«Hest-hest», kaller man det i journalistikken når tekst og bilde sier det samme. «Knut-Knut», kaller vi det i litteraturlivet når en forfatter fotograferes foran et fotografi av seg selv. Til venstre ser dere 2 x Knut Faldbakken, avbildet på Gravdahl kafé i Hamar: Først en svartkledd Knut med ryggen til; deretter en beigekledd Knut med pannen høyt hevet. Vi har selv besøkt Gravdahl kafé i Hamar, og ja – det fins flere bord å slå seg ned ved, hvis man f.eks. skulle være en rikskjent forfatter og ikke ønsker å nyte ettermiddagskaffen vis-à-vis en fotografisk gjengivelse av sine egne sommerslacks.
Bildet er knipset av Simen Herning, og ble sendt til Flammes tusentipsadresse av singelforfatter Ola Innset. Gladgutten i venstre bildekant sies å være «die hard Faldbakken-fan Henning Tomren». Da var alle involverte kreditert, og det kan passe å avrunde med en oppfordring til leserne: Dette må gjerne utvikle seg til en føljetong! Vi vil f.eks. anta at det på Theatercafeen utspiller seg flere Knut-Knut-situasjoner hver kveld.
Årets Brit Awards gikk av stabelen i går. Vi satt selvfølgelig klistret. (Vi satt selvfølgelig ikke klistret.) Liam Gallagher kylte visst en statuett fra scenen. Lady Gaga skiftet kostyme åtte ganger. Nominasjonen av Animal Collective viste seg å være en «tom gest». Gjesp. Det eneste vi har festet oss ved i nyhetsdekningen, er denne avsløringen av fjorårets bordplasseringer. Som folkene på Popjustice påpeker: «In some ways the list of seated attendees says more about the state of the British music industry than the actual list of winners.»
Klikk her for arrangørens samvittighetsfulle fordeling på «platinum» og «gold tables» (hvor ble det av sølv- og bronsebordene?). Def Jam har ett bord; Mastercard har tjueseks. Og så videre. Vi merker oss ellers at bord H7 er forbeholdt «Arrogant Behaviour». Er dette et firmanavn, eller dreier det seg om stambordet til brødrene Gallagher?
For å være ærlig har vi alltid trodd at maleriet på coveret til Pavements Wowee Zowee (1995) forestilte ei geit og to apekatter. Nå viser det seg at de sammenkrøkede skikkelsene til høyre er to muslimer. Hjelp. Atter en brannfakkel i «kulturkampen»?
«Avsløringen» har lekket fra Bryan Charles’ nye monografi om plata, som slippes i Continuums suksessrike 33 1/3-serie i april. Det viser seg at kunstner Steve Keene skal ha latt seg inspirere av et fotografi av Joseph Nettis, hentet fra boka The Arab World (1962). Det får oss selvsagt til å lure på hva slags ideologiske føringer som ligger bak Keenes øvrige platecovere. Han har også malt for bl.a. Silver Jews, The Apples in Stereo og Dave Matthews Band. En eventuell kritisk granskning kan f.eks. begynne med den gressende saueflokken på coveret til Fun Trick Noisemaker.
Sist torsdag ble Brageprisen delt ut i Gamle Logen. Forfatter og forlagsredaktør Lotta Elstad var der – iført kosebukse. Vi knipset dette bildet da hun etterpå stakk innom vår lanseringsfest for F°45, og forsøkte høflig å foreslå den forfinede sjangerbenevnelsen «haremsbukse», også kjent som sesongens mest behagelige trend. Men nei; Lotta holdt fast på at kveldens kledebon var ei kosebukse, og eller også (på hennes andre hjemspråk): et par mysbyxor eller mysbrallor.
FF: Men hva er forskjellen på ei haremsbukse og ei kosebukse?
LE: Hvorvidt det dreier seg om ei haremsbukse eller ei kosebukse, avhenger av bæreren.
FF: Gjør vi rett i å tolke antrekket som en subtil kommentar til den generelle hyggestemningen i norsk bokbransje?
LE: Du må gjerne oppfatte ting akkurat som du vil, men ifølge meg selv er ikke dette en subtil kommentar til den generelle hyggestemningen i norsk bokbransje, ettersom jeg verken kommer med subtile kommentarer generelt eller mener det råder en generell hyggestemning i norsk bokbransje. Hvis jeg var deg, ville jeg nok heller tolket det dit hen at mysbrallor kan fungere som en ganske så usubtil kommentar til den verbale og fysiske volden i norsk bokbransje generelt (og på Litteraturhuset spesielt), eller eventuelt at klesskapet attakkerte vedkommende denne morgenen.
