«Diktsjangeren er meir spennande nå enn nokon gong før,» skreiv Hadle Oftedal Andersen i sin anmeldelse i Klassekampen av Victoria Durnaks debutsamling Stockholm sier, og det er sant. Diktsjangeren er spennende om dagen. Både utfordrende til og uaffektert av verden for øvrig. Og det vil si: Poesien lever i poesien, og poesien lever i alt. John Keats skal rett nok ha sagt at poeten er det minst poetiske som fins, men det er flere hundre år siden nå, John — og egentlig ganske poetisk. Les mer om boka til Victoria her, og ta den med deg ut i sola hvor enn du er.

FF: Er tittelen en hilsen til Astrid Lindgren, eller?
EAS: Bestemodern har begynt å si «e det dødendøden?» når hun ringer og jeg tar telefonen, med etterfølgende – og sjarmerende – latter, og på en måte er vi ferdig med den saken. Så, nei, da makkverket blei døpt viste jeg ingenting om denne døden døden døden–greia til Astrid Lindgren, men det ser ut som om jeg og bestemutra har fått en egen dødendødenting, med to ord mindre og ei betydning jeg ikke er sikker på.

FF: Det snakkes stadig vekk om liv etter døden, tror du på det? Og hvis ja, hvordan ser det ut?
EAS: Det er noe uendelig vakkert i menneskets skjebne, og hvis du noen gang finner ut av de greiene der, ryker du rett på nervesanatorium.

FF: Det snakkes ennå mer om et liv før døden, har du noen store planer for ditt?
EAS: Jeg skal saksetackle demona mine, og klinke livet i vinkelen.

Det er noen av oss som har visst det ei lita stund: at Roskilde ikke er et jorde og en musikkfestival i Danmark, men en roman i Sverige. Skrevet av Linn Strømsborg. Først skifta Øya statsborgerskap og ble til Øyafestivalen, noe som fikk Jenny Tunedal til å skrive disse linjene i Aftonbladet (5/5): «Øyafestivalen är en glimrande liten prosabok om de där särskilda Sturm und Drang-känslorna som live-musik, sommarregn och öl kan framkalla. Euforisk melankoli: tillsammans och ensam, bekymmerslös och hjärtekrossa.»

Så kom Roskildes tur og Jenny Tunedal lot ikke vente på seg, fra Aftonbladet (1/6) igjen: «Strømsborg lugnar mig med sin indieidyll … Roskilde är en idyllroman om – och kanske också för – nordiska indiekids utan bekymmer i alla åldrar. Dess prosa flödar snabbt, ofta i form av en sorts hopningar eller uppräkningar: ett lyckat sätt att redovisa, snarare än gestalta, den sorts intensitet som sextio-sjuttio tusen människor kan skapa tillsammans under de extatiska undantagsdygn som en rockfestival kan (bör?) vara.»

Og til dem av oss som er litt lett på krana og leser Roskilde med tårer i øynene: vi har også fått nye venner: sjekk bare Rasmus Thedin i Tidningen Kulturen: «Jag kommer att återkomma till den här boken på samma sätt som berättarjaget återkommer till Roskildefestivalen. Både för att återuppleva gamla minnen (både privata och de från boken) och för att skaffa mig nya … Och det blir svårt att hålla ögonen torra vid läsningen.»

De som ennå ikke har fått tak i den norske utgava av Linns tåreperse/ gledesspreder/ indieintense/ festivalsnabbe unntaksroman, finnes den nå på Flammes sommertralle for rabattert litteratur. Bare å stikke innom forlaget eller bruke skjemaet på nettsida. De som vil ha den svenske oversettelsen må ta turen til Sverige. Men det er ikke det verste.

Det er mange navn på bidragsyterlista, og mange kjente, men i god sosialdemokratisk ånd nevner vi ingen og glemmer ingen, men tar oss heller en liten prat med Oddmund Vaagsholm, som i tillegg til å skrive om England også har redigert den drøyt 300 siders lange antologien.

