I dag er det 370 år siden Galileo Galilei døde. Galileo var – er – i tillegg en av verdens aller største vitenskapsmenn, også en av våre første forbudte forfattere. Forbudet oppsto etter at han nokså famøst foreslå – i boka Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo – at det er sola, ikke jorda, som er sentrum i universet. Dette ble åpenbart for mye for Inkvisasjonen, som ikke bare forbød Dialogo sopra, men alle GGs tidligere verker, samt alle hans framtidige. Så fikk vi kneblet ham, tenkte de sikkert.
Det er ti år siden 11. september 2001. Ti år og én uke. Minst. Det gikk fort. Alle husker hvor de var. Selv satt jeg i en leilighet på 18.gate på Manhattan den tirsdagsmorgenen, og tenkte at jeg var på en øy. Broene var sperret, t-banesystemet nede, telefonlinjene stengt, jagerflyene kretset rundt. Og: World Trade Center var borte. Mye har skjedd i verden siden den gang. Forrige søndag ble det avholdt minnemarkering på Ground Zero, ved norske Snøhettas paviljong. På tide med en prat med en venninne i New York. Bhakti Shringarpure (33) er født i Bombay og holder til på Upper West Side på Manhattan. Siden 2001 har hun tatt en doktorgrad om litteratur fra områder som er preget av borgerkriger og europeisk kolonimakt. Ikke verst.
SHH: Hei Bhakti, hvordan var stemningen i byen sist søndag, under 10-årsmarkeringen for 11. september? BS: New York var både stille og kaotisk forrige søndag. Folk virket lavmælte, samtidig som alskens politikere og kjendiser var på vei til minnemarkeringene, og diverse tv-team hadde stilt seg opp. Jeg ble faktisk litt stresset fordi foreldrene mine, som var på besøk, skulle fly hjem til India fra Newark den dagen. Faren min hadde merkelig nok bestemt seg for å ta med en bunke bøker om Taliban som lesestoff, og vi spøkte med at han ville bli stoppet. Mannen min Michael, som var med på å lage filmen United 93 (Paul Greengrass’ film om 11.september) kjørte bilen, og begynte å peke ut hotellene der flykaprerne hadde tatt inn nær flyplassen, og hvor deler av filmen ble spilt inn. Det var ganske trist og rart.
I dag fyller altså Bob Dylan 70 år. Ingen ringere. Og hva går det an å si om Dylan som ikke allerede er sagt bedre? Ingenting. Men vi gratulerer den hvileløse musikeren med dagen og håper på 70 til. Et umulig håp, så klart, men hvis noen skulle få til noe sånt, så er det Dylan. Vi har også bedt et par fans om noen favoritter og først ut er Frode Molven fra Spartacus Forlag.
FF: Hva er din topp fem låter? FM: I usortert rekkefølge: «What was it you wanted», «Positively 4th street», «Shelter from the storm», «Cross the green mountain», «It ain’t me babe». FF: Og topp tre plater? FM: Hører svært lite på plater, mest på konserter: Blood on the tracks, Time out of mind, Highway 61 revisited. FF: Og hva er Dylans karrieremessige low point, om han har et? FM: Kommer ikke på noen low point, bare hvilepauser. FF: Og så klart: har han egentlig noe i en nobelpris for litteratur-debatt å gjøre? FM: Nobelpriskvaliteten bør det ikke herske noen tvil om.
Så har det gått to år. I to år har vi funnes. Hva blir det? 730 dager? 17520 timer? Knapt 50 boktitler? Et par fanziner? Et par fester? Et par bunnlinjer? Et par gode, gamle drømmer? Jah, noe sånt. Hei igjen, verden. Noe du ønsker deg? Noe vi har glemt? Send en epost eller et postkort til redaksjonen og vi skal gjøre det vi kan. Inntil videre: god påske, god helg, god feiring. Hilsen Flamme Forlag.
First we buy the meat
and then we buy
the pot
– Jack Kerouac
I dag runder den verdenskjente New Jersey-gutten seksti år og Flamme hilser til ham – og alle andre som føler de har råderett – med halt hevet hånd og ei god, gammel strofe:
Everybody needs a place to rest.
Everybody wants to have a home.
Don’t make no difference what nobody says.
Ain’t nobody like to be alone.
Gratulerer med dagen, Catherine, kunne vi skrevet og Kate Bush ville tatt det til seg, slik hun en gang tok det til seg, forteller hun, på vei til skolen (eller kanskje det var i skoleplanen?) da en gutt ropte bye, bye, Catherine og Kate snudde seg og svarte bye, bye, bare for å oppdage at gutten ropte til en annen jente like bak henne, jenta het Catherine. En annen gang, forteller hun, besvimte plutselig moren hennes, og faren måtte legge mora på sofaen og gi henne munn til munn og hjertemassasje (heter det det?), mens hun, altså mora, fortalte mora siden, allerede hadde forlatt kroppen sin og svevde like oppunder taket og så ned på ektemannens stadig mer desperate gjenopplivningsforsøk. Hva er det du holder på med, forsøkte hun å si til ham. Jeg har det helt fint her oppe. Så kom Kate inn i rommet, lille Kate, og moren falt tilbake i kroppen sin, tilbake til livet.
Og i dag er hun altså 51 år gammel, femti pluss en, og Flamme gratulerer fra bunnen av sjela og lanserer i samme sleng en boksingel — Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år — skrevet fritt etter utvalgte sanger signert Bush. Anne Oterholm er med, forfattersjefen, det samme er Brit Bildøen, Erlend Erichsen og Anna Kleiva. Knall saker.
