La Granada er en ny poesi- og prosapublikasjon driftet av herrene Kristian Wikborg Wiese, Adrian G. Waldenstrøm og Jens Johan Tandberg. Legg merke til de noble, nesten aristokratiske redaktørnavnene – trykksaken er nemlig ikke mindre gjæv: slank, stueblek, mondént designet, inneholdende 24 tekster fra like mange bidragsytere, noen kjente og mange ukjente (for oss). Vi sendte redaksjonen et par spørsmål om profil, planer og penger – dvs. de tre p-ene alt kulturarbeid kretser om.

FF: Hvorfor «la Granada» (navnet)? Har det med frukt å gjøre?
LG: Granada betyr granat på spansk, og vi vil at la Granada skal være med på å utløse en eksplosjon i norsk litteratur, skape et jordskjelv, og utløse en bølge av små og store litterære magasiner og fanziner. Få folk opp av stolen og skrive.

FF: Norge har en del litteraturpublikasjoner allerede (mildt sagt). Trenger vi virkelig en til?
LG: Ja. Gode skjønnlitterære tekster er mangelvare, og de eksisterede litteraturpublikasjonene er stort sett bare teori. Dette er praksis.

Les mer » 

Helene Uri er aktuell med ny roman nå på forsommeren. Kjerringer, heter den. Knall tittel. Som leder tanken på Flammekontoret til Shakespeare av alle, eller Google Translate først, som bestemmer den engelske oversettelsen av kjerring til hag, og derfra til William Shakespeares Merry wifes of Windsor, hvor det følgende blir sagt et sted: «A witch, a quean, an old cozening quean! Have I not forbid her my house? She comes of errands, does she? We are simple men; we do not know what’s brought to pass under the profession of fortune-telling. She works by charms, by spells, by the figure, and such daubery as this is, beyond our element we know nothing. Come down, you witch,you hag, you; come down, I say!»

NØH: Shakespeare hevder at menns tilkortkommenhet når det gjelder kvinner skråstrek kjerringer er at de – eller vi – er for korte, for enkle, for dumme. Enig? Er det frykt og dumskap som ligger til grunn for at kvinner undertrykkes og forskjellbehandles?
Helene Uri: På et vis er det selvsagt det. Jeg siterer gjerne Thea Selliaas Thorsen som igjen siterer Kari Elisabeth Børresen: Det finnes ikke mannssjåvinister som også er intelligente, men det har alltid eksistert intelligente menn. Når det er sagt: Den egentlige årsaken er selvsagt ikke liten hjerne hos menn, men store muskler. Fysisk overlegenhet betyr mer, selv i dag, enn vi kanskje har lyst til å ta innover oss.

Les mer » 

Hot Sauce Commite Part Two heter den nye plata til New York-trioen Beastie Boys. De som en gang ga deg lov til å slåss for en fest. De tre rapperne slåss for helt andre ting i dag, og med den nye plata viser de, sier fan og forfatter John Erik Riley, at det går fint an å gjenta seg og samtidig være innovativ.

NØH: Har du hørt den nye plata? Liker du den?
JER: Hørte på den for noen dager siden. Og hører på den nå. Min første reaksjon var «meh», men etter hvert tenkte jeg «yeah». Med andre ord ja, jeg liker den. Double like, faktisk. Forbeholdene må likevel med. Dette er på ingen måte nyskapende, snarere nokså gammeldags og trad. «Old school», i mangel av et bedre ord. Og likevel oppleves dette som forfriskende i 2011. Et paradoks, med andre ord. Dette er ikke noe nytt, men det er heller ikke noe i dag som likner. Ingen følger egentlig i disse sporene. Jeg har sett flere skrive om dette, hvordan Beasties er blitt gamle, ryddet plass, og kan nå gjøre som de vil. Det er en kunst i hiphopen, dette, å kunne overleve som gammel. Få klarer akkurat det. Men Beasties får det til, ved å gjøre det de alltid har gjort, keep it real, i ordenes beste forstand.

