En etnisk nordmann har nettopp slått Al-Qaida i det som skulle være deres paradegren (blod, vold, død). Det vanskelig å fatte omfanget av katastrofen. Nesten like vanskelig er det å ta inn over seg terrorens politiske paradoks: Islamister har ennå ikke krummet et hår på et eneste norsk hode. I stedet har en forvirret nordmann – i frykt for de samme islamistene – valgt å myrde nærmere 100 av sine landsfeller, herunder noen av våre glupeste og mest foretaksomme ungdommer; den samme generasjonen ungdom som ifølge ham selv vil bli spilt utover sidelinjen av hissige og superfertile arabere innen 70–80 år.

At motsatte ideologiske ståsteder kan lede ut i nær sagt identiske praksiser, visste vi fra før. Det vi ikke visste, eller trengte å påminnes, er at jihadister og anti-jihadister også bekrefter hverandres verdensbilde. Begge parter oppfatter islam som Vestens «radikale Andre». Det bables om en framtidig islamistisk maktovertagelse i Europa. Det jihadisten fantaserer om den ene dagen, dikter anti-jihadisten videre på den neste; som barnlige lystløgnere øser de hverandre opp med stadig drøyere overdrivelser. I de fleste debatter vil majoriteten sørge for at motsetninger nettopp ikke eskalerer på skismogenetisk manér; i terrordiskursen er det forunderlige skjedd at de mest høyrøstede aktørene – minoriteter på hver sin ytterfløy – har fått sette dagsorden, mens flertallet er hensatt til taus forskrekkelse. Resultatet er en spiral av ekstremisme.

Les mer » 

Klassekampen forsøker å sparke i gang en sommerdebatt om mannsrollen, herunder det faktum – for det er vel et faktum? – at mye av dagens reklame framstiller menn som «unnasluntrende, enkle og dumme», utelukkende opptatt av «mat, sex og byggevarer», kort sagt som «en litt stakkarslig figur». Journalisten spør, retorisk: «Er dette et bilde som på sikt kan virke skadelig for mannsrollen?» Premisset er (nok en gang!) at vi har fått en «feminisert offentlighet». Mot en sådan tese kan man alltids mobilisere en bråte statistikk (som viser et sterkt og vedvarende sprik mellom kjønnene hva angår inntekt, styrerepresentasjon, støvsugerbruk, sidesprang med underordnede, etc. etc.) – men problemet er nettopp at debatten forutsetter et enten–eller. Kan det være at begge deler stemmer: at vi lever med et patriarkat og en feminisert offentlighet, og at den omseggripende «feminiseringen» nettopp betinger og understøtter førstnevnte?

Adorno skriver et sted om patriarker som frivillig lar seg stakkarsliggjøre av sine koner: «Hustyrannen lar fruen hjelpe seg på med frakken. Hun utfører kjærlighetstjenesten ivrig og ledsager den med et blikk som sier: hva skal jeg gjøre, la ham ha den lille gleden, slik er han nå engang, bare en mann.» Men hustruens himling med øyene må ikke forveksles med (reell) overlegenhet. Dette er gestikken til en tjener, en trell – en underordnet som kjenner sin herres behov bedre enn han selv. Han kan gi henne dette ene stikket, og midlertidig la seg degradere til «tøffelhelt», nettopp fordi det ikke hersker noen tvil om hvem som har makten. Det er ikke han som har glede av det vesle frakkeritualet; det er hun.

Tilsvarende med dagens «feminiserte» menn, som gladelig tilbringer timevis på det lokale kjøpesenteret, i konas blomsterbed, i sofakroken med en ny Hugh Grant-film rullende over flatskjermen. Er han en stakkar? Et offer for manipulasjon, manøver, bedrag? Nei. Hvis noen bedras, er det kvinnene: Likestilling skal gjøre vondt. Mannen skal fratas privilegier. Å trille barnevogn gjør ikke vondt. Å se romantiske komedier gjør ikke vondt. Klassekampens intervjuobjekt, en studieleder ved Norges Kreative Fagskole, er overrasket over at «ikke flere menn protesterer mot bildet som tegnes (i reklamen)». Nei, nettopp: De protesterer ikke – fordi stakkarsliggjøringen av mannen kun er en symbolsk delseier; den utgjør ingen fundamental trussel mot den maskuline dominans.

