Pastisj (m. subst) stilistisk kopi, etterligning, laget i en epokes stilart.
Pastisj av Olav Løkken Reisop = debutbok med lånte fjær og sikker penneføring gjennom ti tekster, utgitt med hele fem ulike omslag med variert font.  Her møter vi alt fra en arkitekt som brenner tegnesakene på et bål i hagen til barndomshjemmet, til filmregissører i vill diskusjon på svorsk, dansk og engelsk. I en bok om å skape og om å skape seg, om drømmen om et annet Island og om det uhyre problematiske ved epler. Med mye mer. Utgivelsen ble feiret torsdag 10/11 i passende omgivelser i (brukt-)bokhandelen Cappelens Forslag i Bernt Ankers gate 4. Dette skjedde: 

Olav L. Reisop leste til stor applaus om dikter-flanering, mumling og skohandel på KaDeWe i Berlin, og om en kjent artist på dødsleiet. Hans Petter Blad ga en smakebit fra sin kommende Flamme-boksingel De dødes dag før han sprang i en middag på Vikersund. Og Andrea Rydin Berge sang vakkert, akkompagnert av egen autoharpe. Stemningen var høy, og den eneste som manglet i selskapet var Norges kanskje største kjendis, Jonas Wergeland. Forøvrig kan det meldes om topp vertskap i Oslo-bokhandelen som kan friste med kveldsåpent hver torsdag fra kl 17 til midnatt. Sånn skal det være.

I 1993 tok Jon Venables og Robert Thompson – to gutungar frå Liverpool – livet av ein tredje Liverpoolgut, James Bulger. Og det er så klart ikkje poeten ein ropar på først når sånt skjer. Men så, etter knappe 20 år, dukkar ein ung poet opp allikevel, og skriv dikt om det grufulle. Poeten heiter Olav Gisle Øvrebø og boka, debutboka, Barn som leikar. «Vi har godt av å stille oss ovanfor det intenst urovekkande,» skal han si om litt, og har vi det? Kva gjer du når urovekkande ting skjer? Kva for ein sommar har du hatt, til dømes? Slepp du poesien til? Har poeten ei rolle å spille?

FF: Korleis endte du eigentleg opp med å skrive dikt om eit snart 2o år gamalt barnedrap i Liverpool?
OGØ: Det var nok fordi eg over ein lengre periode hadde skrive meir personlege tekstar om ting eg tenkte på. Men så kom ikkje dette nokon veg, det vart ikkje særleg vellukka. Og så kom eg over ein kort omtale av denne saka med eit bilete av ein av dei skuldige, det står det forresten om i eit av dikta. Det talte til meg med ein gong, eg kjende at det var noko viktig som måtte formidlast. Og så fekk eg på ein måte uttrykt noko av meg sjølv gjennom å skrive om desse personane då. Det er noko med å stille seg ovanfor intenst urovekkande ting som fascinerer og som eg trur ein har godt av. Det blir kanskje litt sånn som i uttrykket «grip dagen, hugs at du skal døy.»

FF: Var det særleg vanskeleg eller er det som å skrive dikt om kva som helst?
OGØ: I byrjinga var det greit, då hadde eg noko konkret å skrive om og kunne jobbe mot å finne ei form som passa til temaet. Etter kvart vart det vanskelegare for eg skjønte meir og meir kor alvorleg det var. Frykta for ikkje å skrive på ein tilfredstillande måte om såpass alvorlege ting slo inn. Men heile vegen har det vore til hjelp å ha ei konkret historie å fortelje og med verkelege personar.

FF: Kor viktig har det vore med avstand i arbeidet med boka?
OGØ: Eg trur det har vore veldig viktig, både i tid og geografi. Hadde det td vore i Norge det skjedde, så ville eg ha vore mykje reddare for å støyte nokon. Eg håpar sjølvsagt ikkje at eg gjer det no heller, men det er greiare å forholde seg til noko slikt utanfrå.

FF: Har noko forandra seg i løpet av arbeidet når det gjeld synet ditt på forbrytelsen?
OGØ: I byrjinga hadde eg ein nesten naiv empati med gjerningsmennene og ville formidle at det var folk rundt dei som svikta og hadde den eigentlege skulda for drapet. Undervegs i skrivinga har eg vorte langt meir ambivalent til det. Eg tenkjer at gutane hadde eit ansvar sjølve også. Men eg meiner framleis at vaksne folk var temmeleg blinde. Folk kan ikkje for kva slags oppvekstvillkår dei har.

