«I Statens bilsakkyndiges grønne folkevogn satt to menn, eksaminator og kandidaten. Den vel 30-årige gamle jyplingen av en bilsakkyndig og den 43 år gamle skotøyarbeideren Håkon Nyland. Dette er 1958. Aldri har det Evige vært nærmere enn da. Aldri har sosialdemokratiet stått sterkere i landet, i Europa. Aldri har Norge vært mer velfylt. Aldri har Norge forekommet dem som bodde der mer fullkomment enn det året da den 43 år gamle, tynnhårete, med helt bar panne, med begynnede måne, og med lett grånende hår i nakken, holdt rattet mens han med Statens bilsakkyndige ved sida av seg, kjørte langs veiene i Halden, for å kvalifisere seg til å kunne gjøre fritt med bil, og derved være sjøl-bevegelig alle de timer han ikke befant seg på Halvorsens Skofabrikk.»

– Dag Solstad, 25. septemberplassen (1974)

Ovenstående foto har tilflytt oss via en «muldvarp» på partiet Rødts valgkampkonferanse. Under avslutningsseremonien ble arrangørene noe overraskende forært hver sin Flamme-bok – fra venstre: Yarden, Post oske og Køen – som takk for innsatsen. I etterretningsrapporten heter det: «Marte ___ fra RU, som også satt i komiteen, fikk Gymnaslærer Pedersen … og havnet derfor utenfor bildet. Hun så litt betuttet ut.»

Vi noterer oss at Forlaget Oktober helt er i ferd med å miste sin innflytelse over lesevanene til ytre venstre. I dag åpner Frps landsmøte på Gardermoen; mandag morgen håper vi å kunne presentere et foto av Geir A. Mo med Den siste beatpoeten mellom hendene.

Bildet er knipset av Simen Herning, og ble sendt til Flammes tusentipsadresse av singelforfatter Ola Innset. Gladgutten i venstre bildekant sies å være «die hard Faldbakken-fan Henning Tomren». Da var alle involverte kreditert, og det kan passe å avrunde med en oppfordring til leserne: Dette må gjerne utvikle seg til en føljetong! Vi vil f.eks. anta at det på Theatercafeen utspiller seg flere Knut-Knut-situasjoner hver kveld.

Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»

Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?

For å være ærlig har vi alltid trodd at maleriet på coveret til Pavements Wowee Zowee (1995) forestilte ei geit og to apekatter. Nå viser det seg at de sammenkrøkede skikkelsene til høyre er to muslimer. Hjelp. Atter en brannfakkel i «kulturkampen»?

«Avsløringen» har lekket fra Bryan Charles’ nye monografi om plata, som slippes i Continuums suksessrike 33 1/3-serie i april. Det viser seg at kunstner Steve Keene skal ha latt seg inspirere av et fotografi av Joseph Nettis, hentet fra boka The Arab World (1962). Det får oss selvsagt til å lure på hva slags ideologiske føringer som ligger bak Keenes øvrige platecovere. Han har også malt for bl.a. Silver Jews, The Apples in Stereo og Dave Matthews Band. En eventuell kritisk granskning kan f.eks. begynne med den gressende saueflokken på coveret til Fun Trick Noisemaker.

FF: Men hva er forskjellen på ei haremsbukse og ei kosebukse?
LE: Hvorvidt det dreier seg om ei haremsbukse eller ei kosebukse, avhenger av bæreren.

FF: Gjør vi rett i å tolke antrekket som en subtil kommentar til den generelle hyggestemningen i norsk bokbransje?
LE: Du må gjerne oppfatte ting akkurat som du vil, men ifølge meg selv er ikke dette en subtil kommentar til den generelle hyggestemningen i norsk bokbransje, ettersom jeg verken kommer med subtile kommentarer generelt eller mener det råder en generell hyggestemning i norsk bokbransje. Hvis jeg var deg, ville jeg nok heller tolket det dit hen at mysbrallor kan fungere som en ganske så usubtil kommentar til den verbale og fysiske volden i norsk bokbransje generelt (og på Litteraturhuset spesielt), eller eventuelt at klesskapet attakkerte vedkommende denne morgenen.

Vi skal ti år tilbake i tid. Til 1999. Vi skal til Freehold, New Jersey. Hjembyen til Bruce Springsteen. Som Bruce har kommet tilbake til etter alle disse åra. Og synger en sang. Synger sangen sin. Om Freehold. Hvor alt rulles opp. Fra fødsel til ungdom til første kyss og første øl og første gitar og første konsert og alt det der. Og det er det første kysset vi skriver om her. Sånn egentlig. Fordi Bruce outer hvem dama er. Han synger:

I got my first kiss at the YMCA-canteen on a friday night.
Maria Espinoza, baby, where are you tonight?
You were thirteen but way ahead of your time.
I walked home with a limp but I felt just fine.
That night in Freehold.

