Var det Shakespeare som en gang spurte seg what’s in a name, for å bedyre at det ikke ligger allverdens i det? Men det holder oss ikke fra dem, gjør det vel? Vi er glade i navn, vi har alltid vært det, vi dropper dem overalt og alle andre steder. Noen av oss gir seg selv nye navn. Noen av oss tar tilbake gamle. Så noe må det være i det, ikke sant? Det var i alle fall sånn jeg tenkte på toget fra Åndalsnes, over Dombås, til Oslo, og bestemte meg for å finne ut hvem av Jon Michelet og Dag Solstads navn som, hvis man stokker om på bokstavene (men ikke nødvendigvis bruker alle hver gang, men heller ikke den samme flere ganger), rommet flest fotball-lag verden over. For å bestemme en gang for alle, bestemte jeg, hvem av de to fotball-forfatterne som har mest peil på sporten. Vi begynner med Michelet.

Jon Michelet: Det første laget som slår en er den franske storheten OM. En forkortelse, riktgnok, men det får gå. Og fra samme liga: Nice, som ble stifta i 1904 og var opprinnelig mynta på friidrett og kroppsøving. En norsk klubb fra samme år: Mo. Som en gang i tida hadde Trond Sollied i førsteelleveren. Mer norsk: Holmen fra Asker, som på 30-tallet hadde skøyte-ess og landslagsspiller Harald Strøm i sine rekker. Og Ihle, dessuten, ikke langt fra Raufoss, som spiller hjemmekampene sine på «Grønlandssletta». Og Teie, fra Nøtterøy i Vestfold. Hollandske NEC. Slovenske Celje. Polske Lech. Skotske Leith. Hvor The Proclaimers er så glad i solskinnet. Meksikanske Léon. Indiske JCT, som ble stifta i fantastiske 1971 og spilte, bare noen få år senere, med legendariske Inder Singh på topp. Jeg snubler også over irske C.I.T. og belgiske Mélen, ikke akkurat storheter noen av dem, men greit. Og brasilianske Leme, som bare er et par år gammel, men alderen skjemmer som kjent ingen, og kunne vi tenke oss Jon M uten en gjeng med brasser rundt seg? Hva blir det i sum? 15.

Kan Solstad toppe det?

Les mer » 

Det har storma litt rundt fotballspilleren Wayne Rooney om dagen: 24åringen har uttrykt ønske om å forlate klubben sin, Manchester United, for å tjene veldig mye mer penger andre steder. Og han om det, så klart – men det man jo begynner å lure litt på, som fan av fotballen, som tilskuer, er om hvorvidt den stadig tydeligere pengekulturen i fotballen, med særlig Manchester Citys eiere som eksempel, innvirker på fotballengasjementet vårt, supportergleden? Begynner det å føles litt annerledes å følge et lag hvis spillere tjener mer på ei uke enn vi gjør på et år? Kanskje to eller tre år? Gjør det alt litt tommere? Eller er det som før? Samme galskapen? Samme innlevelsen?

Frode Grytten (forfattar og Everton-mann): For ein Everton-supporter var det stort då Wayne Rooney dukka opp, skåra sitt første som sekstenåring, full i fotball, full i faen, kom rett frå bakgatene i Croxteth, kunne ingenting anna enn å spele ball, men akkurat det kunne han som nesten ingen andre. I dei gatene er fotballen einaste veg ut, og han fann den vegen. Det er vanskelig å klandre han for det, sjølv om han ein gong som gutespelar reiv av seg Everton-trøya og avslørte ei T-skjorte med denne lovnaden: Once a Blue, always a Blue. Dagens fotballspelarar manglar ei grunnleggande kjensle for laget, dei spelar for seg sjølv og det er ikkje alltid like vakkert å sjå på. Eg er mest nysgjerrig på korleis pengeveldet verkar inn på den jobben som managar og trenar skal gjøre. Korleis handterer du 18–19-åringar som er nokre av verdas rikaste menn og som elles i livet aldri hører ordet NEI? Kva gjør alle dei pengane med spelarane idet dei kjem ut på matta og skal spele ball? Og kvar er Wayne Rooney om 20 år? Er han pløsete, aggressiv pubeigar i Croxteth med bilde av seg sjølv på veggane og eit iltert klientell? For ein Everton-supporter er livet framleis like enkelt, og like vanskelig. Klubben min har ikkje nok pengar til å ta opp kampen mot dei aller beste, ein kan håpe på eit godt resultat no og då, ein siger mot dei store og så får ein halde fram med å drømme om at ein dag, ein dag er himmelen knallblå over Goodison Park … For om spelarane er trulause djevlar, er det nokon som held fast: Ein gong blå, alltid blå.

