Flamme Forlag

Noen som husker metroulven? Den som skremte vannet av parisere i Hovlands Sveve over vatna? Vel, nå rapporterer Financial Times at Moskva har fått et tjuetalls metrobikkjer, dvs. løshunder som har lært seg å bruke byens t-banesystem. «Hvorfor skal de gå til fots hvis de kan forflytte seg ved hjelp av offentlige transportmidler?» spør Andrej Neuronov, en russisk forfatter og dyrepsykolog. «Hundene orienterer seg på flere forskjellige måter. De finner ut hvor de er ved hjelp av lukt, ved å gjenkjenne det oppleste stasjonsnavnet og gjennom tidsintervaller. Hvis du for eksempel fôrer en bestemt hund hver mandag, vil den etter hvert vite når det er mandag og hvilket klokkeslett den kan vente deg.»

Mens noen av Moskvas 35.000 løshunder blir mer siviliserte, har andre utviklet seg i motsatt retning. I større parker og folketomme industriområder fins det hunder som jager i flokk ved nattetid – nærmest som ulver. Det rapporteres også om dyr som overfaller intetanende shawarma-spisere bakfra, slik at middagen deiser i asfalten.

Inntil videre er hunder tvunget til å løse barnebillett på t-banen i Oslo («det er også mulig å kjøpe Ungdomsbillett til hunden»). Kanskje Sporveiene skulle ta opp hele hundetaksten til vurdering? Heller et par firbeinte fripassasjerer på linje 3 enn jaktende villhunder i Sofienbergparken, spør du oss.

Ifølge denne kanadiske avisa var 2009 et år i køens navn, et år mange av oss — om ikke alle — før eller senere og på et eller flere vis tilbrakte i køer; enten det gjaldt svineinfluensavaksinen, forsinkede togavganger, renovasjonsarbeidere i streik eller whatever; et år i Vladimir Sorokins ånd med andre ord (han blir namedroppa i artikkelen, nemlig), og så fort som det går i dette vestlige samfunnet vårt, eller så fort som vi gjerne vil det skal gå, så er det kanskje ikke så rart at vi stadig vekk ender opp i stampe? Og så har vi alle de andre køene, de i overført betydning uendelige køene, alle de fenomener og fenomenale vi flokker oss til og rundt, alt det vi følger etter hverandre i, går i flokk, danser på linje, synger i kor. Flamme foreslår at du plukker med deg Køen til neste vaksine– og togtur, debattkveld eller korøving, så får du lest litt om venting mens du venter.

Hvor mye har god skriving med stor selvtillit å gjøre? Kan man skrive bra om man ikke tror at man kan? Har alle fantastiske talent en naturlig arroganse heftet ved seg? Ikke ifølge gårsdagens Dave Eggers, som for noen uker siden ga ut romanen The Wild Things, basert på barneboka Where the Wild Things Are (som snart blir å se på kino!), i samtale med The Telegraph: «Også i dag, når jeg begynner på noe nytt, er jeg sikker på at jeg ikke vil klare å bli ferdig, og at det jeg skriver ikke henger sammen. The Wild Things er faktiske det første jeg har likt å skrive. Vanligvis har jeg kanskje en god dag i måneden, men med denne satt jeg og klukka hver eneste dag.» Så er kanskje løsningen for de nervøse og mest usikre blant oss, at vi skriver nye romaner av gamle klassikere?

At David Foster Wallace var en beundrer av Roger Federer er, etter essayet «Federer as Religious Experience», ingen hemmelighet (essayet begynner forresten sånn: Almost anyone who loves tennis and follows the men’s tour on television has, over the last few years, had what might be termed Federer Moments. These are times, as you watch the young Swiss play, when the jaw drops and eyes protrude and sounds are made that bring spouses in from other rooms to see if you’re O.K.). Siste helg var det gode, gamle William Trevors tur til å trekke fram tennisstjerna, i et intervju med the Guardian sa han (om skriving):  «For meg er skrivinga et stort mysterium. Hvis jeg ikke opplevde det sånn så hadde det ikke vært bryet verdt. Ikke bare har jeg ingen anelse om hvordan det jeg skriver på skal slutte, jeg vet ikke engang hva de to neste setningene skal si. Det er ikke noe å analysere i det. Hvis en stor tennisspiller som Roger Federer skulle prøve å forstå hvorfor han er så god, så blir han bare dårligere. Noe skjedde med  ham for tolv måneder siden, han mista spillet sitt, men så kom han tilbake. Ingen kommentator har foreslått eller kommer til å foreslå at Federer vet hvorfor.» Et mysterium, altså. Et livslangt mysterium. Skitt.

