Nyttår, altså. 2010. Nye muligheter. Nye sjanser. Alt det der. Ei tid for sjelegransking, kanskje? Revurdering av seg selv. Nyorientering. På nettstedet IFC — den uavhengige kulturens stemme, som de kaller seg — fikk vår mann Lukas Moodysson et litt kinkig spørsmål for en drøy måned siden:
IFC: Du sa en gang at du ikke er så veldig interessert i å undersøke dybden eller dypet i sjela di, men heller undersøke verden rundt deg, er de to operasjonene gjensidig utelukkende?
LM: Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig med meg selv der [latter]. Jeg tror det var noe jeg sa etter å ha forlatt poesien til fordel for filmen. Jeg vet ikke om det egentlig er gyldig lenger fordi jeg tror en filmskaper også må grave dypt i seg selv og kombinere de to tinga. Hvis ikke, si du snakker med en journalist, og journalisten… Jeg har ingenting mot journalister, altså. Jeg kunne ikke vært en, men som en kunstner, må jeg også la verden filtres gjennom meg før jeg kan skape noe. Jeg kan ikke bare ta et bilde av verden og være fornøyd med det. Det må filtres gjennom meg. Sjela mi og verden må bli ett.
Et godt, om ikke enkelt, regnestykke det der. Men Flamme mistenker LM for å ha vært et lignende filter også før filmen tok ham, og viser til 14 dikt om lykke, som kom ut på tampen av fjoråret, i sin bevisføring. Eller: les dikta, se filmene og bestem selv.
I sommer debuterte James Hannaham på McSweeney’s med romanen God says no (Gud sier nei), om Gary Gray, en homofil kristen som forsøker å riste av seg sitt «åk» ved å blant annet sjekke inn på et avhomsingssanatorium. Vittige greier. Flamme tok en prat med debutanten og benyttet anledningen til å få også hans versjon av det gode liv:
James Hannaham:— Jeg tror vel at det gode liv egentlig er ganske basic, men på samme måte som et godt kjæresteforhold, vanskelig å få til, selv for dem som tror at materiell rikdom og teknologi fikser det for deg. Adekvat mat, rein luft og reint vann, husly, god mental og fysisk helse og tilgang til leger og tannleger, meningsfult samvære med andre mennesker, ideelt sett både gi og motta kjærlighet av et eller annet slag, givende arbeid, en viss grad av selvrealisering, frihet fra forfølgelse, diskriminering, og frykt, og et håp om at framtida kan legge grunnlag for et godt liv, og om vi går etter deluxe-utgaven: vi burde alle ha tilgang til og respekt for de forskjellige nytelsene knyttet til vår eksistens, inkludert fri sex, naturlig skjønnhet, musikk, vin, sport, lek, tanke– og ytringsfrihet — men vent litt. Beskriver jeg et faktisk sted på jorda?
En fin sjekkliste der fra James, men ikke et ord om skriving (kanskje selvrealisering), er det rart? Og hvem andre er glad for at han nevnte sport?
Camilla Martens heter den ene halvparten av den 12 år gamle kunstnerduoen Goksøyr & Martens (den andre halvparten heter Toril Goksøyr) som har lagt bak seg en lang rekke kule teaterproduksjoner i løpet av sin drøyt ti år gamle eksistens. Den foreløpig ferskeste er Palestinian Embassy som var å se på Kontraskjæret ved Rådhusplassen i slutten av september. Og Flamme lurer på hvordan det gode livet ser ut for en teaterkunstner?
Camilla Martens: — For øyeblikket står det bra til både med arbeidet og med kjærligheten, og da kjennes jo livet godt! Om et par uker kommer en baby, så jeg krysser fingrene for at det som er bra nå kan få fortsette selv om vi blir vekket klokka fem om morgenen.
Flamme krysser også fingrene og innrømmer at 05:00 er et uforutsigbart tidspunkt. Men gratulerer, Camilla, og lykke til!
Den unge parisianske kokk og kokebokforfatter Clotilde Dusoulier, som også driver den populære matbloggen Chocolate & Zucchini, har ingen vansker med å forklare det gode liv for Flammes matkresne redaktører og lesere (kanskje ikke like kresen som frøken Dusoulier, men like fullt).