NØH: Tar du tittelen, Hot Sauce Commitee Part Two, er det noe amerikansk der som vi nordmenn går glipp av?
JER: Ikke så vidt jeg vet. Beasties har alltid vært glad i skjulte referanser og interne vitser. Regner med at dette er nok et eksempel på det. Men det er mulig jeg tar feil. Apropos dette med referanser: Faktisk finnes det en nettside som har samlet alle referansene på Paul’s Boutique. Det er svimlende lesning. At det går an, tenkte jeg da jeg først kom over det. Har de virkelig fått med alt dette? Men de har de. Jeg finner mye inspirasjon i dette, må jeg tilstå, denne evnen deres til å kombinere så mye forskjellig, sause det sammen, som barn når de forsøker å lage middagsmat for første gang. Men Beasties gjør det uten noen gang å miste beaten, pulsen, rytmen. Og de gjør det alltid med humor, med glimt i øyet. Beasties springer egentlig ut av hard core-punken, i tillegg til hiphopen på 80-tallet, og er sånn sett dobbel trofaste mot DIY-tenkningen.

Les mer » 

Sist helg sa islendingene nei til Icesave-avtalen for andre gang. Nå truer omverdenen med Efta-domstol, svekket kredittverdighet, utsettelse av IMF-forhandlinger og generell misstemning. Islendingene ser ut til å bry seg midt i ryggen. Eller gjør de det? Vi søkte svar hos Mette Karlsvik, som i den ferske dokumentarboka Post oske gjør et ærlig forsøk på – mellom mye annet – å innkretse islendingenes gemytt.

FF: Er du overrasket over resultatet av folkeavstemningen?
MK: Både ja og nei. Ja, jeg er overrasket fordi de nå ikke aner hva som vil skje og hvilke instanser som kan komme inn i bildet. Hvis de hadde godtatt denne avtalen, ville de fått en løsning som det tross alt går an å leve med – økonomisk sett. Men jeg kjenner islendingene som noen som ikke er så opptatt av tall.

FF: Å? Hva mener du?
MK: Tradisjonelt sett har islendingene vært flinkere med ord, og de har bedre utbygde historisk-filosofiske fakulteter enn f.eks. økonomiske og finansielle fag. Det islandske språket forandrer seg selvsagt hele tida, akkurat som andre språk. Under boomen var en av forandringene at man fikk en rekke nye ord. Dette var ord innenfor finanssektoren. Da krakket kom, og islendingene skjønte at noen finansvikinger hadde ført dem bak lyset, kom det et behov for å lære seg dette nye språket fullt og helt. Plutselig satt folk og leste samfunnsøkonomi.

Les mer » 

Romerne hadde amfiteatre. Vår tids gladiatorkamper utspiller seg i klamme gymsaler og aulaer landet over. Ritualet kalles «skoledebatt», og gjentas i noenlunde samme form annenhver høst. Om dette (særnorske?) fenomenet skal det nå lages en dokumentarfilm, arbeidstittel Bravehearts, med flinke Mel Gibson Kari Anne Moe som regissør. Prosjektet mottok nylig 1,4 millioner i støtte fra Norsk filminstitutt. Og skal man dømme etter piloten, blir dette førsteklasses infotainment med hjertet utenpå skjorta.

FF: Tittelen påstår at filmens hovedpersoner er «bravehearts». Men er ikke skoledebatter strengt tatt en arena for populistiske bøllefrø?
Kari Anne Moe: Overhodet ikke! Skoledebattene er en arena for store visjoner og sterke følelser! Du skal være ganske modig for å tørre å gripe mikrofonen foran tusen tenåringer. Det er jo innslag av bøllete oppførsel – men jeg vil protestere på at skoledebattene blir redusert til å dreie seg om det. Vi snakket tross alt om ungdom i Norges første møte med det politiske systemet – og, enda viktigere: framtidige politikeres første møte med et publikum.

FF: Politikerforakt er nokså utbredt i Norge, også blant ungdom. Er filmen et forsøk på å motarbeide denne tendensen?
KAM: Nei, jeg vil heller si at den er et forsøk på å bidra til å skape forbilder som ungdom i Norge fortjener å ha. Jeg håper også absolutt at filmen vil bidra til at flere ungdommer forstår at deres meninger faktisk kan bety noe.

