I et intervju med Paris Review fra 2004 får Haruki Murakami det kanskje litt snodige spørsmålet om hva kona hans syns om at han valgte forfatteryrket.

HM: Hun sa ingenting først, men da jeg framholdt at jeg var forfatter, ble hun overrasket og litt flau.
PR: Hvorfor ble hun flau? Hun trodde ikke du ville få det til?
HM: Å være forfatter er ganske prangende.

Jeg tror jeg husker at Lars Saabye Christensen satt i Dagsrevystudio etter at han hadde fått Nordisk Råd for Halvbroren og jeg tror jeg husker at de snakka om forfattere og sirkus, at forfattere lager litt for lite sirkus om dagen, litt for lite larm & leven – og jeg tror Saabye Christensen nikka og var med på den, vi burde kanskje finne på litt mer, sa han, «så blir vi litt mindre ensomme etterpå». Fordi: skriving er ensomme greier. Skriving er et menneske med penn/papir/PC på et rom og that’s it. Nadime Gordimer sammenligna sågar forfatterlivet med livet til en fyrvokter. (Men det kan jo også bety at du sprer litt lys i mørket. Eller advarer dårligerevitende mot skjær og plutselig kyst.) Carl Sandburg sa: «Without great solitude no serious work is possible.» Og Picasso: «The art avocation requires time to see, to think, to learn, to practice, and to express, over and over.  The price the artist pays for this time is solitude.» Og Franz Kafka: «Skriving er pur isolasjon, å stige ned i et kaldt juv av enslighet.» Og Rainer Maria Rilke, som tar den enda et steg: «Jeg anser det følgende for å være det største ansvaret et menneske har ovenfor et annet: å vokte den andres ensomhet.» Når det er sagt: det fins et hav av bøker skrevet av mer enn en forfatter. Eller jaja, kanskje ikke et hav, men Jack Kerouac og William Burroughs fant på noe i lag en gang (And the hippos were boiled in their tanks). Og nevnte Saabye Christensen ga for knappe 20 år siden ut diktsamlinga Alexandrias aske, i samarbeid med Gro Dahle, Thorvald Steen og Paal Helge Haugen. Mens Gene Dalby og Cindy Haug samforfattet Elektrisk ereksjon for knappe 30 år siden. (En «sambok» kalte de det.) Og vår egen Bendik Wold skrev Det tredje venstre sammen med Magnus Marsdal. Og så videre. Men som regel sitter du hver for deg når du skriver. Du må kanskje det. Og ifølge Rilke igjen er det noe du må lære deg å leve med. Eller evt ikke leve med og heller finne på noe annet.

Er ikke James Blake «dypest sett» en postmoderne crooner, i tradisjonen fra Perry Como til Antony? Temaene: de samme. Den emosjonelle ladningen: ditto. Men Blake omkonfigurerer følelsesstoffet, rekontekstualiserer det, «opphever den sensoriske erfaringens koordinater» (Rancière) på en måte som får banale tekstlinjer, banale melodilinjer, til å leve for oss igjen. Hvorfor lykkes det så ofte i popen, og så sjelden i litteraturen?

Hvordan ta farvel med det gamle året? Hva håpe på i det nye? Og er det noen sammenhenger der — eller her? Vi tyr nok en gang til dagboka som Arne Garborg en gang skreiv: «Farvel, 1916, du blod– og brand– og rov– og helvit–år, som det vilde vera ei lise å vera ferdug med, — um me visste at 1917 vert likare. For det fysste vert det verre. (Den tyske “Freds”–humbugen kann ein visst stole på vert avvist). Men det må vel ljosne til slutt. Og då, — vil denne tungnæme verdi då ha lært noko?» Datert nyttårsaften, 1916.

En gang på 70tallet skrev Joyce Carol Oates som følger i dagboka si: «Our society is mistaken: the experience of maturing is infinitely more delightful than ‘perpetual youth’. In youth, one is likely to wish to be experienced (especially if one is an attractive woman) — that is, to be watched, listened to, admired; in maturity one is far more interested in experiencing — in living. The acute self-consciousness of the attractive woman is crippling. Wishing to be viewed, the woman surrenders her own vision; she sacrifices herself to her own image.» Og, ja, er Oates inne på noe?

Tiril Aakre (redaktør på Tiden): Ja, det er hun. For min mors generasjon, som er Oates’ generasjon, var det nok en fanesak å forene det å være «attraktiv kvinne» og å være utdannet, smart, experienced (dette får meg til å tenke på det fantastiske fotografiet av Marilyn Monroe i badedrakt som leser Ulysses in between photoshoots). Nå tenker jeg at det er vanskelig for en kvinne å bli tatt på alvor uansett, attraktiv eller ikke, dersom hun da ikke blir «som en mann» eller fyller en av de rollene som er sosialt akseptable for en kvinne – og for å fylle den rollen tror jeg en kvinne ofte må ofre seg selv, som Oates kaller det, for å passe inn, gjøre suksess, bli anerkjent eller til og med elsket. En kvinne skal være ganske tøff for å bryte med dette, for å følge «sin visjon», og jeg tror veldig fort en kvinne som gjør det vil falle utenfor. Hvorfor er ikke Vigdis Hjorth en mer anerkjent forfatter, for eksempel? Det er sjokkerende, når man tenker over det. Det er veldig lett å ikke ta en fri kvinne på alvor, gammeldagse forestillinger av kvinner som dypest sett hysteriske, nevrotiske og irrasjonelle er fremdeles høyst levende.