Dette forsøket på Facebook-satire er litt morsomt, men det treffer liksom ikke spikeren på hodet. Hvorfor? På Youtube fins en skog av videosnutter sydd over samme lest: «Real Life Facebook», «Facebook in Real Life» – og de tilsvarende varianter for Twitter, Myspace, MSN osv. Et gjennomgående premiss er at mye av det man foretar seg online vil framstå «drøyt» eller i hvert fall «corny» offline. Men det virkelig paradoksale ved sosiale nettverk er ikke hvor mye man foretar seg på f.eks. Facebook som ville vært utenkelig «in real life», men hvor mye man gjør på FB som man også gjør i det virkelige liv – i hvilken grad nettverket gjenskaper offline-virkelighetens selvbilder, trossystemer og maktforhold heller enn å utfordre dem. «Skap deg selv!», lokker det sosiale nettverket: Her er det mulig  å «begynne fra scratch», i et digitalt rom fritt for klamme håndtrykk og pinlige pauser i samtalene! I praksis handler FB om å rekonstruere seg selv, å gjenoppbygge jeg-et sosialt, kulturelt, politisk, profesjonelt: gjenfinne gamle venner, gamle kulturpreferanser, gamle gruppetilhørigheter – og gjøre det frivillig, ubetalt, selv om det nesten (men selvsagt ikke) burde lønnes som kontorarbeid. Det er i hvert fall omtrent like uspennende og rutinepreget.

Det går forlydender om at folk er i ferd med å vende Facebook ryggen, jf. forsidesaken til Morgenbladet for noen uker siden. Skjønt avhopperne er visst mest opptatt av personvernet (liksom folkene bak videoen ovenfor): Storebror – dvs. Mark Zuckerberg – ser deg. Realiteten er nok at gjennomsnittsbrukerens overvåkingsparanoia alltid vil være mindre enn frykten for ikke å bli sett («defriended», utestengt, glemt). Med andre ord: Problemet er ikke at folk flest er «naive»; problemet er at det å opprette en Facebook-profil er blitt «den fornuftige tingen å gjøre».

Dette har vi lurt på lenge: Når VG-desken og Dagblad-desken ender opp med nøyaktig samme forsidetittel, noe de gjør ca. én gang i året – hvordan forløper de respektive evalueringsmøter neste dag? Feires det med kake? Får involverte medarbeidere sparken? Registreres sammenfallet med et likegyldig skuldertrekk? Er den ene avisa, f.eks. Dagbladet, tilbøyelig til å være mer fornøyd med matchen enn den andre? I dette konkrete tilfellet: Anser VG-desken sin tittel som «bedre», ettersom de klarte å slenge på et «gull» foran «Petter»? Når Dagblad-desken ikke gjorde det samme – skyldes det hensynet til linjefall? Er VGs oppslag «pressefaglig sterkere» fordi avisa også slipper en «bonusnyhet» («… og nå dropper han 15-kilometeren»)? Eller er Dagbladets forside strået hvassere fordi den gir plass til avisas patenterte «bluppepunkt-liste» («Gullvinneren om:/ • Presset/• Lettelsen/ • Farens nerver»)?

Forslag til kunstprosjekt: samle alle VG og Dagbladets forside-dubletter gjennom en tjueårsperiode. Montér dem som diptyker i glass og ramme. Still dem ut under tittelen «Tvillingsjeler». Carnegie Art Award neste.

Noen som fortsatt husker Wikileaks? Tidlig i desember ble Visa, Mastercard, Paypal og Bank of America presset av det amerikanske utenriksdepartementet til å sperre organisasjonens kontoer. Her hjemme valgte Jens Stoltenberg en noe mildere form for krisehåndtering. I et gemyttlig julemøte med norsk presse slo han fast at «lekkasjene til Wikileaks ikke (er) så alvorlige»; ei heller har de «skadet Norges forhold til noe annet land». Nei vel. Svenskene er altså ikke det minste sure? Det er ikke «alvorlig» at hvermannsen nå har fått bekreftet sin mistanke at kampflykonkurransen var rigga, og at statssekretær Espen Barth Eide allerede i oktober 2008 ga USAs ambassadør «alle signaler om at F-35 kommer til å velges»?

Nå får Stoltenberg uventet støtte – på en måte – fra Slavoj Zizek. I siste nummer av London Review of Books påpeker sloveneren at «the only surprising thing about the WikiLeaks revelations is that they contain no surprises». Venstresida har fått rett (igjen). Men hvis vi virkelig «visste det fra før» – hvorfor har vi ikke allerede gjort opprør mot urimelighetene? Misforståelsen er at «viten» skulle være grunnlag nok til å utløse en revolusjon. Wikileaks avslører kanskje maktens objektive strukturer, men rokker ikke ved de inkorporerte strukturene – og heller ikke det prerefleksive samsvaret mellom indre og ytre, som langt på vei forklarer hvorfor den bestående orden har en så imponerende soliditet. Når alt kommer til alt er ikke Julian Assange noe annet enn en opplysningsmann med jævlig bra bredbåndsoppkobling. Som Peter Sloterdijk har formulert det (for anledningen i engelsk oversettelse): «When someone tries to ‘agitate’ me in an enlightened direction, my first reaction is a cynical one: The person concerned should get his or her own shit together. That is the nature of things. Admittedly, one should not injure good will without reason; but good will could easily be a little more clever and save me the embarrassment of saying: ‘I already know that.’ For I do not like being asked, ‘Then why don’t you do something?’»