FF: Først og fremst: gratulerer med bok! Boka er satt opp som gruppespillet i sommerens VM i Sør-Afrika, og da sier kanskje det første spørsmålet seg selv: hvilken av tekstene går videre til sluttspillet?
OV: En redaktør bør ikke rangere sine egenredigerte tekster, jeg tenker i alle fall at om dette er en lett øvelse, så erkjenner man samtidig å ha gjort en for dårlig jobb både med det marginale bunnsjiktet og det store mellomsjiktet de fleste antologier etter gausskurven inneholder: 32 tekster er ikke et statistisk representativt utvalg, så jeg håper at sentralgrenseteoremet ikke er påfallende i vår jakt etter noe litterært å gripe til under det kommende VM i fotball. Et tekststykke som jeg personlig tror vil bidra til dette, er Gunstein Bakkes essay om fotballnasjonen Slovenia. Han har løst sin oppgave slik jeg ville at de ulike bidragsyterne skulle løse skriveprøven – ved å se fotballnasjonen med nærblikket, samtidig som han vekslende og kontrollert har hele nasjonen i øyesyn med fjernblikket. Ikke alle skal eller kan greie dette, åpenbart, vi snakker om en antologi; noen henfaller til sentimentalitet, noen kan ikke en dritt om fotball, og noen kan så mye om fotball at tendensene til litteratur enten er fraværende eller tamt påklistret i mangel av en litteraturteoretisk forståelse i språket sitt. Likevel har vi fått noe av Dag Solstad som ikke har blitt ristet ut av ham tidligere, vi har fått en frihetsbekjennende tekst av Karl Ove Knausgård, en personlig katarsis av «Drillo» (som for øvrig er stor tilhenger av Albert Camus), og vi har fått den meget talentfulle Agnar Lirhus til å tre sin gjennomstrømmende prosa nedover brødrene Laudrups collegefrisyrer.

FF: Hvordan skrives det best om fotball?
OV: Det skrives best om fotball tematisk implisitt, slik det ellers skrives best ved alt skjønnlitterært. Problemet til «fotballromanen» er nettopp dette at temaet blir for styrende og dominerende, slik det er med all god skjønnlitteratur; med en gang en roman har en sterkere tematisk agenda enn språkets posisjon, så å si, forsvinner detmagiske, det flyktige, eskapismen, det bare litteraturen kan etablere:ens egen fortetning av erkjennelse. Tema må underordnes, tema har en for høy valør i også den tenkende delen av offentligheten, tema er enmulighet for å underkjenne det noen ytterst få av oss virkelig kan – å skrive. Altså skrives det best om fotball i sakprosaform, essays, avhandlinger, eller andre former for direkte utsagn om virkeligheten. Å fiksjonalisere fotballen er bare tull. Fotball er allerede en fiksjon.

FF: VM-bøker unntatt: forfattere skriver egentlig ikke SÅ mye om fotball: er det kanskje sånn at fotball og forfattere går bedre sammen enn fotball og litteratur?
OV: Ja. Jeg tror det er en helt korrekt distinksjon. Det er som sagt ikke noe skjønnlitterært potensiale i fotball. For eksempel er Solstad og Michelets VM-bøker sakprosa med skjønnlitterære elementer; rammeverket er virkeligheten, den sanselige virkeligheten, mens beholdningen er spesielt Solstads refleksjon oppå dette, kan man kanskje si; for Solstads bevissthetsstrømmer er ikke uløselig knyttet til fotball, de er uløselig knyttet til Solstad selv.

FF: Du skriver selv om England i VM2010, et landslag som mange tror kan gå hele veien i år, hva tror du?
OV: Jeg tror England vinner. I mitt essay i VM 2010 orienterer jeg nettopp rundt dette med konkurranseformens utilstrekkelighet. og lagets egen tilkortkommenhet, noe jeg mener har sterk korrelasjon. Grunnen til at England bare har vunnet denne konkurransen én gang er konkurranseformen, tilfeldighetene og det unike mentale presset spillerne utsettes for av sine egne tilhengere, generert av den forrykte britiske presse. Dette siste høres kanskje bare ut som en slags sinnsyk vittighet, men gjør en liten øvelse: les gjennom de ulike nettavisene til de største favorittnasjonene nå før VM: de engelske, de spanske, argentinske, brasilianske, tyske, franske og italienske – hva finner man? De franske, brasilianske og argentinske avisene har troen på laget, men ikke på treneren, og har allerede en avdempet forventning, når de nå kritisk ettergår sine taktiske ledere, de tyske og italienske er pessimistiske, hovedsakelig grunnet nokså kjipe spillerstaller, mens de spanske er optimistiske, og det med rette; likevel er det første gang Spania har blitt utøvet for dette presset, noe de neppe kommer til å takle. Hva så i England? Les The Sun, les Daily Mail, hvilken holdning utøver de? En gryende optimisme, en skamløs tro på egen overlegenhet. Hva skrev The Sun på forsiden da gruppene i VM ble klare? Jo, EASY, etter forbokstavene til nasjonene England, Algerie, Slovenia og Yanks. Hvorfor gjør de dette? Vel, de skaper en dramaturgi, en kurve som hvert eneste mesterskap ser ut slik: Forventning. Håp. Ansvar. Handlingslammelse. Tap. Lidelse. Tragedie. Og dette selger aviser. Dette har de alt å tjene på; sannsynligheten er tross alt størst for at England ryker ut, og når de ryker ut, blir ikke lidelsen en tragedie uten en enorm opphausing i forkant; noe må jo settes på spill, for at noe skal kunne oppleves som tapt. På tross av dette konstruerte og motarbeidende presset, vinner engelskmennene denne gang tilfeldighetenes ynkelige spill. Hadde verdensmesteren blitt kåret gjennom et utfyllende seriespill, hadde de vunnet hvert år.