FF: Har du tenkt noko på korleis dei to forbrytarane, evt dei etterlevande, kunne reagert om dei kunne norsk og lar Barn som leikar?
OGØ: Forhåpentlegvis ville forbrytarane likt det og følt at eg talte deira sak på eit vis. Likevel tenkjer eg meg at det godt kan hende dei hadde mislikt det, følt at eg snakka om noko eg ikkje hadde peiling på og rippa opp i ting for dei. Dei etterlatte ville sannsynlegvis ha hata tekstane er eg redd. Hovudvekta mi ligg jo hjå forbrytarane og det er noko eg sjølv er sterkt ambivalent til. Korleis det ville vore for dei etterletne kan eg berre forestille meg. Eg trur ikkje eg ville ha likt det sjølv i den situasjonen heller. Men eg håpar dei kan ha ei viss forståing for det eg held på med.

Kl 15:42:32 (SKJERE NAVLESTRENGEN OVER MED KNIV)

Klokka er 15:42:32
og dei tek James med seg gjennom vestibylen og ut
og det er ingen, ingen som stoppar dei,
dei berre går og går og skundar seg
med adrenalin og redsle, dei som avbryt, blir jaga bort med
bisarre kommentarar.

Sola er eit stritt lysande punkt
gjennom skyane
lite varme,
mest lummer luft,
eit kaldt regn over ansiktet.

Dei skjer navlestrengen over med kniv,
dei spyr i ein haug og grev han ned,
det glinsar før den fuktige jorda dekkjer over

En tur til Helsinki? En helg i Finland? Hvorfor ikke? Alltids interessant å besøke et land man bare kjenner fra bøkene. Man går på gata og tenker: Har ikke utsmykningen av bygårdene noe til felles med disse tårnhusene i Mummidalen? Og innendørs: Ligner ikke alle de sosionom-fargede tekstilene på illustrasjonene fra barnebøkene om  Jason? (han som alltid hang, bokstavelig talt, etter en travel mor med større krøller enn fru Pigalopp). Nåja. Her holder det ikke med bare Mummitrollet og Jason i håndbagasjen. Mange gode bøker fra Finland har kommet på norsk de siste årene. Birgit Bjerck har utgitt flere av dem. Vi ba den drevne redaktøren og leseren i Oktober forlag om tre aktuelle boktips på reisen til Helsinki/Helsingfors og omegn.

 Monika Fagerholm: Den amerikanske jenta
- Dette foregår riktignok utenfor byen, i området som kalles Trakten, men denne romanen fanger også en forstad og en utkant som er preget av både Helsingfors og av globale krefter og USA. Det er tid for forandring , og det arkitektoniske landskapet endrer seg i løpet av romanen.  Fra å være et sump-landskap med skog blir dette et fint og rikt forstadsmiljø. Vi møter jentene Doris og Sandra. Du har et klasseskille her, mellom de som kommer fra de dårligere stedene i sump-landskapet, som Doris gjør, og Sandra, som er plantet i et tyrolerhus som virker nokså malplassert. Dette er ellers en mangefasettert og fabelaktig roman, men i denne sammenhengen er det interessant at den forteller om et samfunn i store endringer, i tillegg til å berøre mytiske historier.

Kjell Westö: Der vi engang gikk
- En annen finlandssvenske er den store Helsingfors-forfatteren Kjell Westö. Helsingfors er tema i mange av hans bøker. Dette er fortellingen om Finlands dramatiske historie fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til andre verdenskrig. Med den forferdelig blodige borgerkrigen, og med fascismen og kommunismen som står steilt mot hverandre. Og, når det avklares: moderniteten. Byen vokser fram med ny musikk og kunst og jazz og alt som hører til. Samtidig har du gamle klasseskiller i ny form. Det er en rik og flott roman. Westö klarer å holde en bred fortelling oppe, samtidig som han viser oss individer som du føler med og blir interessert i.

