Så var EM over for denne gang. Og ikke så veldig overraskende stakk Spania av med bøtta. Gratulerer fra oss! Vel fortjent, gutter! Og i kjølvannet av den imponerende finalen har et hav av eksperter verden over sagt ting som «historiens beste», «aldri sett lignende», «glem Brasil, glem Argentina, glem Holland og Italia»: dette er ikke bare det beste verden har sett til nå, men det beste vi noen gang kommer til å se. Sterke ord. Men hva tror panelet vårt? Er Spania av 2012 historiens beste lag?

Les svar fra Frode Grytten, Tom Stalsberg og Oddmund Vaagsholm.

Les mer » 

Så var semifinalene unnagjort. Det er kanskje ikke så veldig mye å si om den første, annet enn: ikke spar på gode straffeskyttere i en konk! I den andre skjedde det litt mer, og særlig sto italienske Mario Balotelli fram og leverte spill og avslutninger på høyeste nivå. Og som alltid i fotballen er alle Balotellis spillopper og usportsligheter umiddelbart tilgitt idet ballen treffer nota – plutselig er det Mario i alle hjerter. Det er sånn fotballen er. Ingen som ikke liker deg når du vinner. Ingenting som ikke kan tilgis ved at du putter lær i nett. Ikke sant?

Les svar fra Oddmund Vaagsholm, Tom Stalsberg og Per Kristian Cani.

Les mer » 

FOTBALLPUBDIKT

Jeg liker å sitte på fotballpub
Jeg er ikke så veldig glad i kampene
Men jeg liker å høre på
Alle dem som er det
Samtalene er rasende
Drikkinga også
Og jeg liker ei øl i ny og ne
Etter siste runde
Går jeg hjem og prøver å skrive noe
Så mater jeg katta og legger meg
Det er ikke rare livet
Men jeg liker jentene som roper Forza

– Peter Lindforss, 25/6/2012

Om kun kort tid spiller mesterskapsfavoritt Spania kvartfinale mot Frankrike. Verdens beste landslag? Ja. Jo. Historias beste landslag? Kanskje. Og midt på bana, midt på laget: Andrés Iniesta. Den kanskje beste av de beste. Han som i tillegg til å spille så veldig fint også virker så fin. Så til forandring rolig og ordentlig, i den galskapens arena som er moderne fotball. Så dukker han plutselig opp på et iskremskilt! Er det han? Hvem er det? Vi må se to ganger. Og vi må ha øyeblikkelig trøst. Vi må høre med noen som vet råd når det gjelder fotball og trøst. Vi må høre med Frode. Hva er det med Andrés, Frode? Hva er det han holder på med?

Frode Grytten: Dette bildet har eg forsøkt å fortrenge. Eg hadde i grunnen fortrengt  det også. Men der var det igjen, gitt. Eg var i Spania tidligare i år, og då fikk eg bildet midt i fleisen. Eg skulle ønske at eg ikkje hadde sett det. Andrés Iniesta som sleip iskremmann. Andrés Iniesta som posterboy med merkelig lokkemann-flir. Eg liker Iniesta. Det er få fotballspelarar på toppnivå som framstår som verkelig sympatiske. Iniesta er ein av dei. Ein lagspelar. Ein mild mann. Ein det aldri er noko tull med. Bare fantastisk spel, utrulig overblikk, unik teknikk, alltid suveren, alltid viktig, ein geniunt moderne fotballspelar. Det gleda meg at Andrés Iniesta blei matchvinnar i VM-finalen. Den gode mann vann. Men, så dette! For eit sjokk! For eit nedsig! For eit slag i solar plexus! Vel, ein får bare bite i det grøne graset. Fotball er eit virus, eit globalt virus som spreier seg uhemma. Fotballen er til sals, fotballspelarane er på tilbod denne veka, neste veke og heile neste år. Alt handlar om pengar, nesten alt handlar om pengar. Kom og kjøp. Løp og kjøp. Plinge-linge-linge-ling. Det er ikkje noko nytt, det er ikkje ei djup innsikt, på mange vis drit eg i det også, eg skulle bare ønske at eg hadde sluppe å sjå Andrés Iniesta i ein så teit versjon.

Så er to av fire puljer ferdigspilt. Tyskland og Portugal videre fra B-gruppa var ingen bombe, men hvem trodde at Hellas skulle slå ut Russland i gruppe A? Vi husker for bare en ukes tid siden, etter at Russland hadde banka Tjekkia, at eksperter i TV-studioer verden over snakka om hvor gode russerne er og så ferdige Tjekkia – og ikke minst Hellas – virka, som fotballnasjoner. Defensive, trege, gamle. Finito. Så går det to kamper og Tjekkia har vunnet gruppa og grekerne senket Russland – og vårt spørsmål er såre enkelt: Hvordan gikk det an? Hvorfor vinner ikke det beste laget?

Les svar fra Frode Grytten, Linda Klakken og Per Kristian Cani under.

