av lignende forbifarter og returer hvor ingen — takk og lov! — roper ‘Digresjon’, hvor det egentlig aldri heves på stemmen, bortsett fra, kanskje, der hvor Holden sovner på sofaen til Antolini og våkner av at Antolini stryker pannen hans. Hva gjør du, spør Holden. Ingenting, bare sitter her og beundrer deg. «Boy, I’ll bet I jumped about a thousand feet.»

Vi gratulerer romanen med dagen med et nikk og et håndtrykk — i den grad bøker har hender å trykke andre hender med — har de det?

Muriel, since you left town the clubs closed down: Sånn åpner låta «Muriel» av Tom Waits: og selv om han neppe hadde skotske Muriel Spark/Sparke i tankene da han skrev den, er det utelukkende hun vi tenker på som vi skriver her. For i dag er det det nemlig fire dager siden toårsdagen etter Sparkes bortgang: som alle andre var hun er, som alle andre skal forsvinne forsvant hun: romanforfatter fra Edinburgh: litt i overkant av tjue romaner: sur på sønnen sin: alt det der.

The clubs closed down, baby: men så en dag i Bristol for et drøyt år siden går vi opp en lang bratt bakke og finner på toppen: ei Oxfam-sjappe: og det er der inne, vi kommer over ei samling av Ralph Waldo Emersons essay og dikt, gitt ut i 1960 og eid en gang i tida av selvsamme Muriel: Dame Muriel, folkens!

Since she left town…