Så har det gått to år. I to år har vi funnes. Hva blir det? 730 dager? 17520 timer? Knapt 50 boktitler? Et par fanziner? Et par fester? Et par bunnlinjer? Et par gode, gamle drømmer? Jah, noe sånt. Hei igjen, verden. Noe du ønsker deg? Noe vi har glemt? Send en epost eller et postkort til redaksjonen og vi skal gjøre det vi kan. Inntil videre: god påske, god helg, god feiring. Hilsen Flamme Forlag.
First we buy the meat
and then we buy
the pot
– Jack Kerouac
Arkiv for kategorien "Jubileum"
I dag runder den verdenskjente New Jersey-gutten seksti år og Flamme hilser til ham – og alle andre som føler de har råderett – med halt hevet hånd og ei god, gammel strofe:
Everybody needs a place to rest.
Everybody wants to have a home.
Don’t make no difference what nobody says.
Ain’t nobody like to be alone.
Ikke sant? Grattis, Bruce, ser deg på stadion.
Gratulerer med dagen, Catherine, kunne vi skrevet og Kate Bush ville tatt det til seg, slik hun en gang tok det til seg, forteller hun, på vei til skolen (eller kanskje det var i skoleplanen?) da en gutt ropte bye, bye, Catherine og Kate snudde seg og svarte bye, bye, bare for å oppdage at gutten ropte til en annen jente like bak henne, jenta het Catherine. En annen gang, forteller hun, besvimte plutselig moren hennes, og faren måtte legge mora på sofaen og gi henne munn til munn og hjertemassasje (heter det det?), mens hun, altså mora, fortalte mora siden, allerede hadde forlatt kroppen sin og svevde like oppunder taket og så ned på ektemannens stadig mer desperate gjenopplivningsforsøk. Hva er det du holder på med, forsøkte hun å si til ham. Jeg har det helt fint her oppe. Så kom Kate inn i rommet, lille Kate, og moren falt tilbake i kroppen sin, tilbake til livet.
Og i dag er hun altså 51 år gammel, femti pluss en, og Flamme gratulerer fra bunnen av sjela og lanserer i samme sleng en boksingel — Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år — skrevet fritt etter utvalgte sanger signert Bush. Anne Oterholm er med, forfattersjefen, det samme er Brit Bildøen, Erlend Erichsen og Anna Kleiva. Knall saker.
For et par dager siden var det 40 år siden de tre første menneskene gikk på månen. President John F. Kennedy kalte det rett nok et nasjonalt mål (to meet the following national goals) i sin «romtale» til den amerikanske kongressen holdt 25. mai, 1961: «I believe that this nation should commit itself to achieving the goal, before this decade is out, of landing a man on the Moon and returning him safely to the Earth», men vi liker å tenke at hele verden var med, ikke sant? Before this decade is out, sa han også, før tiåret er omme, og NASA leverte altså varene, på det berømte kusehåret mer eller mindre, den 21. juli, 1969. Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. I samme anledning har Buzz Aldrin sluppet selvbiografien Magnificent Desolation: The Long Journey Home from the Moon, og hvem mer naturlig i vår norske samtid å spørre om den enn Johan Harstad? Som ga ut Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet? i 2006. Har du lest den nye boka til Buzz, Johan?
JH: Har ikke lest den, usikker på om jeg kommer til å gjøre det. Fra beskrivelsen av den ser den ut til å gå i det samme som to av de tidligere selvbiografiene hans, Return to Earth og Reaching For the Moon, så det kan være jeg hopper over denne, ja.
FF: … men du har ikke glemt gutten?
JH: Han er ikke glemt, vanskelig det, men jeg brukte flere år på å lese alt jeg kom over om ham, så gjennom timevis av dokumentarer og intervjuer og leste gamle avisportretter og det som verre var, så jeg fikk behov for en pause.
Til alle dem som valgte landskampen eller Gud vet hva bare Gud hvor det ellers skjedde noe i går kveld, heller enn å stikke innom Flamme Forlag på Flamme Forlags ettårsfest, deler vi her et av kveldens mange høydepunkter med dere: det søte, skjøre indiebandet My Little Ponys klineversjon av Prodigys rasende Firestarter. Bare å slå armene rundt gutten/jenta, folkens, og trykke på Play.
Det er første april. En dag vanligvis forbundet med dårlige narrer og lange masker. Ikke så for Flamme Forlag. Vi starta faktisk opp den første april 2008 med bare noen kompiser og et malebrett, og fyller altså 1 år denne ellers så lattermilde dag. Ikke det verste utgangspunkt for selvransakelse, Indigo Girls synger som kjent et sted: «Every five years or so I look back on my life and I have a good laugh». Men vi trengte enda skeivere lut enn indigojenter (respekt!) fant vi ut for å markere dette første flammens år og kanskje gløse inn i det neste, så vi mante fram gode gamle Andy Warhol, ingen ringere (vi brukte indie-ouijabrettet til Ben), og ba om noe i warholsk forstand ganske uhyrlig: en birsdagsfilmsnutt på knappe tre minutter med happy bursdagssang og litt solskinn. Jeg er glad jeg er dau, sa Andy, tok Canonkameraet til gamle Haagensen og jagde forlaget på dør. Kom tilbake om noen timer! Og for guds skyld: LAT SOM INGENTING NÅR DERE KOMMER.
