Klikk på flyeren for større versjon.

«Man kan knapt forestille seg mer provoserende litteratur i vår tid,» skrev DN-anmelder Bjørn Gabrielsen forleden om Kristian Lundbergs nye bok, Og alt skal være kjærlighet. Interessant nok siktet han ikke til forfatterens walraff-aktige avsløringer fra vikarbyråbransjen, men til den nye romanens lovprisning av kjærligheten. Begge aspekter ved forfatterskapet – både politikken og det personlig-eksistensielle – står på agendaen når Lundberg besøker Litteratur på Blå førstkommende tirsdag kl. 19.00. Han intervjues av Tina Åmodt, «den norske arbeiderlitteraturens unge håp», som i likhet med sin svenske kollega skriver prosa fra arbeidsplassen, med sand i skoa og aske i munnen. Kryss av i almanakken.

Forfatter, statsviter, nobelpris-nominee og ikkevoldsprofet Gene Sharp gjester Oslo denne uka, i anledning dokumentarfilmfestivalen Human Rights/Human Wrongs. Et av stoppestedene var Westerdals, hvor han ble furnert – uten forlagets viten, men for så vidt ikke mot vår vilje – med et eksemplar av Lasse W. Fosshaugs Looking for Love. Sånn så det ut da boka ble overrakt av rektor Tom Kvisle. PRIO-direktør Harpviken er linselus. Gene Sharp til høyre. Utenfor billedrammen: hans nevø Pat.
__
_
_

Når Oslo Kunstforening åpner utstillingen Forsvinninger torsdag ettermiddag, står én gallerivegg utilsiktet tom. Colombiansk-norske Olga Robayo skulle ha bidratt med et konseptuelt verk basert på de mange «savnet»-plakatene i latinamerikanske storbyer. Men Robayos arbeid er paradoksalt «missing in action», og kunstpublikummet er således prisgitt den tolkning Hans Petter Blad forlener dem med i essayet Har dere sett oss?, som parallelt publiseres på herværende forlag. Til gjengjeld tar Blad sitt formidlingsansvar på dypeste alvor: Han går i Robayos fotspor i Bogotá, denne evig dampende storbyen 3000 m.o.h., hvor kunstneren sist ble observert arbeidende på det forsvunne verket: «Jeg ser etter Olga i alt hun selv må ha sett. Hennes spede begynnelse var i disse buldrende, kneisende gatene. Jeg ser det siste hun så.»

Robayos forsvunne verk innebærer heldigvis ingen repetisjon av Robert Barrys Closed Gallery Piece fra 1969 («During the exhibition the gallery will be closed»). Ikke bare er Blads litterære vitnesbyrd utstilt og tilgjengelig for salg; galleriet rommer også verk av Katharina Barbosa og Yamile Calderon. Sistnevnte er representert med en rekke fotografier av de forlatte villaene og eiendommene til colombianske mafiabosser (los narcotraficantes) – residenser hvis ornamentikk og ikonografi nær sagt får Petter Stordalen til å framstå gammelrik. Barbosa, på sin side, gir forsvinningstematikken en personlig-emosjonell twist med Black Album, en serie innrammede albumsider fra en bryllupsreise i etterkrigstidas Europa, hvor fotografiene er revet ut – ikke av kunstneren, men av bruden – og bildetekstene står trøstesløst igjen. Nevnes må også Barbosas videoverk In the Name of Love, en reproduksjon av den siste episoden av Latin-Amerikas mest populære «telenovela», El Nombre Del Amor, basert på den skriftlige transkripsjonen til en costaricansk værelsespike, og med kvinnelige colombianske internflyktninger i samtlige roller.

Som man ser: Det handler om forsvinnen på flere plan – politisk, eksistensielt, og endelig kunstnerisk. Vernissagen finner sted fra 18 til 20 i kveld; utstillingen blir stående til 4. mars.

Sist helg ble Tvilsdagene 2011 arrangert på idylliske Schaffergården utenfor København. Et godt sted å tvile. Men skjønt, hvilket sted er ikke det? Blant arrangørene av dagene – som skriver om tvilen at den «kan være en kraft som sender oss på leting etter nye ståsteder. Liv og arbeid krever at vi har evnen til å dele. Dette kan prege hvordan vi forholder oss til hverandre, og til ‘de andre’» – finner man blant annet Danmarks Lærerforening, Stiftelsen Bergensklinikkene, Dansk Psykologisk Forening og Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid. Og blant deltagerne var også roman– og boksingelaktuelle Stig Sæterbakken å finne, og hans utgivelse Det fryktinngydende ble samtaleemne på dagene. På bildet til venstre holder forfatteren singelen sin i hendene, som han kanskje ville holdt et fotografi av en savnet.