Les mer » 

«Seint på 1960-tallet, mens jeg ennå kalte meg poet, var Aram Saroyan den dikteren jeg beundret,» har Vito Acconci uttalt. Beundringen skyldtes Saroyans «minimale dikt», utgitt i en pen stripe chapbooks og ordinære bøker mellom 1964 og 1972. Et utvalg av disse diktene utkommer nå som boksingel på Flamme, nynorskifisert av Kristin Auestad Danielsen. Saroyan (f. 1943) lever i beste velgående i Los Angeles, California, og har selv kastet sin velsignelse over utvalg og presentasjon. I tillegg har han velvilligst besvart et par spørsmål pr. transatlantisk e-post:

FF: Etter utgivelsen av Complete Minimal Poems på Ugly Duckling for noen år tilbake, har du – etter eget utsagn – «gjort flere intervjuer enn i hele karrieren til sammen». Hvorfor, tror du?
AS: Jeg mistenker at det delvis har med internett å gjøre. Kenneth Goldsmiths Ubuweb-nettside hadde lastet opp en online-utgave av debutsamlingen min, Aram Saroyan (1968), allerede før jeg logget meg på internett for første gang – det vil si omkring 1996–97. Verket fikk mer eksponering i blogosfæren enn det noensinne har fått i bokform. Kanskje ikke så rart; diktenes format syntes spesielt godt tilpasset det nye mediet.

FF: Du kaller disse diktene «minimale» – ikke «minimalistiske». Det føles som et bevisst valg. Er det tilfelle?
AS: Vel, «minimal» er den minimalistiske måten å si «minimalistisk» på, er det ikke (lol)? Hva gjelder minimalismen i kunst og litteratur – og la oss ikke glemme design – så har jeg alltid hatt sans for stilretningen.

Les mer » 

Susanne Christensen ble i forrige uke utropt til «Årets kritiker 2011». Den eksilerte dansken er også Flamme-aktuell med Den ulne avantgarde, som slippes ca. medio mai. Boka samler Christensens viktigste 00-tallstekster mellom to permer (m. klaffer). Snart finnes det ingen unnskyldning, altså, for ikke å være opplest på kritikerskapet. I mellomtida:

FF: Gratulerer! Hva føler du nå?
SC: (via Google) Jeg føler meg som nummer én i verden. Nei, jeg føler meg ikke latterliggjort. Jeg føler jeg har det inne. Jeg føler meg veldig klar til å finne min biologiske mor. Jeg føler meg som en zombie. Jeg føler meg sterkere. Jeg føler avmakt. Det er klart jeg føler anger. Jeg føler stor glede. Jeg føler meg liten. Jeg føler meg annerledes. Jeg føler det ubehagelig. Jeg føler pressen har dratt det litt for langt. Jeg føler vi har kommet nærmere hverandre. Jeg føler meg så schizofren! Jeg føler meg ikke som Norges mest sexy kvinne. Jeg føler meg tom i hodet. Jeg føler meg mobbet, og er lei meg nesten hele tiden. Jeg føler andres smerte.

For nokre veker siden ga Ruth Lillegraven ut romanen Mellom oss som begynner med den litt misvisande setninga: «Det aller beste med Karen er at vi kan snakke om alt.» Litt misvisande fordi er det noko som ikkje skjer i Mellom oss så er det at alt blir snakka om. Folka der inne er som folka her ute: vi gjer så godt vi kan, men snakkar helst om noko heilt anna (kva var det Lennon sa den gongen: livet er det som skjer med oss når vi legger andre planar? Noko sånt).

