Malmø er i stadig i nyhetene om dagen. Med minusfortegn. Her skriver Kristian Lundberg om sitt Malmö – hvor han er født og oppvokst og lever og skriver.

For noen dager siden trykket avisa Sydsvenskan et essay av Kristian Lundberg om Elsie Johanssons – i anledning Johanssons 80-årsdag – hvor KL skriver flere interessante ting, blant annet: «Det finns en enda mening som hela tiden undslipper mig: kan nåden vara politisk? Kan man inte mötas där, i den enkla frågan: skall jag ta hand om min broder, kan inte tro och politik flätas in i den känslan av att Du är viktigare än Jag?» Og ikke minst: «Jag har alltid haft en förkärlek för litteraturens mer fördolda genrer; dagböcker, notissamlingar, klippböcker, brevväxlingar. Det blir som om man fick lov att komma in i den litterära världen en smula från sidan, som om man fick pröva sig fram till det man vill säga och behöver förstå – att friheten blir större, att det finns en slags klasslöshet i att texten rör sig från det banala till det högstämda, som livet ju är: att man fyller tvättmaskinen och samtidigt tänker på Hölderlin. Eller hur? Att man minns sina döda och bäddar sonens säng. Det biografiska berättandet. Jag skall försöka berätta. Jag skall skildra en biografisk scen. Min mor står vid spisen i ett slitet förortskök och smälter tenn för att kunna avläsa framtiden. Hon skall spå i tenn. Det finns inga pengar hemma och min mor spår en lysande framtid. Hon kan avtolka verkligheten ett svar som inte vi ser – och nu när jag skall skriva om det så undrar jag när den scenen förvandlas till litteratur? Har jag mandat att berätta min mors historia, eller är det ett övergrepp där jag låter min tolkning bli den enda giltiga? Vad är alternativet? Att tiga? Att gömma sig bakom en genrebeteckning – äger den biografiska berättelsen andra moraliska lagar? Kan själva skrivandet vara ett övergrepp?»

Noe å tygge på. Du kan lese litt mer om Kristian Lundbergs Yarden her.

Førsteklassingene på Høyanger videregående fikk for noen dager siden besøk av Flammes egen Linn Strømsborg. Hvorfor fikk de det? Jo, under gjennomføringa av den nasjonale Leselystaksjonen 2010 – hvor 2768 skoler deltok – ble tre stykker trukket ut og vant et forfatterbesøk fra hvilken forfatter som helst: elevene velger. Høyanger valgte Linn. (Det samme gjorde for øvrig Karasjok.) «Og elevene og Strømsborg fant raskt tonen», skriver lokalavisa.

I et intervju samme sted sier Linn blant annet at «litteratur gjer verda betre, spesielt for ungdom,» og at om det i klassen «skulle vere èin elev som skulle ønskje å bli forfattar, er det bra.» Fine tanker det. Og vi lurer på om ikke mini-Linn midt på bakerste rad der, er en åpenbar kandidat?

«En profet blir ikke foraktet noe annet sted enn på sitt hjemsted, blant sine slektninger og i sitt eget hus.» Sitat Jesus Kristus. Men Tone Huse, forfatter av Tøyengata, ser ut til å ha klart det: I tirsdagsutgaven av Romsdals Budstikke finner vi et opprømt referat fra Tones møte med hjembygdinger på Aukra Folkebibliotek. RBs utsendte mener å ha talt «nærare 50 interesserte gossingar» (gossing = person fra Gossen), og kan – etter en kjapp demografisk analyse – fastslå at her fantes både «jamaldringar, gamlelærarar og andre litteraturinteresserte». De var for øvrig «ein henført gjeng», som «lytta henført». Andre representative formuleringer: «tok tilhøyrarane med storm», «fortel så levande og fint», «tydeleg svært stolt av sambygdingen», «levande og gode forteljarmåte», «klarte å målbinde heimbygdingane sine». Og etterpå ble det kaffi og kringle på alle mann.