Les mer » 

Det franske landslaget i fotball og deres nye sjef Laurent Blanc er i Norge for å spille privatlandskamp, og i møte med pressen avslørte i går Blanc sin absolutte mangel på kunnskap hva gjelder norsk fotball og norsk landslagsfotball. Jeg vet veldig lite om norsk fotball, sa den tidligere stopperkjempen, bare at de norske spillerne er veldig høye, veldig store. Den gamle kjempers fødeland-leksa, med andre ord. Og kanskje er Flamme litt nærtagen så tidlige på en tirsdag men hallo? Er det virkelig mulig at en landslagstrener bare har en såpass klisjemessig kunnskap om en motstander som for ikke så mange år siden lå på andreplass på FIFA-rankingen? Vi kunne håpet på følgende respons fra en hvilken som helst av de sikkert mange journalistene i rommet:

Hvilken som helst journalist: Godt mulig det, Blanc, godt mulig de norske gutta er store, men si meg, jeg vet for min del nesten ingenting om fransk fotball og har hørt at de franske spillerne spiser ost og drikker vin i pausa, stemmer det? Og at dere ligger med hverandre eller hverandres koner eller hverandres døtre kvelden før kampen? Og trener med halstørkle og beret? Hvis dere gidder å trene i det hele tatt? Hm? Ikke bli grinete nå, Laurent, bare noe jeg har hørt.

Haugevis av fotballsanger er basert på poplåter; ikke like mange poplåter er basert på fotballsanger. To fattige eksempler: Saint Etiennes 2002-album Finisterre toner ut med strofer fra «This Time (We’ll Get It Right)», Englands offisielle VM-sang fra 1982, og The Tough Alliance integrerer Liverpool-hymnen «You’ll Never Walk Alone» i sin «Sirens Outro» på The New School. Nå viser det seg at Panda Bear tar fotball/pop-samarbeidet et skritt videre på sitt kommende album Tomboy, hvor en hel låt – «Benfica» – er bygd rundt diverse supportergauling. Noah Lennox bor i Lisboa; kanskje opptaket er gjort på Benficas hjemmearena Estádio da Luz? Spørs om stadionlyden fra Sør-Afrika like velegnet for sampling.

«There is not a thing more true/ or natural than wanting to win», synger Panda Bear. Hadde det ikke vært for den kollektivistiske hoiinga i bakgrunnen, kunne det nesten hørtes ut som ei linje fra The Fountainhead. Men hvem er det som «vinner» på denne låta? Ikke geniet, ikke «eneren», men massen – idrettsarenaens egentlige hovedperson. Når supportersangen løsrives fra sin opphavelige kontekst, understrekes det vi allerede visste: Supporterne jubler ikke for spillerne; de jubler for seg selv.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Hvis fotball-VM ble arrangert årlig, ville norske forfattere aldri opplevd skrivesperre. Her er et nytt bidrag til sommerens VM-litteratur – ført i pennen av singelforfatter Ola Innset. Prosastykkets undertittel er «Tyskland–Australia 4–0».

– Dette må først og fremst være veldig flaut for John Travolta, sa du, i det åttifjerde minutt. Det var endelig blitt ordentlig mørkt, sånn at det projiserte bildet på det krøllete lerretet ble lettere å se.
__– Hvorfor det? spurte jeg, vi hadde begynt å se på hverandre på en sånn halvintens måte som liksom betyr «jeg er utrolig oppslukt av deg».
__– Fordi han er maskoten deres eller noe sånt noe, sa du.
__– Er ikke John Travolta amerikaner? spurte jeg.
__– Han er scientolog, sa du spøkefullt.
__– Det er ikke en nasjonalitet, sa jeg, også spøkefullt.
__– Nei, men han er maskoten til et australsk flyselskap, og det flyselskapet sponser det australske landslaget, så dermed blir John Travolta liksom maskoten til både flyselskapet og laget, forklarte du, og du var enda penere nå som det var blitt mørkt, noe som for så vidt ikke er en kompliment, men det var nå en gang sånn det var.

Les mer » 

Det er aldri for tidlig å begynne nedjogginga: I boksingelen Etter mesterskapet skriver benkesliter Lars Saabye Christensen om fotball generelt og VM – og slutten på VM – spesielt. Hør forfatteren lese høyt fra singelen på Litteraturhuset onsdag 7/7 kl. 19.30, like før semifinalen Tyskland–Spania.

OBS! Fram til avspark for VM-finalen førstkommende søndag gir to gule et rabattert rødt. Det betyr: Bestiller du tre eks. av Etter mesterskapet her fra nettsida, får du to gule til kr. 75,- og én rød til halv pris, til sammen kr. 187,50. Med mindre FIFA har innvendinger, begynner vi utsendingene så snart fløyta går.