Et jubileum har gått oss hus forbi. Onsdag denne uka var det et halvt år siden vi sto litt tvilrådige i et nymalt butikklokale øverst på Grünerløkka – uten internettforbindelse, uten kontorinteriør, uten forfattere, bare med hundre ferskpressa flammepostere under armen. Seks måneder seinere sitter vi bak hver vår pult og flikker på tekstene til forlagets første vinterkatalog. Egentlig hadde vi planlagt en liten markering (blaudis? sigar? gimlet på bakrommet?), men initiativet forsvant i deadlinetåka.
Hva vi har gjort siden 1. april? Resultatene lar seg ikke avlese riktig ennå. Men for å forsikre venner og familie – og oss selv – om at vi ikke har sittet fullstendig virkeløse, feirer vi ½-årsjubileet med ovenstående bildekavalkade. From all of us to all of you, som det heter. Mens flammebussen ufortrødent skramler videre. Den stopper for alle som vil med: Det er bare å stikke ut en tommel eller tå.
«I can pinpoint the exact moment when I first thought I could write a novel,» skriver Haruki Murakami i den her på Flamme tidligere nevnte boka «What I talk about when I talk about running». Det var, fortsetter han, klokka halv to på ettermiddagen den 1. april, 1978. Han satt på Jingu Stadion i Shinjuku, Tokoyo, og så en baseballkamp mellom Yakult Swallows og Hiroshima Carp. I første omgang slår Yakult Swallows amerikanske spiller Dave Hilton ballen ned langs linja og løper til andre base. Slaget runger i en halvtom stadion, Hilton løper det han kan og en tanke lander i Murkami klar som vann: Vet du? Du kan prøve å skrive en roman — den 1. april, 1978.
Kanskje ikke så tilfeldig da at Flamme Forlakami skulle få mer eller mindre den samme tanken samme dag bare 30 år senere? Vet du? Du kan prøve å gi ut bøker. Det skal ikke mer til enn at noen slår og noen løper. Så har du et øyeblikk. Så har du ei bok. Så har du et forlag — den 1. april, 2008.
«Poesien er poetens selvbiografi.» Sånn åpner Jevgenij Jevtusjenkos veslevoksne selvbiografi — «En veslevoksen selvbiografi» — som utkom tidlig på sekstitallet da den russiske poeten bare var 30 år gammel. Og den fortsetter: «Alt annet er bare fotnoter». Og siden de aller fleste gratulasjoner inngår i dette «alt annet», blir vi av Jevtusjenkos egen logikk tvunget til å kalle også dette en fotnote: da det er en gratulasjon, til Jevgenij Jevtusjenko, på hans 75års-dag, som er i dag. Vi gratulerer poeten med et av hans egne dikt: «Colours»: i engelsk språkdrakt herunder, siden alt for få av oss kan russisk og diktet ennå ikke finns på norsk:
COLOURS
When your face
appeared over my crumpled life
at first I understood
only the poverty of what I have.
Then its particular light
on woods, on rivers, on the sea,
became my beginning in the coloured world
in which I had not yet had my beginning.
I am so frightened, I am so frightened,
of the unexpected sunrise finishing,
of revelations
and tears and the excitement finishing.
I don’t fight it, my love is this fear,
I nourish it who can nourish nothing,
love’s slipshod watchman.
Fear hems me in.
I am conscious that these mintues are short
And that the colours in mye eyes will vanish
when your face sets.
Gratulerer med 75, JJ!
«Oh, sure! I like somebody to stick to the point and all. But I don’t like them to stick too much to the point. I don’t know. I guess I don’t like when somebody sticks to the point all the time. The boys that got the best marks in Oral Expression were the ones that stuck to the point all the time—I admit it. But there was this one boy, Richard Kinsella. He didn’t stick to the point too much, and they were always yelling ‘Digression’ at him…»
Det er 16 år gamle Holden Caulfield som snakker over oss. Og da vet de fleste at det er J. D. Salinger som skriver. Og da drar noen få også kjensel på datoen, kanskje? The Catcher in the Rye ble nemlig publisert for første gang den 16 juli, 1951. Som er i dag. Eller ville vært i dag om i dag var — hva blir det? — for 57 år siden. Og vi bare nevner det, her på Flamme, slik vi bare nevner alt vi bare nevner, sånn i forbifarten, sånn på retur, litt innimellom alt annet som utgjør det samme store ingenting, som en digresjon, at det i dag er 57 år siden J. D. Salinger ga ut sin store roman, og at den er salig strøm av lignende forbifarter og returer hvor ingen — takk og lov! — roper ‘Digresjon’, hvor det egentlig aldri heves på stemmen, bortsett fra, kanskje, der hvor Holden sovner på sofaen til Antolini og våkner av at Antolini stryker pannen hans. Hva gjør du, spør Holden. Ingenting, bare sitter her og beundrer deg. «Boy, I’ll bet I jumped about a thousand feet.»
Vi gratulerer romanen med dagen med et nikk og et håndtrykk — i den grad bøker har hender å trykke andre hender med — har de det?