Christopher Nielsen har altså gitt NRK forbud mot å bruke sin brors eminente låt «Her kommer vinteren» i innslag om og fra vinterlige sportsarenaer. Som for eksempel det pågående VM i Holmenkollen. Låta skal ikke lenger få akkompagnere «alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater og forakter akkurat slik min bror gjorde,» sier Nielsen til Dagbladet.

Forfatter Kjetil Brottveit er på bølgelengde: – «Her kommer vinteren» kombinerer ekstase med undergangsdrift. Eg liker hyllinga av vinteren som redning. Ingen ser deg lenger. Redninga er øl og sport på tv, og redninga er så etterlengta at Jokke stoppar opp og vert andektig. Meisterstykket er å heve den potensielt nitriste kombinasjonen av øl og sport på tv til noko ekstatisk.

Noen som husker metroulven? Den som skremte vannet av parisere i Hovlands Sveve over vatna? Vel, nå rapporterer Financial Times at Moskva har fått et tjuetalls metrobikkjer, dvs. løshunder som har lært seg å bruke byens t-banesystem. «Hvorfor skal de gå til fots hvis de kan forflytte seg ved hjelp av offentlige transportmidler?» spør Andrej Neuronov, en russisk forfatter og dyrepsykolog. «Hundene orienterer seg på flere forskjellige måter. De finner ut hvor de er ved hjelp av lukt, ved å gjenkjenne det oppleste stasjonsnavnet og gjennom tidsintervaller. Hvis du for eksempel fôrer en bestemt hund hver mandag, vil den etter hvert vite når det er mandag og hvilket klokkeslett den kan vente deg.»

Mens noen av Moskvas 35.000 løshunder blir mer siviliserte, har andre utviklet seg i motsatt retning. I større parker og folketomme industriområder fins det hunder som jager i flokk ved nattetid – nærmest som ulver. Det rapporteres også om dyr som overfaller intetanende shawarma-spisere bakfra, slik at middagen deiser i asfalten.

Inntil videre er hunder tvunget til å løse barnebillett på t-banen i Oslo («det er også mulig å kjøpe Ungdomsbillett til hunden»). Kanskje Sporveiene skulle ta opp hele hundetaksten til vurdering? Heller et par firbeinte fripassasjerer på linje 3 enn jaktende villhunder i Sofienbergparken, spør du oss.

At David Foster Wallace var en beundrer av Roger Federer er, etter essayet «Federer as Religious Experience», ingen hemmelighet (essayet begynner forresten sånn: Almost anyone who loves tennis and follows the men’s tour on television has, over the last few years, had what might be termed Federer Moments. These are times, as you watch the young Swiss play, when the jaw drops and eyes protrude and sounds are made that bring spouses in from other rooms to see if you’re O.K.). Siste helg var det gode, gamle William Trevors tur til å trekke fram tennisstjerna, i et intervju med the Guardian sa han (om skriving):  «For meg er skrivinga et stort mysterium. Hvis jeg ikke opplevde det sånn så hadde det ikke vært bryet verdt. Ikke bare har jeg ingen anelse om hvordan det jeg skriver på skal slutte, jeg vet ikke engang hva de to neste setningene skal si. Det er ikke noe å analysere i det. Hvis en stor tennisspiller som Roger Federer skulle prøve å forstå hvorfor han er så god, så blir han bare dårligere. Noe skjedde med  ham for tolv måneder siden, han mista spillet sitt, men så kom han tilbake. Ingen kommentator har foreslått eller kommer til å foreslå at Federer vet hvorfor.» Et mysterium, altså. Et livslangt mysterium. Skitt.

Ja, si det. Men ingen som tar med seg Sonja Åkesson er ensomme på stranda. Eller i parken. Eller sofaen. Eller hvorenn det bærer for deg i sommer.