Det er kanskje — nei, nei, nei — det er så absolutt en anbefaling å lese Somewhere towards the end av Diana Athill en tidlig mandag idet ei ny uke begynner. Boka handler, som tittelen antyder, om å nærme seg slutten. Om å leve, og ikke leve. I kapittel 6, etter at moren dør, skriver Athill om graden av tur⁄utur et menneske kan ha i møte med det siste (eller kanskje siste, for hvem vet?). Hun har sett begge deler og spør seg selv: hva er det vi vil og hva er det vi ikke vil når slutten kommer? Svaret er kanskje opplagt: «What everyone wants is to live until the end in their own home, with the companionship of someone they love and trust.» Men fint. Og det må jo bare være sant, ikke sant? Det er mange måter å ha utur på mot slutten med smerte, sykdom og angst som de mest opplagte. Men også, skriver Athill, som i tilfellet broren hennes, det motsatte: en uendelig og ustoppelig glede for og forelskelse i livet. Han elsket å leve, men ikke bare det: han elsket å leve nøyaktig det livet han levde. Ingen anger for. Ingen lengsel bort. Så en dag seiler de sammen, en siste tur, gjennom bukta og ut på havet, men ikke veldig langt ut. Sola slår i vannet som slår den på hundre, tusener av små, glitrende symbaler og det er vakkert og de sier ikke så mye til hverandre, søster og bror, de bare sitter der og hun forstår at: «What filled him as death approached was not fear of whatever physical battering he would have to endure (in fact there was not, at the end, any of that), but grief at having to say goodbye to what he could never have enough of.» Dette. Her. Sånn. En skolelærer, en blåskjellbonde, en seiler. Som ikke er redd for å dø, bare miste livet. Noe å leve opp til, ikke sant? Kanskje begynne i dag? Det er jo mandag. Du må forresten lese boka til Diana — men i fall du er like skvetten som meg — pass deg litt for kapittel 6.
Arkiv for kategorien "Døden"
Det begynte med ei ukelang hodepine etter innspillinga av I’m not there, forteller Charlotte Gainsbourg til engelske the Guardian, men viste seg, etter et legebesøk, å være en hjerneforskyvning med tilhørende oppsamling av blod i kraniet. Hun burde strengt tatt ikke overlevd, var den sjokkerte legens konklusjon. Hun burde vært død eller paralysert. Og hun måtte på operasjonsbordet sporenstreks. Hvor de mer eller mindre driller hull i hodet hennes og tapper blodet. Det er først etterpå, som det gjerne er, at skrekken tar henne. Hun blir redd for alt. Tør ikke jobbe. Besøker legen stadig vekk. Sjekker alt. Gjennomstråler alt. Tester seg, tester seg. Pakker livet sitt inn, sier hun, i en trygg kokong av familie og ingenting annet. «Jeg ble overrasket av hvor skjør og utsatt jeg er. Jeg visste ikke at jeg var så redd for å dø.» Men kommer etter hvert tilbake til arbeidet. Til filmen. Og musikken. Den nye plata hennes heter IRM. Den første singelen heter Heaven can wait. Den begynner: «She’s sliding, she’s sliding, down to the depth of the world».
Les Peter Lindforss’ dikt til Charlotte Gainsbourg under.
«I’ll never pause again, never stand still,/ Till either death hath closed these eyes of mine/ Or fortune given me measure of revenge,» sier Warwick i Shakespeares King Henry VI. Skumle ord. Som ofte faller meg inn i ledige stunder. Jeg har kanskje noen minutter til overs (til overs fra hva?) og tar meg kanskje en runde Pacman på Macen. Gode, gamle Pac. Og vet så klart, mens jeg spiser flyvende punktum med de mangefarvga spøkelsene i hælene, at de tar meg om jeg står stille. Det er derfor jeg aldri lar Pac stå stille. Stillstand er døden. Og kanskje, tenker jeg, har dataspillene, som et generasjonsdefinerende medium, fra Pacman den gang da (ca 1980) fram til Playstation 3 og alt det der i dag, bidratt til en stadig større bevegelsestrang og mobilitet blant oss mennesker? Kanskje tenker vi det samme om verden som vi gjør om spillet på skjermen: hvis vi stopper opp så dør vi. Er det sånn? Er det alltid videre som gjelder? Og er det ikke sånn haien har det? Må ikke den alltid være i bevegelse? Så er det kanskje det dataspillene liker å understreke: at vi er tobente haier, at vi er generasjon på generasjon menneskelig rovfisk. Get ready!