Fint, ikke sant? Men vi begynner å lure litt. For er det ikke noe kjent med det navnet? Maria Espinoza? Hun som jobba i Dagbladet? Som er i Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet nå. Gift med Tom Stalsberg. Gode Tom. Var det virkelig hun som hånglat med The Boss den gang da? Vi må spørre. Vi spør. Maria svarer.

Maria Brit Espinoza: Jeg skulle gjerne gitt Bruce Springsteen hans første kyss, men det var altså ikke jeg som hadde gleden av det. Har ikke hørt liveopptaket – men skal ile hjem og se om jeg finner det i hylla.

Akk, ja. Men det kunne vært. Og det er god trøst også i det. Som kunne vært. Som vi kan ile hjem til.

Weekendavisens Bo Bjørnvig har besøkt Nord-Norge i anledning årets Hamsun-jubileum, og leverer en fascinert reiserapportasje under overskriften «Den store digter og landsforræder». På Kjerringøy var journalisten vitne til at Leif Hamsun – «der lignede sin bedstefar på næsten foruroligende vis» – nedla en krans ved forfatterens byste. Merkelig nok kommenteres ikke sønnesønnens høytidelig utstrakte venstrearm, som antyder et slektskap også memetisk. (Det skulle vel strengt tatt vært høyrearmen, Leif – men greit, du fikk fram poenget ditt.)

Som går ut til alle Kongepuddelfans, en avsløring som kanskje ikke er en så stor avsløring, da teorien er blitt lagt for dagen før, men her kommer den bevist: den anonyme forfatteren bak Kongepudler og, hva het oppfølgeren?, Kinderegget?, er ingen ringere enn Torgrim Eggen. Han, ja. For hvordan ellers forklare et inntektsbyks på 300 000 kroner (takk til skattelistene!) året etter Kongepudler kom ut, Torgrim? Eller det ikke så veldig subtile innlegget på bloggen din om din den gang 11 måneder gamle datter Sofie: «Damen ble forøvrig knepet fredag i et forsøk på å sende SMS til Vidar Kvalshaug. Trolig dreide det seg om Kongepudler; Sofie har hatt dataforbud siden den ble publisert.» Å, som du vil bli avslørt, Torgrim! Samt, og ikke minst, innrømmelsen Kagge allerede har kommet med om at Eggen så visst hjalp til med utgivelsen: «… med en viss konsulenthjelp på sensommeren fra Torgrim Eggen,» som det sto i DN eller Dagsavisen eller Dagbladet eller Gud vet. Den klassiske finten: en liten innrømmelse for å skjule den store. Ikke sant? Og til dem som måtte lure på når Kagge og Eggen stakk hodene sammen og idédrodlet seg fram til pudlene, viser vi til boka En opiumspisers bekjennelser, av Thomas De Quincey, som kom ut på Kagge i 2004, med forord av — trommevirvel — Torgrim Eggen. Vi kunne sagt mer, men lar være. Gratulerer heller Torgrim med 40.000 solgte pudler, var det ikke såpass? Og knapt 14.000 kinderegg? Ikke verst.

Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?

Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.

Gunnhild Øyehaug (ikkje heilt)

— Nei, det var ikkje heilt sånn. Men kanskje ikkje heilt fjernt likevel. Eg kan faktisk ikkje hugse korleis den første kontrakta med Samlaget såg ut, men eg er heilt sikker på at om eg ikkje kyssa den lidenskapeleg på folketrange fortau, så må eg ha sett på den med svært ømme auger, dvs, med stor ømleik i auga, for meg sjølv truleg, på rommet mitt i Kroken 13 a. Eg trur også at eg må ha følt eit enormt press idet eg skreiv under, om at underskrifta mi måtte sjå profesjonell og forfattaraktig ut, slik at dei som skulle ta imot kontrakta igjen, skulle kunne puste letta ut og tenke, ved synet av denne underskrifta (eg siterer): «No blei vi letta, dette er jo den store testen som ingen av forfattarane veit om, at vi sit her og godkjenner sjølve utsjånaden på underskrifta. Virkar den lett, men sjølvstendig, ekte og med fast hand, slik berre ein Forfattar kan skrive under på noko? Det gjer denne underskrifta heldigvis, sjølv om vi ser at ho berre er 22 år, på dei litt barnlege a’ane ho skriv. Heldigvis! har ho slutta med å skrive runding over i’en, slik ho gjorde på 80-talet, då dette var det rådande skriftbiletet for i’ar blant venninnene hennar». Og eg har truleg tatt den fram i harde stunder berre for å vite at den var der, kontrakta, provet på at det eg hadde meint i alle desse harde ungdomsår var sant: at alt var til å halde ut, for eg skulle jo bli forfattar. Og der stod det svart på kvitt: mitt namn ved sida av Audun Heskestad sitt.