CD: For meg handler det gode liv om både en slags opprydding i og sortering av livets bestanddeler, samt at man konsentrerer seg om de enkle tinga som gjør en lykkelig. Og så, når du har fått til det, kan du spise de enkle tinga som gjør deg lykkelig, som for eksempel mørk sjokolade med sukrete pistasjnøtter, eller moden ost på hjemmelaga surdeigsbrød.
Forfatter og biograf Deborah Baker som blant annet skrevet boka A Blue Hand – The Beats in India om beatforfatterne Allen Ginsberg og Peter Orlovskys reise og opphold i India på begynnelsen av 60-tallet — ei fin bok, for dem som liker fine bøker — er ikke blitt noe klokere på det gode liv, sier hun, av å biografere andres.
— Jeg er redd versjonen min av det gode liv blir litt kjedelig. Jeg tror Allen Ginsberg levde et godt liv og hadde all grunn til å dø i fred, lykkelig over å ha levd et liv til det ytterste, han var gode venner med praktisk talt hele verden og verden ble et bedre sted av han levde i den. Jeg beundrer særlig reisetalentet hans, evnen til å ikke bare forstå men sympatisere med vilt fremmede kulturer og mennesker. Men det å gjenkjenne hva et godt liv er og måtte innebære gjør det desverre ikke lettere for hver enkelt av oss, meg selv inkludert, å leve det. Alas.
Flamme kjenner ikke til alt for mange designere og stylister (dessverre), men da forlagets ene halvdel fant en navnesøster i designer og stylist Tina Haagensen føltes det bare naturlig å ta henne med i det gode liv-spalta. Kan det tenkes at designere tenker annerledes om hva som er det gode liv? Blir det automatisk flere designmøbler og alt skreddersydd?
— Det jeg umiddelbart tenker på er privilegiet å bo i Norge, og å ha en familie, og å få jobbe med det man liker aller, aller best, og ha god helse – også for dem man er glad i. Disse tingene tar man ofte for gitt og det er lett å glemme at man er på toppen av kremkaka, sett i verdenssammenheng. Livet er en rar greie: innimellom skal man røskes opp, for å stå foran utfordringer og gleder. Fra sorgen og redselen ved å miste noen man er glad i, eller bekymring for at barna ikke har det bra, til brusingen i kroppen når man er forelsket, eller nerven i kroppen når man skal «ut i verden helt på egen hånd».
— Jeg setter stor pris på å være alene innimellom, uten andres påvirkning. Som barn foretrakk jeg å leke alene på loftet framfor ute i gata med de andre, og hvis jeg ble med venner hjem, vasket jeg like godt opp og gjorde rent etter middagen! Jeg har alltid hatt glede av å rydde! Det er noe med å få ting unna og ikke la det hope seg opp og bli forstyrrende. Da får jeg oversikt og kan begynne å jobbe. Jeg er glad i å jobbe, og jeg jobber mye! Å se fremdrift ved hardt arbeid er svært tilfredsstillende. Men jeg har det vel sjelden bedre enn på «hytta» i Florida med mann og barn. Å duppe stille på en flytemadrass i Mexico-gulfen, med en kald øl i hånda. Da kan humla suse!
Til det siste kan ikke FF si stort annet enn det DumDum Boys en gang sang: kunne vært verre! Det kan visst alltid det. Best å finne humla. Gjerne i Mejiko.
Forfatter og filmregissør, Lars Movin er begge deler, og blir det egentlig bedre enn det? LM har skevet bøker og laget filmer om for eksempel de amerikanske beatgutta (Allen Ginsberg, Jack Kerouac med flere) og den danske beatgutten Dan Turéll. «Onkel Danny – Portræt af en karma cowboy» heter sistnevnte. En ikke helt fremmed referanse her på Flamme Forlag, heller. Så var det kanskje uunngåelig at det skulle bli LMs tur å svare på det gode liv? Kanskje. Her gjør han det i alle fall.
— Det gode liv for mig er at have fundet en retning i tilværelsen – personligt og professionelt – og at føle, at man udnytter de potentialer, man måtte have, på en positiv måde.
Og vi er hjertens enige, Lars Movin. Klart vi er. Hvem er ikke det? Retning og potensiale. Et fremragende dobbeltsete å sitte på livet gjennom. Fra Kerouac til Turéll til Gud vet hvor. Bare å ta plass.