Vi skal ti år tilbake i tid. Til 1999. Vi skal til Freehold, New Jersey. Hjembyen til Bruce Springsteen. Som Bruce har kommet tilbake til etter alle disse åra. Og synger en sang. Synger sangen sin. Om Freehold. Hvor alt rulles opp. Fra fødsel til ungdom til første kyss og første øl og første gitar og første konsert og alt det der. Og det er det første kysset vi skriver om her. Sånn egentlig. Fordi Bruce outer hvem dama er. Han synger:
I got my first kiss at the YMCA-canteen on a friday night.
Maria Espinoza, baby, where are you tonight?
You were thirteen but way ahead of your time.
I walked home with a limp but I felt just fine.
That night in Freehold.
Fint, ikke sant? Men vi begynner å lure litt. For er det ikke noe kjent med det navnet? Maria Espinoza? Hun som jobba i Dagbladet? Som er i Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet nå. Gift med Tom Stalsberg. Gode Tom. Var det virkelig hun som hånglat med The Boss den gang da? Vi må spørre. Vi spør. Maria svarer.
Maria Brit Espinoza: Jeg skulle gjerne gitt Bruce Springsteen hans første kyss, men det var altså ikke jeg som hadde gleden av det. Har ikke hørt liveopptaket – men skal ile hjem og se om jeg finner det i hylla.
Akk, ja. Men det kunne vært. Og det er god trøst også i det. Som kunne vært. Som vi kan ile hjem til.
Weekendavisens Bo Bjørnvig har besøkt Nord-Norge i anledning årets Hamsun-jubileum, og leverer en fascinert reiserapportasje under overskriften «Den store digter og landsforræder». På Kjerringøy var journalisten vitne til at Leif Hamsun – «der lignede sin bedstefar på næsten foruroligende vis» – nedla en krans ved forfatterens byste. Merkelig nok kommenteres ikke sønnesønnens høytidelig utstrakte venstrearm, som antyder et slektskap også memetisk. (Det skulle vel strengt tatt vært høyrearmen, Leif – men greit, du fikk fram poenget ditt.)
Det er fredag, folkens. På tide med et par skrøner. Kanskje sanne skrøner. Kanskje bare skrøner. Vi får se. Skrøne nummer en: hvem visste at Pulp Fiction egentlig var en kodet beskjed til all verdens fascister om tiden snart er moden igjen? Ikke mange, nei. Tenkte oss det. Men hør nå her: I den scenen hvor leiesoldatene Vincent og Jules konfronterer Brett og kompani på hotellrommet, hva er det egentlig som foregår der? Vi spekulerer: og begynner med navnene: Vincent først, betyr erobre/erobrer. Jules, av latinsk Jovilius, betyr overgitt eller hengitt sin Gud: en erobrer altså (eller to) som går med Gud. Hørt det før? Og hvem er det de truer? Hva het han igjen? Brett. Som betyr? Litt forenkla betyr det en person som kommer fra enten England eller Frankrike. Hørt på maken? Like etter erobringen av Frankrike/England kjører så de to avgårde sammen med inside-kompisen Marvin. Marvin betyr en venn av havet eller den som bor ved sjøen. Den kommer vi ikke like langt med. Vi kunne sagt at både Italia og Japan, som også var på feil side den gangen, er omgitt av hav. Men det er det jo mange land som er. Kanskje vi kan strekke strikken en annen vei og si at verdens mest kjente Marvin er Marvin Gaye, og Gaye vet vi hva betyr, og en Gaye var ingen favoritt i Die Wehrmacht. Ergo, Vincent skyter ham. Ved et «uhell». Og hva gjør de to soldatene da? Hvem ringer de til? Hvem får de hjelp av? Winston Wolf! Eller Mr. Wolf. The Wolf. Og hvem var det som selvkalte seg det samme på tretti-, førtitallet? Jo, Adolf Hitler. Adolf betyr visstnok adelig ulv, og Adolf likte å kalle seg Wolf, eller Herr Wolf. Tro det eller ei. (Hadde ikke Harvey Keitel en liten tynn bart i Pulp Fiction, sågar?) Winston er dessuten et kjent fornavn fra samme epoke, Tarantino gjør det veldig klart hvor i tid vi befinner oss. Enda verre: noen som husker hvor lang tid Herr Wolf bruker fra frokostfesten han er på til stedet hvor Jules og Vincent henger? 9 minutter, 37 sekunder! En ikke akkurat subtil henvisning til 1937, som var det året Hitler annonserte sin store Lebensraum-plan: annektering av sparkeplass for den tyske rase, på bekostning av oss andre europeere. Enda, enda verre: hva slags hjelp er det Mr. Wolf gir? Han tar med den drepte Marvin (Gaye) til Monster Joes Truck & Tow, og hva er det amerikanerne kaller sine soldater (blant annet)? GI Joe. En kombinasjon av Nazi-Tyskland og amerikanske monstersoldater (fascister), altså, som erobrer Frankrike/England og tar livet av homser. Nei, best vi gir oss nå. Dette ble ubehagelig. Heller hoppe til avsløring nummer to.
