Den unge parisianske kokk og kokebokforfatter Clotilde Dusoulier, som også driver den populære matbloggen Chocolate & Zucchini, har ingen vansker med å forklare det gode liv for Flammes matkresne redaktører og lesere (kanskje ikke like kresen som frøken Dusoulier, men like fullt).

CD: For meg handler det gode liv om både en slags opprydding i og sortering av livets bestanddeler, samt at man konsentrerer seg om de enkle tinga som gjør en lykkelig. Og så, når du har fått til det, kan du spise de enkle tinga som gjør deg lykkelig, som for eksempel mørk sjokolade med sukrete pistasjnøtter, eller moden ost på hjemmelaga surdeigsbrød.

Forfatter og biograf Deborah Baker som blant annet skrevet boka A Blue Hand – The Beats in India om beatforfatterne Allen Ginsberg og Peter Orlovskys reise og opphold i India på begynnelsen av 60-tallet — ei fin bok, for dem som liker fine bøker — er ikke blitt noe klokere på det gode liv, sier hun, av å biografere andres.

— Jeg er redd versjonen min av det gode liv blir litt kjedelig. Jeg tror Allen Ginsberg levde et godt liv og hadde all grunn til å dø i fred, lykkelig over å ha levd et liv til det ytterste, han var gode venner med praktisk talt hele verden og verden ble et bedre sted av han levde i den. Jeg beundrer særlig reisetalentet hans, evnen til å ikke bare forstå men sympatisere med vilt fremmede kulturer og mennesker. Men det å gjenkjenne hva et godt liv er og måtte innebære gjør det desverre ikke lettere for hver enkelt av oss, meg selv inkludert, å leve det. Alas.

Flamme kjenner ikke til alt for mange designere og stylister (dessverre), men da forlagets ene halvdel fant en navnesøster i designer og stylist Tina Haagensen føltes det bare naturlig å ta henne med i det gode liv-spalta. Kan det tenkes at designere tenker annerledes om hva som er det gode liv? Blir det automatisk flere designmøbler og alt skreddersydd?

— Det jeg umiddelbart tenker på er privilegiet å bo i Norge, og å ha en familie, og å få jobbe med det man liker aller, aller best, og ha god helse – også for dem man er glad i. Disse tingene tar man ofte for gitt og det er lett å glemme at man er på toppen av kremkaka, sett i verdenssammenheng. Livet er en rar greie: innimellom skal man røskes opp, for å stå foran utfordringer og gleder. Fra sorgen og redselen ved å miste noen man er glad i, eller bekymring for at barna ikke har det bra, til brusingen i kroppen når man er forelsket, eller nerven i kroppen når man skal «ut i verden helt på egen hånd».

— Jeg setter stor pris på å være alene innimellom, uten andres påvirkning. Som barn foretrakk jeg å leke alene på loftet framfor ute i gata med de andre, og hvis jeg ble med venner hjem, vasket jeg like godt opp og gjorde rent etter middagen! Jeg har alltid hatt glede av å rydde! Det er noe med å få ting unna og ikke la det hope seg opp og bli forstyrrende. Da får jeg oversikt og kan begynne å jobbe. Jeg er glad i å jobbe, og jeg jobber mye! Å se fremdrift ved hardt arbeid er svært tilfredsstillende. Men jeg har det vel sjelden bedre enn på «hytta» i Florida med mann og barn. Å duppe stille på en flytemadrass i Mexico-gulfen, med en kald øl i hånda. Da kan humla suse!

Til det siste kan ikke FF si stort annet enn det DumDum Boys en gang sang: kunne vært verre! Det kan visst alltid det. Best å finne humla. Gjerne i Mejiko.

Forfatter og filmregissør, Lars Movin er begge deler, og blir det egentlig bedre enn det? LM har skevet bøker og laget filmer om for eksempel de amerikanske beatgutta (Allen Ginsberg, Jack Kerouac med flere) og den danske beatgutten Dan Turéll. «Onkel Danny – Portræt af en karma cowboy» heter sistnevnte. En ikke helt fremmed referanse her på Flamme Forlag, heller. Så var det kanskje uunngåelig at det skulle bli LMs tur å svare på det gode liv? Kanskje. Her gjør han det i alle fall.

— Det gode liv for mig er at have fundet en retning i tilværelsen – personligt og professionelt – og at føle, at man udnytter de potentialer, man måtte have, på en positiv måde.

Og vi er hjertens enige, Lars Movin. Klart vi er. Hvem er ikke det? Retning og potensiale. Et fremragende dobbeltsete å sitte på livet gjennom. Fra Kerouac til Turéll til Gud vet hvor. Bare å ta plass.