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – medredaktør av bloggen politikk poetikk praksis – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Dagens tema er NRKs «Trekant».

Kjære Flamme Forlag. For en tid tilbake forsøkte jeg å skrive et ideologikritisk miniessay til dere – slik jeg har gjort noen ganger tidligere – etter å ha sette halve første episode av NRKs ungdomssatsning «Trekant». Hva hendte? Jeg mistet lysten, på alle nivåer. Det var derfor ikke uten et visst stikk i samvittigheten jeg dukket opp på deres julefest forrige uke – hva hadde jeg bidratt med? Hvor ble det av ideologikritikken? Denne høsten har jeg, med hjelp fra andre, selvsagt, spurt meg selv: Er alle reaksjoner reaksjonære? Når skal man gripe inn; når skal man tie? Hvordan intervenere i en oppmerksomhetsøkonomien som tilsynelatende bare blir sterkere? Har jeg gjort ting verre, bare ved å skrive Trekant, Oslogirls, Storbynatt …? Er jeg bare en parasitt – buzz! – hvor jeg burde være et virus?

Likevel har jeg rotet frem notatene, for å kvittere for min(e) velkomstdrink(er). En mann med min økonomi har ikke råd til ikke å vise takknemlighet. Under følger derfor en analyse av første halvdel av første episode av «Trekant». Alle sitatene er hentet fra Jean Baudrillards Big Brother og andre virkelighetsillusjoner, oversatt av Per Buvik. Essayet heter «Støvoppdrettet».

Les mer » 

Lone Scherfigs An Eductation er en severdig film, men den er konservativ på en måte man ikke er forberedt på hvis man bare har lest anmeldelsene i norske medier – som jevnt over kaster firere/femmere og kaller den et «hyggelig drama». Det «hyggelige» må i så fall bestå i at skoleflinke Jenny ender opp der hun «hører hjemme», på Oxford, etter noen måneders utsvevelser med sjarlatanen David. Hvis man godtar denne tolkningen, består filmens eneste «tragedie» i at 16-årigen har kastet bort tid og studiepoeng – SPOILER ALERT! – på en familiefar som endatil er tyv (disse avsløringene serveres riktignok i motsatt rekkefølge: Jenny kan tåle at David er en tyv, men ikke at han er familiefar).

Jenny «tar til vettet», med andre ord, og velger plikt framfor nytelse – eller, i freudianske termer: realitetsprinsippet avløser lystprinsippet. Oxford avløser «livets skole». Ettersom filmens handling er lagt til 1961, henger dette ok på greip: Universitetsutdanning for begge kjønn er fortsatt ingen selvfølge, og Oxford må derfor få lov til å representere «frigjøringen». Sett fra den andre siden av utdanningsrevolusjonen er ikke saken like opplagt. Når Jenny tidlig i filmen omtaler Oxford som «the expensive alternative to a dinner dance», har hun i feministisk forstand rett: Selv i dag – 50 år seinere – er kvinner utelukket fra en rekke av samfunnets viktigste lederstillinger, og mange får ikke nytte av grunnfagene sine annet enn i middagslig konversasjon med ektefellens kollegaer.

Les mer » 

Er det mulig å praktisere ideologikritikk etter «ideologienes død»? Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – forsøker i denne spalta å utdrive de semiotiske skrømtene fra en del mer eller mindre «relevante» samtidsfenomener. Denne gang i brevs form:

Flamme Forlag,

Livet som «kritisk innstilt» er ofte plagsomt forutsigbart. Hvordan kan man styre unna selvfølgelighetene; hvordan kan man gjøre noe annet enn å tre inn i rollen som demokratiets sårt tiltrengte «stemme»? Først Ove Røsbaks utspill i Aftenposten om det virkelige Norge – jeg postet et kort innlegg om dette på bloggen min, men fjernet det to timer senere – deretter vulkanutbruddet på Island. Antall døde: 0 Antall sårede: 0. Når skal Arne Borge si noe «ideologikritisk» om dette; vi trenger en stemme fra den kanten også, vi trenger enda en farge på paletten. Vi husker jo at Marcuse sa at kunsten i det kapitalistiske samfunn var blitt affirmativ – start en jazzklubb og vreng ut dine subversive skalaer, for staten subsidierer mangfoldet. Og livet lever. Er ikke også «kritikeren» i dag affirmativ? Hvor har vi kommet, når folk på høyresiden kan få seg til å mene at det er sunt med Rødt på Stortinget? «Vi trenger ei vaktbikkje fra den kanten også.» Og slik er venstresiden blitt et bjeff. Paletten har fått enda en farge – bildet står urørt på sitt staffeli.