Verden har sin egen rytme – kjent og trygg. Når denne manipuleres, reagerer folk følelsesmessig. Litt enkelt sagt: Slow motion får tårene til å renne; fast motion trigger lattermusklene. Det første har både Sportsrevyen og Wes Anderson lært seg å utnytte; i sistnevne disiplin er Benny Hill evig konge på haugen. De legendariske sluttscenene i The Benny Hill Show var uskyldig moro i en uskyldig tid – evt. hysterisk moro i en hysterisk tid, litt avhengig av hvordan man betrakter 70-tallets politiske klima.
At fortfilm-grepet også kan ha en mørkere, mer foruroligende effekt, innså vi ikke før vi snublet over The Benny Hillifier. Se bare hvilke underverker Benny Hill kan gjøre med Titanic! Det eneste som mangler er en skokk druknende toppløse blondiner.
JET
Du ser det når kvelven
er skyfri og fin,
da spinn det ein ulltråd
or stålhalen sin
og rasar så fort
over himmelblå sletter
at lyden må brøle
fordi den blir etter
Blir lyd etter deg også, Arnljot. Alltid sånn. Livet går og lyden kommer. Vi ser opp og ser etter. Hva skjedde nå?
Men faen, sist gang jeg så deg drakk vi en whisky på Fyret; hva med en runde til?
Perfection Wasted
And another regrettable thing about death
is the ceasing of your own brand of magic,
which took a whole life to develop and market —
the quips, the witticisms, the slant
adjusted to a few, those loved ones nearest
the lip of the stage, their soft faces blanched
in the footlight glow, their laughter close to tears,
their warm pooled breath in and out with your heartbeat,
their response and your performance twinned.
The jokes over the phone. The memories packed
in the rapid-access file. The whole act.
Who will do it again? That’s it: no one;
imitators and descendants aren’t the same.
– John Updike, 1990
FRA DAGBØKENE TIL JACK KEROUAC
Åkei, nå er jeg alvorlig, jeg vil snakke om det, jeg vil kommunisere med Dostojevskij i himmelen, og spørre gamle Melville om han fortsatt er motløs, og Wolfe om hvorfor han lot seg selv dø bare 38 år gammel; jeg har ikke lyst å gi opp, jeg lover å aldri gi opp, og jeg lover at jeg skal rope og le når jeg dør, og at jeg til den tid kommer skal styrte rundt i en verden jeg insisterer på er hellig og dra i alles skjortekrager og frakkeskjøter og få dem til å tilstå til meg og til alle; så får jeg kanskje funnet ut noe i løpet av tida mi; på tide å skrive nå, tenker jeg.
Onsdag, nittende: jeg vet ingenting bortsett fra at flere deler lager et hele, og at selv om verden er befolka av monster og pappskaller, så fins det fortsatt noen mennesker verdt å leve for, her og der, fordi deler lager et hele, og jeg kan ikke lenger påvirkes ene eller andre veien av noen enkeltdel, det være seg en person, tilstelning, idé eller årstid og alt jeg egentlig vet er hva som ikke fins; hva som fins? — kjærlighet er alt som fins/ kjærlighet! schmærlighet!/ vær snill, er det jeg sier, snill er snilt — neste dag: hvor er sjela lokalisert?, et eller annet sted i kroppen, og viser seg når vi bruker kroppen, glimtet i øyet, rykket i munnviken, balansen i hofta og nakken, sjela gjør alt det der, den bruker det den har, og det den er pluss alt det den har lyst å være er bildet av avgrunnen som jeg forsøker å male, for selv om sjela er død i den forstand at den utelukkende er en mottaker av nåde, så er den veldig i live idet den mottar og skriver det her, men Sjelenes Sjel er på ingen måte død, og på ingen måte disse ordene, ordene, ordene.