Filmregissør Monty Miranda, som er mannen bak den fornøyelige filmen Skills Like This, hvor en håpløs forfatter forvandles til en håpefull bankraner, burde, som alle filmregissører bør, ha en viss idé om det gode liv. De er jo de nye historiefortellerne, ikke sant? Så hva tenker den godeste, og antagelig smått travle, Monty om det gode liv?
— Jo, takk som spør. Og takk for at du har sett Skills Like This. Jeg skulle mer enn gjerne svart på det lille spørsmålet ditt, men jeg tror ikke jeg har et like lite svar. Å rane banker betyr plutselig noe helt annet for meg. La meg vite hva du finner ut av underveis. Og ha det bra så lenge.
Det skal vi gjøre, MM, vi lover. Og god helg og lykke til og lalala. Og til alle andre: se filmen hans. Helt åkei den.
Det hender jeg ser for meg døden som en nødutgang. Eller nei, det ble litt feil: jeg ser for meg det grønne skiltet over nødutgangen som døden. Men ikke døden forstått som en vei ut av nøden, altså. Bare som et grønt skilt. Et lysende grønt skilt. Alltid synlig. Alltid der. Hvis tilhørende dør til syvende og sist er uunngåelig. Som på bildet over. Et grønt skilt og ei rød dør. Døden? Kanskje. Som også sier: «Ingen alkohol». Som kanskje betyr: du får ikke ta med deg alko inn i det hinsidige. Og jeg kommer på en replikk i Saabye Christensens Bly, den første oppfølgeren til Beatles, fra kompis Sebastian som lurer på, hvis man dør i bakfylla, om man da forblir bakfull i all evighet. Og jeg får ikke lyst på en øl. Og jeg kommer på noe Domitius Enobarbus (å, om vi alle hadde hatt slike latinske navn!) sier i et eller annet Shakespearestykke, at han og vennene hans har kommet seg gjennom den ellers så trøblete natta ved å drikke seg fulle («and made the night light with drinking»). Og jeg får kanskje lyst på en øl allikevel. Men så kommer jeg på pakten til Hawkeye Pierce i M*A*S*H (Let’s make a pact about drinking, let’s never stop), og blir litt engstelig igjen. Jeg vil jo gjerne kunne slutte en gang. Men så kommer jeg på det gamle prinsippet til Raymond Chandler (I think a man ought to get drunk at least twice a year just on principle, so he won’t let himself get snotty about it) og blir litt på igjen. Et steg fram, to tilbake. Der er døra, men hvor ble det av baren?
Forfatter og frilanser Jane K. Cleland bor sammen med mannen sin i en stor, lys, til-å-bli-litt-sjalu-av leilighet ikke langt fra East River på Manhattan. For om åra drev hun en bruktbokbutikk i New Hampshire, i dag skriver hun krimromaner hjemmefra nevnte leiligheten, mens mannen øver på trombonen sin i det andre rommet. Fire katter fyker frundt og passer på. Det høres fint ut. Høres ikke det fint ut? Og set ser fint ut attpåtil. Det kan virke som om forfatteren har funnet ut av noe. Flamme spør derfor det vi ofte spør folk vi ikke kjenner, hva er det gode liv?
JKC: Jeg tror ikke det fins et universelt svar på det. Det er et spørsmål om sansing og selvforståelse. (Når det er sagt regner jeg med at Hugh Heffner ville sagt noe annet; jeg tror at han er rimelig trygg på hva det gode liv er!) Men jeg er mer interessert i prosess enn innhold. Jeg er mer interessert i hvorfor folk vil ha det som de har det, framfor hvordan de faktisk velger å ha det. For eksempel, hvorfor er blå og oransje mine favorittfarger, mens min beste venns er lilla og mosegrønn og andre igjen foretrekker rød? Spørsmålet om det gode liv dukker faktisk ofte opp i bokserien min om Josie Prescott. Og helt enkelt, for meg: gi meg lystig ild i peisen, kattene mine, mannen min, en dobbel Jack Daniels (uten bær, uten is), en god biffmiddag i nær framtid og jeg er ei lykkelig jente.
Bytt ut Manhattan med Grünerløkka, fire katter med to manusbunker, mannen med et hockeybord, whiskyen med pulverkaffe og en god biffmiddag med kjipe nudler på hjørnet og Flamme kunne ikke være mer enig. Neida. Det er bare misunnelse, Jane. Keep on keeping on.