frode grytten (yes, beibi)

— akkurat sånn var det, akkurat sånn, eg fikk kontrakten frå aschehoug, yeah!, eg las han som det vakraste dikt, som rein poesi, eg skulle bli forfattar, eg skulle bli diktar, mor! forfattar, er du nøgd? eg sprang ned gatene i odda den sommaren, med kontrakten på innerlomma, eg gikk på domuskafeen med kontrakten på innerlomma, eg gikk på storspring på verket med kontrakten på innerlomma i kjeledressen, og om nokre av karane gjorde narr av meg fordi eg ikkje tappa dicy etter boka, tok eg bare fram kontrakten og skreik: aschehoug! og om dei bare stira hatefullt på meg, klinte eg til med: william nygaard! og om dei preika drit om meg i pausen, deklamerte eg: eg er den nye heimebrenten! og eg raste rundt i far min sin bil, skreik ut sidevindauget: eg har funne den rette beaten! om kveldane spanderte eg øl på alle nede på merkur café, ved stengetid ropte alle: les kontrakten, frode! les kontrakten! og eg rydda bordet for halvliterglas, sigarettsneipar og oppkast, klatra opp og las standardkontrakten for skjønnlitteratur, som om det var william butler yeats! eg greidde det, tullingar! skreik eg, eg fikk det til! eg skal reise vekk herfrå, eg skal bli beatpoet! og så drog eg med meg alle jentene heim, dei ville ta på kontrakten og kysse kontrakten og kjæle med kontrakten, og eg lét dei gjøre det, aller nådigst fikk dei ta på kontrakten, og så sovna eg og drømte om aschehougs hagefest & den store stupfylla som skulle heimsøke meg inne i oslo, akkurat sånn var det!

Aasne Linnestå (nei)

— Var det virkelig sånn at jeg bar kontrakten i innerlomma og tok den fram og kysset den på trange fortau, jeg, som kun liker papirer når det er ord på dem og ikke tall, og som selv med den aller første kontrakten tenkte at den minnet aldri så lite om en bruksanvisning og bruksanvisninger har jeg aldri frivillig tatt på, og enda mindre kysset, så svaret er nei, jeg tok vel heller fram boka, og kysset den, da den endelig kom, fast og blå og vilt ny, mens selve kontrakten, som sikkert kom rett før, kanskje ble holdt med en mild hånd, ved en postkasse, nyåpnet, og siden lagt ned, et eller annet sted jeg aldri helt husker navnet på.

Stig Sæterbakken (ikke helt)

— Jeg var jo bare 17 år. Og spilte i band. Det vil si at platekontrakt hang høyere enn forlagskontrakt. Men så sendte jeg inn et manus til Cappelen, høsten 1983, etter en veldig spesiell sommer, en håpløs dobbeltforelskelse, pluss surrealistiske eksperimenter på hybelen til Jonny Halberg, hundre dikt produsert på to måneder. Jeg hadde i grunnen ikke forventninger om noe som helst, annet enn, i beste fall, noen gode råd på veien. Hvis det var noen vei. Men så ble manuset antatt. Stryk 20 dikt og få det ut! konkluderte Lars Saabye Christensen, som var konsulent. Og så var det gjort, før jeg i grunnen hadde rukket å begynne å drømme om det. At jeg var en glad gutt, kan imidlertid dokumenteres. Jeg skrev nemlig et brev til Jonny, som da hadde flyttet til Bø og begynt på forfatterstudiet der, og som han stadig minner meg på, og som jeg uansett husker ordrett, hvilket ikke er så vanskelig, for der sto det: «Kjære Jonny. Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer! Cappelen har antatt Flytende paraplyer!»

Brit Bildøen (godt mogeleg)

— Eg gjekk ikkje rundt med kontrakten i lomma, nei – men det brevet eg fekk frå redaktøren som antok boka, stappa eg i lomma. Så gjekk eg opp på St. Hanshaugen, fann meg ein skjerma benk og las brevet igjen og igjen. Det er godt mogeleg at eg også kyssa brevet. Ja, det trur eg definitivt at eg gjorde.