Flamme Forlag

Onsdag kveld i Oslo, under jorda: Flammedebutant Rannveig Revhaug lanserer romanen IRL i katakombene under Westerdals skole, om ikke lenge skal hun lese til et støvete og famlende, men lystig og underjordisk festlag. Bokfesten begynner rett nok i dagslys, utenfor garasjeport R, hvorfra vi, av forfatteren selv, loses ned i et nesten absolutt mørke.

Les mer » 

En ting er å tvile på om man egentlig kan å skrive når man leser bøkene til for eksempel Don DeLillo, eventuekt slå fast at det kan man nok ikke. En litt annen ting er det at også DeLillo tenkte i de baner, sa han nylig til The Times, da han i jobbsammenheng måtte lese Underworld på nytt. Kunne han skrive noe sånt igjen? Et sånt anslag? Rekkevidde? Storslagenhet? Han vet ikke, sier han. Men skrive gjør 73åringen fortsatt, takk og lov, og den nye romanen hans, Point Omega, ble utgitt for sånn cirka 4 dager siden. DeLillo avslutter Times-intervjuet med å slå et slag for romansjangerens uovertruffenhet hva gjelder å formidle det vi kan kalle opplevelsen av å leve og være et menneske: «Det fins så mange måter å leve på, så mange erfaringer å gjøre seg, et nærmest uendelig antall samværsmåter oss imellom, og romanen er rett og slett bedre rusta enn novella og diktet og skuespillet til å formidle alt dette. Romanen har flere måter og muligheter til å forklare verden for leseren, inkludert det vi kaller den kunsteriske verden. Det høres kanskje vel storslagent ut, men jeg tror det er sant.» Litt løseslig oversatt. Kjedelig å høre for poeter og dramatikere, åpenbart, men vi gleder oss uansett til Point Omega.

Så er Mammutsalget over oss igjen. Billige bøker i bøtter og spann. Vi setter over til Flammes egen Linn Strømsborg, som jobber på Ark Storgata for en aldri så liten tilstandsrapport. Hvordan er det i butikken i dag? Henger du i hop? Har det boklesende norske folk gått bananas?

LS: Bananas er bare fornavnet. Eller etternavnet om man skal si at de er Klin Kokos Bananas. Vi åpna klokka åtte i dag, da var det kø, (ok, bare tre stykker utenfor, da, men en liten kø), vi har ballonger overalt, folk raser bokstabler i all iveren og mange har alt rukket å løpe byen rundt for å leite etter akkurat den ene boka vi hadde tre eksemplarer av. Det beste med å jobbe i bokhandel under mammut er at vi selger like mange bøker som til jul, men kundene er så ekstremt mye hyggeligere, fordi de kjøper alt til seg selv og stikker rett hjem i godstolen med kakao eller øl eller kaffe ved siden av seg og begynner å bla. Vi hadde ikke overlevd vinteren uten. Helt klart.

Flamme blar seg gjennom et lite utvalg bøker fra Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Sist gang trakk vi ut første nummer av City Lights Review. I dag: Diane DiPrimas diktsamling Revolutionary Letters, nummer 27 i City Lights’ lommepoesiserie (The Pocket Poets Series).

De røde bokstavene er rosa ytterst til venstre. Boka har kanskje stukket litt ut fra de andre og fått sola på seg? Eventuelt ligget i vinduet en stund med noe annet oppå seg som beskytta alt foruten denne lille stripa, som nå altså er rosa og gir den store, litt voldsomme, ganske så 68eraktige tittelen Revolutionary Letters noe ufrivillig komisk over seg. Revolusjonen er ikke rosa. Rød, ja. Men rosa? Men så vrir du håndleddet og snur på boka betrakter baksida et øyeblikk, hvor forfatteren — poeten — Diane DiPrima ser på deg. Med stort, mørkt hår og hånda halvt i lomma. Er ansiktet litt oppgitt? Kanskje. Men også oppglødd. Både dét og dét. Og tynn som en strek er hun. Og kledd helt sort. Og står halvt i skygge. Opp mot noe som ligner en totalt forglemmelig del av en absolutt anonym murvegg. Hun ser så klart forbi linsa, poeter er generelt sett mer sparsommelig med blikkontakt enn folk er klar over, hun ser litt ned og til høyre, på, gitt det forholdsvis tomme ansiktsuttrykket, antagelig ingenting. Ut i rommet holder lenge for Diana. Og om ikke lenge sier hun til mannen bak kameraet: du, bli ferdig, a, James!