Sofi Oksanen: Baby Jane

- Sofi Okanen er en stor forfatter som holder på med voldsomme og kompliserte fortellinger. Men jeg velger Helsingfors-romanen hennes. Dette er ikke en roman  om forandring, som Fagerholms og Westös, men tvert imot et hugg inn i en tid og et miljø, nemlig Helsinki i årene 1995-2000. Handlingen foregår i et lesbisk queer-miljø – i byens undergrunn og i utelivet. Dette er en ganske realistisk kjærlighetsroman om angstmekanismer utenfor kontroll. Det er også en fortelling om to og en tredje person, som knytter forbindelser til filmen om Baby Jane.  Vi får et bilde av Helsingfors og et miljø preget av folk på uføretrygd. De er falt utenfor arbeidslivet og prøver seg med noen bisarre økonomiske transaksjoner , teletorg-tjenester, og forsøker å lage litt business. 

BONUS-TIPS: Pirjo Hassinen: Jordbær i november
- Denne romanen er ikke fra Helsingfors, men den er forankret i kunst-, film- og teatermiljøet der. Pirjo Hassinen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris da den kom. Hun fanger også noe som er i endring: kommersialisering, kjendiseri, penger, kunst og begjær. Jeg synes Hassinen er i forkant av ting, hun ser ting før vi andre så det.   

Ekstra-bonus: – 3 turist-tips
Ikke nok med bøkene, Birgits Bjercks turist-tips til Helsinki/Helsingfors innfrir, de også. Her får du dem:  1) Restauranten Glasspalasset (gammel busstasjon og funkis-perle på innsiden, perfekt for lunsj i dagslys). 2) Kunstsenteret Kiasma (som for tiden viser afrikansk samtidskunst av høy kvalitet). Og , ikke minst, 3) Kirken i klippen (fantastisk møte mellom klippe, lys og menneskelig utforming). Disse tre stedene ligger for øvrig et steinkast unna hverandre. Vil du vite mer? Ta turen / les boka selv, da vel. 

Ingen bokhøst uten Thorsendikt. Og nå er endelig TT’s tredje samling klar: Lensmann fra ni til fem avslutter debuttrilogien til Lillehamringen og har i tillegg fått det myteomspunne katalognummeret 99. Et tall som fortjener en samtale.

NØH: Og vi begynner med «Johnny 99», udødeliggjort av så vel The Boss som The Cash, hva ville vår mann lensmannen vår gjort med ham om J99 sto og vifta med en gønner på Tullinløkka?
TT: Sniki seg innpå han og smekka jerna på plass. Med mindre det er broren hans, da hadde han kanskje kikka en annen vei eller prøvd å prate han til fornuft, lensmannen kan i trengte situasjoner være big på preiking.

NØH: De fleste vet hvorfor Dylan tok til Highway 61, men ikke like mange vet hvorfor Lowell Fulson tok til Highway 99, som var fordi krigen og penga tok slutt, ikke annet å gjøre enn å ta til veien, og… rimer det med lensmannens livssyn? Er det bare å stikke når slaget er over og penga brukt opp?
TT: Jeg tror han prøver å holde ut, men når det brister så er det det ikke Norge av hans hånd, men hans tro på folk og mørket overtar. Da setter han seg i bilen og det er neppe noe godt som venter i enden av den kjøreturen. Joe Henry sang det og Frank Roberts hørte det: Sometimes you would never guess/ Who’s all talk and who just might/ Find a way or lose themselves/ On the king’s highway tonight.

NØH: I år 99 døde den romerske poeten Lucretius, noen forbindelse derfra til Thorsen?
TT: Det må vel være Catullus da, som jeg til tider har vært svært opptatt av. Catullus levde samtidig som Lucretius og likte lyset og larmen.
Han inngikk i en løs trio med Cinna og Calvus – som forøvrig ofte omtales sammen med Catullus, av Ovid for eksempel, i hans vakre elegi over poeten Tibullus som jeg også liker godt – spesielt fordi han er så flyktig. Vi vet ikke alt om han, vi er ikke helt sikre på om alle diktene han tillegges er hans og så videre.  Obvius huic venias, hedera juvenilia cinctus. Tempora, cum Calvo, docte Catulle, tuo.

NØH: Rolig nå, Thorsen, ingen latin før jeg har fått meg en kaffe.  «The 99» heter en muslismk superheltserie, så vidt jeg vet, Skapt av Dr. Naif Al-Mutawa. Hva slags superhelt er lensmannen?
TT: Han er en Pekarsk type. Hverdagsliv er ganske komplekse greier.

