Stig Sæterbakken utga tre boksingler på Flamme mellom april 2009 og august 2011. De forsvant raskt fra forlagets bakrom, men ble i liten grad kommentert i avisspaltene – delvis av samme grunn (opplagene var små, og verken forfatter eller forlag prioriterte å sende ut presseeksemplarer). Den litterære offentligheten var samtidig fullt ut beskjeftiget med Sæterbakkens romaner, som i den samme treårsperioden nådde ut til et nytt, lydhørt publikum. Singlene representerer noe annet, både sjanger- og innholdsmessig: Med disse tekstene «tok han ut dybde», kan man kanskje si (med uttrykk fra fotballen), i en fase av forfatterskapet som ellers var preget av offensive sveip på motsatt banehalvdel.
Nettopp fordi tekstene ikke har vært gjennom den alminnelige anmelder-kverna, kan man lese singeltrilogien – som nå er i samlet i en liten hardback med tittelen Der jeg tenker er det alltid mørkt – med relativt friske øyne. Litt starthjelp kan dog ikke skade: Samleutgaven er utstyrt med instruktive for- og etterord av John Erik Riley og Tom Egil Hverven. Nedenfor bringer vi et utdrag av førstnevntes ouverture. Lyst på mer? You know what to do.
Da Fernando Pessoa gikk bort i 1935, etterlot han seg et lite hav av uutgitte tekster av alle slag og formater, nennsomt pakket ned og stuet bort i en koffert i søsterens eie. Det sies at det fantes, finnes, 25000 dokumenter i denne kofferten (flyere, postkort, dikt, prosa, dagbøker, brev og så videre – til og med et slags selvmordsbrev han forfattet på vegne av en tryllekunstnerkompis som ville vinne tilbake kona si). Alt dette materialet lå urørt de første tiårene etter forfatterens død, men har siden sørget for en jevn strøm av nye verk fra den gamle mesterens hånd – og for bare uker siden det foreløpig siste: en diktsamling på drøye femti dikt med tittelen Sebastianismo e Quinto Império. Den blir nok ikke å se på norsk med det første, får man tro, men du finner dikt av Pessoa på Flammes vårliste. Heldigvis. Kofferten er forresten på private hender i dag. Som (nesten) alt annet.
- Dette foregår riktignok utenfor byen, i området som kalles Trakten, men denne romanen fanger også en forstad og en utkant som er preget av både Helsingfors og av globale krefter og USA. Det er tid for forandring , og det arkitektoniske landskapet endrer seg i løpet av romanen. Fra å være et sump-landskap med skog blir dette et fint og rikt forstadsmiljø. Vi møter jentene Doris og Sandra. Du har et klasseskille her, mellom de som kommer fra de dårligere stedene i sump-landskapet, som Doris gjør, og Sandra, som er plantet i et tyrolerhus som virker nokså malplassert. Dette er ellers en mangefasettert og fabelaktig roman, men i denne sammenhengen er det interessant at den forteller om et samfunn i store endringer, i tillegg til å berøre mytiske historier.
– Ja, jeg har brukt musikk ganske bevisst, og det er noen sanger som er beskrivende for stemninger eller personer i boka. Disse tre sangene er med, helt konkret: Billie Holidays versjon av «Gloomy Sunday», «Bridge over troubled water» og «Driving home for Christmas». Jeg hørte mye på disse da jeg laget de respektive scenene. Jeg synes det er morsomt med sanger som representerer et eller annet, som denne julesangen: Liker du den eller hater du den? Jeg tror Rakel (hovedpersonen i boka) hater den av prinsipp, men at den råker henne veldig akkurat der, og det synes jeg er veldig morsomt. Eller rørende. Og det er noen sanger eller artister som gjør det med en; overrasker og sniker seg inn. Nå som jeg er blitt relativt voksen har jeg ikke så store problemer med slikt, men som18-åring var det problematisk – klissete sanger av klissete artister skulle man ikke grine av. 