Les mer » 

«… and poetry, surely, is a crisis, perhaps the only actionable one we can call our own,» skriver J. D. Salinger i romanen Seymour, an introduction (hvis man kan kalle det en roman) — hvor Seymour Glass, kjent blant Salinger-lesere som eldstemann i søskenflokken Glass, blir nettopp det: introdusert av lillebroren sin, Buddy (introdusert til hvem?, til oss, får man tro, leserne, de andre, verden). I passasjen som den halve setninga over er tatt fra, forteller Buddy om Seymours uovertrufne poetiske talent, eller gave (til tross for at han ikke publiserte et eneste dikt i løpet av sin korte levetid, Seymour tar sitt eget liv bare 31 år gammel), en gave Buddy, eller Salinger om du vil, tilskriver det private men objektive uttrykket hans. Seymour skriver følsomme dikt, men uten å vise følelser, han skriver om livet sitt, men uten å fortelle deg livshistorien sin: «My point being that the more personal Seymour’s poems appear to be, or are, the less revealing the content is of any known details of his actual life in this Western world.» Den kanskje litt merkelige halen in this Western world blir kanskje litt mindre merkelig om vi tegnestifter den fast til følgende passasje fra novella «Teddy» som du finner helt til slutt i novellesamlinga Nine Stories:

Les mer » 

Flamme presenterer et lite utvalg bøker fra Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Sist gang trakk vi ut første nummer av City Lights Review. I dag: Richard Brautigans diktsamling Rommel drives on deep into Egypt.

Boka ble første gang gitt ut i 1970, og Brautigan henta visstnok tittelen fra ei gammal krigsforside i avisa San Francisco Chronicle (Rommel er kanskje bedre kjent som «ørkenreven», den berykta generalen som mot slutten av krigen konspirerte mot Hitler, men mislyktes, som mange andre, i å ta livet av ham), med et forholdsvis berømt foto av Beverly Allen på omslaget. Hun sitter i en slags halvveis splagat i ei sandkasse Gud vet hvor, antagelig San Francisco. Brautigan og Allen skal ha møttes i desember 1969 og like etter blir hun altså spurt om hun vil pryde det nye omslaget hans. Det vil hun, og det gjør hun (og finner på den måten veien inn i tusener av hjem hun ikke vanligvis ville funnet veier inn til, for eksempel JSJ og for eksempel mange andre der ute).

Feasting and Drinking Went on Far into the Night

Feasting and drinking went on far into the night
but in the end we went home alone to console ourselves
which seems to be what so many things are all about
like the branches of a tree just after the wind
stops blowing.

Les mer » 

Til alminnelige så vel som ualminnelige tider har det blitt diskutert hvorvidt skjønnlitteraturen er best når den inkluderer eller når den økonomiserer: en krangel som i etterkrigsamerika ble kalt the Leaver Outers vs. the Putter Inners — og som for så vidt blir kalt det ennå — og som for så vidt ruller og går i beste velgående den dag i dag — og som vi får et lite hverdagsgløtt inn i på de første sidene av Helen Weavers memoar og epokebok, The Awakener, fra tida si sammen med gjengen/klikken som siden skulle bli kalt Beatgenerasjonen. Denne begynte klokka sju på mårran en søndag i november da Allen Ginsberg, Jack Kerouac (to putter inners av verste/beste sort) og kompani står på døra hennes, nettopp hjemme fra Mexico, haika hele veien, og egentlig kompis med samboeren (het Helen også hun) og invaderer stuen hver sine ryggsekker og soveposer. I første samtale med Kerouac spør han henne hva hun syns om helten Thomas Wolfe og Weaver svarar at «joda, jeg liker Thomas Wolfe, men han ville skrevet bedre om han skrev mindre, han manglet disiplin og var heldig som hadde en så god redaktør som Maxwell Percy, Henry James derimot …» Kerouac er lidenskapelig uenig og kommer med det på noen måter oppsiktsvekkende utsagnet: «en god forfatter trenger ingen redaktør, skriving kommer fra Gud og så fort du har skrevet noe ned er det en synd å redigere det.» Et interessant utspill, JK, og et som ville gjort jobben vår her på Flamme veldig mye enklere, om ikke: overflødig.