Les mer »
Vi blir visst ikke ferdige med Thomas Wolfe med det første: dette hentet fra et brev skrevet til Margaret Roberts etter at førsteboka Look Homeward, angel var endelig antatt på Scribners i New York: «I have the contract in my inner breast pocket (…) in a busy crowd I will sometimes take them out, gaze tenderly at them, and kiss them passionatley.» Og det vi av åpenbare grunner lurer på er: var det virkelig sånn? Gikk vi rundt med den første kontrakten på innerlomma og ga den heftige kyss på folketrange fortau?
Les svar fra Gunnhild Øyehaug, Frode Grytten, Aasne Linnestå, Stig Sæterbakken og Brit Bildøen.
Les mer »
Vi blåser liv i en gammel spalte for å rapportere om siste nytt fra det svenske hoffet. Tirsdag ble det bekjentgjort at kronprinsesse Victoria (31) skal gifte seg med forfatter og kritiker Horace Engdahl (60). Nyheten om det forestående giftemålet forklarer også hvorfor Engdahl går av som Svenska Akademiens ständige sekreterare i juni i år.
… trodde vi et øyeblikk, da vi så tabloidenes forsider i går morges. Men kronprinsessa gifter seg altså med denne treningsinstruktøren. Nedtur.
Ole-Petter Arnebergs debutbok er på vei ut til norske lesere. Den kan bestilles fra nærværende nettside, men distribueres også gjennom bok- og papirhandler over det ganske land. I hvert fall i teorien: Vi kan ikke garantere at alle bokkremmere er MEPÅ NOtene. Et annet spørsmål er hva slags hylleplassering boka får, når den først er kommet i hus. Havner den i skvis mellom høstens romaner, eller får den flashe coveret fra en støvete reol i kroken for sære sjangrer? For at Flammekontoret til enhver tid skal sitte med korrekt informasjon om slike forhold, har vi etablert et antall lytteposter ute i åpent lende. En av dem ble i formiddag bemannet av forfatteren selv, som et knapt døgn etter sin egen lanseringsfest – stadig bakfull og med nervene utapå kroppen, får vi tro – oversender følgende feltobservasjon fra hovedstadens største boklade:
(Jeg står i den skjønnlitterære avdelinga i Norlis filial i Universitetsgata. Jeg leiter etter MEPÅNO i bokhyllene, men finner den ikke. Plutselig ser jeg et eksemplar i henda til Den Yngre Dama som er på vei bort til disken, Den Eldre Dama Bak Disken titter opp.)
DEN ELDRE DAMA BAK DISKEN. Den vil drukne i romanavdelingen, sett den blant lyrikken.
DEN YNGRE DAMA. Ja, det er den som er fra Flamme Forlag, vet du.
DEN ELDRE DAMA BAK DISKEN. Åja! Ja, sett den på øverste hylle, ta ned de bøkene der. Men hvis ingen kjøper den, bestiller vi ikke flere. (Den Yngre Dama går bort til lyrikkhyllene og tar ned noen tjukke bøker. Jeg går bort til Deg i andre enden av butikken.)
JEG. Har du tenkt å kjøpe boka til faren din eller? Søstra di? Noen julegaver kanskje?
DU. …
«Hest-hest», kaller man det i journalistikken når tekst og bilde sier det samme. «Knut-Knut», kaller vi det i litteraturlivet når en forfatter fotograferes foran et fotografi av seg selv. Til venstre ser dere 2 x Knut Faldbakken, avbildet på Gravdahl kafé i Hamar: Først en svartkledd Knut med ryggen til; deretter en beigekledd Knut med pannen høyt hevet. Vi har selv besøkt Gravdahl kafé i Hamar, og ja – det fins flere bord å slå seg ned ved, hvis man f.eks. skulle være en rikskjent forfatter og ikke ønsker å nyte ettermiddagskaffen vis-à-vis en fotografisk gjengivelse av sine egne sommerslacks.
