
«It’s that time,» sier Marlboromannen til Harley Davidson i gamle (om ikke gode) Harley Davidson and the Marlboro Man, og sikter til den tida på året da HD alltid stikker av, drar sin kos og ingen vet hvor. Det fins flere slike tider på året. Hvor viss folk alltid stikker av. Sånn cirka nå er en slik tid. Idet Cannes-festivalen åpner og den franske rivieraen gjøres om til en ganske stor rød løper og millioner av nærfilmstjerneopplevelser. På bildet over ser vi arbeidere rigge opp av et stort seil med bilde av Faye Dunaway på til årets festival (som blant annet skal vise en teknisk nyoppussa versjon av Puzzle of a Downfall Child fra 1970). Det er dessverre (evt. heldigvis) ingen på Flamme som skal nedover i år, men Litteraturhusets Silje Riise Næss skal ikke for første gang av gårde, og vi sendte henne et par misunnelige spørsmål like før avreise.
NØH: Hvordan er det å være i Cannes under filmfestivalen?
SRN: Svaret her burde jo være at det er ordentlig stas. Og det er det jo, i betydningen glitter og stas og glamour. Men hvis vi snakker om byen, og ikke filmopplevelsene, så er det for det meste utrolig svett og masete og folkerikt. Man går i kø i gatene og snubler over veisperringer og kjendisspottere overalt. Utallige tusener er akkreditert til festivalen, og overraskende mange andre velger Cannes som reisemål akkurat i denne perioden for å stå som sild i tønne og strekke hals etter hårtustene til Pierce Brosnan. Man kan bli litt matt. Men så kommer man seg endelig inn i en stor, mørk aircondisjonert kinosal og ser et mesterverk av Kim Ki-Duk, og da føles alt riktig.
Les mer »