I gårsdagens Klassekampen foreslo Ellen Engelstad Flammeaktuelle Sonja Åkesson som god sommer– og strandlektyre, og vi i Hesselbergs gate kunne ikke vært mer enig. Men der EE slår et slag for Åkesson i billig svensk pocket (helt greit det), slår FF et slag for Åkesson i Gunnhild Øyehaugs nydelige nynorsk gjendikting: 11 dikt om einsemd i FFs ferske tematiske gjendiktningsserie. En gjendiktning hvor svenske Jenny Tunedal står for etterordet. Den samme Tunedal som for et par år siden sa som følger om ensomhet i et romjulsintervju i Dagens Nyheter: «Julefeiring er et aggresivt forsøk på å håndtere ensomheten. Da skal vi alle samles og være lykkelige, det er vilkåret. Og dem som ikke har noen å feire jul med er håpløse tapere. Men ingen burde skamme seg bare fordi de er ensomme.» Og fortsetter: «Vi er alle redde for ensomheten. Ikke selvvalgt adskilthet er noe dypt skammelig i vår kultur. Man skal ha 600 venner på Facebook og minst hundre gjester til 40årslaget. Vi kjemper for å være lykkelige og sosiale, men hvilke kompromisser må vi inngå for å slippe ensomheten?»

Ja, si det. Men ingen som tar med seg Sonja Åkesson er ensomme på stranda. Eller i parken. Eller sofaen. Eller hvorenn det bærer for deg i sommer.

For et par uker siden leste Flammeaktuelle Michael Ondaatje dikt for en håndfull tilhørere i Yukon i Canada og åpna med det årets Whitehorse Poetry Festival. Etterpå snakker han med Yukon News (så klart!) og sier blant annet at filmer, storfilmer vil det si, skaper stadig hastigere generasjoner av lesere (og forfattere): «Den som leser en nittenhunretallsroman i dag blir fort rastløs fordi det går for sakte. Det er et merkelig fenomen.» Og sammenligner det (engelskpråklige) forleggeriet med den (engelskspråklige) produksjonen av kinofilmer: «Hvis du debuterer på et stort forlag og ikke selger like mye som antatt eller slår gjennom på annet vis blir du dumpa.» Strengt, men sant?

Så snakker han om omslag og bokas utseende, som gjenspeiler forfatteren, ifølge Ondaatje: «Jeg kjøper ikke ei diktsamling med et fælt omslag, samme om den er god.» Og på spørsmålet om eboka er en trussel bare ler den gamle dikteren: «Ingenting er så slitesterk som pocketboka. Du kan glemme den ute i regnet. Du kan rive den i to. Og fortsatt er det mulig for en person å lese en halvdel, mens du leser den andre.»

Så blir Ondaatje avbrutt, skriver Yukon News, et par kommer bort til bordet, men ikke for å be om autografen hans, men høre om han gidder å ta et bilde av dem med kameraet deres. Jada. De stiller seg opp og Ondaatje knipser. Før han sier at den eneste grunnen til at filmer og filmstjerner er mer kjent enn poeter er at produksjonsselskapet bruker $25 mill på markedsføring, et forlag kanskje $500. Tror vi på det? Kunne Ondaatje konka ut Batman om markedspenga ble lagt bordet? Nick Laird toppa Leo DiCaprio? Mona Høvring Ane Dahl Torp?

Sist fredag (20/3) oppsøkte de to halvdelene Flamme gamle tomter da Klassekampen relanserte sitt allerede kjente og kjære Bokmagasin som eget bilag i bladet. Det ble et par glass og et par timer med mer enn et par gode venner — kokt ned her til et par minutter.

Vår talentfulle debutant Ole-Petter Arneberg figurerer i dagens utgave av Vårt Land, hvor han inngår i en rundebordsamtale om skrivekunst med sine noe eldre kolleger Merete Morken Andersen, Kristin Marie Berstad og Andreas Bull-Hansen. La oss i all enkelhet gjengi to høydepunkter fra artikkelen:

Arneberg: Jeg leser mye selv, selv om det har skjedd nå i senere alder.
Vårt Land (undrende): Du er fortsatt bare 21?
Arneberg: Ja.

Og nummer to:

Bull-Hansen: Når jeg er ute i skolen, sier jeg følgende: Leseglede, det er et kjedelig ord! Ta opp en bok, og dersom den første siden ikke fenger, så la oss bare håpe at papiret er absorberende og mykt.
Vårt Land (undrende): Til å tørke seg bak med?
Bull-Hansen: Ja, selvfølgelig.

Merk hvor konsekvent journalisten er i sin spørre-modus. Vi må ellers få legge til at mens Morken Andersen mildt sagt var uenig med Bull-Hansen, sitter nok vår unge venn fra Ringebu og gliser med to tomler i været.

Det er noe med å lese intervjuer av norske forfattere i utenlandske aviser og blad, ikke sant? Ikke at det er så mye bedre, nødvendigvis, noen ganger er det dét også, men som om noe nært og kjent blir litt fjernere og litt fremmed. Per Petterson i helgas The Guardian for eksempel. Flott intervju fra skauen. Norsk skau, ikke sant! Det snakkes om bøker vi har lest, men se!, der står det Lillestrøm — stavet Lillestrom — i god engelsk avisprosa. Lillestrom, baby! Det er noe med det. Og når Per P smeller til med: «I’ve always liked that type: working class but at the same time fiercely individualistic. “I’m out for myself.” Rebellious, drinking, fuck-you type. I like that»: blir det nesten ikke bedre.