Flamme Forlag » Døden

Don Van Vliet (1941–2010)

FF — Mon, 20 Dec 2010 07:45:43 +0000

DON DØDE I GÅR

i himmern gjør vi det don sjøl gjør
vi flesker rundt i digre støvler
på jorda finnes bare et spørmål hvem er beefheart?
i himmern finnes svaret vi er alle beefheart

– Terje Thorsen, lørdag, 18/12, 2010, 11:47

I dag er det 30 år sidan

FF — Wed, 08 Dec 2010 08:43:35 +0000

… John Lennon blei skutt og drept på åpen gate i New York.

mamma

mamma, du hadde meg
men eg hadde aldri deg
eg ville ha deg
du ville ikkje ha meg
så eg må nok
seie ha det til deg
ha det

pappa, du drog frå meg
men eg drog aldri frå deg
eg trengte deg
du trengte ikkje meg
så eg får vel
seie ha det til deg også
ha det

ungar, de må ikkje gjere
som eg har gjort
eg kunne ikkje gå og
eg freista springe
kanskje best
å seie ha det
ha det
ha det

ikkje dra, mamma
kom heim, pappa
ikkje dra, mamma
kom heim, pappa
ikkje dra, mamma
kom heim, pappa
ikkje dra, mamma
kom heim, pappa

det finnes
(til John Lennon — en gjenstridig gjendiktning av Imagine)

Det finnes ingen himmel
det er lett å tro
Ingen avgrunn heller
men fortsatt ingen ro
Det finnes bare mennesker
som lever for i dag

Det finnes ingen grenser
det er ikke fair
Ingenting å slåss for
ingen idealer mer
Det finnes bare mennesker
som lever uten fred

Du kan si jeg mangler drømmer
og du har ganske sikkert rett
Men jeg frykter jeg vil handle
som om jord og du var ett
Det finnes alltids ting å eie
det er meningen her

Sult og synd det har vi fortsatt
stadig mer begjær
Men det finnes faktisk mennesker
som deler det de har
Du kan si jeg mangler drømmer
og du har ganske sikkert rett

Men jeg håper jeg vil handle
som om du og jeg var ett

Goggen Lukacs

å, Yoko

midt på natta
midt på natta sier jeg navnet ditt
å, Yoko, å, Yoko, kjærligheten min tenner deg

midt i et bad
midt i et bad sier jeg navnet ditt
å, Yoko, å, Yoko, kjærligheten min tenner deg

midt i en barbering
midt i en barbering sier jeg navnet ditt
å, Yoko, å, Yoko, kjærligheten min vil tenne deg

midt i en drøm
midt i en drøm sier jeg navnet ditt
å, Yoko, å, Yoko, kjærligheten min vil tenne deg
kjærligheten min vil tenne deg

midt i en sky
midt i en sky sier jeg navnet ditt
å, Yoko, å, Yoko, kjærligheten min tenner deg
å, Yoko, å, Yoko, å, Yoko, å, Yoko

Rainer vom Heissen Stein

*

I anledning dagen oppfordrar Flamme den som vil til å gjere fleire gjendiktningar av Lennon.

Mot slutten

NØH — Mon, 15 Feb 2010 10:27:27 +0000

Det er kanskje — nei, nei, nei — det er så absolutt en anbefaling å lese Somewhere towards the end av Diana Athill en tidlig mandag idet ei ny uke begynner. Boka handler, som tittelen antyder, om å nærme seg slutten. Om å leve, og ikke leve. I kapittel 6, etter at moren dør, skriver Athill om graden av tur⁄utur et menneske kan ha i møte med det siste (eller kanskje siste, for hvem vet?). Hun har sett begge deler og spør seg selv: hva er det vi vil og hva er det vi ikke vil når slutten kommer? Svaret er kanskje opplagt: «What everyone wants is to live until the end in their own home, with the companionship of someone they love and trust.» Men fint. Og det må jo bare være sant, ikke sant? Det er mange måter å ha utur på mot slutten med smerte, sykdom og angst som de mest opplagte. Men også, skriver Athill, som i tilfellet broren hennes, det motsatte: en uendelig og ustoppelig glede for og forelskelse i livet. Han elsket å leve, men ikke bare det: han elsket å leve nøyaktig det livet han levde. Ingen anger for. Ingen lengsel bort. Så en dag seiler de sammen, en siste tur, gjennom bukta og ut på havet, men ikke veldig langt ut. Sola slår i vannet som slår den på hundre, tusener av små, glitrende symbaler og det er vakkert og de sier ikke så mye til hverandre, søster og bror, de bare sitter der og hun forstår at: «What filled him as death approached was not fear of whatever physical battering he would have to endure (in fact there was not, at the end, any of that), but grief at having to say goodbye to what he could never have enough of.» Dette. Her. Sånn. En skolelærer, en blåskjellbonde, en seiler. Som ikke er redd for å dø, bare miste livet. Noe å leve opp til, ikke sant? Kanskje begynne i dag? Det er jo mandag. Du må forresten lese boka til Diana — men i fall du er like skvetten som meg — pass deg litt for kapittel 6.