For et par dager siden var det 40 år siden de tre første menneskene gikk på månen. President John F. Kennedy kalte det rett nok et nasjonalt mål (to meet the following national goals) i sin «romtale» til den amerikanske kongressen holdt 25. mai, 1961: «I believe that this nation should commit itself to achieving the goal, before this decade is out, of landing a man on the Moon and returning him safely to the Earth», men vi liker å tenke at hele verden var med, ikke sant? Before this decade is out, sa han også, før tiåret er omme, og NASA leverte altså varene, på det berømte kusehåret mer eller mindre, den 21. juli, 1969. Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. I samme anledning har Buzz Aldrin sluppet selvbiografien Magnificent Desolation: The Long Journey Home from the Moon, og hvem mer naturlig i vår norske samtid å spørre om den enn Johan Harstad? Som ga ut Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet? i 2006. Har du lest den nye boka til Buzz, Johan?
JH: Har ikke lest den, usikker på om jeg kommer til å gjøre det. Fra beskrivelsen av den ser den ut til å gå i det samme som to av de tidligere selvbiografiene hans, Return to Earth og Reaching For the Moon, så det kan være jeg hopper over denne, ja. FF: … men du har ikke glemt gutten? JH: Han er ikke glemt, vanskelig det, men jeg brukte flere år på å lese alt jeg kom over om ham, så gjennom timevis av dokumentarer og intervjuer og leste gamle avisportretter og det som verre var, så jeg fikk behov for en pause.
Til alle dem som valgte landskampen eller Gud vet hva bare Gud hvor det ellers skjedde noe i går kveld, heller enn å stikke innom Flamme Forlag på Flamme Forlags ettårsfest, deler vi her et av kveldens mange høydepunkter med dere: det søte, skjøre indiebandet My Little Ponys klineversjon av Prodigys rasende Firestarter. Bare å slå armene rundt gutten/jenta, folkens, og trykke på Play.
Det er første april. En dag vanligvis forbundet med dårlige narrer og lange masker. Ikke så for Flamme Forlag. Vi starta faktisk opp den første april 2008 med bare noen kompiser og et malebrett, og fyller altså 1 år denne ellers så lattermilde dag. Ikke det verste utgangspunkt for selvransakelse, Indigo Girls synger som kjent et sted: «Every five years or so I look back on my life and I have a good laugh». Men vi trengte enda skeivere lut enn indigojenter (respekt!) fant vi ut for å markere dette første flammens år og kanskje gløse inn i det neste, så vi mante fram gode gamle Andy Warhol, ingen ringere (vi brukte indie-ouijabrettet til Ben), og ba om noe i warholsk forstand ganske uhyrlig: en birsdagsfilmsnutt på knappe tre minutter med happy bursdagssang og litt solskinn. Jeg er glad jeg er dau, sa Andy, tok Canonkameraet til gamle Haagensen og jagde forlaget på dør. Kom tilbake om noen timer! Og for guds skyld: LAT SOM INGENTING NÅR DERE KOMMER.
Så har det gått to år. I to år har vi funnes. Hva blir det? 730 dager? 17520 timer? Knapt 50 boktitler? Et par fanziner? Et par fester? Et par bunnlinjer? Et par gode, gamle drømmer? Jah, noe sånt. Hei igjen, verden. Noe du ønsker deg? Noe vi har glemt? Send en epost eller et postkort til redaksjonen og vi skal gjøre det vi kan. Inntil videre: god påske, god helg, god feiring. Hilsen Flamme Forlag.
I dag runder den verdenskjente New Jersey-gutten seksti år og Flamme hilser til ham – og alle andre som føler de har råderett – med halt hevet hånd og ei god, gammel strofe:
Gratulerer med dagen, Catherine, kunne vi skrevet og Kate Bush ville tatt det til seg, slik hun en gang tok det til seg, forteller hun, på vei til skolen (eller kanskje det var i skoleplanen?) da en gutt ropte bye, bye, Catherine og Kate snudde seg og svarte bye, bye, bare for å oppdage at gutten ropte til en annen jente like bak henne, jenta het Catherine. En annen gang, forteller hun, besvimte plutselig moren hennes, og faren måtte legge mora på sofaen og gi henne munn til munn og hjertemassasje (heter det det?), mens hun, altså mora, fortalte mora siden, allerede hadde forlatt kroppen sin og svevde like oppunder taket og så ned på ektemannens stadig mer desperate gjenopplivningsforsøk. Hva er det du holder på med, forsøkte hun å si til ham. Jeg har det helt fint her oppe. Så kom Kate inn i rommet, lille Kate, og moren falt tilbake i kroppen sin, tilbake til livet.
For et par dager siden var det 40 år siden de tre første menneskene gikk på månen. President John F. Kennedy kalte det rett nok et nasjonalt mål (to meet the following national goals) i sin «romtale» til den amerikanske kongressen holdt 25. mai, 1961: «I believe that this nation should commit itself to achieving the goal, before this decade is out, of landing a man on the Moon and returning him safely to the Earth», men vi liker å tenke at hele verden var med, ikke sant? Before this decade is out, sa han også, før tiåret er omme, og NASA leverte altså varene, på det berømte kusehåret mer eller mindre, den 21. juli, 1969. Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. I samme anledning har Buzz Aldrin sluppet selvbiografien Magnificent Desolation: The Long Journey Home from the Moon, og hvem mer naturlig i vår norske samtid å spørre om den enn Johan Harstad? Som ga ut Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet? i 2006. Har du lest den nye boka til Buzz, Johan?
