Uanfektet av verdens dummeste «kunstdebatt» (eller nettopp i et forsøk på å kvalifisere diskusjonen?) åpner OCA i kveld en utstilling av originalmanuskriptet til Sol LeWitts «Sentences on Conceptual Art». Artikkelen ble første gang publisert i magasinet 0 to 9, redigert av Vito Acconci og Bernadette Mayer, vinteren 1969. Vi aner ikke om det påpekes i utstillingen, men et morsomt sidepoeng er at redaktør Acconci – selv poet og performancekunstner – opprinnelig lot LeWitts artikkel utsettes for et konseptuelt stunt: I det aktuelle nummeret av 0 to 9 gjennomførte han en rekke «word transfers», hvor han flyttet det siste ordet i bidragsyternes tekster nederst på sida og presenterte det som sitt eget verk. I LeWitts artikkel isolerte han følgelig ordet «art» (fra sistesetningen «These sentences comment on art but are not art»), og satte inn følgende note nederst i høyre hjørne:

——————
moving art
– V.H.A.
——————

Snedig, heh? Nåja. Filosof Peter Osborne vil i kveld kl. 19.00 holde et foredrag hvor han trekker paralleller mellom LeWitts sentenser og Friedrich Schlegels Athenaeum-fragmenter fra 1798–1800. Hvis du ikke rekker innom, kan du trøste deg med at det uansett er tanken som teller – ifølge konseptkunstens far er utførelsen «… a perfunctory affair».

Fluxus forbindes gjerne med Yoko Onos bestselger Grapefruit og en stripe naivt-lekne performancer med prefikset flux: fluxsports (1970), fluxmass (1970), fluxdivorce (1971), fluxhalloween (1977), fluxwedding (1978), fluxfuneral (1978 – etter grunnlegger George Maciunas’ altfor tidlige bortgang). Mindre kjent er gruppas sterkt politiske orientering tidlig på sekstitallet. Maciunas understreket tidlig at «Fluxus objectives are social (not aesthetic)», og knyttet ideologisk an til det sovjetiske tjuetallstidsskriftet LEF (redigert av Osip Brik og Vladimir Majakovskij).

Maciunas’ radikalisme ble langt på vei støttet av resten av gruppa, men grensen var nådd da han i april 1963 sendte ut Fluxus News-Policy-Letter No 6. Mens tidligere nyhetsbrev for en stor del hadde konsentrert seg om organisatoriske praktikaliteter, ble det her lagt fram detaljerte beskrivelser av ulike aksjoner – de fleste i kategorien «propaganda through sabotage and disruption»: For å skape trafikkaos på Manhattan, ble broer og tunneler foreslått blokkert med lastebiler dekket av Fluxus-postere. Postgangen skulle likedeles forsinkes ved at man stappet byens postkasser fulle av «thousands of packages (containing heavy bricks etc) addressed to various newspapers, galleries, artists etc, bearing no stamps & bearing as return address various galleries, concert halls, museums». Videre anbefalte Maciunas at konserter og operaforestillinger ble sabotert med røyk- og stinkbomber, at store partier murstein eller palmer(!) ble levert til gallerier hvor det holdtes vernissage, og at Fluxus-medlemmer produserte en falsk utgave av The New York Times som kunngjorde at byens største museer var nedlagt (en idé The Yes Men realiserte 45 år seinere, riktignok med et litt annet innhold).

Les mer » 

Det fins mange dikt om hunder. Wisława Szymborska har skrevet et spesielt hjerteskjærende et. Men dikt for hunder, til hunder – dikt som hunder kan forstå? Ikke fullt så mange. Skjønt det evig framsynte litteraturkollektivet Oulipo har selvsagt vært på saken. Problemstillingen ble tatt opp av grunnlegger François Le Lionnais under et møte 1. juli 1963:

… Le Lionnais foreslo deretter at man kunne skrive dikt som utelukkende anvender de menneskelige begrepene som kan bli forstått av forskjellige dyr. Slik ville det skapes dikt for hunder, kråker, rever, etc. Dikt kunne også skrives i en terminologi som er felles for flere arter. Le Lionnais luftet muligheten for å skrive dialoger mellom en sel og en bokfink, eller mellom en rev og en gresshoppe.