FF: Flere av forfatterne legger ikke skjul på at de vet lite eller ingenting om deltakerlandet de skriver om, hva gjør det med bokas troverdighet og generelle fotballkunnskapsnivå?
OV: Dette gjør svært lite med bokas troverdighet og generelle kunnskapsnivå, fordi det er de to forfatterne Tomas Espedal og Carl Frode Tiller som skriver dette. Tillers anslag snobber nedover når han sier «Jeg har såvidt hørt om nederlansk totalfotball» i tittelen fordi han utover i den resonnerende teksten etter hvert erkjenner: « … han [Johan Cruyff] hadde jeg hørt om, ja og totalfotballen også, forresten». Når det gjelder Tomas Espedal, så er han utelukkende briljant, og som masteroppgaver om hans forfatterskap etter dette vil vise, spiller det ingen rolle hva han faktisk skriver om, hans forfatterskap er selve dikterkunsten, derfor er han også forfatternes forfatter, og derfor skriver han dette i sin tekst om Sveits: « … jeg skriver om middelalderen uten å lese et eneste ord om middelalderen, som om middelalderen ikke finnes [...] Akkurat, som om middelalderen må diktes opp.» Faktisk er jeg overrasket Espedal har skrevet noe om Sveits i det hele tatt i denne teksten. Med denne typen program hadde han ikke trengt det.

I boka 14 dikt om lykke av Lukas Moodysson, som kom ut på Flamme sist høst, finner du blant annet det lille diktet «Vi synger falskt» som med bare seks ord kunne vært med i Hemingway–utfordingen i Klassekampens bokmagasin. Og selv om det fins dem som mener at diktets første oppgave er å si mye med få ord, så må «Vi synger falskt» sies å være et unntak i Moodyssons diktproduksjon for øvrig. Ikke dermed sagt at de andre diktene ikke er megetsigende. Du kan lese mer om boka her.

Les mer om boka her.

Les mer om boka her.

Flammes diktdebutant av våren, Victoria Durnak (20), gir deg en aldri så liten guide til nabolaget sitt på Hornstull i Stockholm, hvor den kanskje uvanlig stedfaste, men like fullt tidløse, debuteboka hennes, Stockholm sier, i stor grad utspiller seg. Svømmehallen forsvant dessverre i klippen, det samme gjorde ICA-butikken og et eller annet middelaldersk vertshus hvor Victoria var veldig betatt av forkleene til de ansatte, men kinoen klarte seg, og leiligheta, og kafeen (CopaCabana) hvor poeten har skrevet mange av sine dikt. Og ikke la dere forvirre av det tilsynelatende vinterlige i disse bildene, svenskene har som kjent alltid brukt lang tid på å tø opp.

Victoria skal forresten delta på debutantkvelden på Mono onsdag, samt lansere Stockholm sier på Deichmanske bibliotek, filial Grünerløkka, tidlig fredag kveld. Hjertelig velkommen begge steder!

Sjekk også katalogen de av dere som lurer på å kjøpe boka.

Hun ville så gjerne ha tødler over ø-en og bløt g når hun kom ut i Sverige, men Linn måtte ta til takke med en god, gammel ø og g som en støtfanger. Linn Strømsborgs forfatterskap i Sverige er uansett et gryende faktum, selv om svenskene, på sitt typisk bakvendte vis, har valgt å presentere det ferske forfatterskapet i omvendt rekkefølge. De begynner med Øya-singelen i disse dager — Øyafestivalen på svensk — og følger opp med Roskilde i mai. Så til alle som slang rundt i middelalderparken sist sommer og følte seg oversett: nå er dere i det minste oversatt.

Vi går på Fever Ray när Grizzly Bear är klara, vi går på Øyanatt när Fever Ray är klara, vi går till Bari och käkar när Øyanatt är slut, vi går hem till mig när vi har ätit färdigt, och ni somnar på soffan och i fåtöljerna i vardagsrummet. Stian och Sandra vaknar i var sin fåtölj och bestämmer sig för att gå hem någon gång  vid sexsnåret. Jag hör hur de stänger dörren forsiktigt. Så hör jag hur du vänder dig på soffan, hur du drar djupt etter andan. Jag forsöker låta bli att tänka på vad jag ska säga om du fortfarande är här när jag vaknar. (Øyafestivalen, side 30)