NØH: Det er lett for oss lesarar å oppleve eit sprang frå den samtidige debutsamlinga di Store stygge dikt, til ein meir historisk roman som Mellom oss, men korleis er det for deg? Viser dei to første bøkene dine to ulike sider ved forfattaren Ruth, eller heng det meir i hop enn vi kanskje trur, og i så fall korleis?
RL: Det er jo to ulike sjangrar og viser dermed to ulike sider, så ja … Men eg tykkjer det er mykje likt: begge deler føregår i samtida, men med hopp bak i tid – for slike hopp er det jo også i Store stygge dikt. Det er faktisk eit dikt om andre verdskrig der, til og med! Eg vil heller ikkje kalle Mellom oss ein historisk roman i vanleg forstand, sjølv om den svinsar hit og dit i tid og stad, det gjer dei begge, i grunnen … Likskapar elles? Ein meldar sa nettopp om Mellom oss at den handlar om det å leve, og det å døy – det gjer jo Store stygge dikt også. Og i begge bøkene er relasjonar mellom menneske sentralt. Ein ven sa forresten til meg at begge bøkene hadde det same spennet mellom det harde og det mjuke, det håplause og håpet. Det tykte eg var fint sagt. Og begge bøkene handlar litt om alt som berre skjer med oss, kvervlar av garde med oss, kor tilfeldig det på mange måtar ofte er at ting blir som dei blir, at livet blir som det blir. Eg tykkjer eigentleg ikkje språket er så ulikt heller, eg. Mange meldarar har påpeikt at språket i romanen er stramt og nøkternt, men på ein måte er jo dikta eg debuterte med slik også. Kanskje ikkje direkte stramme og nøkterne, det ville nok mange protestere mot, men språket mitt er ikkje «småblomstrete» – korkje i dikta eller i romanen. Kanskje burde eg øve meir på det, det har berre ikkje falt meg naturleg i nokon av desse to bøkene …

Les mer » 

Kan et hårstrå være poetisk forløsende? Kan det vise seg å være en utsøkt ære å utvelges til bøddel for en mus? Bokaktuelle Hans Petter Blad intervjues her av Petra von der Fehr.

Den etablerte forfatteren Hans Petter Blads femte bok ser dagens lys på det relativt unge Flamme Forlag. Marmor skildrer en Italia-reise, samtidig som den beveger seg på andre plan. Diktene er bare tilsynelatende skrevet selvbiografisk. Jeg-et er sporadisk til stede, men flere dikt bæres av andre personer og fenomener.
__– Oftest skriver forfattere seg fra poesi til prosa, mens du ser ut til å gå i motsatt retning?
__– For å svare på det, må jeg gå tilbake til før forrige roman. Jeg skrev om en poet og prøvde å skrive hans dikt som en del av researchen. Som en måte å komme inn i hans hode, hvilket det ikke ble. Det ble med en gang mine dikt. Ved disse diktforsøkene kom to ting for dagen: Først at det var jeg som skrev. Og at jeg ikke kunne skrive dikt. Det er kanskje fordi det ligger en annen autentisitet i dikt enn i prosa. Diktformen var en løgndetektor i seg selv, sier Blad.
__– Diktene mine har jeg skrevet slik jeg ville trodd jeg skulle skrive romaner. Med matematisk komposisjon og sterke begrensninger i dramaturgien. Mens romanene er skrevet mer som en inspirert forfatter uten et tilstedeværende analytisk apparat.

Les mer » 

David Cameron, stop saying that you like The Smiths, no you don’t. I forbid you to like it, twitra Johnny Marr den 2. desember, og for noen dager siden fulgte hans gamle Smiths-kompanjong Morrissey opp forbudet. Den engelske statsministeren kan ikke sparke av seg skoa etter en lang dag på jobben og vrenge The Smiths ut av anlegget. Fordi han tenker feil. Fordi han lever feil. Han er feil mann. Smithsgutta vil ikke assosieres. Men går det an å nekte andre sin egen kunst? Det er et morsomt spørsmål. Hvis kunsten kan – eller kanskje til og med: bør – forandre verden, må ikke det vi vil forandre se den, høre den, lese den? Eller er kunsten som like barn flest? Vi spurte i alle fall en liten håndfull norske forfattere: Hvem vil du nekte å like bøkene dine?

Eldrid Lunden: Kjære Nils-Øivind, nekte folk å lese bøkene mine? Det nektar eg deg å skrive!

Les mer »