Forslaget er i liten grad tatt til følge, men i François Caradecs Veuillez trouver ci-inclus fra 1990 fins faktisk en egen seksjon med åtte dikt til navngitte hunder – «Poèmes pour chiens». Diktene inkorporerer den enkelte hundens navn på en måte som forblir skjult for det menneskelige øyet, men som oppfattes av hunden når strofene leses høyt. Et dikt til Elizabeth Barrett Brownings cocker spaniel Flush (som hun selv forærte opptil flere vers, og som Virginia Woolf seinere biograferte) kan følgelig se slik ut:

My mistress never slights me
When taking outdoor tea.
She brings sweet cake
For her sweet sake,
Rough, luscious bones for me.

Tok du den, di fillebikkje?

Burde Animal Collective søke kollektivt medlemskap i Oulipo, evt. undergruppa Oumupo? Det er den siste låta deres, «What would I want sky», som tilskynder spørsmålet. At bandet står for harmonisk og rytmisk innovasjon, visste vi allerede. Den sanglyriske nyskapingen har foreløpig ikke vekket like stor åtgaum. Men se bare hva som foregår på «What would I want sky»: Låta inneholder en sample fra Greatful Dead-sporet «Unbroken Chain». Gjennom cut-up blir originalens «willow sky, whoa I walk and wonder why» redusert til «whoa I walk an-sky», som for et uoppmerksomt øre kan låte som «what would I want sky».

Låtas tittel er m.a.o. – og nå snakker vi ouliposk – en homofon, en ordklynge som uttales (noenlunde) likt som en annen, men har ulik betydning. Homofoni er et vanlig innslag i barnlige ordleker: Jan Erik Vold forteller i et essay at Tarjei Vesaas ble kalt «geita» som barn, fordi fornavnet hans – når det uttales fort, mange ganger etter hverandre – får lydlikhet med «geitar». Et kjent popkulturelt eksempel er den gåtefulle Beatles-låta «Norwegian Wood», som straks gir mer mening hvis tittelen forstås som en homofon for «Knowing she would».

Animal Collective benytter seg av samme triks i «Brother Sport», sistelåta på Merriweather Post Pavilion. Imperativet «Support your brother» låter nettopp som «Brother Sport» når det repeterers raskt. Eller vice versa. Hva Noah Lennox faktisk synger, vet han bare selv.

I lørdagsutgaven av Guardian Review sto det et fint essay om kunstneren Richard Long, som trolig har gjort mer for verdens munn- og fotmalere enn noen julekortaksjon. Long er riktignok høyst funksjonsfrisk, men har likevel valgt å lage kunst – såkalt Land art eller Earth art – ved hjelp av føttene. Et symptomatisk verk er «A Line Made by Walking» fra 1967, som han «malte» nettopp ved å bruke en duggfrisk engelsk gresslette som lerret, og sine egne joggeskosåler som, eh, pensel. I motsetning til så altfor mange menneskeskapte spor i landskapet, ble «A Line Made by Walking» utslettet av naturen i løpet av en dag eller to, og eksisterer nå kun som foto.

Verket bør nok forstås i lys av 60-tallskunstens intense fascinasjon for den rette linja, initiert av komponisten La Monte Youngs «Composition 1960 #10» (1960), som i sin helhet lød «Draw a straight line and follow it». En av de friskere oppfølgerne, ved siden av Longs vesle natursti, er Victor Burgins Photopath fra 1967–69, hvor kunstneren monterte digre, rektangulære svart-hvitt fotografier av gallerigulvet på gallerigulvet – slik at fotografiene framsto «perfectly congruent with their objects». Og ja, apropos: Forlaget Attåt gjorde forleden et opptrykk av Douglas Hueblers «The Line Above» (1970), som rett og slett består av en vertikal strek med bildeteksten «The line above is rotating on its axis at a speed of one revolution each day».