Hvorfor vi gjør det vi gjør

NØH — Mon, 11 Jan 2010 12:34:43 +0000

Det begynte med ei ukelang hodepine etter innspillinga av I’m not there, forteller Charlotte Gainsbourg til engelske the Guardian, men viste seg, etter et legebesøk, å være en hjerneforskyvning med tilhørende oppsamling av blod i kraniet. Hun burde strengt tatt ikke overlevd, var den sjokkerte legens konklusjon. Hun burde vært død eller paralysert. Og hun måtte på operasjonsbordet sporenstreks. Hvor de mer eller mindre driller hull i hodet hennes og tapper blodet. Det er først etterpå, som det gjerne er, at skrekken tar henne. Hun blir redd for alt. Tør ikke jobbe. Besøker legen stadig vekk. Sjekker alt. Gjennomstråler alt. Tester seg, tester seg. Pakker livet sitt inn, sier hun, i en trygg kokong av familie og ingenting annet. «Jeg ble overrasket av hvor skjør og utsatt jeg er. Jeg visste ikke at jeg var så redd for å dø.» Men kommer etter hvert tilbake til arbeidet. Til filmen. Og musikken. Den nye plata hennes heter IRM. Den første singelen heter Heaven can wait. Den begynner: «She’s sliding, she’s sliding, down to the depth of the world».

Les Peter Lindforss’ dikt til Charlotte Gainsbourg under.

JEG ELSKER CHARLOTTE GAINSBOURG

Jeg elsker Charlotte Gainsbourg
Jeg møtte faren hennes
For lenge siden i et rom i Paris
Husker ikke når
Han røyka hele tiden
Og jeg drakk rødvin

Vi stakk på noen klubber
Tok litt kokain
Og han var veldig stolt av datteren sin

Visse ting
Gjør deg bare veldig stolt

Peter sier: — Det är faktiskt en sann historia. Jag klubbade runt med Serge Gainsbourg på sjuttitalet, i Paris, i en jävla galen värld, och jag har träffat hans förtjusande dotter. Det där livet är väldigt farligt att ge sig in i och jag vet inte om det är särskilt bra att ställa upp i galna danska filmprojekt heller.

Food for thought, Mr. Lindforss, sees i Roi de Sicile en dag. Ta med deg, Charlotte!

Game over

NØH — Tue, 28 Jul 2009 11:24:40 +0000

«I’ll never pause again, never stand still,/ Till either death hath closed these eyes of mine/ Or fortune given me measure of revenge,» sier Warwick i Shakespeares King Henry VI. Skumle ord. Som ofte faller meg inn i ledige stunder. Jeg har kanskje noen minutter til overs (til overs fra hva?) og tar meg kanskje en runde Pacman på Macen. Gode, gamle Pac. Og vet så klart, mens jeg spiser flyvende punktum med de mangefarvga spøkelsene i hælene, at de tar meg om jeg står stille. Det er derfor jeg aldri lar Pac stå stille. Stillstand er døden. Og kanskje, tenker jeg, har dataspillene, som et generasjonsdefinerende medium, fra Pacman den gang da (ca 1980) fram til Playstation 3 og alt det der i dag, bidratt til en stadig større bevegelsestrang og mobilitet blant oss mennesker? Kanskje tenker vi det samme om verden som vi gjør om spillet på skjermen: hvis vi stopper opp så dør vi. Er det sånn? Er det alltid videre som gjelder? Og er det ikke sånn haien har det? Må ikke den alltid være i bevegelse? Så er det kanskje det dataspillene liker å understreke: at vi er tobente haier, at vi er generasjon på generasjon menneskelig rovfisk. Get ready!

Benny Hill-maskinen

BW — Tue, 31 Mar 2009 15:31:02 +0000

Verden har sin egen rytme – kjent og trygg. Når denne manipuleres, reagerer folk følelsesmessig. Litt enkelt sagt: Slow motion får tårene til å renne; fast motion trigger lattermusklene. Det første har både Sportsrevyen og Wes Anderson lært seg å utnytte; i sistnevne disiplin er Benny Hill evig konge på haugen. De legendariske sluttscenene i The Benny Hill Show var uskyldig moro i en uskyldig tid – evt. hysterisk moro i en hysterisk tid, litt avhengig av hvordan man betrakter 70-tallets politiske klima.

At fortfilm-grepet også kan ha en mørkere, mer foruroligende effekt, innså vi ikke før vi snublet over The Benny Hillifier. Se bare hvilke underverker Benny Hill kan gjøre med Titanic! Det eneste som mangler er en skokk druknende toppløse blondiner.

