I dag er det 370 år siden Galileo Galilei døde. Galileo var – er – i tillegg en av verdens aller største vitenskapsmenn, også en av våre første forbudte forfattere. Forbudet oppsto etter at han nokså famøst foreslå – i boka Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo – at det er sola, ikke jorda, som er sentrum i universet. Dette ble åpenbart for mye for Inkvisasjonen, som ikke bare forbød Dialogo sopra, men alle GGs tidligere verker, samt alle hans framtidige. Så fikk vi kneblet ham, tenkte de sikkert. 

en temafest med
syrevaska olabukser
t-skjorter uten ermer
og gratis øl til dem
som ligner mest

en telefonsamtale
med noen på jobb

du har sett Thelma & Louise?

nei
                        (noen sa de måtte
                        skaffe seg et liv
                        så de gjorde det)
jo

den ble ikke spilt inn i Arkansas

ikke?

                        (Gorman, California
                        nord for Los Angeles
                        sør for Bakersfield
                        Lockwood Valley)

kyr/statister

– VICTORIA DURNAK

Det er ti år siden 11. september 2001. Ti år og én uke. Minst. Det gikk fort. Alle husker hvor de var. Selv satt jeg i en leilighet på 18.gate på Manhattan den tirsdagsmorgenen, og tenkte at jeg var på en øy. Broene var sperret, t-banesystemet nede, telefonlinjene stengt, jagerflyene kretset rundt. Og: World Trade Center var borte. Mye har skjedd i verden siden den gang. Forrige søndag ble det avholdt minnemarkering på Ground Zero, ved norske Snøhettas paviljong. På tide med en prat med en venninne i New York. Bhakti Shringarpure (33) er født i Bombay og holder til på Upper West Side på Manhattan. Siden 2001 har hun tatt en doktorgrad om litteratur fra områder som er preget av borgerkriger og europeisk kolonimakt. Ikke verst.

SHH: Hei Bhakti, hvordan var stemningen i byen sist søndag, under 10-årsmarkeringen for 11. september?
BS: New York var både stille og kaotisk forrige søndag. Folk virket lavmælte, samtidig som alskens politikere og kjendiser var på vei til minnemarkeringene, og diverse tv-team hadde stilt seg opp. Jeg ble faktisk litt stresset fordi foreldrene mine, som var på besøk, skulle fly hjem til India fra Newark den dagen. Faren min hadde merkelig nok bestemt seg for å ta med en bunke bøker om Taliban som lesestoff, og vi spøkte med at han ville bli stoppet. Mannen min Michael, som var med på å lage filmen United 93 (Paul Greengrass’ film om 11.september) kjørte bilen, og begynte å peke ut hotellene der flykaprerne hadde tatt inn nær flyplassen, og hvor deler av filmen ble spilt inn. Det var ganske trist og rart.

SHH: Vi opplevde begge 11. September 2001 på Manhattan. Hva husker du best fra den dagen for ti år siden? 
BS: Jeg husker alt veldig klart fordi jeg har tenkt så mye på det. Jeg kom gående oppover Broadway på vei til jobb, ovenfor 20. gate, og kunne ikke forstå hvorfor alle stod og stirret i retning downtown. Så snudde jeg meg og fikk se det andre flyet treffe World Trade Center. Senere så jeg den ene bygningen kollapse inn i seg selv. Hele menneskemengden stivnet der jeg stod. Det var forferdelig.

Jeg dro hjem, og så gikk du og jeg ned til Washington Square for å prøve å finne ut hva som foregikk. Sirenene fra ambulansene hørtes overalt. Vi møtte vår tredje romkamerat, som hadde sett folk hoppe fra tårnene. Minnene hennes har blandet seg med mine, på et eller annet vis. Da jeg tok en dusj den kvelden, ble hele badekaret nærmest fylt av sement, på grunn av alt støvet i håret mitt. Den andre idiotiske tingen jeg alltid vil huske, er vår felles telefonregning den måneden, på 940 dollar! Det ble en del utenlandssamtaler til foreldrene våre etter at dette hadde skjedd.

SHH: Hvordan synes du verdenssituasjonen har utviklet seg det siste tiåret?
BS: Det mest åpenbare for meg er den forferdelige menneskelige kostnaden ved alt som har skjedd: Krigene i Irak og Afghanistan, Guantanamo, den globale krigen mot terror og alle problemene i kjølvannet av dette.