Medlemmer av Flammes singelklubb vil vite at vi har et spesielt hjertelig forhold til postverket, og da særlig Postens ferdigfrankerte «smartpost»-konvolutter, som i prinsippet er uten vektgrense (skjønt det er en fordel om konvolutten ikke revner). Foreløpig rekord er sju – 7 – boksingler i en og samme vindusløse C6-konvolutt. Vi mistenker dog at vårt overforbruk av denne tjenesten var direkte medvirkende til prisøkningen fra kr. 15,- til kr. 17,- fra nyttår av.

Hvorfor alt dette postprat? Fordi dagens avantgarde-spalte handler om mail art, som gjerne brukes som samlebetegnelse på all slags kunst distribuert pr. brevpost, men som i sine mer sofistikerte former aktiviserer både avsender, mottaker – og brevbud. Ben Vautiers «The Postman’s Choice» (1965) sorterer i sistnevnte kategori. Verket består av et tomt postkort, på hver side utstyrt med stiplede linjer for adresse og en liten rute for påføring av frimerke oppe i høyre hjørne. Tanken er altså at publikum skal skrive inn to forskjellige adresser, hvoretter det er opp til tilfeldighetene – eller det stedlige brevombærerens luner – hvem som faktisk mottar kortet.

Så kan man spørre seg: Håner Vautier dermed det byråkratiet («systemet»!) som gjør postforsendelse mulig, eller hyller han det? I disse dager er siste rest av postmonopolet på vei bort – og dermed enhetsportoen, som gjør at vi har lik pris på posttjenester over hele landet. Av en eller annen grunn føler vi oss trygge på at Vautier ville ha motsatt seg reformen.

Runar Døvings falske Dagbla’-kronikk var en påminnelse om at avisredaktører og -lesere stadig er nokså lettlurte. Og at de lettlurte til de grader øser seg opp når spøken avsløres. Men faktum er at lurendreieren Døving skrev seg inn i en stolt pressehistorisk tradisjon: En av tidenes mest kjente avisspøker ble iscenesatt av en skikkelse som i høyeste grad var på «innsiden», nemlig den legendariske Baltimore Sun-journalisten H. L. Mencken (1880–1956). I romjula 1917 lot han The Evening Mail publisere artikkelen «A Neglected Anniversary», en tilsynelatende samvittighetsfull rekapitulasjon av badekarets historie i USA. Ifølge journalisten ble oppfinnelsen beskyldt for å være både «udemokratisk» og «uhygienisk» da den så dagens lys i 1842. Delstaten Virginia skattla badekareiere med 30 dollar i året, og stemningen snudde ikke før president Fillmore «gave the bathtub recognition and respectability» ved å installere et kar i Det hvite hus.

Alle komiske overdrivelser til tross – artikkelen ble tatt på ramme alvor. Mencken publiserte et ettertenksomt dementi i Chicago Tribune åtte år seinere («This article, as I say, was planned as a piece of spoofing to relieve the strain of war days …»), uten at det hjalp det spøtt. Spøken levde sitt eget liv i offentligheten, og inntok snart oppslagsverkene. Den dag i dag arrangerer Moravia, NY – president Fillmores hjemsted – årlige badekarrace (med firhjulte kar, får vi anta) ned byens hovedgate.

Da Dag Solstad skrev romanen Medaljens forside (1990) på oppdrag av Aker, gjorde han et stort poeng – ikke bare i tittelen – av at boka var skrevet med påholden penn: Perspektivet er lagt ikke til arbeiderklassen, men til industriherrene, uten at dét ser ut til å ha strupet forfatterens kreative motor. Tvert imot: Romanen er blant Solstads mest fascinerende, nettopp fordi den setter i spill – performativt, som man sier på litt.vit. om dagen – motsetningen mellom makt og ånd, mellom oppdragskunst og «autonom», seinmodernistisk kunst. Hvis mesenatet var bra nok for Rembrandt og Velázquez, hvorfor skulle det ikke duge for Dag Solstad?

