Er ikke James Blake «dypest sett» en postmoderne crooner, i tradisjonen fra Perry Como til Antony? Temaene: de samme. Den emosjonelle ladningen: ditto. Men Blake omkonfigurerer følelsesstoffet, rekontekstualiserer det, «opphever den sensoriske erfaringens koordinater» (Rancière) på en måte som får banale tekstlinjer, banale melodilinjer, til å leve for oss igjen. Hvorfor lykkes det så ofte i popen, og så sjelden i litteraturen?

En gang på 70tallet skrev Joyce Carol Oates som følger i dagboka si: «Our society is mistaken: the experience of maturing is infinitely more delightful than ‘perpetual youth’. In youth, one is likely to wish to be experienced (especially if one is an attractive woman) — that is, to be watched, listened to, admired; in maturity one is far more interested in experiencing — in living. The acute self-consciousness of the attractive woman is crippling. Wishing to be viewed, the woman surrenders her own vision; she sacrifices herself to her own image.» Og, ja, er Oates inne på noe?

Tiril Aakre (redaktør på Tiden): Ja, det er hun. For min mors generasjon, som er Oates’ generasjon, var det nok en fanesak å forene det å være «attraktiv kvinne» og å være utdannet, smart, experienced (dette får meg til å tenke på det fantastiske fotografiet av Marilyn Monroe i badedrakt som leser Ulysses in between photoshoots). Nå tenker jeg at det er vanskelig for en kvinne å bli tatt på alvor uansett, attraktiv eller ikke, dersom hun da ikke blir «som en mann» eller fyller en av de rollene som er sosialt akseptable for en kvinne – og for å fylle den rollen tror jeg en kvinne ofte må ofre seg selv, som Oates kaller det, for å passe inn, gjøre suksess, bli anerkjent eller til og med elsket. En kvinne skal være ganske tøff for å bryte med dette, for å følge «sin visjon», og jeg tror veldig fort en kvinne som gjør det vil falle utenfor. Hvorfor er ikke Vigdis Hjorth en mer anerkjent forfatter, for eksempel? Det er sjokkerende, når man tenker over det. Det er veldig lett å ikke ta en fri kvinne på alvor, gammeldagse forestillinger av kvinner som dypest sett hysteriske, nevrotiske og irrasjonelle er fremdeles høyst levende.

Fire av ti oslofolk ønsker å flytte ut av byen, melder Nationen – ikke uten en viss skadefryd. Stemningen i andre norske byer er noenlunde tilsvarende. Alt i alt vil 27% av den norske bybefolkningen egentlig bo «i et tettbebygd strøk, på et småbruk eller i et øde område». (Her blir vi riktignok litt forvirret av statistikken: Er ikke «et tettbebygd strøk» = en by?)

Hva er det bybefolkningen ønsker seg bort fra? Vi tipper: trengselen. I så fall burde de prøve å oppholde seg hjemme i neste fellesferie. Storbyen kommer ikke virkelig til sin rett før halvparten av dens innbyggere er bortreist. Bilfrie gater! Ledige seter på trikken! Halvtomme kinosaler! Ingen kø utenfor barene! Alle bylivets bekvemmeligheter, bare uten knuffing og kjas. Vi tror bybolket lyver for seg selv når de påstår at de lengter etter ødemarka: Det de egentlig drømmer om, er at annenhver nabo skal reise på ferie til Korfu og aldri, aldri vende tilbake.

TJ: At jeg og folka rundt meg har det de trenger og er friske er jo det viktigste, så klart. Og sånn er det heldigvis nesten alltid. Men utover det blir jeg glad over å ha helt åpne dager. Da våkner jeg om morgenen og tenker at hva som helst kan skje. Det er fint. Og skjer ganske sjelden.

Det skal som regel ikke så mye sommer til før vi tar oss i å si ting som: nå har vi det bra, dere og: bedre blir det ikke. Men er sol og varme alt som fins i det gode liv? Er det så enkelt? Vi spør Jeannette Platou, programleder i NRK 1s kunstmagasin Safari.

JP: Dette var vel et av de vanskeligste spørsmålene jeg har blitt stilt. Her er det lett å falle dypt, dypt ned i klisjeenes mørke verden. Hva er det gode liv? Når jobb, kjærlighet og helse er på plass, så kan jeg være så overprivilegert at jeg svarer: Å bade ved hytta vår i Mjøsa en varm sommerdag sammen med barna når ingen har glemt badeskoene som beskytter mot de vonde steinene.