En annen stor sak er boomen i sikkerhets- og overvåkningsmaskineriet som preger livene våre. Jeg som er fra India, hvor terrorisme er veldig utbredt, har alltid kjent til streng sikkerhet på flyplassen. Men her gjennomsyrer det livene våre også når vi ikke skal ut og fly. T-banen i New York, med det allestedsnærværende «when you see something, say something», har gjort oss alle til politifolk som følger med på hverandre.

Under Vietnam-krigen fantes en kraftfull motkultur og en protest-stemning. Med 11.september og de påfølgende krigene, har motkulturen virkelig sviktet oss. Den ble kapret av mediene og av intensiteten i det man kan kalle for naivitetens ideologi. Uheldigvis tvinger det oss til å leve i en mer lukket og ekskluderende verden.

SHH: Du starter nå det nettbaserte magasinet Warscapes. Fortell mer om det!
BS: Warscapes var tittelen på doktorgradsavhandlingen min, hvor jeg opererte med en massiv liste med bøker av afrikanske og asiatiske forfattere som er lite kjent. Jeg ville gjøre noe mer med dette. Men forlagsverdenen i USA er et velsmurt maskineri av agenter, redaktører og distribusjonsapparat. Hvis en bok fra Rwanda eller Nigeria eller Burma blir utgitt, for eksempel, så er den plassen tatt, og dette er den definitive boka om det stedet. Det etterlater liten plass for andre tekster og motstridende perspektiver. Nettpublisering er en enkel måte å gjøre noe med dette på. Med et lite budsjett kan jeg gi ut mange forfattere, poeter og kunstnere som er ukjente her, men som har mye interessant å bidra med. Mens enkelte kriger vies mye oppmerksomhet, blir andre helt glemt. Warscapes går inn der.

Warscapes skal også gjenutgi eldre bøker som kan kaste lys over dagens situasjon. Vi kommer med en engelsk oversettelse av Memories of the Battle of Algiers av Saadi Yacef, et glemt arbeid som ble fullstendig overskygget av filmversjonen. Vi er veldig stolte av dette! Vi har ellers fått god respons fra dyktige folk. Forfattere som nobelprisnominerte Nuruddin Farah og etiopisk-amerikanske Dinaw Mengestu er med på laget som rådgivere. Journalister som Anne Nivat og Maziar Bahari støtter Warscapes som et sted der man kan utøve en journalistikk som de tror på. Vi håper på en lansering i november, kryss fingrene!

SHH: Til slutt: Dere opplevde et voldsomt, dommedagsaktig uvær i New York for noen uker siden. Hvordan var stormen?
BS: Jeg tror ikke stormen påvirket innbyggerne i New York så forferdelig mye, selv om downtown ble evakuert. Det var mye regn og noen oversvømmelser her og der. Den typiske newyorker som aldri lager mat hjemme, hamstret sikkert matvarer for 200 dollar. Så det var enkelte tendenser til panikk, noe som er forståelig. Vi gikk en tur, og for første gang i mitt liv var New York City stengt og helt stille. Det var faktisk ganske vakkert.

I dag fyller altså Bob Dylan 70 år. Ingen ringere. Og hva går det an å si om Dylan som ikke allerede er sagt bedre? Ingenting. Men vi gratulerer den hvileløse musikeren med dagen og håper på 70 til. Et umulig håp, så klart, men hvis noen skulle få til noe sånt, så er det Dylan. Vi har også bedt et par fans om noen favoritter og først ut er Frode Molven fra Spartacus Forlag.

FF: Hva er din topp fem låter?
FM: I usortert rekkefølge: «What was it you wanted», «Positively 4th street», «Shelter from the storm», «Cross the green mountain», «It ain’t me babe».
FF: Og topp tre plater?
FM: Hører svært lite på plater, mest på konserter: Blood on the tracks, Time out of mind, Highway 61 revisited.
FF: Og hva er Dylans karrieremessige low point, om han har et?
FM: Kommer ikke på noen low point, bare hvilepauser.
FF: Og så klart: har han egentlig noe i en nobelpris for litteratur-debatt å gjøre?
FM: Nobelpriskvaliteten bør det ikke herske noen tvil om.

Så spør vi Kaja Schjerven Mollerin, kritiker og akademiker.

