B: Hva tenker du om det svarte hullet de skal lage nedi Sveits? Skummelt, sant?
NØ: Jeg liker det ikke. Heller ikke måten nyhetsdamene snakker om det på radioen: «Verdens undergang, høh høh». Hvis verden faktisk går under, skal jeg ringe opp og stille dem til ansvar.
B: Vet du hvordan et sånt hull fungerer? Vil det oppstå en fysisk revne i jordskorpa, liksom? Vil kloden vrenges?
NØ: Nei, ikke fysisk. Eller – det er jo fysikk, men en annen type fysikk enn den vi er vant med. Hullet vil oppstå i rommet, på en måte.
B: Men hvor brått skjer det?
NØ: Det vil skje først sakte, så plutselig.
B: Så du kan i prinsippet sitte på en fjelltopp og se hullet nærme seg? Eller feire dommedag taket av en høy bygning, sånn som de gjør i Independence Day?
NØ: Ja … Helt til bygningen blir sugd inn. Men min kunnskap om sorte hull baserer seg strengt tatt på science fiction-filmer. Ifølge Hollywood er det sånn man gjennomfører tidsreiser: Du styrer romskipet ditt inn i hullet, og vips befinner du deg i en annen tid.  Men hva slags stoff romskipet i så fall må være bygd av, det vet jeg ikke.
B: Jeg tror jeg ville satset på plutonium! Skjønt det beste er kanskje å bygge et digert romskip og gjemme seg på baksiden av månen til hullet har spist seg mett.

Les mer » 

I McSweeney’s 25, som kom ut på fjoråret en gang, finner du, på sidene 101-103, ei lita historie av Alexander MacBride som heter «The Ape Man». Ei historie om Tarzan — apenes konge — og Tarzans pur onde motstykke: the Ape-Man (ja, det skrives forskjellig fra tittelen i teksten). Der Tarzan gjør utelukkende godt, skriver MacBride, gjør the Ape-Man utelukkende ondt. Han er vår fiende i ett og alt i all evighet. «They say there is no evils he does not have his hand in», heter det. Men samtidig er han altså yanget i Tarzans ying (eller hvordan det skrives). Og vi som leser og lever må derfor huske, konkluderer MacBride, at også the Ape-Man var en liten høyt elska apekatt en gang i tida. Men så gikk det fryktelig galt et sted på veien.

NØH: Men hvem av Tarzan og apemannen tror du lever det gode liv?
AM: Det er ikke godt å si hvem av dem som var mest heldig. Tarzan hadde antageligvis et veldig aktivt liv, full av opptrinn og nysgjerrighet, og han kom seg mye ut av huset. Det er ikke lett å vite hvilken glede og behag som ligger i død og ondskap, så apemannen er vanskeligere å forstå seg på. Jeg vet ikke, når alt kommer til alt.

NØH: Og hvem av dem bør man egentlig henvende seg til når man sliter med sjelslivet?
AM: Jeg tror ikke det er et enten eller. Begges syn på saken er nødvendig. Eller verdifulle. I en bedre verden kunne de kanskje hatt et radioprogram sammen? Et slags innringningsprogram? Men jeg tror vel egentlig helst at så imponerende typer som disse to fort kan skuffe om vi skulle be dem råd i hveragen. Og det ville vært veldig demotiverende om de, etter å ha blitt spurt om råd, leverte den sedvanlige skuren av plattheter. Du vet. Jeg tror fort de ville gjort det.

Vi takker Alex, hilser hjem og ønsker oss like gjerne «Apeman» av The Kinks.

Hvem husker ikke Janis Ian? Og låter som At seventeen, Stars, In the winter, Jesse, Tea and sympathy? Den lille jenta med det store krøllete håret som ikke fikk guttene den gang da? Flamme spør den nå voksne singer/songwriteren hva det gode liv er eller har blitt etter et forholdsvis langt liv med plater og turnéliv.

FF: Janis Ian, hva er det gode liv sånn du ser det?
JI: I guess it’s always been the same for me – time enough to write, without having to go on the road.

Tid nok, altså. Og ingen forstyrrelser. På en rolig morgen i Oslo, med høy, lys himmel, har vi selvsagt ingen vansker med å se verdien av det. Rave on, Janis Ian!

Først må vi tillate oss å smile litt, Joyce Maynard og Flamme Forlag, fordi, som hun sier det selv, hun hadde akkurat skrevet til en avisredaktørkompis av seg for å tilby en ny spalte i avisa hans med tittel: The Good Life, da Flamme altså eposter henne for å spørre om det gode liv. Så nå smiler vi.

Joyce Maynard er forfatteren, journalisten, læreren og alenemoren som blant annet har skrevet filmmanuset til To die for (fra 1995, med Nicole Kidman og Matt Dillon, husker du?) og den fine selvbiografien At home in the world (1999), hvor hun også forteller om sitt den gang da skrive- og kjærlighetsforhold med J. D. Salinger, ingen ringere. Hun fikk en del tyn, gode Joyce, da den boka kom ut, fra det selvoppnevnte og småpraranoide Salinger-protektoratet som fins der ute, men Flamme skal ikke tyne, bare høre med ei jente som har fått sin dose i livet men ikke ser ut til å ha mista likevekten av den grunn, hva hun tenker om det gode og det levende.