Det er Karin Thunberg i Svenske Dagbladet som spør Kristian Lundberg: Hur trivdes du i kulturkretsarna? Og Lundberg svarer: «Egentligen har de alltid känts overkliga på gränsen till meningslösa. Med min bakgrund blir man vaksam på den man vill vara. Jag brukar tänka att jag unnar mig att vara vansinnig mellan nio och tre. Sedan kommer min son hem och mellanmålet ska stå på bordet.» Men på onsdag kveld (22/6, kl 19:00) er det uansett dags for Yarden-forfatteren på Litteraturhuset i Oslo – et hovedsete i hovedstadens kulturelle kretser. Hvor han skal snakke om arbeiderlitteratur med Kjartan Fløgstad. De fleste har nok fått med seg at Yarden har fått gode anmeldelser og god presse i den norske bokvåren – men hvordan går det med den, og dens forfatter, i møte med Kjartan Fløgstad? Stikk innom og se. Arrangementet styres av Karin Haugen fra Klassekampen – og det er gratis. Som seg hør og bør.

Vladimir Sorokin pleier mange stiler. Mens debutromanen Køen er et strengt konseptualistisk verk, preges flere av 90-tallsromanene av dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet. På 00-tallet har han for alvor gitt seg satiren i vold: En opritsjniks dag og Sukkerkreml er folkelig-vulgære framtidsutopier, som også leverer en saftig kritikk av Putins Russland.

Torsdag 28/4 kl. 14.00 vil Sorokins stilmangfold bli belyst av Ingunn Lunde, professor i russisk ved Universitetet i Bergen, og Sorokins norske og danske oversettere – Hege Susanne Bergan og Tine Roesen. Miniseminaret finner sted på Litteraturhuset, hvor det hele denne uka arrangeres «Russiske dager» og serveres borsj (rødbetesuppe: en russisk spesialitet) i restauranten. Fri entré! Suppa må du imidlertid betale sjøl.

Og: I anledning russlandsdagene utgir Flamme en av Sorokins venner og kolleger, konseptualisten Lev Rubinstein, i boksingelformatet. Hege Susanne Bergan har gjendiktet tre av hans kartotekkort-dikt til norsk. Singelen heter Snart, kanskje og vil være i salg fra og med torsdag.

Flamme Forlag inviterer til slippfest for
Post oske. Dagar og netter i Reykjavik
av Mette Karlsvik

på Fuglen (Universitetsgata 2)
torsdag 14. april kl. 19.00.

Musikk ved Anne Lise Frøkedal (Harrys Gym/I Was A King). Opplesninger ved Ingvild Rishøi, Ane Nydal og kveldens hovedperson.

Tenkte bare gjøre oppmerksom på at den amerikanske queercore-forfatteren Dennis Cooper er på Oslo-besøk i helga, i anledning Black Box’ årlige scenekunstfestival Marstrand: Cooper bidrar med dikt og monologer til Gisèle Viennes forestilling I Apologize, som spilles lørdag og søndag kl. 20.00 (festivalpass kun kr. 500,-). Umiddelbart etter forestilingen lørdag er det duket for et åpent, dvs. gratis, forfattermøte i teatrets foajé. Forfatteren svarer på spørsmål fra publikum, og er muligens – nå gjetter vi bare – mottagelig for litterære requests. Hvis vi rekker innom, kommer vi til å be ham lese et par av diktene vi i sin tid oversatte og utga som F°9.

På gårsdagens (8/2) Litteratur på Blå leste og snakket Jens M. Johansson og Ruth Lillegraven om sine ferske romaner (Den andre og Mellom oss) og i et av svarene sine snakket JMJ om norske middelklassemennesker som egentlig har det veldig bra, men som leter etter en grunn til ikke å ha det så bra. Fordi vi kjeder oss. «Vi var ironiske en stund, men nå har vi slutta med det også.» Utfordringa er: Hvordan kan vi ha det jævlig? Like jævlig som foreldra våre, eller besteforeldra? Hvorfor sliter ikke vi, er det det vi sliter med? Sa JMJ. Og det er litt patetisk, sa han. Selv om det selvsagt føles ekte, for oss som er inni det. Men det er ikke noe å gjøre. Eller noe er det jo alltids å gjøre. Vi er jo her. I dette uutholdelige lette. Og fyren i Den andre begynner med capoeira, en brasiliansk kampsport; jenta i Mellom oss blir prostituert — hva med deg?