FF: Topp fem låter?
KSM: Det blir etter dagsformen: «I’ll keep it with mine», «Visions of Johanna», «I dreamed I saw St. Augustine», «Changing of the guards», «Every grain of sand». Alt for mange glemt.
FF: Topp tre plater?
KSM: John Wesley Harding, Desire, The times they are a-changin.
FF: Lowpoint?
KSM: Om han har ett, måtte det kanskje være rundt Down in the groove. Men det er jo også mye groove der, da.
FF: Nobelpriskandidat?
KSM: Opplagt!

Så spør vi Eldrid Lunden, forfatter og skrivelærer.

FF: Topp fem låter?
EL: «Knockin’ On Heavens Door», «Love Minus Zero/ No Limit», «Man Gave Names To All the Animals», «Beyond The Horizon».
FF: Topp tre plater?
EL: Bringing It All Back Home, Slow Train Coming, Modern Times.
FF: Fortener Dylan sitt liv og virke den store akademiske oppmerksomheten det blir gitt?
EL: Ja, sjølsagt.
FF: Nobelpriskandidat?
EL: Dylan er ein klok og dyktig forfattar, men eg tvilar likevel på om tekstane hans ville blitt nemnd i Nobelpris-samanheng, om vi ikkje høyrde/las dei som del av eit «totalbilde» med fleire stemmer. Slik eg ser det, er komponisten og formidlaren meir interessant enn forfattaren.

Så spør vi Per Anders Todal, forfatter og journalist.

FF: Topp fem låter?
PAT: « Tangled Up in Blue», mange versjonar, men helst konsertversjonen frå Rolling Thunder, den farlege som finst på film. Auga blinkar som knivar i skuggen under hatten. «Like a Rolling Stone», originalen. «Visions of Johanna», lyden av natt, og dei rare, seige rima: See the primitive wallflower freeze/When the jelly-faced women all sneeze/Hear the one with the mustache say ‘Jeeze – I can’t find my knees. «Blind Willie McTell». «You’re a Big Girl Now».
FF: Hva er dine topp tre plater?
PAT: Blood On the Tracks, Blonde on Blonde, Oh Mercy.
FF: Hva er Dylans karierremessige low point – om han har hatt et?
PAT: Han har hatt mange! Ein heil sump. Til dømes den gjelda versjonen av «Like a Rolling Stone» på Self Portrait. Eller coverversjonen av «Big Yellow Taxi». Kvifor i all verda?
FF: Nobelpris?
PAT: Nei. Dylan lagar songar. Han bør ikkje få Nobelprisen i medisin heller.

Men ikke alle er like imponert av den gamle song and dance-mannen. Her kommer Linn Strømsborg på den gangen hun var på Roskilde samtidig som ham:

LS: Therese og jeg skal på konsert, det er Bob Dylan, vi står litt langt bak, vi vet at noen gutter vi liker står langt framme, vi ser bort på scena og hører noe som ligner på «Like a rolling stone», men det høres mer ut som skaulavaulingschtauuuun. Vi ser på hverandre og så tilbake igjen på scenen. Jeg spør om hun vil ha spaghetti. Hun nikker, og vi stikker og kjøper spaghetti. Den er god, masse saus på. Guttene vi likte var ikke særlig imponerte de heller fikk vi vite etter konserten, men de var mer skuffa enn oss, for de var jo fans. Vi bare likte noen gutter.

Everybody needs a place to rest.
Everybody wants to have a home.
Don’t make no difference what nobody says.
Ain’t nobody like to be alone.

Ikke sant? Grattis, Bruce, ser deg på stadion.

Gratulerer med dagen, Catherine

Og i dag er hun altså 51 år gammel, femti pluss en, og Flamme gratulerer fra bunnen av sjela og lanserer i samme sleng en boksingel — Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år — skrevet fritt etter utvalgte sanger signert Bush. Anne Oterholm er med, forfattersjefen, det samme er Brit Bildøen, Erlend Erichsen og Anna Kleiva. Knall saker.

JH: Har ikke lest den, usikker på om jeg kommer til å gjøre det. Fra beskrivelsen av den ser den ut til å gå i det samme som to av de tidligere selvbiografiene hans, Return to Earth og Reaching For the Moon, så det kan være jeg hopper over denne, ja.
FF: … men du har ikke glemt gutten?
JH: Han er ikke glemt, vanskelig det, men jeg brukte flere år på å lese alt jeg kom over om ham, så gjennom timevis av dokumentarer og intervjuer og leste gamle avisportretter og det som verre var, så jeg fikk behov for en pause.