NØH: Fra tegneserier til klasserommet: 99 er atomnummeret til Einsteinium, et metallisk grunnstoff som ikke fins i naturen og som ble først funnet i restene etter ei prøvesprengning av hydrogenbomba: hva slags lyrisk grunnstoff kan vi regne med å finne etter at dine tre første bøker har sprengt leserne i lufta?
TT: «Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser», sa Hans Børli så da må svaret bli et snølandskap, det er selve det lyriske grunnstoffet. Men på den annen side hevdet Robert Young at grunnstoffer kan transformeres til hverandre under visse betingelser. Poesiens svar på yttrium kanskje. Splintret i biter er det ustabilt i luft og kan selvantenne. Tror uansett ikke jeg sprenger leserene, tror dikta mine mer er en kile i vedkubben.
 
NØH: Wayne Gretzky, verdens beste hockeyspiller, spilte med trøye #99, og han sa en gang at en god hockeyspiller befinner seg der pucken en, en STOR hocvkeyspiller befinner seg der pucken er på vei: kan det samme sies om gode og store poeter?
TT: Poeten må i hvert fall være i stand til å ta i mot pasningen. Om det skal resultere i scoring. Men jeg tror poeten mer må kunne høre spillet enn lese det.

NØH: I gladlåta «99 in the shade» har Bon Jovi nettopp fått lønn og ragger rundt i en Chevy Cabriolet med en fest i baklomma: høres det ut som lensmannen?
TT: Kanskje i hans sene ungdom, da han krusa rundt uten lappen i en grå Kadett 71–modell. Men soundtracket var nok heller «Play Guitar» med John Cougar – som jeg fortsatt kaller han. I dag synes lensmannen det er helt OK med Gaslight Anthem og Drive-By-Truckers. Han har vel så vidt jeg husker også prøvd seg på en liten gjendiktnig av DBT.

NØH: Ikke verst. Be ham sende manus til oss. Men fra det andre til det tredje: tyske Nena var, som du kanskje husker, glad i røde ballonger, og 99 i tallet. Hun sang: If I could find a souvenir/ Just to prove the world was here/ And here is a red balloon/ I think of you and let it: …hvem er det lensmannen tenker på når han slipper sin ballong?
TT: Lensmannen foretrekker å fiske framfor å slippe ballonger. Han kaster ut snøret sitt med en viss forvorpenhet, men også med kjærlighet. Eller håp. Tror flaskepost er mer hans greie enn ballonger. Men jeg tror han synes en blekrosa ballong hvor lufta har gått delvis ut i en ploga haug av møkkete snø er vakkert. 

NØH: Alle vet nå hva de får om de bestiller en «99» på Flamme, men vet du hva får om du bestiller en «99» i England og Irland?
TT: Noe som svir. Hvis spriten kan blandes opp med krutt og tennes på så holder den mål. Altså førtiniogenhalv prosent alkohol. 

NØH: Til slutt: hvis vi legger sammen katalognumrene i trilogien din får vi 202, som var det året romersk lov forbød kvinnelige gladiatorer. Tilfeldig?
TT: Absolutt ikke! Kvinnelige gladiatorer fikk ikke bruke hjelm, ikke lensmannen heller.

I spalta «Litterært soundtrack» spør vi forfattere hva de lyttet til under arbeidet med sin siste bok. Denne gang: Forfatter og illustratør Inga Sætre, aktuell med den tegnede romanen Fallteknikk, som har tatt henne med tilbake til fortiden.

– Ja, jeg har brukt musikk ganske bevisst, og det er noen sanger som er beskrivende for stemninger eller personer i boka.  Disse tre sangene er med, helt konkret: Billie Holidays versjon av «Gloomy Sunday», «Bridge over troubled water» og «Driving home for Christmas». Jeg hørte mye på disse da jeg laget de respektive scenene. Jeg synes det er morsomt med sanger som representerer et eller annet, som denne julesangen: Liker du den eller hater du den? Jeg tror Rakel (hovedpersonen i boka) hater den av prinsipp, men at den råker henne veldig akkurat der, og det synes jeg er veldig morsomt. Eller rørende. Og det er noen sanger eller artister som gjør det med en; overrasker og sniker seg inn. Nå som jeg er blitt relativt voksen har jeg ikke så store problemer med slikt, men som18-åring var det problematisk – klissete sanger av klissete artister skulle man ikke grine av. 