Arnljot Eggen (1923–2009)

NØH — Fri, 06 Feb 2009 14:31:43 +0000

JET

Du ser det når kvelven
er skyfri og fin,
da spinn det ein ulltråd
or stålhalen sin
og rasar så fort
over himmelblå sletter
at lyden må brøle
fordi den blir etter

Blir lyd etter deg også, Arnljot. Alltid sånn. Livet går og lyden kommer. Vi ser opp og ser etter. Hva skjedde nå?

Men faen, sist gang jeg så deg drakk vi en whisky på Fyret; hva med en runde til?

John Updike (1932-2009)

NØH — Wed, 28 Jan 2009 06:40:01 +0000

Perfection Wasted

And another regrettable thing about death
is the ceasing of your own brand of magic,
which took a whole life to develop and market —
the quips, the witticisms, the slant
adjusted to a few, those loved ones nearest
the lip of the stage, their soft faces blanched
in the footlight glow, their laughter close to tears,
their warm pooled breath in and out with your heartbeat,
their response and your performance twinned.
The jokes over the phone. The memories packed
in the rapid-access file. The whole act.
Who will do it again? That’s it: no one;
imitators and descendants aren’t the same.

– John Updike, 1990

Jón Sveinbjørn Jónsson (1955–2008)

NØH — Fri, 28 Nov 2008 14:39:10 +0000

FRA DAGBØKENE TIL JACK KEROUAC

Åkei, nå er jeg alvorlig, jeg vil snakke om det, jeg vil kommunisere med Dostojevskij i himmelen, og spørre gamle Melville om han fortsatt er motløs, og Wolfe om hvorfor han lot seg selv dø bare 38 år gammel; jeg har ikke lyst å gi opp, jeg lover å aldri gi opp, og jeg lover at jeg skal rope og le når jeg dør, og at jeg til den tid kommer skal styrte rundt i en verden jeg insisterer på er hellig og dra i alles skjortekrager og frakkeskjøter og få dem til å tilstå til meg og til alle; så får jeg kanskje funnet ut noe i løpet av tida mi; på tide å skrive nå, tenker jeg.

Onsdag, nittende: jeg vet ingenting bortsett fra at flere deler lager et hele, og at selv om verden er befolka av monster og pappskaller, så fins det fortsatt noen mennesker verdt å leve for, her og der, fordi deler lager et hele, og jeg kan ikke lenger påvirkes ene eller andre veien av noen enkeltdel, det være seg en person, tilstelning, idé eller årstid og alt jeg egentlig vet er hva som ikke fins; hva som fins? — kjærlighet er alt som fins/ kjærlighet! schmærlighet!/ vær snill, er det jeg sier, snill er snilt — neste dag: hvor er sjela lokalisert?, et eller annet sted i kroppen, og viser seg når vi bruker kroppen, glimtet i øyet, rykket i munnviken, balansen i hofta og nakken, sjela gjør alt det der, den bruker det den har, og det den er pluss alt det den har lyst å være er bildet av avgrunnen som jeg forsøker å male, for selv om sjela er død i den forstand at den utelukkende er en mottaker av nåde, så er den veldig i live idet den mottar og skriver det her, men Sjelenes Sjel er på ingen måte død, og på ingen måte disse ordene, ordene, ordene.

DERFOR, to regler: 1) ikke bry deg om alle forbannelsene og forbindelsene som fyller dagene dine med en slags trøstesløs forundring, og 2) ikke stress med alle de indre strukturene og de store indre planene du har for arbeidet ditt — fryd deg i stedet. Med andre ord: til helvete med alt, ingen bekymringer, bare handling.

(Lest ved båren i Nesodden kirke, 28. november 2008.)

Liker ikke mandag

NØH — Mon, 24 Nov 2008 10:44:11 +0000

Jula 1978: Jeg tror dét var det året jeg ble merkelig hoppende glad fordi jeg fikk Barnetimeboka (eller het den noe annet?) til jul; det samme året som Brenda Ann Spencer fikk ei rifle av faren sin og, en drøy måned etter det igjen, skjøt og drepte to lærere og såret åtte barn på skoleplassen som lå like over veien fra der hun bodde (i Cleveland). Hun valgte barn med røde eller blå jakker, sa hun. Hun liker fargene. Jeg liker ikke mandager, sa hun, å skyte mennesker gjorde dagen litt mer tålelig. Barna bare satt der. Og de var så forsvarsløse. Som ender i en andedam. Januar neste år er det 30 år siden det skjedde.

Som ender i en andedam får en til å tenke på Holden Caulfield i The Catcher in the Rye, fordi han gjerne går til endene i Central Park når han er litt nedpå og litt nedfor. Han går til endene og ting blir bedre. Og lenge trodde jeg at det lå en referanse i disse endene, noe mytologisk kanskje, men har med åra både slått meg til med og satt stadig større pris på at endene bare er ender, og at Holden Caulfield blir, som mange andre blir det, litt gladere og litt tryggere av å se på dem.

Det samme som Brenda Ann Spencer altså ble av å skyte på det hun så. Rare greier. men nå tar vi den låta til Boomtown igjen. Og en kaffe. Det er mandag.