Fire av ti oslofolk ønsker å flytte ut av byen, melder Nationen – ikke uten en viss skadefryd. Stemningen i andre norske byer er noenlunde tilsvarende. Alt i alt vil 27% av den norske bybefolkningen egentlig bo «i et tettbebygd strøk, på et småbruk eller i et øde område». (Her blir vi riktignok litt forvirret av statistikken: Er ikke «et tettbebygd strøk» = en by?)

Hva er det bybefolkningen ønsker seg bort fra? Vi tipper: trengselen. I så fall burde de prøve å oppholde seg hjemme i neste fellesferie. Storbyen kommer ikke virkelig til sin rett før halvparten av dens innbyggere er bortreist. Bilfrie gater! Ledige seter på trikken! Halvtomme kinosaler! Ingen kø utenfor barene! Alle bylivets bekvemmeligheter, bare uten knuffing og kjas. Vi tror bybolket lyver for seg selv når de påstår at de lengter etter ødemarka: Det de egentlig drømmer om, er at annenhver nabo skal reise på ferie til Korfu og aldri, aldri vende tilbake.

Hvordan leve? Hva er det vi snakker om når vi snakker om det gode liv. Man blir kanskje aldri ferdig med disse spørsmåla. Men blar du i Flammesidene vil du se at de fleste svarene er enkle og overkommelige, så også Tonje Jæger, fra designbyrået Dinamo, det er ikke mye det forlanges her heller. Heldigvis. Og kanskje er det sånn? Kanskje var et ikke verre?

TJ: At jeg og folka rundt meg har det de trenger og er friske er jo det viktigste, så klart. Og sånn er det heldigvis nesten alltid. Men utover det blir jeg glad over å ha helt åpne dager. Da våkner jeg om morgenen og tenker at hva som helst kan skje. Det er fint. Og skjer ganske sjelden.

Det skal som regel ikke så mye sommer til før vi tar oss i å si ting som: nå har vi det bra, dere og: bedre blir det ikke. Men er sol og varme alt som fins i det gode liv? Er det så enkelt? Vi spør Jeannette Platou, programleder i NRK 1s kunstmagasin Safari.

JP: Dette var vel et av de vanskeligste spørsmålene jeg har blitt stilt. Her er det lett å falle dypt, dypt ned i klisjeenes mørke verden. Hva er det gode liv? Når jobb, kjærlighet og helse er på plass, så kan jeg være så overprivilegert at jeg svarer: Å bade ved hytta vår i Mjøsa en varm sommerdag sammen med barna når ingen har glemt badeskoene som beskytter mot de vonde steinene.

Sol og varme, altså. Men også hjem og barn og beskyttelse. Begynner å ligne på noe da. Gode badeturer, folkens!

Vi lever i servicekapitalismens tidsalder, og likevel er anstendig service knapt å oppdrive. Selv på dyre hoteller må du krype for å få resepsjonen til å sende opp et strykejern. På restaurant er det plent umulig å sende tilbake ei lunken suppe uten å motta misbilligende blikk fra kelner og hovmester. På Jan Vardøens nye «diner» – et lite pannekakekast unna Flamme-kontoret – tvinges gjestene til å gjøre sine bestillinger på engelsk, som ledd i et døgnkontinuerlig americana-rollespill initiert av vertskapet.

Men hør: Det fins unntak. Ved norske bibliotekskranker tilbys alle samfunnslag upåklagelig femstjerners service – aldeles gratis. Du kan ramle inn ubarbert, lurvete, bakfull, lutfattig, og likevel føle deg regalert som emiren av Qatar. For eksempel: Da en kopi av Kierkegaards Gjentagelsen ikke var å oppdrive på hovedutlånet til Deichmanske i går ettermiddag, nøyde ikke bibliotekaren seg med å henvise til ledige eksemplarer ved fililalene på Røa og Oppsal. Hun tilbød seg også å få boka brakt til hovedutlånet, med en leveringstid på «1–2 dager» (noe bibliotekaren åpenbart syntes var «i meste laget»). Fjernlån hadde vi hørt om – men nærlån? Innenfor samme by? For å spare angjeldende byborger for en t-banebillett på kr. 26,-? Jo, takk som byr.

Leveringsbekreftelsen ramlet inn i dag kl. 12.43, med romslig hentefrist. Så gjenstår bare ett spørsmål: Hvor mye skal man tipse en bibliotekar?

Nyttår, altså. 2010. Nye muligheter. Nye sjanser. Alt det der. Ei tid for sjelegransking, kanskje? Revurdering av seg selv. Nyorientering. På nettstedet IFC — den uavhengige kulturens stemme, som de kaller seg — fikk vår mann Lukas Moodysson et litt kinkig spørsmål for en drøy måned siden:

IFC: Du sa en gang at du ikke er så veldig interessert i å undersøke dybden eller dypet i sjela di, men heller undersøke verden rundt deg, er de to operasjonene gjensidig utelukkende?
LM: Jeg er ikke så sikker på om jeg er enig med meg selv der [latter]. Jeg tror det var noe jeg sa etter å ha forlatt poesien til fordel for filmen. Jeg vet ikke om det egentlig er gyldig lenger fordi jeg tror en filmskaper også må grave dypt i seg selv og kombinere de to tinga. Hvis ikke, si du snakker med en journalist, og journalisten… Jeg har ingenting mot journalister, altså. Jeg kunne ikke vært en, men som en kunstner, må jeg også la verden filtres gjennom meg før jeg kan skape noe. Jeg kan ikke bare ta et bilde av verden og være fornøyd med det. Det må filtres gjennom meg. Sjela mi og verden må bli ett.

Et godt, om ikke enkelt, regnestykke det der. Men Flamme mistenker LM for å ha vært et lignende filter også før filmen tok ham, og viser til 14 dikt om lykke, som kom ut på tampen av fjoråret, i sin bevisføring. Eller: les dikta, se filmene og bestem selv.