– I forkant og i skrive-perioden (jeg skrev manuset først, tegnet til slutt) hørte jeg mye på den musikken jeg hørte på i den alderen og på den tida da handlingen i boka foregår. Dette for å huske meg selv som 17–18, og det virket veldig bra, det kom mye minner jeg trodde jeg aldri skulle plages med, he he. Deilig terapautisk og et hyggelig gjensyn med musikk som betydde veldig mye. Noen artister har jeg hørt på hele tiden, sånn som Bjørk eller PJ Harvey, siden de fremdeles lager nye ting, men da altså de tidlige tingene. Og grungen hadde ligget lenge i ro. Og så hadde jeg en veldig intens Ella (Fitzgerald)-periode akkurat da jeg flyttet hjemmefra. Da jeg hørte på henne igjen fikk jeg veldig mange ideer. Så det var fruktbart. Jeg savner det å få en ny plate og elske den på en sånn måte at den plata, eller sangen, overtar hele stemningen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke blir like oppslukt av musikken nå, men det er unektelig en forskjell.

– Alf Prøysen har jeg også hørt mye på, selv om jeg ikke synes det er så fine innspillinger av sangene hans. Så det er kanskje rettere å si at jeg har sunget selv. Men jeg har stor respekt for Prøysen og for måten han forenkler og hverdagsliggjør viktige og sterke ting på, så vi nesten tror det er barneviser. Veldig inspirerende.

Du kan lese litt mer om Miriam Myrstads debutsingel Vi kommer i fred her. Du kan til og med kjøpe den. Hvis du vil. Og det vil du. Jo. Jo! JOOOO!! Skjerp deg.

Pål Angelskår skal gifte seg i sommer, hva med deg? Blir det backpacking? Familegjenforening? Eksil i de sveitsiske alper? Uansett hva og hvor det skjer, må du først få med deg debutsamlinga til Pål: I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie. Som altså er ei helt sann setning og noe i nærheten av en dokumentarisk tittel. Boka lanseres på Internasjonalen, torsdag, 28. april. Dit kommer det et par veldig kule musikalske gjester for å hylle Pål, kanskje en poet eller to, og så skal hovedpersonen lese egne dikt for første gang. Nå er det slutt på den tida da han kunne gjemme seg midt i et band. Så kryss av i kalenderen og hjertelig velkommen til Youngstorget like over påske.

HVA SKJER, SA DU? Vi lanserer Pål Angelskårs debutbok.
HVOR DA? Internasjonalen, Youngstorget, Oslo sentrum.
OG NÅR? Torsdag, 28. april, dørene åpner 19:00.
PÅ PROGRAMMET: Pop og poesi, Pål leser og et par kompiser av Pål spiller.

b-sida

jeg vil være han andre fyren
han som ga seg i tide
Gary Young
som fikk sparken
etter førsteskiva til Pavement
ham vil jeg være
Ben Deily
den andre låtskriveren i Lemonheads
han som aldri smilte på bildene
jeg vil være Juliana Hatfield
før hun slutta i Blake Babies
Edith Frost
før hun jobba med Steve Albini
jeg vil være
b-sida på den første singelen til et band
som bare Jacob og jeg vet om

I mårra gir vi ut romanen Yarden, skrevet av svenske Kristian Lundberg. Ei bok om å jobbe som timearbeider på havna i Malmö. Ei selvbiografisk beretning om å gå fra å være poet med hatten full av gratis lunsjer, til kroppsarbeider uten rettigheter og uten sikkerhet. Her snakker vi med Jonas Bals, ombudsmann for baltiske bygningsarbeidere i Fellesforbundet, om Yarden, og han trekker blant mye annet fram bokas terapeutiske verdi, da den viser at vi «ikke er alene om å oppleve avmakt, sinne og klassehat».