Les mer » 

Lady Gaga er det ikke så mye interessant å si om, annet enn at hun i bunn og grunn er en 24 år gammel sekstiåtter. Når hun skal forsvare sitt nyeste «utfordrende» kostyme, f.eks. denne ildsprutende bh-en, argumenterer hun som om vi fortsatt befant oss i 1966, og hippienes nyvunne «rettigheter» ikke for lengst var omdannet til allmenne «plikter» og/eller hadde åpnet minst tre nye markeder for kapitalen (porno, slanking, new age). Ellers er det jo sant som M.I.A. påpekte her forleden: «None of her music’s reflective of how weird she wants to be or thinks she is. She models herself on Grace Jones and Madonna, but the music sounds like 20-year-old Ibiza disco, you know?»

Men altså: sekstiåtter. Tesen ble nylig bekreftet av fire generasjonsfeller – to gifte par (50 pluss) på vei hjem fra felles «heisatur», tipper vi – på togstrekningen Gøteborg–Sarpsborg. Samtalen forløp omtrent sånn:

Dame 1: Og så er det hun der … Lady Gaga. Hun lager spennende musikk, synes jeg. «Poker Man», har dere hørt den?
Mann 1, mann 2, dame 2: (ingen respons)
Dame 1: Asså, hun lager all musikken sin sjøl, og … «Poker Man», nei?
Mann 1: Poker … er det ikke «Poker Face»?
Dame 1: «Poker Face» er det! Veldig moderne låt. Litt sånn …
Mann 1: … tropisk, synes jeg.
Dame 1: (avbryter) Tropisk! Nei nei. Ungdommelig. Veldig moderne. Litt spesiell.
Mann 2: Ja, den har jeg hørt. Vi dansa til den på …
Dame 1: Det er en stor hit. Men hun har mange flere.

Les mer » 

Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – har det siste halvåret bedrevet ideologikritikk i en egen spalte på Flamme-weben. Nå er det en stund siden vi sist hørte fra ham. Men så fikk vi følgende påskebrev i fanget, poststemplet Øst-London:

Kjære Flamme!

Jeg beklager at ideologispalten jeg startet på i høst fikk en brå slutt da jeg flyttet til London for å studere for en kort periode. Da vi kom hit ble vi oppfordret av vår internasjonale kontakt til å følge med på nyhetene fra vårt eget land (Norge), for å holde vår mentale helse stabil. Jeg ignorerte imidlertid rådet – jeg så for meg at de ikke skjønte hva de snakket om – men nå har jeg allikevel forsøkt å orientere meg, og i den anledning vil jeg kompensere for mitt fravær med noen notater jeg har gjort meg om Paradise Hotel. Jeg får ikke lastet inn Norsk RiksKringkastning siden jeg er i utlandet, men TV3 kjenner visst ingen grenser. Jeg håper dere har det bra, at isen snart slipper taket på Oslo-fjorden og at dere ønsker å publisere teksten min på nettsidene deres.

Jeg så nylig tolvte episode av Paradise Hotel – det er den andre episoden jeg har sett her borte. Dere kan ta det med ro – jeg skal ikke skrive en kynisk «nøktern» anmeldelse, dette har Simen V. Gonsholt allerede gjort på kjendis.no. Jeg skal ikke ta den tilnærmingen hvor jeg hevder at de «står i skyggen av forgjengerne» som – om vi liker det eller ikke – var «råere», bedre underholdning. Jeg tror ikke underholdning kan reduseres til underholdning, og jeg tror ingen er tjent med at Paradise Hotel reduseres til «ren underholdning» – Paradise Hotel er vår falske katarsis: Vi tror vi blir renset i deltakernes kroppsvæsker, men vi blir ikke renset, vi blir, som den ene deltakeren sier, «så jævlig kåt[e]», og vi ønsker å knulle samfunnet, selv om samfunnet har unevnelige kjønnssykdommer. Paradise Hotel er for oss hva Disneyland var for Baudrillard: Vi innbiller oss at det er slutt når programmet er over, men Disneyland strekker seg utover California og resten av kontinentet. Vi blir ikke friskmeldte – vi stirrer ned på vår syke ereksjon.

Les mer »