FF: Har Buzz lest romanen din? Hvis ja, vet du hva han syntes om den?
JH: Det kan jeg aldri tenke meg. Er ikke amerikanere kjent for ikke å kunne andre språk enn sitt eget? Han får i så fall vente til boka kommer ut i USA neste år og så håpe at noen gir ham den i farsdagsgave. Usikkert om han vil like den, eller ei. Den Buzz Aldrin som engang fantes er nokså annerledes enn den Buzz Aldrin som lever i dag, slik jeg ser det. Men hvem vet. Kanskje vekker det noe i ham. Man kan jo alltid håpe.

FF: Hvor fjernt ville det vært for deg å reise i rommet, bli astronaut?
JH: Veldig fjernt. Helt fjernt. Så lenge reiseforsikringen ikke dekker det, er det også uaktuelt som turistmål. Har aldri drømt om å bli astronaut. Det nærmeste jeg kommer er vel at jeg i barndommen ønsket å bli pilot. Men da hadde jeg gitt meg på 40.000 fot.

FF: Hvilken planet skulle du gjerne vært nummer to på?
JH: Ingen planet, men månen Europa, kanskje. Kommer nok fra å ha sett Kubricks 2001. Men enn så lenge er dette umuliggjort pga forrige svar.

FF: Hvordan går det forresten i teaterverden? Og hvorfor ikke legge en reise i rommet til scenen?, scenerommet kunne vært inni romraketten, strikker eller hvilke tricks har du, kan gjøre skuespillerne tilsynelatende vektløs, og så kan de bokstavelig talt snakke om alt mellom himmel og jord! Hva tror du? Stykket kan til og med hete Mellom himmel og jord?
JH: Det går ok i teaterverden, og takk for tips, idé og fiks ferdig tittel! Tror likevel verdensrommet skal få være i fred i år. Til gjengjeld har jeg i det siste tenkt overraskende mye på et stykke hvor alle skuespillerne går i bunader, hvor det blir klart at alle innbyggerne i landet går kledd i bunader, alltid. Stykket må hete Bunadia eller noe sånt, tror jeg. Skuespillerne vil hate meg pga bunadstempen som nok bygger seg opp under lyskasterne, men det får vi komme tilbake til. Det blir vel uansett med tanken. Men en tanke er det likevel. Og, som i rommet, de kan snakke om alt mellom himmel og jord. Og strikke!

Vi har et tittelforslag også der, vi, henta fra Muppet Shows fantastiske sketsj Pigs in Space, hva med Rigs in bunad? Men da måtte alle i bunad jobbe på oljeplattform. Men tenk det: hele landet i bunad på samme oljeplattform! Jaja. Takk for praten, kompis! Ser på deg andre sida. Eller scenekanten om du vil.

Til alle dem som valgte landskampen eller Gud vet hva bare Gud hvor det ellers skjedde noe i går kveld, heller enn å stikke innom Flamme Forlag på Flamme Forlags ettårsfest, deler vi her et av kveldens mange høydepunkter med dere: det søte, skjøre indiebandet My Little Ponys klineversjon av Prodigys rasende Firestarter. Bare å slå armene rundt gutten/jenta, folkens, og trykke på Play.

Det er første april. En dag vanligvis forbundet med dårlige narrer og lange masker. Ikke så for Flamme Forlag. Vi starta faktisk opp den første april 2008 med bare noen kompiser og et malebrett, og fyller altså 1 år denne ellers så lattermilde dag. Ikke det verste utgangspunkt for selvransakelse, Indigo Girls synger som kjent et sted: «Every five years or so I look back on my life and I have a good laugh». Men vi trengte enda skeivere lut enn indigojenter (respekt!) fant vi ut for å markere dette første flammens år og kanskje gløse inn i det neste, så vi mante fram gode gamle Andy Warhol, ingen ringere (vi brukte indie-ouijabrettet til Ben), og ba om noe i warholsk forstand ganske uhyrlig: en birsdagsfilmsnutt på knappe tre minutter med happy bursdagssang og litt solskinn. Jeg er glad jeg er dau, sa Andy, tok Canonkameraet til gamle Haagensen og jagde forlaget på dør. Kom tilbake om noen timer! Og for guds skyld: LAT SOM INGENTING NÅR DERE KOMMER.