Nå tror jeg ikke Solstad egentlig ønsker seg bort fra sin kunstneriske frihet. Men som mang en kultursosiolog har påpekt, kan den strukturelle undertrykkelsen på «det frie markedet» iblant være vel så plagsom som den før-kapitalistiske mesenens direkte herredømme, og i slike stunder er det alltids fristende å dra en Velázquez. Særlig hvis du i tillegg er i akutt pengenød. Det siste var tilfelle da multikunstneren Momus, alias Nick Currie, ga ut plata Stars Forever i 1999: Currie satt neddynget i gjeld etter et søksmål fra den kjønnsopererte synthesizer-pioneren Wendy Carlos, som ikke tok seg selv uhøytidelig nok til å verdsette Momus-låta «Walter Carlos» (sangteksten foreslår, kort fortalt, at Wendy foretar en tidsreise og gifter seg med sitt tidligere jeg, Walter). Løsningen ble å gi ut en plate hvor 30 fans – fra Cornelius til The Indiepop List – fikk sitt navn skrevet inn i pophistorien mot en donasjon på 1000 dollar pr. snute.

Les mer » 

Kurt Cobain og William S. Burroughs i samme rom! En inciterende tanke. Omtrent like svimlende som når Mikke og Donald en sjelden gang opptrer i samme tegneseriestripe, eller Ray Barone deler tv-ruta med Doug Heffernan. Men møtet mellom Cobain og Burroughs er ikke fiksjon – det fant sted hjemme hos sistnevnte i oktober 1993, et drøyt år etter at de to hadde samarbeidet (pr. fax og via mellommenn) om EP-en The «Priest» They Called Him. Cobain spøkte ofte med at han forgudet alle forfattere på B – Burroughs, Bukowski, Beckett –, og inviterte like godt beatlegenden til å gjøre en cameo i videoen til «Heart-Shaped Box». Gamlefar Burroughs avslo høflig, men la ikke skjul på sin sympati for den unge musikanten: «Cobain was very shy, very polite, and obviously enjoyed the fact that I wasn’t awestruck at meeting him. There was something about him, fragile and engagingly lost. He smoked cigarettes but didn’t drink. There were no drugs. I never showed him my gun collection.»

Alt dette er for så vidt gammelt nytt. Mindre kjent er det at vennskapet avfødte en kunstverk, gjengitt i utsnitt ovenfor: Et kollasj Burroughs sendte til Cobain på 27-årsdagen hans, bare to knappe måneder før det myteomspunne selvmordet i et drivhus ved Lake Washington. På gavelappen sto det: «For Kurt – all best on 27. birthday and many many more – from William S. Burroughs.»

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Kunsthistorien er full av ivrige onanister. Nærværende spalte har allerede hyllet Jerry Dreva, «the man who had a thousand orgasms for art». I dag skal det handle om arven etter arkitekt og konseptkunstner Vito Acconci (f. 1940 i Bronx), som i 1972 plasserte seg selv under en rampe i Sonnabend Gallery, trakk ned buksene og henga seg til heftig masturbasjon mens folk travet omkring over hodet hans. I et hjørne stod en høyttaler som kringkastet Acconcis seksuelle fantasier om menneskene i rommet.

Onani handler om gjentakelse. Intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – intens håndbevegelse – klimaks – repetér fra begynnelsen. Vito Acconcis «Seedbed» skulle derfor være spesielt godt egnet for nyoppsetning (så å si). Ideen ser ut til å ha slått ned i flere hoder omtrent samtidig: Da Marina Abramovic gjenskapte sju historiske performancer i Seven Easy Pieces ved Guggenheimmuseet i 2005, var «Seedbed» en av dem. To år seinere gjorde kunstkollektivet 0100101110101101.org en «syntetisk performance» av samme verk i online-spillet Second Life. (Gjenstand for samme behandling var bl.a. Chris Burdens «Shoot», som vi så vidt omtalte her.)

Onan spilte sin sæd, men det gjorde så visst ikke Vito Acconci. Se 1972-performancen her, og den virtuelle versjonen her.