Sol og varme, altså. Men også hjem og barn og beskyttelse. Begynner å ligne på noe da. Gode badeturer, folkens!

Vi lever i servicekapitalismens tidsalder, og likevel er anstendig service knapt å oppdrive. Selv på dyre hoteller må du krype for å få resepsjonen til å sende opp et strykejern. På restaurant er det plent umulig å sende tilbake ei lunken suppe uten å motta misbilligende blikk fra kelner og hovmester. På Jan Vardøens nye «diner» – et lite pannekakekast unna Flamme-kontoret – tvinges gjestene til å gjøre sine bestillinger på engelsk, som ledd i et døgnkontinuerlig americana-rollespill initiert av vertskapet.

Men hør: Det fins unntak. Ved norske bibliotekskranker tilbys alle samfunnslag upåklagelig femstjerners service – aldeles gratis. Du kan ramle inn ubarbert, lurvete, bakfull, lutfattig, og likevel føle deg regalert som emiren av Qatar. For eksempel: Da en kopi av Kierkegaards Gjentagelsen ikke var å oppdrive på hovedutlånet til Deichmanske i går ettermiddag, nøyde ikke bibliotekaren seg med å henvise til ledige eksemplarer ved fililalene på Røa og Oppsal. Hun tilbød seg også å få boka brakt til hovedutlånet, med en leveringstid på «1–2 dager» (noe bibliotekaren åpenbart syntes var «i meste laget»). Fjernlån hadde vi hørt om – men nærlån? Innenfor samme by? For å spare angjeldende byborger for en t-banebillett på kr. 26,-? Jo, takk som byr.

Leveringsbekreftelsen ramlet inn i dag kl. 12.43, med romslig hentefrist. Så gjenstår bare ett spørsmål: Hvor mye skal man tipse en bibliotekar?

Nyttår, altså. 2010. Nye muligheter. Nye sjanser. Alt det der. Ei tid for sjelegransking, kanskje? Revurdering av seg selv. Nyorientering. På nettstedet IFC — den uavhengige kulturens stemme, som de kaller seg — fikk vår mann Lukas Moodysson et litt kinkig spørsmål for en drøy måned siden:

IFC: Du sa en gang at du ikke er så veldig interessert i å undersøke dybden eller dypet i sjela di, men heller undersøke verden rundt deg, er de to operasjonene gjensidig utelukkende?
LM: Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig med meg selv der [latter]. Jeg tror det var noe jeg sa etter å ha forlatt poesien til fordel for filmen. Jeg vet ikke om det egentlig er gyldig lenger fordi jeg tror en filmskaper også må grave dypt i seg selv og kombinere de to tinga. Hvis ikke, si du snakker med en journalist, og journalisten… Jeg har ingenting mot journalister, altså. Jeg kunne ikke vært en, men som en kunstner, må jeg også la verden filtres gjennom meg før jeg kan skape noe. Jeg kan ikke bare ta et bilde av verden og være fornøyd med det. Det må filtres gjennom meg. Sjela mi og verden må bli ett.

Et godt, om ikke enkelt, regnestykke det der. Men Flamme mistenker LM for å ha vært et lignende filter også før filmen tok ham, og viser til 14 dikt om lykke, som kom ut på tampen av fjoråret, i sin bevisføring. Eller: les dikta, se filmene og bestem selv.

James Hannaham:— Jeg tror vel at det gode liv egentlig er ganske basic, men på samme måte som et godt kjæresteforhold, vanskelig å få til, selv for dem som tror at materiell rikdom og teknologi fikser det for deg. Adekvat mat, rein luft og reint vann, husly, god mental og fysisk helse og tilgang til leger og tannleger, meningsfult samvære med andre mennesker, ideelt sett både gi og motta kjærlighet av et eller annet slag, givende arbeid, en viss grad av selvrealisering, frihet fra forfølgelse, diskriminering, og frykt, og et håp om at framtida kan legge grunnlag for et godt liv, og om vi går etter deluxe-utgaven: vi burde alle ha tilgang til og respekt for de forskjellige nytelsene knyttet til vår eksistens, inkludert fri sex, naturlig skjønnhet, musikk, vin, sport, lek, tanke– og ytringsfrihet — men vent litt. Beskriver jeg et faktisk sted på jorda?

En fin sjekkliste der fra James, men ikke et ord om skriving (kanskje selvrealisering), er det rart? Og hvem andre er glad for at han nevnte sport?

Flamme krysser også fingrene og innrømmer at 05:00 er et uforutsigbart tidspunkt. Men gratulerer, Camilla, og lykke til!