FF: Hva syns du om romanen?
JB: Den er først og fremst utrolig bra skrevet, men i tillegg er det også en svært viktig bok. Den gir stemme og språk til noen erfaringer som sjelden fanges opp i den lesende og diskuterende offentligheten, ettersom den offentligheten ofte er fullstendig adskilt fra arbeidslivet. Og det er snakk om et arbeidsliv som har forandra seg dramatisk de siste årene. Kristian Lundberg beskriver disse forandringene bedre enn noen andre jeg har lest. Det er jo dessverre sjelden slik at de som gjør seg denne type erfaringer er i stand til å skrive om det, og de som gjør det, dykker gjerne ned i denne virkeligheten for en kort stund, som del av et journalistisk prosjekt. Det man går glipp av med en sånn Walraff-metode, er opplevelsen av hvordan arbeidsvilkårene også virker tilbake på resten av livet ditt: Hvordan mangelen på makt over arbeidshverdagen gjør deg maktesløs i forhold til familie- og hverdagsliv, og ofte gjør deg depressiv og sjuk. Jeg kjenner selv mange som opplever dette, både blant kompiser og medlemmer av fagforeninga, men det er ikke snakk om at noen av dem har overskuddet som trengs for å formidle historien på en måte som er forståelig for de skravlende klasser. Dét tror jeg imidlertid Lundberg har klart.

FF: «Vikarbyårer er slavehandel», sier Kristian Lundberg. Enig?
JB: Vikarbyråene representerer nok ikke slaveriets tilbakekomst, men det er ikke tvil om at det er en før- eller tidligindustriell måte å organisere arbeidslivet på. Det er vanskelig å se for seg hvordan kompetanseutvikling, innovasjon og produktivitet skal kunne utvikles dersom bemanningsselskapene fortsetter å utbre seg, og for oss som skal jobbe i de mest utsatte bransjene betyr det at merverdien heller blir henta ut ved å drive oss hardere, til lavere lønninger. Det du ser på enkelte byggeplasser nå, er at prisen på arbeidskraft har blitt pressa så langt ned at det plutselig lønner seg å få folk til å bære gipsplatene opp ti etasjer i stedet for å leie en kran og heise dem på plass. På sikt kommer samfunnet til å tape enormt på denne utviklinga: Produktiviteten daler, folk blir utslitt raskere, og det vi lager blir av dårligere kvalitet. I tillegg kommer nok arbeidskjøperne til å oppleve at også motstanden mot dette antar tidligindustrielle former. Et eksempel er all den sabotasjen Lundberg skildrer, med nylakkerte Lexuser som får ripa inn FUCK over hele panseret før de blir sendt videre, eller andre former for «utenomfackligt motstånd», som de kaller det i Sverige.

FF: Kristian Lundberg sier også at ingenting skjedde i Sverige etter at boka kom ut, etter at alle kan lese om hvordan det er. «Ikke engang fagforeningene har løftet en finger». Hva skyldes det, tror du?
JB: Fagforeningene vokste frem som kamporganisasjoner, men etter hvert som motparten innså at det var umulig å knuse dem fikk de makt og innflytelse gjennom forhandlinger. Det hadde sine gode og dårlige sider. Til sistnevnte hører at fagbevegelsen mange steder har glemt hva det var som ga styrke i forhandlingene: Trusselen om medlemmer som var i stand til å ta en fight dersom nødvendig. Samtidig har det ytre rammeverket forandra seg fundamentalt. I hele Europa, men kanskje særlig i Sverige, har fagbevegelsen hatt problemer med å tilpasse seg den forskyvningen i maktbalansen som har funnet sted de siste 20-30 åra. Du trenger ikke gå lenger enn til vårt eget hjemlige NHO for å se hvor mye mer aggressivt arbeidskjøperne opptrer, enda her står de i en langt mer defensiv posisjon enn i landene som omgir oss – både takket være et rødgrønt politisk flertall og et LO som er langt mer oppegående enn hva tilfellet er i Sverige.

FF: Hvor viktig er det at medlemmene leser politiske bøker som Yarden?
JB: Jeg tror det har stor terapautisk verdi å se at man ikke er alene om å oppleve avmakt, sinne og klassehat. Jeg håper jo også at bøker som dette skal anspore til handling, selv om det i siste instans vil være mer enn bøker som avgjør hvorvidt man tør å ta opp hansken eller ei.

Audun Mortensens andre diktsamling, Aaliyah, slippes primo mai.

Mer om Umuligheten av å leve her.