Flamme presenterer i følgende miniserie et lite uvalg bøker fra alt for tidlig bortgåtte Jón Sveinbjørn Jónssons feite bokhylle. Først ut: den første utgaven av City Lights Review.

En i all hovedsak skjønnlitterær antologi, første gang publisert i 1987, redigert av Lawrence Ferlinghetti og Nancy J. Peters og merkelappet som A new international review og hvis hensikt ifølge redaktørene var «Just as City Lights Bookstore is a literary meeting place, this Review aims to furnish a similar kind of locale in print, an ‘open space’ for people who have a mind to speak». Flamme kunne ikke sagt det bedre selv. Eller joda, klart vi kunne, men det var nå bra lell. JSJ kjøpte boka — etter stempelet å dømme — på Shakespeare & Company i Paris en eller gang siden (et par av de gamle lesemerkene hans stikker opp her og der). Blant bidragsyterne kan nevnes Edward Abbey, Marina Tsvetajeva, Henri Michaux og Flammes egen Tom Clark. Vi sakser like fullt noen linjer fra redaktør Ferlinghettis eget bidrag, en tekst bestående av en rekke forslag til endring av gatenavn i San Francisco sentrum, adressert byrådet i San Francisco:

NOBLES ALLEY (a quarter block long) to be called RICHARD BRAUTIGAN ALLEY. This is at the heart of Brautigans old neighborhood, off Grant Avenue between Union and Filbert Streets. Named before 1856, perhaps after Father Giovanni Nobili (1812-1856), attached to the church of St. Francis of Assisi in the neighborhood. Myrick’s San Francisco’s Telegraph Hill says Nobili was changed to Nobles, but gives to date. (Brautigan, best known for his novel Trout Fishing in America, died in 1984).

Ferlinghetti & kompani fikk faktisk gjennomslag for flere av forslagene sine, om ikke dette.

Er du innrullert i Stormtroppene? Eller rettere, Stormtrupporna – den harde kjerne av Vertigo-rekrutter? I så fall vil du i løpet av måneden motta forlagets første «midtvinterbok», Ur den gröna talgdanken av Alfred Jarry. På sin blogg innrømmer Vertigomannen at ideen ble født under en flere timer lang «fika» med Stig Sæterbakken (hva er det med svenskene og deres eviglange kaffeslabberas?), og at konseptet i sin tur er «inspirerad av det norska förlaget Flamme och deras ‘singelklubb’». Boka kan imidlertid ikke kjøpes; den gis bare bort.

Alfred Jarry (1873–1907) er grunnlegger av ‘patafysikken, vitenskapen om imaginære løsninger. Ytterligere «vitale data»: Jarry var så glad i absinth at han til eliksirens ære syklet gjennom Paris med grønnmalt ansikt, og bodde (ifølge vennen Guillaume Apollinaire, som ble innvilget audiens) på tre-og-et-halvte etasje i en bygård i sjette arrondissement – en fun fact Charlie Kaufman siden skulle hollywoodifisere (med stort hell, må vi legge til).

Like barn leker godt, er det noe som heter. Men hvor like er nå egentlig to forfattere som Unni Drougge og William T. Vollmann? Drougge er den langhåra jenta fra Sverige som la ut lydbok på Pirate Bay, la seg ut mot Jan Guillou i avisene og blogger om livet som forfatter og journalist. Vollmann er den litt geeky, korthåra og sterkt bebrillede amerikaneren, som skriver om horer, fremmedarbeidere og fattigfolk, og som du finner bilde av på nettet med en pistol retta mot egen tinning. På bloggen sin er Drougge avbildet mens hun blåser ut sigarettrøyk og ser på deg litt frekt, litt flørtete, litt kaldt, litt vampete. Og hvordan sammenligner man sånt? Hva sier vi? «Som natt og dag»? «Som kveld og morgengry»? Eller «som vorspiel og nachspiel» for de festkåte blant oss? Merkelig derfor å snuble over omslaget til Drougges nye bok, Skurken i mitt drama heter kjærlighet, da det viser seg å være nesten prikk likt Vollmanns gamle sakprosaverk Rising up and rising down. Flamme vet ikke om U.D. her har følt et plutselig behov for kred i det «smale» litterære miljøet, om forfatterskapet hennes med dette har fått helt ny retning, om det er en god gammel glipp, eller bare en like tilfeldig estetisk vekslingsside? Alle leire liker jo hvite duer.