Før helgen rapporterte Stig Sæterbakken om en sjokkartet opplevelse i Hedergrens bokhandel. Her er oppfølgeren.

30. juli
Kjære Lars. Faen ta deg, hvor du ga meg en støkk på Hedergrens, søndag, da jeg fant Effekter i nyhetshyllen og begynte å lese forordet ennå mens jeg var i butikken, først første setning, dernest overskriften, og viste det til Elizabeth, hvit som et laken, og sa at jeg hadde jo kontakt med deg senest i desember og at jeg ikke kunne skjønne at du var gått bort uten at jeg hadde fått vite om det! Det hører med til historien at dødsbudskapet om en kjær kollega nådde meg få dager før vi reiste, dessuten gjør vel Oslo-bomben og Utøya-massakren også sitt til at døden virker som mer av en mulighet enn den pleier. Etterpå, mens vi satt og røkte i solskinnet ute på Stureplan, fortalte jeg Elizabeth at det siste jeg rakk å gjøre var å sende deg et eksemplar av Umuligheten av å leve, at dette var den siste kontakten vi hadde hatt. Og ikke før hadde jeg sagt det, så falt blikket mitt på tittelen på innbrett nummer to. Dernest: Denna förteckning är avslutad våren 2010. Og så det ene med det andre og det tredje. Det tok med andre ord en god stund før jeg skjønte at jeg var lurt. Og godt var jo dét. At jeg var lurt, mener jeg. Men som sagt: Faen ta deg! Stig

Les mer » 

Barack Obama har sitt å stri med for tida. Upopulær helsereform. Upopulær krig. Upopulær oljekatastrofe. Men det skal Baracken ha: Han tar seg tid til å lese romaner – og er heller ikke fremmed for å videreformidle sin leseglede til angjeldende forfattere. (Hans forgjenger leste ikke en gang aviser, husker vi.) Tidligere i år mottok kanadieren Yann Martel følgende hilsen fra Det hvite hus:

Mr. Martel –
My daughter and I just finished reading Life of Pi together. Both of us agreed we prefer the story with animals. It is a lovely book – an elegant proof of God, and the power of storytelling. Thank you.
Barack Obama

Gå til Letters of Note for å lese Yann Martels respons-på-responsen. For øvrig et nettsted med høy læringsverdi. Tidligere har vi bl.a. fått dokumentert at Ronald Reagan hadde et hjerte likevel. Noen som husker, apropos brevskriving, hvordan det gikk da vi stilte et eksistensielt spørsmål til Dick Cheney?

Gjesteskribent Arne Borge – redaktør av fanzinen Jeg! – har det siste halvåret bedrevet ideologikritikk i en egen spalte på Flamme-weben. Nå er det en stund siden vi sist hørte fra ham. Men så fikk vi følgende påskebrev i fanget, poststemplet Øst-London:

Kjære Flamme!

Jeg beklager at ideologispalten jeg startet på i høst fikk en brå slutt da jeg flyttet til London for å studere for en kort periode. Da vi kom hit ble vi oppfordret av vår internasjonale kontakt til å følge med på nyhetene fra vårt eget land (Norge), for å holde vår mentale helse stabil. Jeg ignorerte imidlertid rådet – jeg så for meg at de ikke skjønte hva de snakket om – men nå har jeg allikevel forsøkt å orientere meg, og i den anledning vil jeg kompensere for mitt fravær med noen notater jeg har gjort meg om Paradise Hotel. Jeg får ikke lastet inn Norsk RiksKringkastning siden jeg er i utlandet, men TV3 kjenner visst ingen grenser. Jeg håper dere har det bra, at isen snart slipper taket på Oslo-fjorden og at dere ønsker å publisere teksten min på nettsidene deres.