Filmregissør Monty Miranda, som er mannen bak den fornøyelige filmen Skills Like This, hvor en håpløs forfatter forvandles til en håpefull bankraner, burde, som alle filmregissører bør, ha en viss idé om det gode liv. De er jo de nye historiefortellerne, ikke sant? Så hva tenker den godeste, og antagelig smått travle, Monty om det gode liv?

— Jo, takk som spør. Og takk for at du har sett Skills Like This. Jeg skulle mer enn gjerne svart på det lille spørsmålet ditt, men jeg tror ikke jeg har et like lite svar. Å rane banker betyr plutselig noe helt annet for meg. La meg vite hva du finner ut av underveis. Og ha det bra så lenge.

Det skal vi gjøre, MM, vi lover. Og god helg og lykke til og lalala. Og til alle andre: se filmen hans. Helt åkei den.

Det hender jeg ser for meg døden som en nødutgang. Eller nei, det ble litt feil: jeg ser for meg det grønne skiltet over nødutgangen som døden. Men ikke døden forstått som en vei ut av nøden, altså. Bare som et grønt skilt. Et lysende grønt skilt. Alltid synlig. Alltid der. Hvis tilhørende dør til syvende og sist er uunngåelig. Som på bildet over. Et grønt skilt og ei rød dør. Døden? Kanskje. Som også sier: «Ingen alkohol». Som kanskje betyr: du får ikke ta med deg alko inn i det hinsidige. Og jeg kommer på en replikk i Saabye Christensens Bly, den første oppfølgeren til Beatles, fra kompis Sebastian som lurer på, hvis man dør i bakfylla, om man da forblir bakfull i all evighet. Og jeg får ikke lyst på en øl. Og jeg kommer på noe Domitius Enobarbus (å, om vi alle hadde hatt slike latinske navn!) sier i et eller annet Shakespearestykke, at han og vennene hans har kommet seg gjennom den ellers så trøblete natta ved å drikke seg fulle («and made the night light with drinking»). Og jeg får kanskje lyst på en øl allikevel. Men så kommer jeg på pakten til Hawkeye Pierce i M*A*S*H (Let’s make a pact about drinking, let’s never stop), og blir litt engstelig igjen. Jeg vil jo gjerne kunne slutte en gang. Men så kommer jeg på det gamle prinsippet til Raymond Chandler (I think a man ought to get drunk at least twice a year just on principle, so he won’t let himself get snotty about it) og blir litt på igjen. Et steg fram, to tilbake. Der er døra, men hvor ble det av baren?

Forfatter og frilanser Jane K. Cleland bor sammen med mannen sin i en stor, lys, til-å-bli-litt-sjalu-av leilighet ikke langt fra East River på Manhattan. For om åra drev hun en bruktbokbutikk i New Hampshire, i dag skriver hun krimromaner hjemmefra nevnte leiligheten, mens mannen øver på trombonen sin i det andre rommet. Fire katter fyker frundt og passer på. Det høres fint ut. Høres ikke det fint ut? Og set ser fint ut attpåtil. Det kan virke som om forfatteren har funnet ut av noe. Flamme spør derfor det vi ofte spør folk vi ikke kjenner, hva er det gode liv?

JKC: Jeg tror ikke det fins et universelt svar på det. Det er et spørsmål om sansing og selvforståelse. (Når det er sagt regner jeg med at Hugh Heffner ville sagt noe annet; jeg tror at han er rimelig trygg på hva det gode liv er!) Men jeg er mer interessert i prosess enn innhold. Jeg er mer interessert i hvorfor folk vil ha det som de har det, framfor hvordan de faktisk velger å ha det. For eksempel, hvorfor er blå og oransje mine favorittfarger, mens min beste venns er lilla og mosegrønn og andre igjen foretrekker rød? Spørsmålet om det gode liv dukker faktisk ofte opp i bokserien min om Josie Prescott. Og helt enkelt, for meg: gi meg lystig ild i peisen, kattene mine, mannen min, en dobbel Jack Daniels (uten bær, uten is), en god biffmiddag i nær framtid og jeg er ei lykkelig jente.

Bytt ut Manhattan med Grünerløkka, fire katter med to manusbunker, mannen med et hockeybord, whiskyen med pulverkaffe og en god biffmiddag med kjipe nudler på hjørnet og Flamme kunne ikke være mer enig. Neida. Det er bare misunnelse, Jane. Keep on keeping on.

Sist mandag stilte forfatter Simon Stranger ut seg selv på Litteraturhuset i Oslo. Og når vi sier «seg selv» mener vi hjemmekontoret hans: Skrivebord, stol, kaffekopp, laptop og så videre. Et litt uvanlig stunt og Flamme blir fristet til å spørre Stranger om han med dette forsøker å bli litteraturens svar på Kristopher Schau?

