I siste nummer av livsstilsbladet Interview innrømmer skuespiller Natalie Portman at hun var redd for smurfene da hun var liten. Fordi skurken, Gargamel, var så skummel. Og ja, han var jo det. Kanskje fordi han hadde en katt som medsammensvoren? Katter er jo så snille og her har Gargamel lokket også dem over til the dark side. Fælt. Men Flamme hadde ingen vansker med smurfene i formative år (vi skylder kanskje Geir Børresen en takk?), men Fraglene innrømmer en av oss (B) og de største dukkene i Muppets den andre (N), begge deler underholdning gone bad. Hva med andre i mer eller mindre samme aldersgruppe? Hva var det som holdt kidsa våken den gang da?

Les svar fra John Erik Riley, Ingrid Olava, Gunnhild Øyehaug, Olav Østrem og Anders Bortne.

Les mer » 

Det kan ha vært i de åra Muhammad Ali fortsatt het Cassius Clay at Sam Cooke — popstjerna fra 50– og 60–tallet, du vet, som skreiv A change is gonna come og fikk Harrison Ford og Kirsty McGillis ut i fristelse med Wonderful World i lyktelyset på låven i den 22 år gamle filmen Witness — snakka om returkampen mellom Clay og Liston. Cooke, som både var fan og kompis med Clay, sa: «Han har slått Liston før og han kommer til å slå ham igjen og vet du hvorfor? Fordi han skremmer ham. Liston har akkurat kommet til kampen, ikke sant, og Cassius går opp til ham, stiller seg helt inntil og sier så bare Liston kan høre: Jeg var redd du ikke skulle dukke opp, kompis. Og jeg er veldig glad for at du er her. Du er min i kveld, baby. Og vips er Liston skremt (…) Sånn er ikke jeg. Jeg tviler ikke på meg selv. Jeg er ikke redd for noe som helst. Frykt dreper deg. Det verste som fins er tvil og frykt.»