Jeg så nylig tolvte episode av Paradise Hotel – det er den andre episoden jeg har sett her borte. Dere kan ta det med ro – jeg skal ikke skrive en kynisk «nøktern» anmeldelse, dette har Simen V. Gonsholt allerede gjort på kjendis.no. Jeg skal ikke ta den tilnærmingen hvor jeg hevder at de «står i skyggen av forgjengerne» som – om vi liker det eller ikke – var «råere», bedre underholdning. Jeg tror ikke underholdning kan reduseres til underholdning, og jeg tror ingen er tjent med at Paradise Hotel reduseres til «ren underholdning» – Paradise Hotel er vår falske katarsis: Vi tror vi blir renset i deltakernes kroppsvæsker, men vi blir ikke renset, vi blir, som den ene deltakeren sier, «så jævlig kåt[e]», og vi ønsker å knulle samfunnet, selv om samfunnet har unevnelige kjønnssykdommer. Paradise Hotel er for oss hva Disneyland var for Baudrillard: Vi innbiller oss at det er slutt når programmet er over, men Disneyland strekker seg utover California og resten av kontinentet. Vi blir ikke friskmeldte – vi stirrer ned på vår syke ereksjon.

Les mer » 

Flamme Forlag har, som de fleste andre, fulgt Cannes-festivalen på veldig god avstand gjennom aviser og tv-program og bitt seg merke i særlig én film som forhåpentligvis er på vei til Norge faderlig fort: Bright star av Jane Campion. En film om poeten John Keats, som døde bare 25 år gammel, og kjærlighetsforholdet hans til Fanny Brawne. Keats spilles av Ben Whishaw, Brawne av Abbie Cornish, og sistnevnte har sagt følgende om paret og filmen og tittelen på filmen: «De falt veldig for hverandre men fikk ikke lov å være sammen. Keats døde i alt for ung alder, men mot slutten skriver han, du vet, et dikt som heter Bright star som handler om hvor høyt han elsker Fanny. Jeg tror det jeg liker best ved det er at du faktisk kan kjenne smerten som ligger i det. Følelsen av at hun er hans absolutte favoritt i hele verden og at han elsker henne så høyt.»

Bright star, would I were stedfast as thou art—
Not in lone splendour hung aloft the night
And watching, with eternal lids apart,
Like nature’s patient, sleepless Eremite,
The moving waters at their priestlike task
Of pure ablution round earth’s human shores,
Or gazing on the new soft–fallen mask
Of snow upon the mountains and the moors—
No—yet still stedfast, still unchangeable,
Pillowed upon my fair love’s ripening breast,
To feel for ever its soft fall and swell,
Awake for ever in a sweet unrest,
Still, still to hear her tender-taken breath,
And so live ever—or else swoon in death.

Tidligere i år ga forresten Flamme Forlag ut en boksingel med noen av kjærlighetsbrevene og lappene fra Keats til Brawne. Den kan sees nærmere på og eventuelt bestilles her.

Raymond Chandler skrev visstnok bare i dagslys. Bøker skrevet i kvelds- og nattemørke ble for «ghoulish», mente han. Men brev gikk greit. Brev tålte mørkets frambrudd. Og brev skrev han. Alt for mange, ifølge ham selv. Fordi? Fordi den alt for aktive hjerna mi ikke skjønner sitt eget beste. Også det ifølge ham selv. Ingen avknapp på Chandler. Med et utall brev til nære og fjærne til resultat. Her er lite utdrag om kunstens og litteraturens villkår fra et brev til forlegger Hamish Hamilton (grunnlegger av det ambisiøse Penguin-imprintet Hamish Hamilton som nylig kjøpte rettighetene til David Foster Wallaces uferdige roman The Pale King («the Long Thing» skal FW selv ha kalt den, ifølge kona)): «You can’t produce art by trying, by setting up exacting standards, by talking about critical minutiae, by the Flaubert method. It is produced with great ease, and without self-consciousness. You can’t write just because you have read all the books.» Lett å si for en uten avknapp, kunne man kanskje sagt. Men så var kanskje det poenget? Så har man kanskje møtt seg selv i døren ved å si det? Great ease i alle fall. Sett i gang den som kan.