DERFOR, to regler: 1) ikke bry deg om alle forbannelsene og forbindelsene som fyller dagene dine med en slags trøstesløs forundring, og 2) ikke stress med alle de indre strukturene og de store indre planene du har for arbeidet ditt — fryd deg i stedet. Med andre ord: til helvete med alt, ingen bekymringer, bare handling.
(Lest ved båren i Nesodden kirke, 28. november 2008.)
Jula 1978: Jeg tror dét var det året jeg ble merkelig hoppende glad fordi jeg fikk Barnetimeboka (eller het den noe annet?) til jul; det samme året som Brenda Ann Spencer fikk ei rifle av faren sin og, en drøy måned etter det igjen, skjøt og drepte to lærere og såret åtte barn på skoleplassen som lå like over veien fra der hun bodde (i Cleveland). Hun valgte barn med røde eller blå jakker, sa hun. Hun liker fargene. Jeg liker ikke mandager, sa hun, å skyte mennesker gjorde dagen litt mer tålelig. Barna bare satt der. Og de var så forsvarsløse. Som ender i en andedam. Januar neste år er det 30 år siden det skjedde.
Som ender i en andedam får en til å tenke på Holden Caulfield i The Catcher in the Rye, fordi han gjerne går til endene i Central Park når han er litt nedpå og litt nedfor. Han går til endene og ting blir bedre. Og lenge trodde jeg at det lå en referanse i disse endene, noe mytologisk kanskje, men har med åra både slått meg til med og satt stadig større pris på at endene bare er ender, og at Holden Caulfield blir, som mange andre blir det, litt gladere og litt tryggere av å se på dem.
Det samme som Brenda Ann Spencer altså ble av å skyte på det hun så. Rare greier. men nå tar vi den låta til Boomtown igjen. Og en kaffe. Det er mandag.
Vi kommer og vi går: det er avtalen. Vi lever ikke på lånt tid, nødvendigvis, men før eller senere, og så videre. I bladet Time for en måneds tid siden skreiv Robert Redford noen linjer om sin gamle venn Paul Newman (som døde i slutten av september i år), han skreiv: «Jeg traff ham for et par måneder siden. Han var inn og ut av sykehuset. Jeg visste hva dealen var, og han visste hva dealen var og vi snakke ikke om det. Vi snakke om andre ting: valget, politikk, tinga som allikevel må gjøres.» Og jeg tenkte på et dikt av Gary Snyder («I went into the maverick bar») hvor Snyder sitter på en pub på et sted i verden han ikke hører hjemme, han har gredd det lange håret sitt opp i skyggeluen for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet, fordi oppmerksomhet på steder man ikke hører hjemme kan være farlig. Så blir han allikevel litt redd. Og så går han. Og han tenker i bilen på vei bort at det som kommer en i møte på vei bort fra steder hvor man ikke hører hjemme — det som mentalt kommer en i møte — er det egentlige arbeidet, det som allikvel må gjøres, det som bare han (eller du) er i stand til å utføre i verden. Og jeg tenkte på noe Jack Kerouac sa en gang i tida om On the road: Jeg skreiv den fordi alle skal dø, sa han. Og jeg tenkte på noe Paul Newman sier i filmen Butch Cassidy and the Sundance Kid; i ei scene hvor han, som spiller Butch, etter å ha skaffa seg det nyeste av det nye innen fremkomstmiddel: en sykkel, inviterer Etta Place (dama til Sundance) på sykkeltur, han sier — nei vent, hun spør først: kan du sykle? — og han svarer: i teorien, ja. Og det er vel sånn det er, var det siste jeg tenkte etter å ha lest Redford i Time, at vi vet hva dealen er i teorien, men ikke i praksis. Vi kan jo ikke dø for vi dør. Og kanskje er det greit nok. Det er kanskje derfor vi vet forskjell på hjemme og borte. Og kanskje derfor vi skriver bøker. Som noen liker. Andre ikke. En del av dealen det også.