FF: Hva er det gode liv, Joyce Maynard?
JM: I would define it so differently (and more simply, no doubt) from how
I might have, twenty years ago. To me, the good life is one in which we find not simply pleasure but meaning. Happiness is less important than discovery. Though of course, I hope for happiness too.

Mening så vel som velbehag. Og lykke mindre viktig enn oppdagelse, enn oppdagertrang, enn voksen nysgjerrighet. Som i sum kanskje blir en slags alltid relativ inngang – og med det: utgang – til livet? Noe å tenke på.

Hva er det gode liv? Er det et spørsmål? Er det et svar? Kan man spørre? Kan man svare? Hvem vet? Vi spør HENNE-redaktør Ellen Arnstad, ikke fremmed for artikler om livstil og veivalg, hva hun tror.

FF: Hva er det gode liv?
EA: Det gode liv er summen av alle de rollene livet består av og forhåpentligvis er ikke rollene i utakt hele tiden. Det vil si at når noe oppleves vanskelig i livet, så oppleves noe annet sannsynligvis som helt fantastisk. Når noe har gått i stå, er noe annet forløst. Det handler om ying og yang. Om den skjøre balansen. Om livsveven som veves, med både svarte og hvite tråder. I en slags sammenhengende harmoni. Men vi ser livsgleden ofte bare som korte glimt. De holder oss gående. Gir dagene livskraft. Gjør dem gode. Også.

Høres nesten ut som et ekteskap. Kanskje det er sånn det er?

Hva er det gode liv? Man kan snakke i en evighet om det, ikke sant? Og noen ganger, for å parafrasere den store Dan Turèll, føles det som om vi har gjort nettopp det. Men spør dataspillutvikler Danny Miller, kanskje mest kjent for det avslappende kjedereaksjonsspillet Boomshine, og svaret er på alle måter kort. Men ikke dermed sagt dumt. Eller?

FF: What is the good life? Apart from playing Boomshine, obviously.
DM: The good life is as is.

Kanskje litt vel Forrest-Gumpig-aktig, Danny, men åkei, vi noterer. 

Hva er det gode livet? Hvem spør man? USAs visepresident Dick Cheney, kanskje? 

NØH: Dear Mr. Vice President, in your considerable experience, what is the good life?
DC: Thank you for e-mailing Vice President Cheney.  Your comments, suggestions and concerns are important to him. Unfortunately, because of the large volume of e-mail received, the Vice President cannot personally respond to each message. However, members of the Vice President’s staff consider and report citizen ideas and concerns.  

Jaja. Ingen bombe, akkurat.

Hva er det gode liv? Hvem spør man om sånt? Vi prøvde moralfilosof Martha Nussbaum forleden (og fikk så hatten passet), nå er det Hojin Kimmels tur, treningskoordinator ved Zen Mountain Monastery, hovedkvarteret for Fjellenes og Elvenes Munkeorden, like ved Woodstock i New York. Hun har, som alle kan se, et helt annet forhold til retoriske hodeplagg.

NØH: I don’t imagine there being an answer to the question and maybe I’m at fault for even asking, but here goes: what is the good life? And how is it attainable?
HOJIN: Nils, be still and realize that you are inherently peace and this good life itself. Master Dogen writes; To study the Buddha way is to study the self, to study the self is to forget the self, to forget the self is to be awakened to the 1000 things. Hope this may help.

Det håper vi også, Hojin. Ser deg på andre sida, kamerat! Eller blir det på denne sida?

I går kveld var James Taylor innom Norge og Oslo Konserthus, for å holde en sittekonsert for folk som enten er voksne i sjel eller voksne i alder: den diskré tåspissen, du vet, de velmenende ropene: det tilbakelente opprøret: James Taylor.

En sang skal særlig nevnes her i Flammekollektivet: «Secret of life»: fra plata JT (1977) hvor Taylor synger om det store spørsmålet. Om meininga med alt. Han synger: since we’re only here for a while/ we might as well show some style: altså: nettopp fordi vi ikke har all verdens med tid, kan vi like så godt utvise litt stil.

Litt takt. Litt tone.

Litt mer det gode, litt mindre det strenge. For er det ikke lettere, er Taylors poeng, å holde stilen når du ikke behøver holde den så lenge? 70-80-90 år toppen? Any fool can do it, synger han også, så: fritt frem, folkens!

Hva er det gode liv? Hvem vet? Flamme Forlag spør moralfilosof Martha Nussbaum ved universitetet i Chicago og får litt så hatten passer, som det heter:

NØH: What is the good life, as you see it? Is there a meaning to life?
MN: I talk about this in my books, would not write books if I could answer the question in one e-mail.

Takk, Martha! Flamme er både enig — og uenig.