SS: Nei. Jeg forsøker å nå ut til flere lesere. Til gjengjeld forsøker jeg altså å gi noen svar på alle de spørsmålene folk har rundt forfatterrollen. Har ikke du fått dem?

NØH: Jo, for så vidt, men er ikke en slik utstilling litt vel mytologiserende?
SS: Mytologiserende? Hvis jeg hadde sittet på en bar og skrevet med oppkast nedover skjorta og en ladd hagle i ryggsekken så kunne jeg vært med på at det kunne virket noe sementerende, men å sitte mellom 10-15 på en hverdag, med Farris og kaffe og skrive? Nei, det er ikke den forfattermyten jeg har møtt i hvertfall.

NØH: Og, ikke aldeles relatert men, hva er det gode liv sånn du ser det, Simon?
SS: Det gode liv er å ha det godt. For meg vil det si å ha mye tid, få sovet godt, og sitte en time eller to ute i solen å lese på ettermiddagen, i en bok jeg ikke ønsker å legge vekk, før jeg går inn igjen til de menneskene som betyr alt.

B: Hva tenker du om det svarte hullet de skal lage nedi Sveits? Skummelt, sant?
NØ: Jeg liker det ikke. Heller ikke måten nyhetsdamene snakker om det på radioen: «Verdens undergang, høh høh». Hvis verden faktisk går under, skal jeg ringe opp og stille dem til ansvar.
B: Vet du hvordan et sånt hull fungerer? Vil det oppstå en fysisk revne i jordskorpa, liksom? Vil kloden vrenges?
NØ: Nei, ikke fysisk. Eller – det er jo fysikk, men en annen type fysikk enn den vi er vant med. Hullet vil oppstå i rommet, på en måte.
B: Men hvor brått skjer det?
NØ: Det vil skje først sakte, så plutselig.
B: Så du kan i prinsippet sitte på en fjelltopp og se hullet nærme seg? Eller feire dommedag taket av en høy bygning, sånn som de gjør i Independence Day?
NØ: Ja … Helt til bygningen blir sugd inn. Men min kunnskap om sorte hull baserer seg strengt tatt på science fiction-filmer. Ifølge Hollywood er det sånn man gjennomfører tidsreiser: Du styrer romskipet ditt inn i hullet, og vips befinner du deg i en annen tid.  Men hva slags stoff romskipet i så fall må være bygd av, det vet jeg ikke.
B: Jeg tror jeg ville satset på plutonium! Skjønt det beste er kanskje å bygge et digert romskip og gjemme seg på baksiden av månen til hullet har spist seg mett.

Les mer » 

I McSweeney’s 25, som kom ut på fjoråret en gang, finner du, på sidene 101-103, ei lita historie av Alexander MacBride som heter «The Ape Man». Ei historie om Tarzan — apenes konge — og Tarzans pur onde motstykke: the Ape-Man (ja, det skrives forskjellig fra tittelen i teksten). Der Tarzan gjør utelukkende godt, skriver MacBride, gjør the Ape-Man utelukkende ondt. Han er vår fiende i ett og alt i all evighet. «They say there is no evils he does not have his hand in», heter det. Men samtidig er han altså yanget i Tarzans ying (eller hvordan det skrives). Og vi som leser og lever må derfor huske, konkluderer MacBride, at også the Ape-Man var en liten høyt elska apekatt en gang i tida. Men så gikk det fryktelig galt et sted på veien.

NØH: Men hvem av Tarzan og apemannen tror du lever det gode liv?
AM: Det er ikke godt å si hvem av dem som var mest heldig. Tarzan hadde antageligvis et veldig aktivt liv, full av opptrinn og nysgjerrighet, og han kom seg mye ut av huset. Det er ikke lett å vite hvilken glede og behag som ligger i død og ondskap, så apemannen er vanskeligere å forstå seg på. Jeg vet ikke, når alt kommer til alt.

NØH: Og hvem av dem bør man egentlig henvende seg til når man sliter med sjelslivet?
AM: Jeg tror ikke det er et enten eller. Begges syn på saken er nødvendig. Eller verdifulle. I en bedre verden kunne de kanskje hatt et radioprogram sammen? Et slags innringningsprogram? Men jeg tror vel egentlig helst at så imponerende typer som disse to fort kan skuffe om vi skulle be dem råd i hveragen. Og det ville vært veldig demotiverende om de, etter å ha blitt spurt om råd, leverte den sedvanlige skuren av plattheter. Du vet. Jeg tror fort de ville gjort det.

Vi takker Alex, hilser hjem og ønsker oss like gjerne «Apeman» av The Kinks.