Kan Diego Forlan vinne VM helt på egen hånd, spør forlagsvenn Peter Lindforss etter gårsdagens dramatiske kvartfinale mellom Uruguay og Ghana, hvor førstnevnte vant på straffer etter 1–1 ved fulltid: «… mannen är galen, men har den grymmaste foten någonsin,» skriver den svenske poeten. Så gjør han det poeter gjerne gjør når de er begeistra, han skriver et dikt:

FOTBOLLSDIKT

När jag var ung
saknade jag bollsinne
På äldre dar
har jag lärt mig uppskatta
människor
som har det jag saknar
det är i sig
ett sätt att komma vidare

Diego Forlan visade mig
att fotboll är vackert
Jag brukade
ha svårt för vackra ting

men jag har alltid
velat komma ur en omöjlig position
och göra det omöjliga
eftersom det var min enda chans

Det enda som finns är målet
Det enda som finns är var du befinner dig

Takk for det, Peter og lykke til videre i VM. Måtte Diego være med deg.

Her får du en liten instant Ferdigvare henta fra det pågående VM-sluttspillet i Sør-Afrika: det er de siste fem minuttene, pluss tillegg, i gruppespillkampen Danmark —Kamerun som gikk sent lørdag kveld, Danmark leder 2-1 og Jon Dahl Tommassen er nettopp bytta ut da vi hopper inn og følger Viasat 4′s kommentatorpar Stokke/Davidsen ord for ord:

«STOKKE: … eventyrlig store muligheter for Danmark og jeg tror det er han som kommer til å sitte mest av alle og håpe at hans elleve medspillere klarer å ri det her resultatet inn og kan i beste fall få ei kontring som defintivt er spikeren i den kamerunske kista. DAVIDSEN: Nå … hehe … nå koker det for mange utpå her. Nå fikk Sørensen også gult kort. STOKKE: Bruker for lang tid. Det har vært litt av en fotballkamp. Vi koker det sønder og sammen i fillebiter på kvalitet men på underholdning så er det terningkast seks. Og hvem hadde trodd det etter å ha sett Danmark i et par kamper i kvalifiseringen? Bra spilt til Eto’o. Da er moralen: ikka la han snu … kommer til avslutning … trykker på … og nå kommer muligheten … får vi se da. Rommedahl still going. Du verden hvor lett han er i steget fortsatt. Overstegsfinte, ja, Nicklas Bendtner, og så prøver du en frekkis, som ikke går. Nå er det viktig for Danmark å klare og holde i ballen idet vi snart har spilt 87 minutter. DAVIDSEN: Og det kan de klare for det er så stor strekk i Kameruns lag også, da kan de bare trille den rundt bak i laget. STOKKE: Ja, vi så det i første omgangen, herr Davidsen, hehehehe … DAVIDSEN: … hehehe … STOKKE: … hehe, det er en … det er en dårlig idé. DAVIDSEN: … ja, vel og merke … vel og merke hvis de ser foran på ballen, da. STOKKE: Hehe.

Les mer » 

Offisielle fotballsanger har helt siden Steinar Albrigtsen, Jørn Hoel og Øyvind «Elg» Elgenes satt på en benk et sted i Norge og tromma på en ball og sang just do it (eller var det let’s do it?, eller don’t do it?, eller hva var det?) vært en ganske klein affære for de to halvmånene Flamme (Lightning Seeds og del Amitri de åpenbare unntaka). Derfor lar vi den salige iren Mike Scott, best kjent fra The Waterboys, gi oss et litt mer høystemt oppspark til avspark for VM i fotball 2010.

KLAR

klar for verden
klar for ånd
klar for retningsforandring
klar for berøring
klar for natur
klar for det indre livet
klar for forandring
klar for eventyr
klar for det nye
klar for kjærlighet
klar for mirakler
klar for deg, min kjære
klar for læring
klar for latter
klar for frelse
klar for glede
klar for tjeneste
klar for å si JA!
klar for sjanser
klar for entusiasme
klar for fred og ro også
klar for kjærlighet
klar for mirakler
klar for deg, min kjære

MS/FF

VM i fotball-bøker har etterhvet blitt (nesten) like sykliske som VM i fotball, det ene begynner å bli smått utenkelig uten det andre — og takk for det! Det vanlige er dog at bøkene kommer etter sluttspillet, etter vinneren har vunnet og taperne tapt. Ikke så i år. Det norske forfatterlandslaget ga for bare noen dager siden ut boka VM 2010 – 32 land, 33 tekster (den siste teksten om Irland, som ikke er med, men som kanksje burde vært det hvis du husker Thierry Henrys sleipe hands i ekstraomgangene av kvalifiseringsfinalen mellom Frankrike og Irland?). Et slags vorspiel, altså. Med bare menn rundt bordet. Men kan det bli bedre enn fotballprat og mer fotballprat når det bare menn sitter rundt bordet og vorser? Neppe.

Det er mange navn på bidragsyterlista, og mange kjente, men i god sosialdemokratisk ånd nevner vi ingen og glemmer ingen, men tar oss heller en liten prat med Oddmund Vaagsholm, som i tillegg til å skrive om England også har redigert den drøyt 300 siders lange antologien.

Les mer »