Les mer » 

Vi ser på Italia Kroatia (som ender uavgjort) og merker oss flere ganger i løpet av de nitti at de italienske spillerne gestikulerer veldig med hendene når de klager/krangler med dommeren. Ingen bombe det, for så vidt. Italienere er fanatiske gestikulatorer. Det visste vi. Men så vi ikke nettopp i Spis, elsk, lev (Å, kom an!) at sånne gestikuleringer er synonyme med å gi fingeren? Og om så er, hvorfor blir ikke de asurblå sutrekoppene utvist? Vi tar kontakt med en glimrende kompis, ålesunder og kollega fra Forlaget Press, Thomas Mala, som er eks-Romer og vet alt om Italia. Er det sånn, Tommy, bruker de italienske spillerne hendene til å si føkk off til dommeren?

Thomas Mala: Håndbevegelsen betyr ikke føkk off. Den brukes i mange situasjoner, og er mer et spørsmål – oversatt til ålesundsk så vil det bli: Ka det e? Gradene av utslag på håndbevegelsen indikerer gjerne også frustrajonsnivået. Dess mer utslag, dess mer irritert. På ålesundsk igjen: Ka faen det e no da? Hæ? HÆ? Også ender det hele gjerne med hendene foldet, bevegelser fram og tilbake, utropet Mamma Mia og hoderisting og sukk og stønn. Selv klaging på dommeren er en kunst. Gotta love it. Forza Azurri! 

I går kveld rundet Sverige og Ukraina av første runde i gruppespillet, og i den absolutt gulblåe anledningen spurte vi oss selv om lag og land som Sverige og Danmark blir litt viktigere for oss i sluttspill hvor Norge ikke er kvalifisert. Gode naboer og alt det der. Holder vi med dem? Er vi for fotballens skyld et Norge i rødt, hvitt, gult og blått?

Les svar fra Eirik Ingebrigtsen, Linda Klakken, Oddmund Vaagsholm og Richard Aarø under.

Les mer » 

En ting som kanskje går oss litt hus forbi, når fotballen begynner å rulle, er mesterskapslogoen. Det grafiske uttrykket som skal holde sluttspillet sammen. Men ikke denne gangen. Vi ba Aslak Gurholt Rønsen i vårt kjære Yokoland vurdere Polen-Ukrainas logo.

AGR: – Den første logoen til EM ble designet til det første mesterskapet i 1960. Logoen forestilte et flagg hvor øverste halvdel viste vertslandets flagg-farger, mens det på den nederste halvdelen sto skrevet UEFA og årstall. Jeg har ikke klart å finne ut hvem som designet denne logoen, men den var visstnok så suksessfull at UEFA bestemte seg for å bruke den samme logoen på kommende mesterskap. Logoen ble faktisk brukt på samtlige mesterskap mellom 1960 og 1992.

I 1996 ble det designet en ny egen logo for mesterskapet i England, og siden har man hatt en egen logo til hvert mesterskap. Når jeg ser på dem, må jeg si at det er få (eller ingen) av dem som slår meg som spesielt gode logoer. Det er få symboler som er sterke. De sier ofte lite eller ingenting om vertsnasjonen, og som de fleste nyere logoer er de alle en dårlig blanding av abstrakte elementer som ikke forteller noe som helst, og fryktelige 3D-effekter. Den første fra ’96 er vel kanskje den beste fordi den i hvert fall har et navnetrekk som er forholdsvis distinkt, i tillegg til at den kom pre denne grusomme 3D-trenden.

Les mer fra Aslak under.

Les mer » 

Så er det sluttspill igjen. Europamesterskap. Og Norge er ikke med. Men det er vi vante med. Det har vi visst fra barndommen. Men greit. Nytt sluttspill betyr nytt panel. Som vi forpester med sakligheter og moro. Det første vi spør oss før årets turnering er hvor kløktig det egentlig var av UEFA å velge seg Polen/Ukraina, med tanke på de mange problemene tilknyttet fotballfans i de to landa, samt det dramatiske fallet i tilskuerinteresse, hovedsakelig på grunn av store geografiske avstander og skyhøye priser (en FIFA-topp kalte nylig hotellnæringen i Ukraina for gangstere av den grunn). Sky News rapporterte tidligere i uka at det franske forbundet har solgt utrolige 27 – to syv – billetter til en av gruppekampene sine (nevnte ikke hvilken). Nå er ikke det franske publikummet det som reiser mest, men lell, hvor lurt var det her?

Les svar fra Tom Stalsberg, Linda Klakken, Frode Grytten og Oddmund Vaagsholm under.

Les mer » 

«Jeg hata å være utenfor. Jeg hata å tape. Likevel var ikke det viktigste å vinne. Det var fintene og de kule greiene. Det var mye: «Oi oi! Wow! Se på den!» Man skulle imponere gutta med triks og dragninger, og man skulle øve og øve til man kunne dem best av alle, og ofte ropte muttern fra vinduet: «Det er seint. Maten er klar. Kom inn nå.» «Snart, snart,» sa vi og spilte videre, og det kunne bli seint og regnvær og generelt kaos. Men vi bare spilte videre.» Zlatan om oppveksten i Rosengård, fra Jeg er Zlatan (Font, 2011).